Hvordan taklet du sosial angst?

[AnonymBruker]

Hei hei! Jeg håper på noen solskinnshistorier for noen som har overvunnet den sosiale angsten sin. Jeg har ikke vært hos lege enda eller fått noen diagnose, så det er mulig det er andre ting blandet inn hos meg. Jeg sliter med å komme meg ut av huset mitt og ut i verden. Jeg er som et resultat av det veldig ensom og isolert og deprimert. Jeg er også ekstremt sjenert og innesluttet, noe som ikke akkurat hjelper på å møte noen mennesker. Jeg kan ikke leve som det her lenger, det går ut over alt i livet mitt. Jeg sitter bare for meg selv hver dag, klarer så vidt å følge med på skolearbeidet mitt. Jeg er i midten av 20-årene, så dette begynner å bli en krise. Jeg får ikke panikk-angst, jeg blir bare veldig bevisst på meg selv og kløner til alt og skjelver i stemmen og hender og svetter, tør ikke ta kontakt med noen osv. Vil bare gjøre meg usynlig og gjemme meg. 

Jeg har prøvd å lese litt om hjelp mot sosial angst, og jeg vet at første bud er å søke hjelp fra legen min. Dette skal jeg gjøre. Men hva kan jeg forvente meg av hjelp? Jeg har på en måte veldig høye forventninger - at jeg skal få hjelp og alt skal bli bra, jeg blir kvitt den sosiale angsten og dermed også selv-isoleringen, ensomheten og depresjonen og at jeg fungerer som et normalt menneske. Helst er alt fikset innen et år. På en annen måte tenker jeg at det nesten er håpløst - jeg har hatt det sånn her så lenge at jeg ikke vet om det går ann å få hjelp og jobbe nok med det til at jeg kan bli den personen jeg ønsker å være. Hva om det er for sent for meg, eller selv om jeg får hjelp så viser det seg at jeg ikke innbiller meg at ingen vil vite av meg uansett... Jeg skal uansett prøve å skaffe hjelp, men jeg vil gjerne vite litt mer hva jeg kan forvente meg av fremgang.

Noen her som vil dele sin historie med å komme seg ut av en lignende situasjon? Hvor lang tid tok det før det gikk bedre med deg og du følte deg "frisk"? Hvordan foregikk prosessen for deg? Jeg har og lest litt om angstdempende, f.eks. Sobril, og tenkte å høre med legen min om det, så jeg i det minste klarer å komme meg på skolen... Noen erfaringer med angstdempende? 

Anonymkode: 3fe45...850

[Gjest Walkingdead]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hei hei! Jeg håper på noen solskinnshistorier for noen som har overvunnet den sosiale angsten sin. Jeg har ikke vært hos lege enda eller fått noen diagnose, så det er mulig det er andre ting blandet inn hos meg. Jeg sliter med å komme meg ut av huset mitt og ut i verden. Jeg er som et resultat av det veldig ensom og isolert og deprimert. Jeg er også ekstremt sjenert og innesluttet, noe som ikke akkurat hjelper på å møte noen mennesker. Jeg kan ikke leve som det her lenger, det går ut over alt i livet mitt. Jeg sitter bare for meg selv hver dag, klarer så vidt å følge med på skolearbeidet mitt. Jeg er i midten av 20-årene, så dette begynner å bli en krise. Jeg får ikke panikk-angst, jeg blir bare veldig bevisst på meg selv og kløner til alt og skjelver i stemmen og hender og svetter, tør ikke ta kontakt med noen osv. Vil bare gjøre meg usynlig og gjemme meg. 

