Hvordan var din økonomi i de ulike tiårene?

[AnonymBruker]

Altså i 20 årene, 30 årene, 40 årene osv.

Jeg studerte og sparte masse i 20 årene, kjøpte bolig og nedbetalt denne.

Nå i 30årene gikk jeg i tillegg ca 70.000 opp i lønn og vil si økonomien er god. Trenger ikke snu på krona og sparer til pensjon.

Anonymkode: 7ca23...32a

[AnonymBruker]

Innkomsten jeg har hatt i 20-årene vs den jeg har nå i 30-årene er veldig kontrastfylte.

Jeg har gått fra å være student, til å motta aap til student igjen før jeg nå har en godt betalt jobb.

Men jeg har aldri lidd noen nød. Jeg har alltid vært sparsom og flink med penger så sånn sett så har økonomien har alltid vært grei nok til tross for aap og studentliv. Men nå er den jo selvfølgelig veldig god; eier bolig og legger til side ca 10000 hver mnd (ikke fordi jeg må men fordi jeg liker å ha en penger på konto til å skeie ut med reiser og diverse innimellom).

Anonymkode: 3179b...fcb

[AnonymBruker]

Da jeg gikk på videregående hadde jeg god råd. Trengte egentlig aldri bekymre meg for penger, da jeg ikke hadde særlig store utgifter. Etter videregående begynte jeg rett på som student, og i flere år som student levde jeg av oppsparte midler som gjorde at jeg hadde god økonomi. Men med en gang jeg var ferdig studert og slet med å få en relevant jobb, ble økonomien drastisk dårligere. Å ha en dårlig betalt jobb i mellomtiden mens man venter på drømmejobben gjør deg ikke rik... men jeg klarer meg selv. Det har jeg alltid gjort, og det skal jeg forsette å gjøre. Ber om å få en bedre betalt jobb snart. 

Anonymkode: 4eec5...f44

[AnonymBruker]

20 årene var skrantne, da vi stort sett studerte, men vi var heldige og fikk hjelp inn på boligmarkedet. . Nå i 30 årene begynner karrieren å ta se opp for begge to, men vi har også fått barn og har behov for større bolig etterhvert. Økonomien er grei, men ingen luksus. 

Anonymkode: 6d02d...86c

[AnonymBruker]

Største andel av 20 årene var tøffe økonomisk som alenemor, leide bolig og gammel bil, bare så vidt det gikk rundt. siste andel av 20 årene / 30 årene var gode økonomisk første halvdel, da vi var to. Ble så alene igjen midt 30, kjøpte leilighet, så kom nedgang og stor arbeidsledighet, men ti-året endte bra med fast jobb og god økonomi og slik har det fortsatt i 40 årene også

Anonymkode: 32bfe...101

[AnonymBruker]

Jeg ble alvorlig syk som barn, så jeg har aldri hatt noen god økonomi. Har hele livet levd på den samme summen, og bekymrer meg mye for at satsene vil bli enda lavere i fremtiden. Kunne ønske jeg hadde råd til å kjøpe meg nye klær, en flaske neglelakk eller gå på teater, sånn bare for moroskyld, hvertfall én gang. 

Anonymkode: ecc50...ec1

[Monky6]

I 20 årene hadde jeg en veldig bra, men ekstremt dårlig betalt jobb (200.00 i året). Levde livet, var mye på fjellet og fant på billig moro med venner. Tok så utdannelse i utlandet, og levde et drømmeliv takket være lånekassen og lave kostnader i studielandet. Etter dette måtte jeg ut i like dårlig betalt jobb, og har sakte doblet inntekten i 30årene. Er nå 41, tjener rundt 500 i året, og føler meg ikke fattig til tross for ganske stramt budsjett. Det at jeg sannsynligvis aldri kommer til å eie, bekymrer meg i forhold til pensjon. Får enten håpe jeg finner kjærligheten, slik at vi kan skape noe felles, eller at jeg dør før den tid. Alltid leid, alltid vært alene, og alltid bodd  i Oslo.

[AnonymBruker]

Tja.

På videregående bodde jeg fremdeles hjemme. Mamma var for alle praktiske formål aleneforsørger og gikk i perioder arbeidsledig. Det var ganske kummerlige kår.

Flyttet hjemmefra da jeg begynte å studere. Bodde på hybel utenbys, jobbet i ferier og hadde stort sett råd til det jeg følte jeg trengte. Inntekten var lav men det var utgiftene også.

