SÅ forbannet etter selvmord

[AnonymBruker]

Vær ærlig med psykologen din! Gå evn til en annen psykolog om det er lettere å være ærlig med en annen! 
Delta i selvhjelpsgrupper for pårørende til selvmordsofre , du er ikke den eneste som føler på dette. 
Det finnes også mange bøker om emnet, jeg anbefaler virkelig følgende: 
The Savage God - A Study of Suicide av A.Alvarez 
Å ville døden sterkere enn livet av Solveig Bøhle 
The Cruelty of Depression av Jacques Hassoun 
for å se ting litt fra hans perspektiv, og jeg er sikker på det finnes mange bøker fra de pårørendes perspektiv om etterfølgen for de etterlatte av selvmord, (og ikke bare som bøkene over som er pårørende og suicidale som prøver å forstå den syke og tolker selvmord fra et psykologisk ståsted) der ekstremt sinne er en del av prosessen og reaksjonen også, for det er slett ikke uvanlig! Prøv å søk på selvmord i bibliotekets arkiver så finner du nok mer. 

Anonymkode: 9ca20...a6d

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: 1140c...d8d

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Mannen min tok sitt eget liv for et halvt år siden. Det var veldig uventet, han har aldri vært synlig psykisk syk eller slitt på noen måter. Eller, han har jo tydeligvis slitt - men aldri sagt noe og ingen har sett noe. Han har vært smilende og blid, god økonomi og god jobb hele tiden. 

Alle regner med at jeg er i en bunnløs, altoppslukende sorg men jeg er så sint!! Det eneste jeg føler er raseri og forbannelse over at det går an å være så sinnsykt egoistisk. Objektivt sett vet jeg jo at selvmord er siste utvei når man har det så vanskelig at man ikke aner sin arme råd - men jeg klarer ikke riste av meg tankene om at han kunne fått hjelp hvis han hadde sagt noe. Jeg vet at tankegangen min er irrasjonell og egoistisk, men jeg kan ikke noe for det. Jeg blir så sint når noen snakker om han, og synes rett og slett han var skikkelig dust. Klart jeg savner han mye og sånt - men jeg er mest sint. 

Går til psykolog for samtaler men tør ikke å være ærlig siden tankene mine er helt syke. Men jeg synes han var så ufattelig feig og urettferdig som gjorde dette!! Hva med meg? Moren hans er helt ødelagt, søsteren hans fungerer ikke i jobb, bestefaren hans er ikke seg selv - hva med dem?! Ofret han kaoset etterpå en tanke når han gjorde dette? Å bare forlate oss på en så brå og brutal måte? Jeg har lyst å filleriste han!! 

 

Er det noen med erfaring her? Venligst ikke vær frekk. Jeg vet at dette er syke tanker, jeg har aldri sagt det til noen og spiller "sad widow" til alle som snakker med meg...... jeg er selvfølgelig utrolig lei meg og jeg savner han vanvittig mye - men dette sinnet overskygger det meste.

Anonymkode: 41e70...ba7

Jeg har ingen direkte erfaring, men kan forstå deg godt. Ingen veldig nære meg har tatt selvmord, men de tilfellene jeg har kjennskap til er også sinne en følelse jeg har kjent på. Du skal ikke være redd for å dele dine faktiske følelser med psykolog. Jeg tenker hvertfall at dine følelser er helt normale, nettopp fordi det ikke finnes en normal reaksjonen på det traumet du har gått gjennom. Sinne er jo også en svært så vanlig sorgreaksjon mener jeg! Håper du deler dette psykologen din, vil tro du kan få bedre hjelp om du er helt åpen om følelsene dine. Sender deg en klem og håper du får lettere dager i fremtiden.

Anonymkode: 68314...ea9

[Gjest Walkingdead]

Hei. Kondolerer så mye. Du trenger nok å føle på de følelsene du har. Jeg er heller uenig med deg i at det ikke er lov å være sint. Vi hadde en familievenn som fucket det opp for seg selv, og til slutt tok han livet sitt. Vi ba han snakke med noen, men han var for stolt, vi ba han ikke ta opp mer lån, fordi det ville gjøre det verre for ham. Men han hørte aldri. Så det at du tenker at det kunne vært unngått, er ikke en irrasjonell tanke. Jeg tror også det vil være bedre for det at du anerkjenner disse. Jeg forstår godt at du er sint. Håper det blir bedre med deg med tiden.

[Gjest Sugemerke]

Det er ikke syke tanker, men helt NORMALE tanker. Psykologen din har hørt det mange ganger før. Sinne er en helt naturlig del av en sorgprosess etter selvmord. 

[Gjest NotNaomi]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Mannen min tok sitt eget liv for et halvt år siden. Det var veldig uventet, han har aldri vært synlig psykisk syk eller slitt på noen måter. Eller, han har jo tydeligvis slitt - men aldri sagt noe og ingen har sett noe. Han har vært smilende og blid, god økonomi og god jobb hele tiden. 

Alle regner med at jeg er i en bunnløs, altoppslukende sorg men jeg er så sint!! Det eneste jeg føler er raseri og forbannelse over at det går an å være så sinnsykt egoistisk. Objektivt sett vet jeg jo at selvmord er siste utvei når man har det så vanskelig at man ikke aner sin arme råd - men jeg klarer ikke riste av meg tankene om at han kunne fått hjelp hvis han hadde sagt noe. Jeg vet at tankegangen min er irrasjonell og egoistisk, men jeg kan ikke noe for det. Jeg blir så sint når noen snakker om han, og synes rett og slett han var skikkelig dust. Klart jeg savner han mye og sånt - men jeg er mest sint. 

Går til psykolog for samtaler men tør ikke å være ærlig siden tankene mine er helt syke. Men jeg synes han var så ufattelig feig og urettferdig som gjorde dette!! Hva med meg? Moren hans er helt ødelagt, søsteren hans fungerer ikke i jobb, bestefaren hans er ikke seg selv - hva med dem?! Ofret han kaoset etterpå en tanke når han gjorde dette? Å bare forlate oss på en så brå og brutal måte? Jeg har lyst å filleriste han!! 

 

Er det noen med erfaring her? Venligst ikke vær frekk. Jeg vet at dette er syke tanker, jeg har aldri sagt det til noen og spiller "sad widow" til alle som snakker med meg...... jeg er selvfølgelig utrolig lei meg og jeg savner han vanvittig mye - men dette sinnet overskygger det meste.

Anonymkode: 41e70...ba7

Du har ikke syke tanker Ts. Vi må oppleve for å forstå! 

Jeg har opplevd med en beste venn og min tvillingbror. Første var jeg såå forbannet på. Jeg kunne ikke forstå at han kunne gjøre dette mot familie osv. Min bror var det annerledes med. Livet hans var åpenbart for jævli om du ser den?

Det er helt normalt å bli sint Ts. Det går over. All min sympati  <3

[Gjest NotNaomi]

6 minutter siden, Sugemerke skrev:

Det er ikke syke tanker, men helt NORMALE tanker. Psykologen din har hørt det mange ganger før. Sinne er en helt naturlig del av en sorgprosess etter selvmord. 

Nemlig 

[Nerine_]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Virker som om det er en forhistorie her som du ikke kjenner til. 

Syns du er bra teit som velger å bli sint på han når du mest sannsynligvis har observert hvor langt han har strekt seg tidligere.  Han har mest sannsynlig tatt hensyn til dere alle, inntil han ikke klarte mer.

Du er bra ego som vrir hans smerte rundt til å handle om dere.

Anonymkode: 062fd...540

Det eneste som er "bra teit" her er å dømme andres sorgreaksjoner.

En klem til deg TS

[Gjest Jegskulleønskeat]

Sender deg en klem. Føler med deg i denne tiden. ❤️

[AnonymBruker]

Alle har ansvar for eget liv, hvis noen ikke vil leve lenger må de få lov til det.