Jeg har prøvd å lese litt om hjelp mot sosial angst, og jeg vet at første bud er å søke hjelp fra legen min. Dette skal jeg gjøre. Men hva kan jeg forvente meg av hjelp? Jeg har på en måte veldig høye forventninger - at jeg skal få hjelp og alt skal bli bra, jeg blir kvitt den sosiale angsten og dermed også selv-isoleringen, ensomheten og depresjonen og at jeg fungerer som et normalt menneske. Helst er alt fikset innen et år. På en annen måte tenker jeg at det nesten er håpløst - jeg har hatt det sånn her så lenge at jeg ikke vet om det går ann å få hjelp og jobbe nok med det til at jeg kan bli den personen jeg ønsker å være. Hva om det er for sent for meg, eller selv om jeg får hjelp så viser det seg at jeg ikke innbiller meg at ingen vil vite av meg uansett... Jeg skal uansett prøve å skaffe hjelp, men jeg vil gjerne vite litt mer hva jeg kan forvente meg av fremgang.

Noen her som vil dele sin historie med å komme seg ut av en lignende situasjon? Hvor lang tid tok det før det gikk bedre med deg og du følte deg "frisk"? Hvordan foregikk prosessen for deg? Jeg har og lest litt om angstdempende, f.eks. Sobril, og tenkte å høre med legen min om det, så jeg i det minste klarer å komme meg på skolen... Noen erfaringer med angstdempende? 

Anonymkode: 3fe45...850

Ikke hør med legen din om antidepressiver. Medisin bør brukes mer som siste utvei. Du trenger psykolog og eksponeringsterapi altså øvelse. Denne overmedisineringen er en uting og legene slenger det etter deg.

[AnonymBruker]

TS her igjen. Glemte å skrive at en lærer jeg hadde en gang hadde lurt på om jeg kanskje kunne ha ADD (dette var en lærer som og spesialiserte seg på ADHD og ADD hos barn, så tenker det enten kan ha vært at hun så det over alt, eller at det faktisk ligger noe i det). Tenker å si dette til legen min også, men kan dette ha noe med hvordan jeg er? At jeg er så sosialt tilbakestående? Hvilken type hjelp finnes for det?

Anonymkode: 3fe45...850

[TulleJenny]

Det første du må gjøre er å kontakte legen din å få profesjonell hjelp. Lykke til 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Walkingdead skrev:

Ikke hør med legen din om antidepressiver. Medisin bør brukes mer som siste utvei. Du trenger psykolog og eksponeringsterapi altså øvelse. Denne overmedisineringen er en uting og legene slenger det etter deg.

Jeg ønsker terapi-hjelp, men jeg tenker frem til jeg får hjelp der (det kan vel ta litt tid?) eller det blir noe fremgang for meg. Jeg ønsker ikke å slutte på skolen, men når jeg sliter så mye med å komme meg dit og konsentrere meg og ha motivasjon og sinnsstemning for å fullføre, så vet jeg ikke hva annet jeg skal gjøre..

Anonymkode: 3fe45...850

[Gjest Walkingdead]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg ønsker terapi-hjelp, men jeg tenker frem til jeg får hjelp der (det kan vel ta litt tid?) eller det blir noe fremgang for meg. Jeg ønsker ikke å slutte på skolen, men når jeg sliter så mye med å komme meg dit og konsentrere meg og ha motivasjon og sinnsstemning for å fullføre, så vet jeg ikke hva annet jeg skal gjøre..

Anonymkode: 3fe45...850

Møter du på skolen, består du eksamner?

[AnonymBruker]

Få deg jobb i en butikk hvor du må forholde deg til kunder hver dag. Og hold ut i minst 6 mnd.

Funka for meg.

 

Anonymkode: 821d2...5ad

[AnonymBruker]

Jeg kastet meg ut i situasjoner jeg unngikk tidligere, og vokste veldig på det. Du får mestringsfølelse, er selvtillit, og du ser at det egentlig ikke noe farlig. En av tingene jeg gjorde var å få meg jobb på kafe, samt flytte alene til utlandet (studier), da måtte jeg bare stå i det. Det hjalp veldig, jeg vokste veldig mye! Aldri brukt noe medisiner. 

Anonymkode: 6ae4b...89b

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Walkingdead skrev:

Møter du på skolen, består du eksamner?

