Finne tilbake etter brudd

[Cronosgjesten]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

jeg valgte å høre på råd om null kontakt ,som skulle få henne til å savne meg . nå har hun en ny mann ! skulle ønske jeg hadde kjempet litt mer 

Anonymkode: 8f3b6...ecc

Da hadde du vært mer sliten, og hun fremdeles hatt en ny mann. Når kvinner er ferdig med deg, er de ferdige. Det at de går tilbake, er samme knee-jerk reaction som at høna løper hodeløs over tunet. Krampetrekninger. Den beste metoden er å børste av støvet, tørke tårene, og gå videre. Ikke for å vise henne hvor godt du klarer deg, men fordi du har resten av livet ditt å leve. Og da kan du velge å leve det for din egen del. Men det er et valg. 

[AnonymBruker]

5 timer siden, Duftavsommerregn skrev:

Det finnes utrolig mange grader av "psykologiske" problemer, og noen ganger lar det seg ikke håndtere i et forhold. Men det finnes jo ikke fasit svar på det, hver enkelt sak må de som er involverte vurdere for seg.

Ja, det finnes grader av psykologiske problemer. Men de fleste dreier seg om vansker med å forholde seg til seg selv og til andre. Dette er selvfølgelig noe som kan påvirke forholdet. Det er mange forhold der en eller begge har noen grad av psykiske vansker, men hvis det blir slutt pga den andre sliter med seg selv, er det et reelt problem som man kanskje ikke kommer forbi.

Anonymkode: aabf6...3f1

[AnonymBruker]

9 timer siden, Cronosgjesten skrev:

Da hadde du vært mer sliten, og hun fremdeles hatt en ny mann. Når kvinner er ferdig med deg, er de ferdige. Det at de går tilbake, er samme knee-jerk reaction som at høna løper hodeløs over tunet. Krampetrekninger. Den beste metoden er å børste av støvet, tørke tårene, og gå videre. Ikke for å vise henne hvor godt du klarer deg, men fordi du har resten av livet ditt å leve. Og da kan du velge å leve det for din egen del. Men det er et valg. 

har heldigvis kommet meg et sted videre og børstet av støvet   og jeg kommer aldri i livet til å ta henne tilbake !! jeg har valgt å heve hodet å ikke se tilbake , et nytt kapittel er startet   

Anonymkode: 8f3b6...ecc

[AnonymBruker]

Så lurt Lykke til og nyt livet

Anonymkode: 4c250...e8d

[AnonymBruker]

17 timer siden, Cronosgjesten skrev:

Da hadde du vært mer sliten, og hun fremdeles hatt en ny mann. Når kvinner er ferdig med deg, er de ferdige. Det at de går tilbake, er samme knee-jerk reaction som at høna løper hodeløs over tunet. Krampetrekninger. Den beste metoden er å børste av støvet, tørke tårene, og gå videre. Ikke for å vise henne hvor godt du klarer deg, men fordi du har resten av livet ditt å leve. Og da kan du velge å leve det for din egen del. Men det er et valg. 

Nettopp!

 

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

har heldigvis kommet meg et sted videre og børstet av støvet   og jeg kommer aldri i livet til å ta henne tilbake !! jeg har valgt å heve hodet å ikke se tilbake , et nytt kapittel er startet   

Anonymkode: 8f3b6...ecc

Nettopp! Og da er det bare tåpelig å si du skulle ønske du hadde kjempet hardere. Det ville ikke ha fungert. Det er dette trådstarter også bør innse.

Det finnes altfor mange der ute som tror at "Det er slutt, jeg er sliten av deg, jeg er tom, jeg har ingenting mer å gi!" er en oppfordring til at den andre skal kjempe. 

Og i de tilfellene hvor man faktisk sier noe sånt, uten å mene det, så er det dårlig gjort overfor alle de som faktisk mener det. Nei betyr nei. Slutt betyr slutt. Tom betyr tom.

Anonymkode: 26fa7...6c0

[AnonymBruker]

Heisann. 

Pleier som regel ikke å skrive i slike tråder men tråden din var veldig fin og reflektert. 

Slik jeg leser dette så har du mulige sjanser. Synes også at du har hodet på riktig spor... Det var bare det jeg ville si

Mitt synspunkt: Her er det håp! Fortsett med det du gjør og måten du gjør det på..

-La henne vite hva du tenker...det tror jeg vil gjøre godt.

Anonymkode: 0e6d2...e5b

[AnonymBruker]

På 2.11.2017 den 11.06, AnonymBruker skrev:

re gjorde dette, for da hadde de i større grad vurdert å forsøke på nytt?

Anonymkode: bcb0c...243

Ja. Jeg har opplevd det.. Spesielt i situasjoner hvor følelsene fortsatt er der men forholdet ikke fungerer på grunn av andre årsaker. Som man skulle ønske kunne ordne seg...

Anonymkode: 0e6d2...e5b

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Heisann. 

Pleier som regel ikke å skrive i slike tråder men tråden din var veldig fin og reflektert. 

Slik jeg leser dette så har du mulige sjanser. Synes også at du har hodet på riktig spor... Det var bare det jeg ville si

Mitt synspunkt: Her er det håp! Fortsett med det du gjør og måten du gjør det på..

-La henne vite hva du tenker...det tror jeg vil gjøre godt.

Anonymkode: 0e6d2...e5b

TS her

Tusen takk for en hyggelig respons!

