Melankolsk

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg vet ikke helt hvor denne tråden passer inn, men jeg skriver her allikevel. Kanskje den er oppmuntrende for dere som tenker at dere kommer til å være evig single? Kanskje den bare er deprimerende. Hva vet vel jeg. Dette er i allefall noen tanker fra meg og noen tanker fra mitt liv.

Jeg er i et forhold og har vært det lenge. Jeg er plutselig blitt kategorisert som et "forholdsmenneske". Du vet, den type som bare passer til forhold og alltid ser ut til å finne menn som vil være i et forhold med henne? Jeg har blitt den kategorien. Personen. Kall det hva du vil.
Jeg skjønner ikke helt hvor plutselig den tittelen kom fra eller hvordan jeg havnet her.
Fordi den kom som lyn fra klar himmel.

Jeg husker jeg var fjorten år. Ganske stygg utseendemessig egentlig, i allefall ifølge meg selv. Jeg var den personen som hadde venner, men jeg var aldri av interesse for gutter. Jeg var den som var der, men som aldri var den det handlet om. Alle jentene pratet om hvem de likte jeg og. Jeg latet som om jeg også hadde mulighet til at noen likte meg. Men skal sant være sagt så hadde jeg ikke det. Jeg innså etterhvert at gutter kanskje ikke ville ha meg. Jeg var ikke attraktiv nok. Og tanken på at de faktisk ville noe med meg var egentlig bare humor.

Jeg husker jeg satt på rommet og ønsket og ønsket meg at jeg skulle få en kjæreste. Jeg ønsket meg også sex. Jeg var så skråsikker på at jeg kom til å dø som jomfru. Og jeg kunne virkelig ikke forstå hvordan noen i det hele tatt havnet i den situasjonen der sex var en mulighet? Det var så fremmed for meg. Det var en annen verden. En verden jeg aldri var pen nok til å delta i.

Årene gikk. Jeg ble eldre. Men tankene var fremdeles like. Jeg drømte så sårt om en kjæreste. bare EN eller annen. Jeg hadde ikke høye krav heller. Men det var ingen som likte meg. I allefall ikke på den måten. Venninner likte meg jo. Jeg var jo morsom, jeg var jo snill, jeg var jo smart. Men det virket ikke til å bety noe for 16 år gamle gutter. Eller 14 for den saks skyld.

Jeg begynte å feste. Og plutselig så trodde jeg faktisk at noen gutter likte meg. Den dag i dag så ser jeg vel at de heller helst ville få seg noe. Og det fikk de. i allefall seks av de. Sex var plutselig ikke fremmed lenger. Jeg var ikke så opptatt av det annet enn at det ga meg en kortvarig bekreftelse på at jeg var god nok. God nok for en gutt til at han ville ligge med meg.

Jeg ble enda eldre. Og noe skjedde. Jeg ble ganske pen. Altså kanskje til og med over gjennomsnittet pen. Men jeg forstod det ikke selv. Plutselig fikk jeg oppmerksomhet fra gutter. Jeg var 18-19 år og ble plutselig lagt merke til. Jeg forstod ingenting og var fremdeles underdanig av meg. I den forstand at jeg ikke tenkte at de faktisk kunne finne meg attraktiv. Men gutt etter gutt prøvde seg. Og de ville ikke bare ha sex. De ville ha forhold. De ville noe mer. En etter en rotet jeg meg borti ved å prate sammen på en fest eller på byen. Og de ville alle ha nummeret mitt. De ville finne på noe. De ville høre på hva jeg sa. Og da så de vel plutselig noe mer i meg. Jeg var jo morsom. Jeg var smart. Jeg var interessant. jeg var reflektert og jeg var jo plutselig blitt pen - noe som virket til å være inngangsporten til det hele.

Så plutselig havnet jeg i et forhold. Jeg visste ikke hvordan jeg havnet der, men pltuselig var jeg der. Jeg hadde tidligere til og med bedt til gud om at hvis jeg bare fikk en kjæreste så skulle jeg bli kristen. Jeg var så ateist som man kunne få blitt så det var jo ganske tragikomisk. Eller bare komisk? Eller bare tragisk? Og der satt jeg plutselig med det jeg hadde ønsket meg helt siden jeg var 12-13. Og så var det plutselig ikke så stort allikevel.

Det forholdet endte. Jeg endte det. Jeg satt plutselig der som den personen som valgte bort folk. Merkelig hvordan livet snur. Og etter den tid så har jeg hatt flere forhold, ikke mange men flere enn ett. Jeg har avsluttet alle. og jeg har blitt puttet i kategorien forholdsmenneske.

Jeg deler vel bare dette av forundring over hvor utseendefiksert samfunnet er. Og også i forvirring over hvordan livet kan ta helomvendinger du aldri hadde trodd skulle skjedd. Så kanskje det faktisk er håp for deg "evig single" der ute. Eller kanskje det faktisk ikke er verdens undergang å ikke være i et forhold? Kanskje det ikke er så fantastisk som man tror. Man skaper seg ofte ideer av ting, som fordufter når man blir konfrontert med hvordan ting faktisk er. Virkeligheten.

 

Anonymkode: 32aeb...af3

[AnonymBruker]

Det har ikke slått deg at det kanskje er du som (også) er utseendefiksert? Selvtillit er sexy uansett om man er pen eller vanlig. Alle kan være sjenerte men jeg tror det andre kjønnet kan merke om du er glad i deg selv. 

Anonymkode: fea7d...9b2

[AnonymBruker]

Klart jeg også er utseendefiksert. Jeg skulle ønske jeg ikke var det, men det er jeg.

Det du skriver om at selvtillit er sexy er jeg enig i. Men jeg hadde ikke selvtillit på eget utseende verken da jeg var mindre pen, eller da jeg plutselig var blitt ganske pen. For jeg innså ikke selv at jeg var blitt det, og i mitt hodet var jeg fremdeles ganske stygg. For jeg var virkelig Stygg da jeg var yngre. Så de har ikke likt meg grunnet noe selvtillit.
Jeg var heller ikke sjenert verken da eller nå. Så det er vel heller ikke en faktor.
Det eneste som forandret seg på den perioden Ingen hadde interesse av meg (av det motsatte kjønn) til plutselig mange hadde det: Var utseendet mitt.

Jeg ble rett og slett penere og dermed ble jeg lagt merke til. Dessverre.

Anonymkode: 32aeb...af3

[AnonymBruker]

Kan skrive under på dette med utseende. Jeg er fremdeles like stygg, og blir sjeldent lagt merke til på den positive måten. Sånt merker man godt oppigjennom livet. Desverre lever vi i en verden hvor det meste er basert på hvordan en ser ut. De aller fleste som så vakkert har sagt at skjønnhet kommer innenfra, de har tross alt vært på den gode siden av skjønnhetsskalaen og slipper å tenke for mye på hvor jævlige de ser ut hver gang de våkner opp til virkeligheten etter en natts søvn. Trist men sant. Jeg sier ikke at alle ville valgt et pent menneske kun fordi det er pent altså, men pene mennesker har sine fordeler.

Anonymkode: bac1a...230