Flyttet til hjembyen igjen da jeg skulle ta mastergraden min. Kjøpte en liten leilighet. Dette var før kravet om egenkapital. Til gjengjeld var renta høy, rundt 7 prosent. Hadde samboer en periode, da gikk det greit nok rundt. Jeg var fremdeles student og ikke særlig kravstor.

Exit samboer, enter mastergradsstudier, deltidsjobber og å være alene med alle utgiftene. Jeg jobbet to deltidsjobber og hadde ikke ferie på flere år.  Hadde en samlet inntekt på ca. 15 000 i måneden på den tiden. 

Fikk ny samboer etter fullførte studier, og selv om ingen oss hadde godt betalte jobber føltes det som om vi svømte i penger med to inntekter. Lånerenta tikket nedover og inntektene sneglet seg oppover.

Etter et heldig jobbskifte og noen gode lønnsoppgjør i 30-årene solgte jeg leiligheten min etter å ha bodd der i over ti år. Det ble det egenkapital av. Kjøpte nytt og større, men fremdeles med relativt lite lån sett i forhold til inntekt. Selv om boligen aldri kommer til å havne i noe interiørmagasin eller noen av oss kan være ekstravagante, har vi det jevnt over romslig og komfortabelt i det daglige. Kan spise godt, reise og det er lenge siden jeg frøs innendørs om vinteren.

 

 

Anonymkode: 87197...eb8

[AnonymBruker]

Som student hadde jeg ganske lite penger, men klarte meg fint. Begynte å jobbe da jeg var 25 i en skikkelig dårlig betalt jobb. Var singel, og det var en økonomisk katastrofe. Ble så samboer/gift. Han tjener mye mer enn meg. Vi flyttet litt rundt før vi kjøpte hus da jeg var 30. Vi har til sammen inntekt på godt over 1 mill i året, jeg har arvet endel penger pluss vi har nesten nedbetalt hus, så nå er økonomien romslig. Tre barn, 37 år.

Anonymkode: 15d70...b6d

[AnonymBruker]

Var i fast jobb med en gang jeg var ferdig på vgs, så levde livet i tre år før jeg satte meg på skolebenken igjen. Hatt friår i mellomtiden og reist masse. Alltid jobbet når jeg kan, men ikke spart noe som helst. Så 20-årene har vært fantastiske sånn sett. Er i slutten av 20-årene nå, og har begynt å jobbe og spare. Tjener godt nok til å spare noen tusen i måneden, så er godt fornøyd. 

Anonymkode: 0b7c6...83d

[AnonymBruker]

Interessant tråd.

Selv er jeg bare 32, så kan ikke fortelle så mye.

20-årene varierte veldig. Bode hos foreldre med kjæreste til jeg var rundt 24, så flyttet vi ut i en familieleilighet mens jeg studerte fulltid med dårlig råd og samboer jobbet og betalte husleie. Så slo jeg opp, foreldre betalte husleien i rundt 2 år mens jeg prøvde å studere og få jobb, elendig råd. På slutten av 20-årene fikk jeg endelig fast fulltidsjobb og nok penger til å dra litt på ferier og spare 4-5'000kr hver måned.

30-årene har så langt startet ustabilt, mistet jobbet og gikk ut i studier på oppsparte penger og stipend. Å spare penger hver måned mens jeg var i jobb er det lureste jeg noengang har gjort.

Anonymkode: 99114...499

[AnonymBruker]

Tok en kortere utdannelse etter vgs, hadde fulltidsjobb fra 21-25, ok økonomi, egen liten leilighet . Flyttet utenlands som 25-åring, begynte å studere, studert og jobbet deltid i noen år, leide studentleilighet. Nå 30, har tatt mastergrad,er tilbake i full jobb med høyere lønn. Leier fortsatt men skal kjøpe noe snart. 

Anonymkode: b4db0...582

[AnonymBruker]

Oioi, dette innlegget ble langt mer detaljert en meningen da jeg startet.  Mann 38.

Var 20 da jeg begynte på studier.
Levde på studielån og bodde "gratis". 
Tjente rundt 50 000 kr/året (sommerjobb stort sett) som var pengene jeg hadde til sparing, ferier, og shopping. Hadde romslig økonomi, men brukte mindre penger enn mange rundt meg og sparte en del (for det meste i fond).

Ved 25 begynte jeg å jobbe og ble samboer. Vi leide hos familie for 1500kr/mnd og hadde tilsammen lønn på rundt 600 000. Vi var flinke å spare og sparte mye de 2 årene i denne situasjonen.