Jeg er ikke av typen som klarer å kaste inn håndkleet uten å vite at jeg har gjort det jeg kan.
Og selv om det i min situasjon nå er ytterst lite jeg kan gjøre, da ballen ligger helt og holdent hos henne, så er jeg nødt til å vite at jeg i det minste har forsøkt det som er å forsøke - om det så blir for at jeg skal kunne klare å komme meg videre selv på et tidspunkt.

Jeg strides dog veldig med tidsaspektet, eller "timing" rundt når det er hensiktsmessig å la henne få vite mine tanker og refleksjoner her. Det er 3 uker siden bruddet, og jeg er redd for at hun er litt i fluktmodus rundt egne tanker, følelser og reaksjoner i den forbindelse, og at hun dermed ikke vil være særlig mottakelig for det jeg tenker å formidle akkurat nå.
Samtidig er jeg redd for at jo lengre tid det går, for hver dag hun "unngår" å kjenne på dette, desto mer klarer hun å legge meg på hylla.

Har du noen fornuftige tanker eller råd å komme med i den forbindelse?

Anonymkode: bcb0c...243

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja. Jeg har opplevd det.. Spesielt i situasjoner hvor følelsene fortsatt er der men forholdet ikke fungerer på grunn av andre årsaker. Som man skulle ønske kunne ordne seg...

Anonymkode: 0e6d2...e5b

TS her

Takk for svar

Har du i disse situasjonen kjent at følelsene er like sterke som de alltid har vært, som de "skal" være?
Eller har det vært følelser som har fått seg en trøkk og ikke kjennes like sterke ut grunnet disse andre årsaken?

I min situasjon går det frem at det er følelser der, men ikke på samme måte som de var før. At de har visnet litt hen, grunnet utfordringene vi opplever som resultat av forskjellene mellom oss.

Anonymkode: bcb0c...243

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

TS her

Tusen takk for en hyggelig respons!

Jeg er ikke av typen som klarer å kaste inn håndkleet uten å vite at jeg har gjort det jeg kan.
Og selv om det i min situasjon nå er ytterst lite jeg kan gjøre, da ballen ligger helt og holdent hos henne, så er jeg nødt til å vite at jeg i det minste har forsøkt det som er å forsøke - om det så blir for at jeg skal kunne klare å komme meg videre selv på et tidspunkt.

Jeg strides dog veldig med tidsaspektet, eller "timing" rundt når det er hensiktsmessig å la henne få vite mine tanker og refleksjoner her. Det er 3 uker siden bruddet, og jeg er redd for at hun er litt i fluktmodus rundt egne tanker, følelser og reaksjoner i den forbindelse, og at hun dermed ikke vil være særlig mottakelig for det jeg tenker å formidle akkurat nå.
Samtidig er jeg redd for at jo lengre tid det går, for hver dag hun "unngår" å kjenne på dette, desto mer klarer hun å legge meg på hylla.

Har du noen fornuftige tanker eller råd å komme med i den forbindelse?

Anonymkode: bcb0c...243

Jeg forstår at du nekter å forholde deg til alle som kommer med motforestillinger, og du trenger ikke svare. Men du kan tenke litt på disse to;

1. Mennesker som har problemer med å utføre no contact rule, har ofte det fordi de er redd for at fravær skal få den andre til å glemme de og "legge de på hylla", som du sier. Dette er tankegangen til en som er klamrende, pågående og som ønsker å kontrollere utfallet. I virkeligheten er det fravær av oppmerksomhet som får noen til å savne (man undrer på hvordan den andre har det, man undrer på om man tok feil avgjørelse, om man ikke betydde så mye likevel, man begynner å tvile på bruddet, husker tilbake på gode minner, kobler den andre med positive følelser), mens nærvær og oppmerksomhet føles som en ekstra belastning (man ser at den andre har det vondt, man assosierer den andre med brudd, med dårlig samvittighet, synes synd på den andre, føler seg presset, kobler den andre med negative følelser). 

2. Dersom du virkelig ønsker å forsøke det som er å forsøke, hvorfor er du da ikke villig til å forsøke no contact? Det er uten tvil det aller mest hensiktsmessige. Alternativet, det å presse seg på noen som så tydelig er gått tom, er og blir et egoistisk valg (og det er derfor jeg skrev at du tenker mer på deg selv enn på henne). For all del, du må bare forsøke det du ønsker, bortsett fra å true med ting, og jeg tror og håper eksen din er i stand til å sette gode nok grenser for seg selv dersom du presser for hardt. Men jeg kan garantere deg at dette kommer til å bli et negativt utfall.

Jeg vet at enkelte av svarene her i tråden er positive. Men det er nok kun fordi du ikke har nevnt detaljene fra bruddet og alt som ble sagt. Er man vag nok, så kan alt vris i den retningen som er mest behagelig for den som søker råd og støtte.

Anonymkode: 26fa7...6c0

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her

Tusen takk for en hyggelig respons!
Jeg er ikke av typen som klarer å kaste inn håndkleet uten å vite at jeg har gjort det jeg kan.
Og selv om det i min situasjon nå er ytterst lite jeg kan gjøre, da ballen ligger helt og holdent hos henne, så er jeg nødt til å vite at jeg i det minste har forsøkt det som er å forsøke - om det så blir for at jeg skal kunne klare å komme meg videre selv på et tidspunkt.

Jeg strides dog veldig med tidsaspektet, eller "timing" rundt når det er hensiktsmessig å la henne få vite mine tanker og refleksjoner her. Det er 3 uker siden bruddet, og jeg er redd for at hun er litt i fluktmodus rundt egne tanker, følelser og reaksjoner i den forbindelse, og at hun dermed ikke vil være særlig mottakelig for det jeg tenker å formidle akkurat nå.
Samtidig er jeg redd for at jo lengre tid det går, for hver dag hun "unngår" å kjenne på dette, desto mer klarer hun å legge meg på hylla.