 

Anonymkode: 1cad5...7f1

[caline]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Virker som om det er en forhistorie her som du ikke kjenner til. 

Syns du er bra teit som velger å bli sint på han når du mest sannsynligvis har observert hvor langt han har strekt seg tidligere.  Han har mest sannsynlig tatt hensyn til dere alle, inntil han ikke klarte mer.

Du er bra ego som vrir hans smerte rundt til å handle om dere.

Anonymkode: 062fd...540

Dette var bare unødvendig av deg å kommentere. Det er ingen rett eller feil måte å sørge på, folk reagerer forskjellig! Det å føle sinne er helt naturlig, det er for mange en del av sorgprosessen. Det å kalle ts egoistisk og teit hjelper ikke på noen slags måte. 

[Kittykat]

Først av alt, kondolerer  Ingen reaksjon er feil i en sånn situasjon som du er i, TS. Jeg vil si at tankene dine er helt normale. Personlig ser ikke jeg på selvmord som egoistisk, da det er som du sier, aller siste utvei. Men jeg hadde sikkert reagert på samme måte som deg, spesielt om det hadde vært samboeren min. Jeg ville vært ærlig med psykologen min. Psykologen har nok hørt om sånne tanker før, så jeg synes ikke du skal bekymre deg om det. 

[Gjest Axl Rose]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Alle har ansvar for eget liv, hvis noen ikke vil leve lenger må de få lov til det.

 

Anonymkode: 1cad5...7f1

Helt sant, alle må få bestemme over sitt eget liv, men så må vi også prøve å bruke hjernen å tenke på alle pårørende. De som må sitte igjenn med helvete og sorg. Hvorfor påføre folk man er glad i den smerten med vilje? 

[AnonymBruker]

1 time siden, Bootyhunter skrev:

Helt sant, alle må få bestemme over sitt eget liv, men så må vi også prøve å bruke hjernen å tenke på alle pårørende. De som må sitte igjenn med helvete og sorg. Hvorfor påføre folk man er glad i den smerten med vilje? 

De gjør det ikke med vilje, de er et "helt annet sted"og tenker ikke klart.

Anonymkode: 1cad5...7f1

[Gjest Axl Rose]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

De gjør det ikke med vilje, de er et "helt annet sted"og tenker ikke klart.

Anonymkode: 1cad5...7f1

Vet, men noen vet godt hva de gjør. Husker jeg visste godt hva jeg gjorde når jeg prøvde, men noen er nok helt et annet sted. Varierer fra person til person.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Bootyhunter skrev:

Vet, men noen vet godt hva de gjør. Husker jeg visste godt hva jeg gjorde når jeg prøvde, men noen er nok helt et annet sted. Varierer fra person til person.

Tror jeg nok, opplevde en som "hadde alt på stell, og virket veldig glad" som hengte seg, alle fikk sjokk.

Men, inser at vedkommende "var på et annet sted", blir ikke sint, folk får velge sitt eget liv. Da er jeg mer sint på de nærmeste som visstnok ikke gjorde noe. Avfeide med: X ville ikke ha hjelp...

Det er ikke godt nok.

Anonymkode: 1cad5...7f1

[Gjest Axl Rose]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror jeg nok, opplevde en som "hadde alt på stell, og virket veldig glad" som hengte seg, alle fikk sjokk.

Men, inser at vedkommende "var på et annet sted", blir ikke sint, folk får velge sitt eget liv. Da er jeg mer sint på de nærmeste som visstnok ikke gjorde noe. Avfeide med: X ville ikke ha hjelp...

Det er ikke godt nok.

Anonymkode: 1cad5...7f1

Det som er trist og skummelt, mange holder det inni seg. Vil ikke plage andre med problemene sine. Så mange aner ingenting før det er for sent. 

[AnonymBruker]

Kondolerer.

Du har lov til å være sint! Det er ikke følelser du trenger å skjule. Du kan få reagere akkurat slik du gjør, uten å føle skyld over det. Snakk med psykologen din. 