Ved 26 bestilte vi hus som vi kjøpte ved 27. Hun hadde jobbet ved siden av studier og spart, så vi endte opp med lite lån på boligen. Boligen kostet ca 2,6 og vi hadde 1 mill i EK.

Ved 30 hadde vi fått barn og bød det seg en anledning til å kjøpe to utleieboliger for 4,2 mill tilsammen. Lønnen vår var da gått opp, boligen vår var økt mye i verdi, lånet var lavt (1,3), vi hadde litt EK utenom og leieinntektene var stabile, så banken mente det var en god ide. Tror lånet da havnet på 5.3.

Fra 30-36 fikk vi ett barn til og levde vi ganske romslig med leieinntekter som dekket mye av lånet og samlet lønn over 1 mill. Vi bygget på huset uten å ta opp ekstra lån.

Så kjøpte vi hytte - den kostet mer enn huset vårt opprinnelig gjorde, men med mye sikkerhet og leieinntekter gikk det fint, men dette merkes godt på likviditeten. Samtidig ble lånet 7,5 og det er mye å vedlikeholde. Det er rett og slett ikke helt bra kombinert med familieliv. Jeg trives ikke med situasjonen.

Vi har derfor bestemt oss for å selge en utleiebolig og går under påvente av dette -10 000kr/mnd i leieinntekter siden vi nå ikke leier den ut.  Selv med dette tapet går hjulene rundt uten noe dramatikk, men det er jo betraktelig trangere enn vi har vært vant til, så vi ser frem til at at dette skal ordne seg. Håper på at 3 millioner skal være mulig å få for denne boligen.

Når dette går i hop anslår jeg status til følgende:
Hus, verdi ca 5 millioner (ganske nøyaktig siden vi ligger i et nabolag med mange like hus som har blitt solgt)
Hytte, verdi ca 3 millioner
Utleiebolig, verdi ca 3,5 millioner
Samlet lån ca 4,5 millioner
Samlet årslønn 1,2 mill
Leieinntekter 200 000
Ingen andre lån utenom studielån (ikke biler eller forbruk).

Jeg synes at vi sitter godt i det, vi har vært heldige. 
Grunnene til at det har gått bra er:
1. Jeg har hatt støtte fra foreldre, både økonomisk og ellers under oppvekst,studier og voksenliv som har gjort at man har kunne ta valgene man har gjort.

2. Både jeg og konen har vært økonomiske, fornuftige, vi har jobbet fra ung alder, spart og ikke brukt penger på mye unødvendig. Dette er og noe vi har fra våre foreldre. Vi kjører ikke nye biler, vi tar ikke forbrukslån, vi sparer (både pensjon og til barn), vi bruker lite penger på shopping og merkevarer (bor ikke i noe interiørmagasin som en kommenterte). 
Vi har buffer.

3. Både jeg og konen har vært skoleflinke som gjør at vi har fått greit betalte og trygge jobber. Vi er ikke lønnsvinnere i våre grupper, jeg ligger godt under snittet for min utdannelse, men jeg har det bra nok og har ikke kjørt noe karrierejag. Igjen mener jeg det er en god del av arv og miljø i dette (foreldre).

4. Vi har vært heldige med boligmarkedet. Andre (de som er 5-10 å foran oss i løypen) har vært enda heldigere, men det er ikke til å stikke under en stol at renter og boligpriser er flaks utenfor vår kontroll som gjør at vi har kunne etablere oss på denne måten. Jeg ser at andre møter helt andre forutsetninger enn vi gjorde når de nå skal etablere seg.

Igjen kommer vi til å jobbe for at våre barn vil få samme mulighetene som vi har fått, og støtte dem på en slik måte at de får samme mulighetene som vi fikk. Igjen, det er mye flaks hvilken familie man blir født inn i og hvilke evner man har/får.

 

Anonymkode: c206c...75d

[AnonymBruker]

I 20-årene var jeg først student. Jeg var så heldig at jeg fikk bo gratis hjemme i kjelleren hos ho mor, så jeg hadde mulighet til å spare meg opp EK til å kjøpe bolig. Ble så stipendiat til lusalønn, før jeg fikk meg fast jobb med god lønn etter endt phd. Jeg vil si jeg hadde god og romslig økonomi hele 20-årene, mye takket være at jeg slapp bruke penger på studenthybel. 

I 30-årene har økonomien vært særdeles god. Jeg er nå 35, eier 50% av en enebolig med markedsverdi på rundt 6,5, og er gjeldfri. Har ganske ny bil, og ingen store oppussingsting som MÅ gjøres de nærmeste fem årene. Samboer med like god lønn som meg. Så vi har det veldig, veldig romslig og godt økonomisk. Det blir nok litt mindre romslig når vi får barn til nyåret, men fremdeles absolutt ikke noe å klage på i det hele tatt. 