Har du noen fornuftige tanker eller råd å komme med i den forbindelse?

Anonymkode: bcb0c...243

 

I mine øyne er det mye snakking, de stille stundene mellom snakket kan dra frem negative tanker (?) og vonde følelser. Men er disse tankene og følelsene bestandig dumme å tenke på/føle på? Kanskje kan man få litt bedre overblikk og 

Dette med at du tenker på timing og hvorvidt hun er mottakelig for det du har å formidle er egentlig ganske imponerende..Ofte er det nemlig slik, som du sier.. Man kan motta tankene på et tidspunkt hvor man selv ikke er mottakelig for det og befinner seg på et helt annet spor. Og det er jo det som foregår mellom dere nå - dere er på forskjellige spor.

Du nevner at du tror at hun fortsatt har følelser for deg men at de har blitt dempet og nedkjølt. Jeg får inntrykk av at du forstår hvorfor følelsene har blitt mer lunken og hvorfor hun føler det hun føler (?) Fordi du har fått tenkt en del i etterkant og reflektert mer over hvordan ting kan ha vært fra begge ståsteder.

Får inntrykk av at ditt ståsted innebærer at du har vært dårlig på å vise henne at du vil det samme som henne (?) I og med at du nevner det i noen innlegg..at du egentlig ønsker å være mer eventyrlysten/spontan og at dette har vært noe du har vært tiltrukket av, men kanskje ikke gitt ordentlig inntrykk av det? Og i forholdet rakk du ikke å vise frem det du ville? -Mulig jeg er på villspor, for nå gjetter jeg meg frem..

Uansett så mener jeg at det er håp. Ofte er det slik at man ikke kan ha håp, for mennekser gjør det som regel ikke slutt av "enkle grunner som kan fikses i morgen". Etter et brudd får man som regel lyst til å fikse ting selvom man ikke passer sammen, derfor kan det være vanskelig å forstå (for de som ikke har opplevd det) at et brudd kan ordne seg. Som regel er det gode grunner til at det blir slutt.

Men det finnes unntak, unntakene innebærer som regel kommunikasjonssvikt som kan fikses eller andre ytre omstendigheyter som kan ordne seg. 

Hvis hun vet hva du føler rundt saken så vil hun vite at du er villig til å møte utfordringene og skape forandringene som kreves. Men jeg tror det vil være svært lurt å legge vekt på, grundig, at disse endringene ikke kan komme over natten. -Det vil hun neppe tro på..

Men jeg tror du bør sende henne tankene dine, legge vekt på at du ikke trenger svar på disse tingene NÅ med det samme (som du selv nevner: timing), slik at hun vet hva tankene dine er oppi det hele og da kan du vite at du la det frem på bordet! 

Hvis du vet at du har sagt det du vil si, så vil du føle at du har gjort det du kan gjøre og slipper "hva hvis jeg hadde gjort ditt/datt".'

Når du har sendt brevet/mailen/beskjeden så bør du gi det tid..Husk at hun trenger tid på seg til å prossesere det og ta det til seg,,Kanskje lese det flere ganger med nytt syn og nye tanker...

 

 

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her

Takk for svar

Har du i disse situasjonen kjent at følelsene er like sterke som de alltid har vært, som de "skal" være?
Eller har det vært følelser som har fått seg en trøkk og ikke kjennes like sterke ut grunnet disse andre årsaken?

I min situasjon går det frem at det er følelser der, men ikke på samme måte som de var før. At de har visnet litt hen, grunnet utfordringene vi opplever som resultat av forskjellene mellom oss.

Anonymkode: bcb0c...243

Jeg vil ikke dra min situasjon inn, for da klarer jeg ikke å være objektiv. Da kommer jeg til å legge ønsketenkninger i innlegget og personlige følelser i det.. 

Men jeg kan si at følelser kan vekkes til live igjen, men det krever at man legger det gamle bak seg og tenker ny start? 

Det som er VELDIG viktig er jo at man ikke vil tilbake fordi man har kjærlighetssorg men fordi man mener at man passer sammen tiltross for..Og det er derfor jeg har litt tro på dere egentlig - fordi det virker ikke som at det bare er kjærlighetssorgen som snakker men du vil kanskje føle det samme selv når sorgen har lagt seg? Selv når du har "fått livet ditt tilbake"?

 

Anonymkode: 0e6d2...e5b

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

I mine øyne er det mye snakking, de stille stundene mellom snakket kan dra frem negative tanker (?) og vonde følelser. Men er disse tankene og følelsene bestandig dumme å tenke på/føle på? Kanskje kan man få litt bedre overblikk og 

Dette med at du tenker på timing og hvorvidt hun er mottakelig for det du har å formidle er egentlig ganske imponerende..Ofte er det nemlig slik, som du sier.. Man kan motta tankene på et tidspunkt hvor man selv ikke er mottakelig for det og befinner seg på et helt annet spor. Og det er jo det som foregår mellom dere nå - dere er på forskjellige spor.

Du nevner at du tror at hun fortsatt har følelser for deg men at de har blitt dempet og nedkjølt. Jeg får inntrykk av at du forstår hvorfor følelsene har blitt mer lunken og hvorfor hun føler det hun føler (?) Fordi du har fått tenkt en del i etterkant og reflektert mer over hvordan ting kan ha vært fra begge ståsteder.

Får inntrykk av at ditt ståsted innebærer at du har vært dårlig på å vise henne at du vil det samme som henne (?) I og med at du nevner det i noen innlegg..at du egentlig ønsker å være mer eventyrlysten/spontan og at dette har vært noe du har vært tiltrukket av, men kanskje ikke gitt ordentlig inntrykk av det? Og i forholdet rakk du ikke å vise frem det du ville? -Mulig jeg er på villspor, for nå gjetter jeg meg frem..

Uansett så mener jeg at det er håp. Ofte er det slik at man ikke kan ha håp, for mennekser gjør det som regel ikke slutt av "enkle grunner som kan fikses i morgen". Etter et brudd får man som regel lyst til å fikse ting selvom man ikke passer sammen, derfor kan det være vanskelig å forstå (for de som ikke har opplevd det) at et brudd kan ordne seg. Som regel er det gode grunner til at det blir slutt.

Men det finnes unntak, unntakene innebærer som regel kommunikasjonssvikt som kan fikses eller andre ytre omstendigheyter som kan ordne seg. 

Hvis hun vet hva du føler rundt saken så vil hun vite at du er villig til å møte utfordringene og skape forandringene som kreves. Men jeg tror det vil være svært lurt å legge vekt på, grundig, at disse endringene ikke kan komme over natten. -Det vil hun neppe tro på..

Men jeg tror du bør sende henne tankene dine, legge vekt på at du ikke trenger svar på disse tingene NÅ med det samme (som du selv nevner: timing), slik at hun vet hva tankene dine er oppi det hele og da kan du vite at du la det frem på bordet! 

Hvis du vet at du har sagt det du vil si, så vil du føle at du har gjort det du kan gjøre og slipper "hva hvis jeg hadde gjort ditt/datt".'

Når du har sendt brevet/mailen/beskjeden så bør du gi det tid..Husk at hun trenger tid på seg til å prossesere det og ta det til seg,,Kanskje lese det flere ganger med nytt syn og nye tanker...

 

 

Jeg vil ikke dra min situasjon inn, for da klarer jeg ikke å være objektiv. Da kommer jeg til å legge ønsketenkninger i innlegget og personlige følelser i det.. 

Men jeg kan si at følelser kan vekkes til live igjen, men det krever at man legger det gamle bak seg og tenker ny start? 

Det som er VELDIG viktig er jo at man ikke vil tilbake fordi man har kjærlighetssorg men fordi man mener at man passer sammen tiltross for..Og det er derfor jeg har litt tro på dere egentlig - fordi det virker ikke som at det bare er kjærlighetssorgen som snakker men du vil kanskje føle det samme selv når sorgen har lagt seg? Selv når du har "fått livet ditt tilbake"?

 

Anonymkode: 0e6d2...e5b

Snakker du om en reell opplevelse hvor du har opplevd et reelt brudd som siden kom i orden, eller snakker du nå om følelsene dine omkring ditt eget forhold her? 

I såfall forklarlig at du holder håpet oppe og ikke vil trekke inn din egen situasjon.

Anonymkode: 26fa7...6c0

[RoH]

På ‎02‎.‎11‎.‎2017 den 11.34, AnonymBruker skrev:

Jeg vil på stå at min ex gjorde akkurat det. Etter at han ble dumpet så gikk det kort tid før det kom masse innrømmelser om at han forsto hvorfor jeg ville gjøre det slutt. Han innså at han hadde masse å forbedre seg på, og han ønsket å jobbe med dette. Han ville veldig gjerne at vi skulle bli sammen igjen. (Hadde vært sammen i 5 år og bodd sammen i flere av dem.)

For min del var det altfor lite, altfor sent. Det opplevdes som pinlig.

Jeg hadde forsøkt å få han med på å jobbe for forholdet mens vi fortsatt var i det. Snakke sammen, finne ut av hvor vi hadde problemer, forsøke å fikse de største irritasjonsmomentene. Da syntes han ikke det var viktig. For han syntes forholdet fungerte, selv om jeg sa det ikke fungerte for meg.

Så jeg sørget meg ferdig over forholdet før jeg egentlig brøt ut. Jeg følte jeg "hadde prøvd alt" og var helt ferdig.

Han var faktisk ganske pågående helt til han innså at dette var helt tapt. Da tok han fullstendig avstand og sørget selv.

 

Jeg tenker det kommer an på situasjonen. For meg var det veldig uvelkomment at han ønsket å bli sammen igjen raskt etter bruddet. Det betydde ingenting at han hadde funnet ut hva han kunne gjøre annerledes. Følelsene mine var helt borte, og jeg hadde ikke lenger tillit til at han egentlig ønsket å gjøre en innsats heller.

 

Anonymkode: 53a74...840

Så du høres svært egosentrisks ut.

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår at du nekter å forholde deg til alle som kommer med motforestillinger, og du trenger ikke svare. Men du kan tenke litt på disse to;

1. Mennesker som har problemer med å utføre no contact rule, har ofte det fordi de er redd for at fravær skal få den andre til å glemme de og "legge de på hylla", som du sier. Dette er tankegangen til en som er klamrende, pågående og som ønsker å kontrollere utfallet. I virkeligheten er det fravær av oppmerksomhet som får noen til å savne (man undrer på hvordan den andre har det, man undrer på om man tok feil avgjørelse, om man ikke betydde så mye likevel, man begynner å tvile på bruddet, husker tilbake på gode minner, kobler den andre med positive følelser), mens nærvær og oppmerksomhet føles som en ekstra belastning (man ser at den andre har det vondt, man assosierer den andre med brudd, med dårlig samvittighet, synes synd på den andre, føler seg presset, kobler den andre med negative følelser). 

2. Dersom du virkelig ønsker å forsøke det som er å forsøke, hvorfor er du da ikke villig til å forsøke no contact? Det er uten tvil det aller mest hensiktsmessige. Alternativet, det å presse seg på noen som så tydelig er gått tom, er og blir et egoistisk valg (og det er derfor jeg skrev at du tenker mer på deg selv enn på henne). For all del, du må bare forsøke det du ønsker, bortsett fra å true med ting, og jeg tror og håper eksen din er i stand til å sette gode nok grenser for seg selv dersom du presser for hardt. Men jeg kan garantere deg at dette kommer til å bli et negativt utfall.

Jeg vet at enkelte av svarene her i tråden er positive. Men det er nok kun fordi du ikke har nevnt detaljene fra bruddet og alt som ble sagt. Er man vag nok, så kan alt vris i den retningen som er mest behagelig for den som søker råd og støtte.

Anonymkode: 26fa7...6c0

TS her

Vi har ingen kontakt med hverandre utover noen praktiske beskjeder på SMS med ujevne mellomrom, samt et par korte (praktiske) møter i felles hus. Da holdes tonen hyggelig og imøtekommende, men følelsesmessig nøytral. Slik har det vært siden bruddet, så og si no contact. Hvordan det da fremstår som klamrende og pågående på et tidspunkt å lufte mitt ståsted, mine tanker og følelser rundt dette, i et brev som hun selv kan velge om/når hun vil lese, kan jeg ikke si meg annet enn uenig i. Hun har ingen grunn til å tro eller tenke at jeg i det hele tatt ønsker gjenforening, og da tenker jeg at det for min egen del, og fordi hun er som hun er som person, er mest hensiktsmessig at hun får vite det. At hun får informasjon om hvor jeg står, hva jeg tenker og føler. Så må hun selvsagt få velge selv hvordan hun ønsker å forholde seg til det - da har jeg vært så tydelig og så klar som jeg kan være. Og så må jeg gi slipp på det. Mer får jeg ikke gjort.

At noen føler seg tom for kampvilje og ikke orker å kjempe mer under de (tidligere) forutsetningene, betyr ikke nødvendigvis at de aldri vil få tilbake denne kampviljen, den energien og det overskuddet som trengs, under nye forutsetninger for faktisk å få det til å fungere. I det veier selvsagt også følelser tungt (og det fra begge sin side), og da kjennes det både riktig og hensiktsmessig at jeg får formidlet mine følelser, og ikke minst de endrede forutsetningene. Slik at hun kjenner til de og kan reflektere over det hele med så mye informasjon i bunnen som mulig.

Jeg forstår hvor du vil hen, og jeg har respekt for det. Men jeg som kjenner henne og hennes tankemåte og emosjonelle liv best, vurderer situasjonen også utifra dette og ikke kun hva som ble sagt/gjort akkurat da bruddet fant sted.

Anonymkode: bcb0c...243

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her

Vi har ingen kontakt med hverandre utover noen praktiske beskjeder på SMS med ujevne mellomrom, samt et par korte (praktiske) møter i felles hus. Da holdes tonen hyggelig og imøtekommende, men følelsesmessig nøytral. Slik har det vært siden bruddet, så og si no contact. Hvordan det da fremstår som klamrende og pågående på et tidspunkt å lufte mitt ståsted, mine tanker og følelser rundt dette, i et brev som hun selv kan velge om/når hun vil lese, kan jeg ikke si meg annet enn uenig i. Hun har ingen grunn til å tro eller tenke at jeg i det hele tatt ønsker gjenforening, og da tenker jeg at det for min egen del, og fordi hun er som hun er som person, er mest hensiktsmessig at hun får vite det. At hun får informasjon om hvor jeg står, hva jeg tenker og føler. Så må hun selvsagt få velge selv hvordan hun ønsker å forholde seg til det - da har jeg vært så tydelig og så klar som jeg kan være. Og så må jeg gi slipp på det. Mer får jeg ikke gjort.

At noen føler seg tom for kampvilje og ikke orker å kjempe mer under de (tidligere) forutsetningene, betyr ikke nødvendigvis at de aldri vil få tilbake denne kampviljen, den energien og det overskuddet som trengs, under nye forutsetninger for faktisk å få det til å fungere. I det veier selvsagt også følelser tungt (og det fra begge sin side), og da kjennes det både riktig og hensiktsmessig at jeg får formidlet mine følelser, og ikke minst de endrede forutsetningene. Slik at hun kjenner til de og kan reflektere over det hele med så mye informasjon i bunnen som mulig.

Jeg forstår hvor du vil hen, og jeg har respekt for det. Men jeg som kjenner henne og hennes tankemåte og emosjonelle liv best, vurderer situasjonen også utifra dette og ikke kun hva som ble sagt/gjort akkurat da bruddet fant sted.

Anonymkode: bcb0c...243

Men hva er det egentlig du er ute etter i denne tråden, da? Det er jo ingen her som kjenner din eks sin tankemåte og emosjonelle liv eller som har vært i nøyaktig samme relasjon som du, så hvis dét er forutsetningen for å gi deg nyttig respons, så blir det jo meningsløst. Folk prøver jo bare å gi deg alternativ input, se ting fra utenforstående vinkler. Det virker som om du har en klar formening om hva du bør gjøre allerede før du opprettet tråden, så da er det vel bare å kjøre på med planen din?

Anonymkode: 8519e...e12

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

TS her

Vi har ingen kontakt med hverandre utover noen praktiske beskjeder på SMS med ujevne mellomrom, samt et par korte (praktiske) møter i felles hus. Da holdes tonen hyggelig og imøtekommende, men følelsesmessig nøytral. Slik har det vært siden bruddet, så og si no contact. Hvordan det da fremstår som klamrende og pågående på et tidspunkt å lufte mitt ståsted, mine tanker og følelser rundt dette, i et brev som hun selv kan velge om/når hun vil lese, kan jeg ikke si meg annet enn uenig i. Hun har ingen grunn til å tro eller tenke at jeg i det hele tatt ønsker gjenforening, og da tenker jeg at det for min egen del, og fordi hun er som hun er som person, er mest hensiktsmessig at hun får vite det. At hun får informasjon om hvor jeg står, hva jeg tenker og føler. Så må hun selvsagt få velge selv hvordan hun ønsker å forholde seg til det - da har jeg vært så tydelig og så klar som jeg kan være. Og så må jeg gi slipp på det. Mer får jeg ikke gjort.

At noen føler seg tom for kampvilje og ikke orker å kjempe mer under de (tidligere) forutsetningene, betyr ikke nødvendigvis at de aldri vil få tilbake denne kampviljen, den energien og det overskuddet som trengs, under nye forutsetninger for faktisk å få det til å fungere. I det veier selvsagt også følelser tungt (og det fra begge sin side), og da kjennes det både riktig og hensiktsmessig at jeg får formidlet mine følelser, og ikke minst de endrede forutsetningene. Slik at hun kjenner til de og kan reflektere over det hele med så mye informasjon i bunnen som mulig.

Jeg forstår hvor du vil hen, og jeg har respekt for det. Men jeg som kjenner henne og hennes tankemåte og emosjonelle liv best, vurderer situasjonen også utifra dette og ikke kun hva som ble sagt/gjort akkurat da bruddet fant sted.

Anonymkode: bcb0c...243

Tenkte bare at du ikke trengte å kjøre i gang en vegg av forsvar av deg selv. Det er veldig tydelig at du IKKE kjenner henne og hennes tankemåte og emosjonelle liv, da ville du ikke sittet i den posisjonen du er nå. 

Bra du holder avstand, du må gjerne sende brev, men som sagt; jeg garanterer deg at det ikke er dette hun trenger nå.

 

10 minutter siden, RoH skrev:

Så du høres svært egosentrisks ut.

Det gjør hun ikke. Hun sa fra flere ganger i løpet av forholdet, han nekter å høre. Da er det ikke den du siterer som er egosentrisk, det er eksen hennes. 

Det er tilsynelatende mange som forventer at en kjæreste skal forbarme seg over de og tåle alt og aldri bli sliten. Vel, mennesker BLIR sliten. Mennesker BLIR tom for energi. Mennesker MISTER følelser når de blir utslitt. Det å klandre de for dette, er litt som en unge som først hyler hele dagen og så krever at mor skal være på topp i humør. Det er dette som er fryktelig egosentrisk, barnslig og uempatisk. 

Ser dere virkelig ikke dette?

Er en ting hvis man selv gjør ting som fører til at man mister følelser, forfølger en forelskelse, prioriterer jobb etc. Men når man prioriterer forholdet og partneren likevel bare krever og krever og man som følge av dette konker ut rent fysisk og mentalt, da er det IKKE ens egen feil, da er det partnerens feil, at man ender opp som tom. Drenert. Næringsfattig.

 

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hva er det egentlig du er ute etter i denne tråden, da? Det er jo ingen her som kjenner din eks sin tankemåte og emosjonelle liv eller som har vært i nøyaktig samme relasjon som du, så hvis dét er forutsetningen for å gi deg nyttig respons, så blir det jo meningsløst. Folk prøver jo bare å gi deg alternativ input, se ting fra utenforstående vinkler. Det virker som om du har en klar formening om hva du bør gjøre allerede før du opprettet tråden, så da er det vel bare å kjøre på med planen din?

Anonymkode: 8519e...e12

Jeg har vært i en veldig lik relasjon som trådstarter, hvor jeg var på damas side, og det tror jeg mange av oss har vært. Man føler seg helt tom, utbrent. Det som anbefales da, fra et medisinsk ståsted, er å få fullstendig ro, og for all del slippe unna mer gnaging.

Anonymkode: 26fa7...6c0

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

I mine øyne er det mye snakking, de stille stundene mellom snakket kan dra frem negative tanker (?) og vonde følelser. Men er disse tankene og følelsene bestandig dumme å tenke på/føle på? Kanskje kan man få litt bedre overblikk og 

Dette med at du tenker på timing og hvorvidt hun er mottakelig for det du har å formidle er egentlig ganske imponerende..Ofte er det nemlig slik, som du sier.. Man kan motta tankene på et tidspunkt hvor man selv ikke er mottakelig for det og befinner seg på et helt annet spor. Og det er jo det som foregår mellom dere nå - dere er på forskjellige spor.

Du nevner at du tror at hun fortsatt har følelser for deg men at de har blitt dempet og nedkjølt. Jeg får inntrykk av at du forstår hvorfor følelsene har blitt mer lunken og hvorfor hun føler det hun føler (?) Fordi du har fått tenkt en del i etterkant og reflektert mer over hvordan ting kan ha vært fra begge ståsteder.

Får inntrykk av at ditt ståsted innebærer at du har vært dårlig på å vise henne at du vil det samme som henne (?) I og med at du nevner det i noen innlegg..at du egentlig ønsker å være mer eventyrlysten/spontan og at dette har vært noe du har vært tiltrukket av, men kanskje ikke gitt ordentlig inntrykk av det? Og i forholdet rakk du ikke å vise frem det du ville? -Mulig jeg er på villspor, for nå gjetter jeg meg frem..