Jeg møter bare på skolen når det er obligatorisk, noe som bare er et time i uka.. Ellers er jeg hjemme og prøver å lese selv, noe som ikke går så lett. Har nettopp begynt så jeg har ikke hatt noen eksamener enda.

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Få deg jobb i en butikk hvor du må forholde deg til kunder hver dag. Og hold ut i minst 6 mnd.

Funka for meg.

 

Anonymkode: 821d2...5ad

Jeg har hatt en jobb hvor jeg jobbet med kunder i flere år, det var veldig fint. Håper på å finne meg en jobb her jeg bor nå, men ikke funnet noe så langt. Men jeg er fremdeles som jeg er, så i begynnelsen av en ny jobb ville jeg slitt mye med etter hvert blitt mer trygg på omgivelsene og meg selv til å være mer "normal". 

Anonymkode: 3fe45...850

[Gjest Walkingdead]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 

Jeg har hatt en jobb hvor jeg jobbet med kunder i flere år, det var veldig fint. Håper på å finne meg en jobb her jeg bor nå, men ikke funnet noe så langt. Men jeg er fremdeles som jeg er, så i begynnelsen av en ny jobb ville jeg slitt mye med etter hvert blitt mer trygg på omgivelsene og meg selv til å være mer "normal". 

Anonymkode: 3fe45...850

Man har ikke noe statisk "selv" selv om man har en personlighet. Noen trenger lenger tid på ting, og det må man gi seg selv lov til.

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ønsker terapi-hjelp, men jeg tenker frem til jeg får hjelp der (det kan vel ta litt tid?) eller det blir noe fremgang for meg. Jeg ønsker ikke å slutte på skolen, men når jeg sliter så mye med å komme meg dit og konsentrere meg og ha motivasjon og sinnsstemning for å fullføre, så vet jeg ikke hva annet jeg skal gjøre..

Anonymkode: 3fe45...850

Grunnen til at jeg også bruke Sobril som et eksempel er at jeg leste man ikke må ta de hver dag, så jeg kan ta de bare de dagene jeg føler at jeg trenger. Og om jeg blir mer "varm" på skolen når jeg først drar dit, så kan jeg kutte ut f.eks. 

Anonymkode: 3fe45...850

[AnonymBruker]

Må le litt av en kommentar over her, for det hørtes akkurat ut som meg. 

Jeg var/er en veldig innesluttet og sjenert person. Ble mobbet gjennom hele videregående og utviklet til slutt sosial angst. Skulket skolen, orker ikke være sammen med folk og ville bare være usynlig. Er i tillegg en person som blir ganske sliten av andre mennesker, og som har vanskeligheter med å oppholde seg sammen med andre. Begynner å skjelve, stamme og klarer ikke være meg selv.

Det som hjalp for meg var å begynne i jobb. De første mnd var helt jævlig for å si det mildt. Måtte inn på kontoret til sjefen fordi noen hadde sagt at jeg var altfor beskjeden og sjenert. Jeg pinte meg selv på jobb og holdt ut i 3 år. Nå har jeg to arbeidsplasser og jeg sliter litt enda, men det er ikke så ille. Jeg gruer meg ikke lenger til jobb som jeg gjorde før. 

Det er godt å føle mestring og det gir deg selvtillit som hjelper mye på angsten.  Ja det er jævlig i begynnelsen, men det går over. For å bli kvitt angsten så må du utfordre deg selv for det du har angst for.

Anonymkode: f2f6d...22d

[AnonymBruker]

Det er ingen quick-fix på dette her. Jeg har hatt sosial angst av og på siden 8. klasse, men jeg kan fort få panikkanfall også da.
Uansett, jeg har hatt friske perioder, på det lengste 5-6 år, men jeg er nok ikke kvitt den. Den kommer jo snikende tilbake iblant.