Anonymkode: b1bb6...18d

[AnonymBruker]

20-årene: ganske trangt. Første halvdel av 20-årene var jeg student og levde stort sett på studielån. Da jeg kom ut i jobb, var markedet trangt for min type kompetanse og jeg var i ulike vikariater en stund. Min første faste jobb var sørgelig underbetalt. Heldigvis bød den på veldig bra erfaringer og et supert arbeidsmiljø. Kjipt å se at venner hadde råd til å etablere seg med egen bolig og bil, mens jeg bodde på det billigste og tristeste stedet jeg fant.

30-årene: en gedigen opptur økonomisk. Skiftet jobb, og fikk bedre inntekt. Kjøpte hus. Skiftet jobb enda en gang og gikk ytterligere opp i lønn. Kjøpte hytte. Råd til ordentlige biler, og trengte ikke tenke meg om mange ganger før jeg kjøpte noe.

40-årene: ble alvorlig syk, kunne ikke jobbe mer. Gikk over på AAP, som jeg går på nå. Det blir trolig uføretrygd etterhvert. Atskillig trangere økonomisk pga at inntekten har gått mye ned. 

Anonymkode: d11ce...bb8

[AnonymBruker]

20-årene, greit i begynnelsen da vi bare leide, men så bygde vi hus og fikk barn. Hadde noen år med trang økonomi pga småbarn i barnehage (før makspris i barnehage ble innført) og høy rente.

30-årene kom med lavere rente, bedre lønn, etter hvert ingen utgifter til bla SFO

40-årene har vært veldig bra for min del, både min mann og jeg tjener godt, vi har lite lån og arvet en del penger. 

Anonymkode: e5004...570

[AnonymBruker]

20 åra - hånd te munn

30 åra - hånd te munn

40 åra - gjenstår å se

Anonymkode: de7cb...b99

[AnonymBruker]

20-årene: studerte, bodde i utlandet, jpbbet litt til og fra både under studier og utenlands. stort sett blakk men ingen gjeld.

30-årene: fast jobb, kjøpt hus, gått opp 200.000 i lønn på ca 5 år. Alenemor så fremdeles ikke rik, men klarer meg.

Anonymkode: dd83e...ae7

[AnonymBruker]

20 åra: studerte på folkehøgskole, fikk meg fast jobb, kjøpte stor flott leilighet med typen. Startet kjempebra. Tjente 25.000 i måneden. Så gikk bedriften jeg jobbet i konkurs og jeg ble arbeidsledig. Gjorde det slutt med eksen, fikk ikke ny jobb og måtte til slutt selge leiligheten.

30 åra: fikk etterhvert en jobb, men den betaler langt mye mindre enn den forrige. Er bare ekstrahjelp, tjener 2800 i måneden. Studerer på høyskole uten lån, men jeg får 3000 i stipend (som jeg sparer, i tilfelle det blir gjort om til lån). Utgiftene er til tider høyere enn inntektene. Bor i to-romsleilighet sammen med samboer som tjener godt da, men føler meg litt ussel som ikke kan bidra mere.

Jeg er 33 år gammel nå, så kan ikke si om det ordner seg etterhvert eller hva som skjer.

Anonymkode: 75e06...59e

[AnonymBruker]

 

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

20 åra: studerte på folkehøgskole, fikk meg fast jobb, kjøpte stor flott leilighet med typen. Startet kjempebra. Tjente 25.000 i måneden. Så gikk bedriften jeg jobbet i konkurs og jeg ble arbeidsledig. Gjorde det slutt med eksen, fikk ikke ny jobb og måtte til slutt selge leiligheten.

30 åra: fikk etterhvert en jobb, men den betaler langt mye mindre enn den forrige. Er bare ekstrahjelp, tjener 2800 i måneden. Studerer på høyskole uten lån, men jeg får 3000 i stipend (som jeg sparer, i tilfelle det blir gjort om til lån). Utgiftene er til tider høyere enn inntektene. Bor i to-romsleilighet sammen med samboer som tjener godt da, men føler meg litt ussel som ikke kan bidra mere.

Jeg er 33 år gammel nå, så kan ikke si om det ordner seg etterhvert eller hva som skjer.

Anonymkode: 75e06...59e

"studerte på folkehøgskole". Hva i all verden "studerer" man på folkehøgskole?

Anonymkode: ae5a7...08b