Uansett så mener jeg at det er håp. Ofte er det slik at man ikke kan ha håp, for mennekser gjør det som regel ikke slutt av "enkle grunner som kan fikses i morgen". Etter et brudd får man som regel lyst til å fikse ting selvom man ikke passer sammen, derfor kan det være vanskelig å forstå (for de som ikke har opplevd det) at et brudd kan ordne seg. Som regel er det gode grunner til at det blir slutt.

Men det finnes unntak, unntakene innebærer som regel kommunikasjonssvikt som kan fikses eller andre ytre omstendigheyter som kan ordne seg. 

Hvis hun vet hva du føler rundt saken så vil hun vite at du er villig til å møte utfordringene og skape forandringene som kreves. Men jeg tror det vil være svært lurt å legge vekt på, grundig, at disse endringene ikke kan komme over natten. -Det vil hun neppe tro på..

Men jeg tror du bør sende henne tankene dine, legge vekt på at du ikke trenger svar på disse tingene NÅ med det samme (som du selv nevner: timing), slik at hun vet hva tankene dine er oppi det hele og da kan du vite at du la det frem på bordet! 

Hvis du vet at du har sagt det du vil si, så vil du føle at du har gjort det du kan gjøre og slipper "hva hvis jeg hadde gjort ditt/datt".'

Når du har sendt brevet/mailen/beskjeden så bør du gi det tid..Husk at hun trenger tid på seg til å prossesere det og ta det til seg,,Kanskje lese det flere ganger med nytt syn og nye tanker...

 

 

Jeg vil ikke dra min situasjon inn, for da klarer jeg ikke å være objektiv. Da kommer jeg til å legge ønsketenkninger i innlegget og personlige følelser i det.. 

Men jeg kan si at følelser kan vekkes til live igjen, men det krever at man legger det gamle bak seg og tenker ny start? 

Det som er VELDIG viktig er jo at man ikke vil tilbake fordi man har kjærlighetssorg men fordi man mener at man passer sammen tiltross for..Og det er derfor jeg har litt tro på dere egentlig - fordi det virker ikke som at det bare er kjærlighetssorgen som snakker men du vil kanskje føle det samme selv når sorgen har lagt seg? Selv når du har "fått livet ditt tilbake"?

 

Anonymkode: 0e6d2...e5b

TS her

Jeg vet ikke om jeg henger helt med her. Hva mener du med at det i dine øyne er mye snakking? Underveis i forholdet eller etter bruddet? Og snakking mellom hvem?

Ja, vi er nok i helt forskjellig spor pr i dag. Og det er som nevnt det som uroer meg mht timingen, om jeg bør drøye det en stund til eller om jeg skal satse på at hun likevel, i den grad hun klarer/ønsker, tar innover seg det jeg formidler til henne.

I mangel på "tydelig nok" kommunikasjon (slik jeg opplever det) underveis i forholdet, så har jeg ikke vært klar over hvor alvorlig dette har vært og kjentes ut for henne. Men da det fører til brudd, så innser jeg jo at det har vært grav alvorlig. Og det har igjen ført meg ned selvransakelsens vei, hvor jeg har oppdaget en del ting som jeg ikke har tenkt eller vært meg selv bevisst på på lenge. Det er disse tingene jeg ønsker å få frem til henne, at jeg har funnet ut av og tilbake til en del sider i meg selv som hele veien har ligget der latent, men som jeg ikke har fått vist den siste tiden i forholdet. Så du er overhodet ikke på villspor

Det er gode grunner til at det ble slutt, iallfall slik jeg ser det fra hennes ståsted. Likevel mener jeg at det i størst grad er av typen kommunikasjonssvikt og forskjeller som lar seg endre på, dersom man er villig til det (som jeg jo er).
I tillegg er det jo aspektet med følelser, og i hvor stor grad disse "bare har fått seg en trøkk" eller faktisk har gått fullstendig i dvale. Jeg tror uansett på at de fortsatt er der, i større eller mindre grad, og at de kan blomstre igjen på ny dersom hun ønsker og tillater de det. Det er jo også utenfor min kontroll, og står helt og holdent på henne selv.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg best kan og bør formulere meg rundt det at jeg forstår at disse endringene ikke vil skje over natten, selv om en del av de allerede er tatt tak i og på god vei til full transformasjon. Det er jo nemlig slik at en del av disse tingene får jeg ikke vist endring på, med mindre hun gir meg sjansen til å vise det. Hvis det gav mening?

Jeg er innledningsvis i brevet veldig tydelig på at det i hovedsak er ment som "informasjon", og at det ikke følger med noen krav eller forventning til respons fra henne. Jeg er tydelig på at jeg kun ønsker å formidle mitt ståsted til henne, uten at jeg forventer tilbakemelding på det. Men at hun selvfølgelig er hjertelig velkommen til å skrive tilbake eller be om en prat, dersom hun på noe tidspunkt skulle ønske det.

Jeg er veldig sikker og 100 % overbevist om at dette for min del dreier seg om at jeg mener vi passer sammen til tross for de utfordringene vi har møtt på til nå. Ja, jeg er naturligvis også preget av kjærlighetssorg. Men det jeg kjenner mest på, som gjør mest vondt og gir meg klump i mage og bryst, er at kjærligheten min for henne er så stor at når jeg nå ikke får "utløp" for denne kjærligheten, ikke får gitt av denne kjærligheten, så vokser det seg til et stort og verkende sår inni meg. Dette sett i sammenheng med de refleksjonene jeg har gjort meg, så er det min sannhet at vi passer og hører sammen med hverandre.

