clara88 Skrevet 15. oktober 2017 #1 Del Skrevet 15. oktober 2017 Det var ikke bare du som døde. Du tok livet som jeg kjente det med deg. Tiden har ikke leget såret, tiden har gitt mange flere sår. Problemer som du holdt i sjakk har fått frihet til å blomstre. Relasjoner har gått i grus og kjærligheten ble borte. Samholdet ble erstattet med fraværenhet og problemer. Ingen latter ingen å be om gode råd eller en hjelpende hånd. Jeg står alene tilbake. Det gjør så vondt, og ingen forstår. Jeg trodde det var du som skulle dø, men sammen med deg døde noe av meg. Livet mitt, sånn som jeg kjente det. Det finnes en sorg ingen snakker om, sorgen som kommer etter sorgen. Sorgen i livet er større nå enn da jeg mistet deg. Jeg forsto ikke din rolle i hverdagen før ditt fravær omfavnet hvert eneste lille aspekt av livet. Tiden har gått. Og nå tviler jeg. Og forstår.. At jeg forsto ikke hva det innebar at du døde.. Dette er et dikt jeg synes er veldig fint.. <3 Jeg har tatt med deler av diktet som jeg synes passer til meg (og sikkert mange andre i lignende situasjon) jeg mistet begge mine foreldre da jeg var i midten av 20 årene, de døde samme året.. Det er 5 år siden nå, men jeg føler ikke savnet blir noe mindre.. Det har endret litt karakter bare.. Før spurte folk hvordan det gikk med meg, det var liksom lov å sørge i tiden etterpå.. Det er vel lov nå også, men jeg tror ikke folk skjønner i hvilken grad sorgen fremdeles er en stor del av livet mitt.. Ingen spør lengre, ingen snakker om det. Sorgen bare er der, hele tiden.. 2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Maleficenta Skrevet 15. oktober 2017 #2 Del Skrevet 15. oktober 2017 9 minutter siden, clara88 skrev: Det var ikke bare du som døde. Du tok livet som jeg kjente det med deg. Tiden har ikke leget såret, tiden har gitt mange flere sår. Problemer som du holdt i sjakk har fått frihet til å blomstre. Relasjoner har gått i grus og kjærligheten ble borte. Samholdet ble erstattet med fraværenhet og problemer. Ingen latter ingen å be om gode råd eller en hjelpende hånd. Jeg står alene tilbake. Det gjør så vondt, og ingen forstår. Jeg trodde det var du som skulle dø, men sammen med deg døde noe av meg. Livet mitt, sånn som jeg kjente det. Det finnes en sorg ingen snakker om, sorgen som kommer etter sorgen. Sorgen i livet er større nå enn da jeg mistet deg. Jeg forsto ikke din rolle i hverdagen før ditt fravær omfavnet hvert eneste lille aspekt av livet. Tiden har gått. Og nå tviler jeg. Og forstår.. At jeg forsto ikke hva det innebar at du døde.. Dette er et dikt jeg synes er veldig fint.. <3 Jeg har tatt med deler av diktet som jeg synes passer til meg (og sikkert mange andre i lignende situasjon) jeg mistet begge mine foreldre da jeg var i midten av 20 årene, de døde samme året.. Det er 5 år siden nå, men jeg føler ikke savnet blir noe mindre.. Det har endret litt karakter bare.. Før spurte folk hvordan det gikk med meg, det var liksom lov å sørge i tiden etterpå.. Det er vel lov nå også, men jeg tror ikke folk skjønner i hvilken grad sorgen fremdeles er en stor del av livet mitt.. Ingen spør lengre, ingen snakker om det. Sorgen bare er der, hele tiden.. ❤ Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå