Finne tilbake etter brudd

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gjorde det slutt med mannen min for 10 år siden. Da var vi gift, og hadde vært sammen i flere år. Det var ikke utroskap i dette. 

Han nektet at det skulle blir slutt mellom oss så snart. Jeg var ikke villig til å fortsette, men ga det en siste sjans.

Vi reiste bort. Den turen er litt bittersøt i ettertid, men det var da jeg fant ut at vi kunne le sammen, og ha det koselig sammen likevel. Da vi reiste hadde jeg ikke noe som helst håp for forholdet vårt, men vi hadde det veldig fint på den turen. Og det tok lang tid etter det også før vi var et par igjen. Det tok omtrent et år fra denne reisen til at jeg kunne mene og si at jeg elsket han igjen. For da hadde jeg ikke følelser for han i det hele tatt. Men etter det, så har jeg faktisk elsket han. Og nå kan jeg ikke tenke meg en hverdag og et liv uten han. 

Vi har fått et helt annet og bedre forhold fordi vi begge vet at vi ikke er en selvfølge for hverandre. Han behandlet meg dårlig før mitt oppbrudd, men har ikke gjort det igjen siden. Han tok tak i sine dårlige sider (og endret mye i måten han behandlet meg på), og jeg tok tak i mine, og sammen funker vi nå veldig godt! Det tok tid, men det var verdt det.

 

 

 

Anonymkode: af395...93c

TS her

Takk for en respons (og en veldig velkommen solskinnshistorie)

Hvordan gikk han frem i å "nekte" at det skulle bli slutt? Hva sa/gjorde han i den tiden eller perioden fra du ikke var villig til å fortsette og frem til du likevel endte opp med å gi det en siste sjanse?

Nå har ikke vi 10 år på baken sammen, kun 1,5 år. Og jeg har forstått det slik at det da (naturlig nok, kanskje) er lettere å gå ifra noe som ikke virker til å være liv laga, i motsetning til i de tilfellene hvor det er mange flere år og evt ekteskap og/eller barn inni bildet. Var det faktorer som veide inn hos deg da du bestemte deg for å gi det en siste sjanse, eller hvordan var det?

Anonymkode: bcb0c...243

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Så, er det noen som har opplevd etter et brudd at de skulle ønske at den andre gjorde dette, for da hadde de i større grad vurdert å forsøke på nytt?

 

Nei huff, det verste som er er når noen ikke aksepterer et brudd. 

Anonymkode: d353c...b76

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

I mitt tilfelle er det 1,5 år som kjærester og 1 år som samboere. Og hun var veldig tydelig på at hun ikke orket/ville mer, at følelsene var der men ikke like sterke som før, og at hun følte hun mistet seg selv pga vi er forskjellige. I ettertid har vi kun hatt kontakt pr sms ang praktiske ting vedr felles hus, og møtt på hverandre "i døra" ved en anledning, hvor hun for øvrig fremstod uanfektede av situasjonen og heller glad og fornøyd.

 

Jeg tror du burde lytte til henne og akseptere at du ikke kan mase frem følelsene hennes igjen.

Ha litt stolthet.

Anonymkode: d353c...b76

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei huff, det verste som er er når noen ikke aksepterer et brudd. 

Anonymkode: d353c...b76

Også kalt kjærlighetssorg.

Anonymkode: aabf6...3f1

[AnonymBruker]

2 minutes ago, AnonymBruker said:

Også kalt kjærlighetssorg.

Anonymkode: aabf6...3f1

Den blir ikke bedre av at men terroriserer eksen med lange brev.

Anonymkode: d353c...b76

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil på stå at min ex gjorde akkurat det. Etter at han ble dumpet så gikk det kort tid før det kom masse innrømmelser om at han forsto hvorfor jeg ville gjøre det slutt. Han innså at han hadde masse å forbedre seg på, og han ønsket å jobbe med dette. Han ville veldig gjerne at vi skulle bli sammen igjen. (Hadde vært sammen i 5 år og bodd sammen i flere av dem.)

For min del var det altfor lite, altfor sent. Det opplevdes som pinlig.

Jeg hadde forsøkt å få han med på å jobbe for forholdet mens vi fortsatt var i det. Snakke sammen, finne ut av hvor vi hadde problemer, forsøke å fikse de største irritasjonsmomentene. Da syntes han ikke det var viktig. For han syntes forholdet fungerte, selv om jeg sa det ikke fungerte for meg.

Så jeg sørget meg ferdig over forholdet før jeg egentlig brøt ut. Jeg følte jeg "hadde prøvd alt" og var helt ferdig.

Han var faktisk ganske pågående helt til han innså at dette var helt tapt. Da tok han fullstendig avstand og sørget selv.

 

Jeg tenker det kommer an på situasjonen. For meg var det veldig uvelkomment at han ønsket å bli sammen igjen raskt etter bruddet. Det betydde ingenting at han hadde funnet ut hva han kunne gjøre annerledes. Følelsene mine var helt borte, og jeg hadde ikke lenger tillit til at han egentlig ønsket å gjøre en innsats heller.

 

Anonymkode: 53a74...840

TS her

Takk for svar

Hvor "tydelig" var du i kommunikasjonen overfor han i forholdet, hva angikk utfordringene/irritasjonsmomentene dere imellom? Jeg mener, var det i fullstendig klartekst "det og det er ikke bra nok for meg, og sånn og sånn må endres for at det skal bli bedre"? Og hvor lenge opplever du at du forsøkte å fikse opp i ting og få forholdet på rett kjøl, før du gav opp?

Hvordan var han pågående, etter din mening?

På forhånd takk for svar

Anonymkode: bcb0c...243

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror du burde lytte til henne og akseptere at du ikke kan mase frem følelsene hennes igjen.

Ha litt stolthet.

Anonymkode: d353c...b76

Mase frem følelsene hennes igjen?

I hvilken verden er et brev, et nøytralt, men velformulert og åpenhjertig brev, å mase frem noens følelser?

Kjenner at jeg synes det er synd at folk har et slikt syn på det. Det handler om å vise seg sårbar og ærlig overfor ens egne følelser, i håp om at det fortsatt ligger noe i den andre parten som føler det samme, og som kanskje trenger akkurat dette "kicket" for å komme til overflaten igjen. Jeg ville aldri gjort det om det ikke var fordi jeg oppriktig trodde at det kunne være håp, at det fortsatt er noe der, som da bruddet fant sted, var overskygget av et negativt fokus. Det er ikke alltid at solen er borte, selv om det kan oppleves og se slik ut. Noen ganger er det bare en solformørkelse.

Anonymkode: bcb0c...243

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Den blir ikke bedre av at men terroriserer eksen med lange brev.

Anonymkode: d353c...b76

Eksen min sa at jeg ikke "aksepterte bruddet" fordi jeg ikke umiddelbart tok av meg ringen og fordi jeg noen uker etter bruddet sa at det ville vise seg om det var endelig. Sendte ikke så mye som en papirkapp og etterhvert få sms. 9 av 10 sms mellom oss er det han som sender nå. Jeg brukte 3 mnd før jeg endelig tok av ringen. Da var jeg klar for å fortelle folk at det var slutt. 

Anonymkode: aabf6...3f1

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mase frem følelsene hennes igjen?

I hvilken verden er et brev, et nøytralt, men velformulert og åpenhjertig brev, å mase frem noens følelser?

Kjenner at jeg synes det er synd at folk har et slikt syn på det. Det handler om å vise seg sårbar og ærlig overfor ens egne følelser, i håp om at det fortsatt ligger noe i den andre parten som føler det samme

Anonymkode: bcb0c...243

I den verdenen hvor noen har mannet/kvinnet seg opp for å endelig forlate noen de er knyttet til og som de vet er glad i dem. Den andre parten føler ikke det samme, det er jo derfor de slo opp. 

Anonymkode: aabf6...3f1

[AnonymBruker]

29 minutes ago, AnonymBruker said:

Mase frem følelsene hennes igjen?

I hvilken verden er et brev, et nøytralt, men velformulert og åpenhjertig brev, å mase frem noens følelser?

Kjenner at jeg synes det er synd at folk har et slikt syn på det. Det handler om å vise seg sårbar og ærlig overfor ens egne følelser, i håp om at det fortsatt ligger noe i den andre parten som føler det samme, og som kanskje trenger akkurat dette "kicket" for å komme til overflaten igjen. Jeg ville aldri gjort det om det ikke var fordi jeg oppriktig trodde at det kunne være håp, at det fortsatt er noe der, som da bruddet fant sted, var overskygget av et negativt fokus. Det er ikke alltid at solen er borte, selv om det kan oppleves og se slik ut. Noen ganger er det bare en solformørkelse.

Anonymkode: bcb0c...243

Dere har vært sammen i 1,5 år, nå er det slutt. Hun er glad og lettet over bruddet, du vil skrive lange brev.