Takk igjen for gode og reflekterte svar

Anonymkode: bcb0c...243

[AnonymBruker]

Og, ja, trådstarter, det er helt klart MULIG at eksen din finner tilbake til kampviljen. Det var ikke min mening å si det ikke kan skje.

Men at hun kommer til å kjempe for deg, slik forholdet deres er nå - mens du enda er så fokusert på at du må fikse dine egne feil, du er redd hun skal glemme deg, du fremstår som nesten litt ruset eller i en boble hvor alt fokuset ditt er på å få henne tilbake, ikke fordi hun har rukket å savne deg eller har grunn til å savne deg, men fordi du er knust og helt besatt av at ting kommer til å endre seg - er svært lite trolig.

Jeg har forøvrig vært i begge situasjoner. En hvor dette krampetaket bare fortsatte og fortsatte, og jeg rakk aldri å savne. En annen hvor der radikalt motsatte skjedde, jeg fikk fullstendig ro, vedkommende trakk seg helt bort, over mange mange måneder. Det første er noe jeg husker tilbake på med gru. Det andre er det forholdet jeg er i nå og hvor jeg aldri har vært så nært knyttet til noen.

Hvis du ønsker å endre EN TING ved deg selv som radikalt forbedrer dine sjanser hos denne dama, så må det være å skifte fokus fra deg til henne; ta HENNE på ordet når hun sier hun er tom, forstå hva det betyr, være mer opptatt av at HUN skal ha det bra, uansett hva det innebærer, uansett om dere blir kjærester igjen, enn av at dere skal bli sammen igjen så DU kan ha det bra.

Først når du slipper henne fri og hun kan velge å komme tilbake igjen eller ei, av egen fri vilje, først da elsker du henne.

Anonymkode: 26fa7...6c0

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hva er det egentlig du er ute etter i denne tråden, da? Det er jo ingen her som kjenner din eks sin tankemåte og emosjonelle liv eller som har vært i nøyaktig samme relasjon som du, så hvis dét er forutsetningen for å gi deg nyttig respons, så blir det jo meningsløst. Folk prøver jo bare å gi deg alternativ input, se ting fra utenforstående vinkler. Det virker som om du har en klar formening om hva du bør gjøre allerede før du opprettet tråden, så da er det vel bare å kjøre på med planen din?

Anonymkode: 8519e...e12

TS her

Jeg var ute etter å høre andre fra noen som har opplevd at de faktisk ønsket at partner skulle gi uttrykk for at de ønsket å kjempe med "nebb og klør", og vise seg villig til å endre de ting som måtte være nødvendig for å få det til å funke. Noen som har opplevd at deres egen kampvilje har gått dunken, men at de likevel ønsket at den andre utviste nok ønske og styrke til å kjempe for dem på tross av det - fordi de dypest sett kanskje ville det samme selv, uten å ha krefter til det akkurat da.

Anonymkode: bcb0c...243

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og, ja, trådstarter, det er helt klart MULIG at eksen din finner tilbake til kampviljen. Det var ikke min mening å si det ikke kan skje.

Men at hun kommer til å kjempe for deg, slik forholdet deres er nå - mens du enda er så fokusert på at du må fikse dine egne feil, du er redd hun skal glemme deg, du fremstår som nesten litt ruset eller i en boble hvor alt fokuset ditt er på å få henne tilbake, ikke fordi hun har rukket å savne deg eller har grunn til å savne deg, men fordi du er knust og helt besatt av at ting kommer til å endre seg - er svært lite trolig.

Jeg har forøvrig vært i begge situasjoner. En hvor dette krampetaket bare fortsatte og fortsatte, og jeg rakk aldri å savne. En annen hvor der radikalt motsatte skjedde, jeg fikk fullstendig ro, vedkommende trakk seg helt bort, over mange mange måneder. Det første er noe jeg husker tilbake på med gru. Det andre er det forholdet jeg er i nå og hvor jeg aldri har vært så nært knyttet til noen.

Hvis du ønsker å endre EN TING ved deg selv som radikalt forbedrer dine sjanser hos denne dama, så må det være å skifte fokus fra deg til henne; ta HENNE på ordet når hun sier hun er tom, forstå hva det betyr, være mer opptatt av at HUN skal ha det bra, uansett hva det innebærer, uansett om dere blir kjærester igjen, enn av at dere skal bli sammen igjen så DU kan ha det bra.

Først når du slipper henne fri og hun kan velge å komme tilbake igjen eller ei, av egen fri vilje, først da elsker du henne.

Anonymkode: 26fa7...6c0

TS her

Takk for tilbakemelding

Jeg er klar over at hun ikke kommer til å kjempe for noe som helst slik situasjonen og forholdet er nå.

Jeg tenker likevel at før jeg trekker meg helt bort, så kan det være hensiktsmessig at hun vet hvordan jeg stiller meg til situasjonen. Pr i dag så kan hun for alt jeg vet, tro at jeg også er inneforstått og tilfreds med bruddet. Og det ønsker jeg jo ikke at hun skal tro. Ja, hun skal så absolutt få tid og rom, men er det ikke litt vesentlig at hun vet hvor jeg står likevel? Ikke at det nødvendigvis vil gjøre noe fra eller til med savnet, men at hun da vet hvilke tanker og følelser jeg har som hun kan forholde seg til? Jeg har ikke på noe tidspunkt etter bruddet gitt uttrykk for at jeg ikke ønsker dette, at jeg vil ha henne tilbake. Hvordan skal hun da ellers vite at jeg fortsatt ønsker å være med henne, hvis ikke jeg på noen måte formidler det til henne?

Anonymkode: bcb0c...243