SÅ forbannet etter selvmord

[Gjest Chroma]

Pappa tok selvmord da jeg var 12 år og jeg hatet han(!) i 17 år før jeg klarte å gi slipp på sinnet. 

Send meg en pm hvis du vil. <3 

[Gjest Anonym Bruker]

Har selv opplevd selvmord i familien,og vanskeleg å fordøye. Nå hadde vedkomende truet med selvmord flere ganger når han var i psykisk ubalanse....Vedkomende etterlot seg  kone og 2 mindreårige barn,og nyleg flyttet inni nytt hus. Kommer  sjølvsagt som  eit sjokk når ein ikkje  har greidd å fange opp noen signaler når personer går rundt med sjølvmord tanker.  Kanskje kan det vera at ein rett og slett har hatt for  "kort antenne" til å fange opp  signalene.  Det er ofte vanleg å reagere med sinne og fortvilelse,og ein  sitter ofte  igjenn med en slags skyldfølelse.  Sjalusi, mobbing, ensomhet  gjir ofte grobunn til sjølvmordstanker hos menn,som ikkje har eit nettverk rundt seg.

Endret 21. november 2017 av Anonym Bruker

[Gjest Anonym Bruker]

35 minutter siden, Anonym Bruker skrev:

Har selv opplevd selvmord i familien,og vanskeleg å fordøye. Nå hadde vedkomende truet med selvmord flere ganger når han var i psykisk ubalanse....Vedkomende etterlot seg  kone og 2 mindreårige barn,og nyleg flyttet inni nytt hus.  Må   sjølvsagt kome  som  eit sjokk når ein ikkje  har greidd å fange opp noen signaler fra personer  som begår  sjølvmord .  Ellers kanskje  kan det vera at ein rett og slett har hatt for  "kort antenne" til å fange opp  signalene.  Det er sjølvsagt slike spøsrmål ein ofte sitter igjenn med utan at ein kanskje aldri får svar.  Det er ofte vanleg å reagere med sinne og fortvilelse,og ein  sitter ofte  igjenn med en slags skyldfølelse.  Sjalusi, mobbing, ensomhet,  gjir ofte grobunn til sjølvmordstanker hos menn.  Menn har tradisjonelt sett ikkje vert  flinke å dele sine tanker,og følelser  med andre.   Senest i forrige uke var den en ung jente ifra bygda som tok livet av seg.  Og uken før tok en ung gutt livet av seg i nabobygda.  Slike hendelser  vitner  om at vi livet kan føles som  en "kamp for tilverelsen" og det er mange rundt oss som sliter på forskjellig vis.  Det er idag  langt flere som begår sjølvmord, en drepte i trafikken og det bør vera eit tankekors for alle oss andre. 

 

Endret 21. november 2017 av Anonym Bruker

[AnonymBruker]

På 19.10.2017 den 18.23, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Mannen min tok sitt eget liv for et halvt år siden. Det var veldig uventet, han har aldri vært synlig psykisk syk eller slitt på noen måter. Eller, han har jo tydeligvis slitt - men aldri sagt noe og ingen har sett noe. Han har vært smilende og blid, god økonomi og god jobb hele tiden. 

Alle regner med at jeg er i en bunnløs, altoppslukende sorg men jeg er så sint!! Det eneste jeg føler er raseri og forbannelse over at det går an å være så sinnsykt egoistisk. Objektivt sett vet jeg jo at selvmord er siste utvei når man har det så vanskelig at man ikke aner sin arme råd - men jeg klarer ikke riste av meg tankene om at han kunne fått hjelp hvis han hadde sagt noe. Jeg vet at tankegangen min er irrasjonell og egoistisk, men jeg kan ikke noe for det. Jeg blir så sint når noen snakker om han, og synes rett og slett han var skikkelig dust. Klart jeg savner han mye og sånt - men jeg er mest sint. 

Går til psykolog for samtaler men tør ikke å være ærlig siden tankene mine er helt syke. Men jeg synes han var så ufattelig feig og urettferdig som gjorde dette!! Hva med meg? Moren hans er helt ødelagt, søsteren hans fungerer ikke i jobb, bestefaren hans er ikke seg selv - hva med dem?! Ofret han kaoset etterpå en tanke når han gjorde dette? Å bare forlate oss på en så brå og brutal måte? Jeg har lyst å filleriste han!! 

 

Er det noen med erfaring her? Venligst ikke vær frekk. Jeg vet at dette er syke tanker, jeg har aldri sagt det til noen og spiller "sad widow" til alle som snakker med meg...... jeg er selvfølgelig utrolig lei meg og jeg savner han vanvittig mye - men dette sinnet overskygger det meste.

Anonymkode: 41e70...ba7

Det er en del av sorgen. Helt normalt. Hadde dødsfall i nær familie og jeg måtte ha hjelp. Først bunnløs sorg...trodde aldri jeg kom meg opp. Etter en tid var jeg forbannet sint.rasende. rasende på en person jeg savnet. Den nesten eneste jeg hadde.  Jeg skammet meg fryktelig. Fikk vite at det var normalt.  Så du kan fortelle om det. Ingen vil bli sjokkert. 

Så kondolerer til deg. En tung tid for deg. Du skal over i ny fase når sinnet har lagt seg

Anonymkode: e0ed5...5a7

[AnonymBruker]

Din reaksjon er naturlig, sinne er en del av følelsene som kommer med sorg. Man kan føle sinne selv om at man ikke føler at sinnet er godt nok "begrunnet" i det personen gjorde. Jeg har ikke vært i din situasjon så jeg vet ikke hvordan det er å være pårørende til noen som har valgt bort sitt eget liv, men jeg kan vise deg litt om å være på "andre siden" av det hele.

Personlig har jeg aldri gått så langt som å tenke at det er bedre om jeg ikke lever, har alltid tenkt at det vil være NOE å leve for. Men jeg har vært alvorlig deprimert i perioder, og lever med en skjult angstlidelse som jeg sliter med å håndtere. Jeg kan ligge våken til langt på natt (slik som nå) og bare bekymre meg over helt dagligdagse ting som alle andre gjør helt fint hele tiden. Hver gang jeg slutter å bekymre meg for en ting, begynner hjernen min og kverulere og jeg bekymrer meg for noe annet. Det er bunnløst, det er irrelevant, det er urealistisk, det er utmattende, men det er sånn min hjerne fungerer... Og det er ingen på utsiden av meg som vet hva jeg plages med.

Jeg har ikke vært ærlig om min "sykdom" eller lidelse, og jeg har ingen diagnose. Jeg fungerer i utgangspunktet fint i jobb, skole, relasjoner, osv. Det er bare når jeg er alene med meg selv og i mitt stille sinn at jeg sliter. På denne måten er det ingen som forventer jeg har det på denne måten. Likt som mange flere som tier stille om disse ting...

Det verste med alt er at det er som en ond demon som tar over "maskineriet" og kjører sitt eget løp. Man vil bare leve slik man ønsker, være den man ønsker, og oppnå de tingene man har bestemt seg for, men så skjer ikke det fordi man nesten blir lammet av angsten som kommer å tar deg og depresjonen som sniker og kryper seg innpå... HVER eneste dag er en kamp.

Jeg skal ikke snu dette om til en diskusjon om min kamp. Jeg skjønner at du også nå lever din kamp! Og jeg forstår godt hvorfor du føler det du føler. Men jeg vil bare be deg om å ikke være sint på din avdøde mann. Kanskje levde han med en klump i magen og sammenspente nerver.... Kanskje var han redd for å si noe, fortelle, for å skuffe deg, for å såre deg. Kanskje han var redd du ikke ville forstå. Kanskje han var redd du ville bli redd... eller kanskje han elsket deg for mye.

Tiden leger alle sår, sies det, og jeg håper det stemmer. Sender deg gode klemmer i natten 

Anonymkode: 17223...4c4

[AnonymBruker]

Nei er ganske normal og diverse terapeuter sider det samme.

Broren til bestekompisen min tok selvmord i fylla for over 10 år siden men det var planlagt. Kjernefamilien gikk fra å være den typiske samfunnsengasjerte  fotballtrener/lærer mor og far, til skilt uføretrygda alkoholiker mor og far som havna på gamle "plata" i Oslo. 

Ungene har det gått opp og ned med men alle har mye sinne ovenfor broren som ødela for alle som var glad i han. 

Anonymkode: daac8...c1e

[AnonymBruker]

Det er helt vanlig å bli sint, og psykologen din vil nok forstå det veldig godt. Når det er sagt, ingen som ikke selv har vært suicidale kan fatte den smerten som leder et menneske inn i frivillig død. Og jeg vil påstå at hadde du kunnet kjenne det samme som mannen din kjente, hadde du forstått valget hans.

Anonymkode: b9994...b2c