La det gå. Hun vil ikke ha deg uansett hvor mye du kryper for henne.

Anonymkode: d353c...b76

[AnonymBruker]

27 minutes ago, AnonymBruker said:

Eksen min sa at jeg ikke "aksepterte bruddet" fordi jeg ikke umiddelbart tok av meg ringen og fordi jeg noen uker etter bruddet sa at det ville vise seg om det var endelig. Sendte ikke så mye som en papirkapp og etterhvert få sms. 9 av 10 sms mellom oss er det han som sender nå. Jeg brukte 3 mnd før jeg endelig tok av ringen. Da var jeg klar for å fortelle folk at det var slutt. 

Anonymkode: aabf6...3f1

Hva er relevansen her? TS klarer jo ikke å skjønne at hun ikke vil ha ham.

Anonymkode: d353c...b76

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva er relevansen her? TS klarer jo ikke å skjønne at hun ikke vil ha ham.

Anonymkode: d353c...b76

Relevansen er at det er lett å være desperat i begynnelsen, og tro at kun å finne tilbake til hverandre er en aktuell løsning. 

Anonymkode: aabf6...3f1

[AnonymBruker]

Sett deg ned og skriv en liste med fordeler og ulemper ved å gå tilbake

Anonymkode: 4c250...e8d

[Cronosgjesten]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har aldri sagt at jeg ikke kan leve uten han. Det går fint det, men ville helst levd med han😊 men da hadde ting vært nødt til å være litt annerledes. 

Anonymkode: 20179...956

Du vil mao endre ham, men er han da den du vil ha, eller den du nøyer deg med? Sørgelig. 

[AnonymBruker]

36 minutter siden, Cronosgjesten skrev:

Du vil mao endre ham, men er han da den du vil ha, eller den du nøyer deg med? Sørgelig. 

Voldsomt så mye synsing du legger i ting basert på såpass lite info. Kanskje prøve å ordne ditt eget følelsesliv?

Anonymkode: c1b76...7fc

[AnonymBruker]

Tror mange tenker slik ved et fersk brudd. Også jeg. I ettertid ser en jo hvor heldig man er....livet går videre

Anonymkode: 7b0e0...4a3

[Cronosgjesten]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Voldsomt så mye synsing du legger i ting basert på såpass lite info. Kanskje prøve å ordne ditt eget følelsesliv?

Anonymkode: c1b76...7fc

Hei, anonyme keyboardkriger!

Du vet ingenting om meg, men her skal du få en ting:

Jeg har aldri gjort det slutt med noen jeg ville være sammen med. Det er selve definisjonen på "mot sin hensikt". Kan ikke skjønne at jeg må forklare det til et voksent (?) menneske. 

[AnonymBruker]

Grunnen til at man får rådet om å holde avstand, bevare stoltheten og prøve å gå videre etter å ha blitt dumpet, handler jo om at alternativet ofte er vondt og nedverdigende. Mange som håper på at eksen ombestemmer seg, blir gående og vente i limbo lenge, kanskje blir de holdt på gress, og ender opp lenger nede psykisk enn de hadde vært om de hadde holdt avstand. Det handler om å beskytte seg selv og sin egen selvfølelse. 

Hvis det er riktig å finne tilbake til hverandre, så bør det heller være en felles idé og noe begge dras mot, ikke noe man overtaler den andre til. En jevn maktbalanse er viktig - når man blir sammen igjen, så blir det destruktivt om den ene går "på nåde" i forholdet, og den andre sitter med all definisjonsmakta og er "snill" som har gitt den andre "en ny sjanse".

Jeg har også vært der at jeg ble dumpet og ikke klarte å slå meg til ro med det, og ble ganske desperat en periode. Var villig til å endre meg slik at eksen kunne elske meg igjen, og vi ble faktisk sammen igjen en liten stund - før det ble slutt igjen. Nå i retrospekt så ser jeg tydelig at vi ikke burde være sammen, og jeg ser også hvor galt det er å endre seg selv som person for å tekkes en annen. Å jobbe med visse sider av seg selv, ja. Men å endre den man er som person, eller ikke kunne være seg selv, nei. Da er det noe i forholdet som er feil.