Uansett hvor dumt det høres ut må du bare gå ut. Begynn forsiktig og øk "vanskelighetsgrad" etterhvert. Gjerne skriv ned og belønn deg selv for innsatsen underveis. Den vil falme mer og mer, så vil du kanskje på et tidspunkt kjenne at den kommer tilbake og da er det bare å stå på og fortsette å gjøre som du ellers gjør og stå i ubehaget. Da vil du iallefall opprettholde funksjonsnivået og ikke isolere deg, som gjør at angsten ikke får like godt tak en annen gang.

Vet at mange er veldig motstandere av det, men jeg bruker også vival (ligner på sobril) når jeg har behov for det. Jeg gjør også ting UTEN vival, men av og til trenger jeg å bruke medisin. Det er bare viktig å holde oversikt (gjerne skrive ned når du tar) og passe på å ha noen dager på rad uten her og der så du ikke blir avhengig. Ingen problem så lenge man bruker hodet.

Å søke hjelp kan være veldig nyttig og du vil nok bli bedre, men kurert blir man sjelden av angst. Man lærer seg heller å leve med det og det går helt fint an å ha det bra og være lykkelig selvom den er der langt baki hodet også når du har det bedre.

Masse lykke til!

Anonymkode: d9dae...86e

[Gjest Walkingdead]

Altså, du er ikke diagnostisert, har ikke hatt samtaleterapi og du vurderer bare å hoppe på antidepressiver? Det synes jeg er litt rart.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Walkingdead skrev:

Altså, du er ikke diagnostisert, har ikke hatt samtaleterapi og du vurderer bare å hoppe på antidepressiver? Det synes jeg er litt rart.

Hun har ikke nevnt antidepressiver, men Sobril som er angstdempende. Helt vanlig å bruke ved flyskrekk, tannlegeskrekk etc. Kan være greit å ha den siden man må vente en stund på hjelp, slik at hun klarer å gå på skole etc.

Anonymkode: d9dae...86e

[AnonymBruker]

For meg hjalp verken psykolog eller psykiater. Det som derimot hjalp var da jeg fikk meg jobb som ekstrahjelp i butikk hver lørdag ved siden av vgs. Hver lørdag ble jeg da tvunget til å måtte snakke med og hjelpe kunder, i et serviceyrke, i en rolle som var uvant og langt utenfor min komfortsone. Jeg kunne ikke springe vekk, hadde ikke noe valg. 

Det første halvåret, særlig helt i starten, var det bare helt forjævlig og jeg vurderte å slutte. Men sakte men sikkert ble jeg trygg i rollen og følte meg mye mer sosialt kompetent enn noen gang - nå mestret jeg plutselig small talk, og det å se mennesker ga meg ikke lenger den samme angstfølelsen.

Jeg sliter fremdeles litt med angsten, men sammenlignet med tidligere er jeg så mye bedre i dag.

Anonymkode: 70ead...cc9

[drikkerbrushverdag]

For noen år siden klarte jeg bare å ligge i senga med lyset av fordi jeg hadde så mange tanker som kvernet og kvernet, jeg følte at jeg ikke fortjente å være ute i samfunnet og var redd for hva andre tenkte om meg. Jeg hadde også panikkangst. Nå jobber jeg som lærer, så en stor del av jobben min går jo ut på å stå foran folk som glor på deg i timevis. Og det går helt fint! Det er ingen solskinnshistorie. Akkurat nå er jeg syk igjen (depresjon, men for meg kommer angsten og depresjonen samtidig), men det er lettere nå fordi jeg vet hva jeg skal gjøre. Og jeg har hatt mange friske og gode år. 

Da jeg var på mitt dårligste droppet jeg skolen. Møtte på en eksamen det første studieåret mitt. Det anbefaler jeg deg virkelig ikke. Hvis du ikke klarer alt anbefaler jeg deg heller å redusere antall eksamener til noe som er håndterbart slik at du får litt mestring. IKKE bare les hjemme, da blir du bare gående og gruble på ting du ikke får til. Hvis du ikke klarer å sitte på lesesalen kan du sitte på en kafe. Da er du sosial uten å måtte interagere med noen. Sett deg et mål- være der en time før du kan gå hjem. 