Fra mitt perspektiv, som har vært så langt nede at jeg vurderte selvmord, så kan jeg fortelle dette: Jeg trodde oppriktig at hele min familie, inkludert mitt eget barn, ville fått det bedre om jeg ikke eksisterte. Jeg var overbevist om at min mor og mine søsken ville følelse lettelse over at jeg var borte. Nå i dag når jeg er frisk kan jeg se at det var helt feil tanker, min familie hadde blitt knust og ødelagt om jeg hadde gjort noe sånt. Men da trodde jeg faktisk det, jeg lagde meg et bilde i hodet om at jeg skapte kun vonde følelser for familien min, og at mitt barn skulle slippe å vokse opp med meg som var så deprimert. Jeg hadde store økonomiske problemer, og så for meg at jeg alltid ville være en belastning for de rundt meg. Jeg tenkte at jeg måtte dø før jeg rakk å vise hvor langt nede jeg var, siden det ville påvirke de for mye. 

Prøv å tenk at det var sykdommen i hodet hans som fikk han til å gjøre det. Han døde av sykdom. Ikke av eget valg. Vet ikke om det hjelper, eller om jeg er frekk som skriver det sånn, beklager i så fall. Jeg håper også du klarer å fortelle om disse følelsene til psykologen, jeg tror h*n har ventet på det. Det er en normal reaksjon når man føler noen forlater deg uten å tenke på konsekvenser. 

 

Anonymkode: 06c79...747

[AnonymBruker]

Kondolerer så mye og tror absolutt at dette er en normal sorgreaksjon i møtet med det uforståelige sjokket. Tillat deg selv å kjenne akkurat det du kjenner, og ikke vær redd for å fortelle psykologen din om det. Skal love deg at psykologen har vært borti dette mange ganger før og at det er helt vanlig.

Etterhvert, når du kommer litt forbi dette sinnet, så vil du gå over i en aksept-fase. Noe av den aksepten handler om at man faktisk aldri har 100% visshet om hva som foregår inne i et annet menneske, selv ikke den man står nærmest og lever sammen med. Uansett hvor glad man er i hverandre så har vi alle et rom inni oss som er avstengt og hvor vi ikke slipper den andre inn. For noen er dette hemmelige rommet fylt med mye smerte eller traumer som ingen rundt oss merker.

Jeg har erfaring med det selv, ettersom jeg selv har båret på en vond hemmelighet i mange år som jeg aldri turte å fortelle til noen, ikke engang min mann. Var overbevist om at livet var slutt om jeg fortalte. Skammen og skyldfølelsen spiste meg opp innvendig mens jeg holdt fasaden på utsiden, og jeg er rimelig sikker på at jeg hadde blitt suicidal om jeg ikke til slutt i desperasjon åpnet meg opp for en terapeut og fikk profesjonell hjelp. Sier selvsagt ikke at dette gjelder din mann, men mitt poeng er bare at vi aldri har innsikt i alt den andre går igjennom inni seg, og hvis man tenker på det sånn så er det kanskje lettere å finne tilgivelse for selvmordet i hjertet sitt - på sikt, når man er klar for det.

Anonymkode: 14668...a51

[Skadeskutt]

Kondolerer

Å være sint er en helt normal fase i en sorgprosess. Det er ikke noe å skamme seg over. 

Jeg har noen selvmordsforsøk bak meg og jeg var altså hundre% sikker på at familie, venner og selv mine to barn hadde det bedre uten meg. Å slippe den belastningen jeg var. Tenkte til og med på hvordan jeg belastet velferdsstaten fordi jeg var så syk og mottok så mye helsehjelp. 

Det er grusomt å ha det sånn. Jeg er fortsatt ikke frisk, men jeg er ikke suicidal lenger. Eller jeg er "kronisk suicidal" da, men har ikke gjort alvor ut av tankene på en stund nå. 

Det er veldig trist at han ikke forsøkte å søke hjelp, men han var nok syk og du skal ikke se bort fra at han oppriktig trodde at det var til det beste for alle. 

Endret 21. oktober 2017 av Skadeskutt