Jeg er i dag gift med en ny mann og har det mye bedre, rett og slett fordi vi er en bedre match. Med eksen var jeg ofte masete, mistenksom og sjalu, hvilket han ble lei av. Jeg prøvde å forandre disse tingene med meg selv, uten hell. Så begynte jeg å innse at det var dynamikken i vårt forhold som bragte fram det verste i meg. I nåværende forhold er jeg ikke spesielt sjalu, fordi jeg føler meg langt mer trygg, verdsatt og prioritert. Jeg trengte ikke å endre min personlighet, jeg trengte å møte en annen type mann enn eksen.

Anonymkode: 8519e...e12

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Cronosgjesten skrev:

Hei, anonyme keyboardkriger!

Du vet ingenting om meg, men her skal du få en ting:

Jeg har aldri gjort det slutt med noen jeg ville være sammen med. Det er selve definisjonen på "mot sin hensikt". Kan ikke skjønne at jeg må forklare det til et voksent (?) menneske. 

1.Jeg har ikke sagt at jeg vet noe om deg

2. jeg er ikke en keyboardkriger. 

3.Så bra!!!!!!!!!!!! Du er nok det mest perfekte overmennesket av alle dimensjoner  

Anonymkode: c1b76...7fc

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Grunnen til at man får rådet om å holde avstand, bevare stoltheten og prøve å gå videre etter å ha blitt dumpet, handler jo om at alternativet ofte er vondt og nedverdigende. Mange som håper på at eksen ombestemmer seg, blir gående og vente i limbo lenge, kanskje blir de holdt på gress, og ender opp lenger nede psykisk enn de hadde vært om de hadde holdt avstand. Det handler om å beskytte seg selv og sin egen selvfølelse. 

Hvis det er riktig å finne tilbake til hverandre, så bør det heller være en felles idé og noe begge dras mot, ikke noe man overtaler den andre til. En jevn maktbalanse er viktig - når man blir sammen igjen, så blir det destruktivt om den ene går "på nåde" i forholdet, og den andre sitter med all definisjonsmakta og er "snill" som har gitt den andre "en ny sjanse".

Jeg har også vært der at jeg ble dumpet og ikke klarte å slå meg til ro med det, og ble ganske desperat en periode. Var villig til å endre meg slik at eksen kunne elske meg igjen, og vi ble faktisk sammen igjen en liten stund - før det ble slutt igjen. Nå i retrospekt så ser jeg tydelig at vi ikke burde være sammen, og jeg ser også hvor galt det er å endre seg selv som person for å tekkes en annen. Å jobbe med visse sider av seg selv, ja. Men å endre den man er som person, eller ikke kunne være seg selv, nei. Da er det noe i forholdet som er feil.

Jeg er i dag gift med en ny mann og har det mye bedre, rett og slett fordi vi er en bedre match. Med eksen var jeg ofte masete, mistenksom og sjalu, hvilket han ble lei av. Jeg prøvde å forandre disse tingene med meg selv, uten hell. Så begynte jeg å innse at det var dynamikken i vårt forhold som bragte fram det verste i meg. I nåværende forhold er jeg ikke spesielt sjalu, fordi jeg føler meg langt mer trygg, verdsatt og prioritert. Jeg trengte ikke å endre min personlighet, jeg trengte å møte en annen type mann enn eksen.

Anonymkode: 8519e...e12

TS her

Takk for godt og informativt svar

Jeg er veldig enig i at man ikke skal forandre seg som person/hvem man er for å tekkes noen andre - verken i et parforhold eller andre typer relasjoner.

Jeg tror imidlertid på personlig utvikling, at man (ofte for sent) ser ting og sider ved seg selv som man faktisk må innrømme at ikke er bra/positive, og dermed vil og bør endre på - ikke minst for sin egen del og sitt eget liv videre.

Selv har jeg gått dypt i meg selv og funnet en del sider som jeg ikke er fornøyd med, og som jeg vil endre. Jeg har også funnet ut av hva slags liv jeg egentlig ønsker å leve, og "tilfeldigvis" samsvarer og harmonerer det mer mer med min eks' ønsker for livet. Det var nettopp det som trigget meg og gjorde meg interessert i henne i utgangspunktet - det at hun var sånn, tanken på at jeg kunne bli mer sånn selv, og muligheten for å dele et sånt liv med henne. Dessverre ble jeg innhentet av gamle vaner og trauste mønstre på et tidspunkt, og de var så forskjellige fra henne og hennes ønsker for livet, at det førte oss på kollisjonskurs. 

Jeg kan bare håpe at det ikke er for sent for meg å innse dette nå, og at det likevel er en mulighet for en ny sjanse med nye forutsetninger og større bevissthet i bunn.

Anonymkode: bcb0c...243