Det er riktig at det kan ta tid før du får plass på DPS, men fastlegen din kan hjelpe deg mens du venter. Jeg har tatt medisiner mot angst og depresjon. Har ikke hatt stor nytte av medikamenter mot angst, men det har fungert bra for depresjonen min. Alle er ulike der, jeg er på ingen måte mot medisiner, men ikke ta mot alt de kaster mot deg før du har fått en plan for hvordan dere skal jobbe med det kognitivt. Jeg jobber for eksempel med "mottanker". Jeg vet ofte hvilke tanker som går gjennom meg, og da har jeg noen tanker på lur for å motsi meg selv litt. De gangene jeg har ren angst prøver jeg å definere hva jeg egentlig tenker og er redd for. Noen ganger løper jeg en tur der jeg bare løper så fort jeg kan. Men jeg tvinger meg gjennom situasjoner som kan være et rent helvete.

Nå har jeg et miljø der jeg har noen jeg er fortrolig med, så det er noen på jobb som vet hva jeg sliter med, og det gjør det lettere. Det har jo ikke du, men det får du faktisk ikke ved å sitte hjemme heller. Det går ikke an å forandre personlighet over natta, men prøv å bare være ute blant folk. Da blir det etterhvert lettere å snakke med folk, etc. Møt opp på linjeforeningsting hvis du har en kul linjeforening som gjør mer enn å bare feste. Du kan være der en time og gå igjen. Det er så tidlig i skoleåret at mange fremdeles føler seg ensomme, selv om det føles som om alle har fått seg venner. 

Jeg har noen Sobril på lur som jeg tar i ekstreme tilfeller, men jeg bruker dem veldig sjelden. Litt av grunnen til det er at kroppen venner seg til medisinen, så hvis du bruker den ofte må du ha stadig høyere doser. Anbefales derfor ikke til annet enn "nødhjelp". Det er heller ikke så lurt å ta Sobril i situasjoner der du må være skjerpet, det er en grunn til at du ikke kan kjøre bil på denne medisinen. 

[Gjest Walkingdead]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun har ikke nevnt antidepressiver, men Sobril som er angstdempende. Helt vanlig å bruke ved flyskrekk, tannlegeskrekk etc. Kan være greit å ha den siden man må vente en stund på hjelp, slik at hun klarer å gå på skole etc.

Anonymkode: d9dae...86e

Oki, skjønner! Jeg trodde sobril var antidepressiver.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Må le litt av en kommentar over her, for det hørtes akkurat ut som meg. 

Jeg var/er en veldig innesluttet og sjenert person. Ble mobbet gjennom hele videregående og utviklet til slutt sosial angst. Skulket skolen, orker ikke være sammen med folk og ville bare være usynlig. Er i tillegg en person som blir ganske sliten av andre mennesker, og som har vanskeligheter med å oppholde seg sammen med andre. Begynner å skjelve, stamme og klarer ikke være meg selv.

Det som hjalp for meg var å begynne i jobb. De første mnd var helt jævlig for å si det mildt. Måtte inn på kontoret til sjefen fordi noen hadde sagt at jeg var altfor beskjeden og sjenert. Jeg pinte meg selv på jobb og holdt ut i 3 år. Nå har jeg to arbeidsplasser og jeg sliter litt enda, men det er ikke så ille. Jeg gruer meg ikke lenger til jobb som jeg gjorde før. 

Det er godt å føle mestring og det gir deg selvtillit som hjelper mye på angsten.  Ja det er jævlig i begynnelsen, men det går over. For å bli kvitt angsten så må du utfordre deg selv for det du har angst for.

Anonymkode: f2f6d...22d

Det er akkurat sånn jeg er også! Jeg elsket den mestringsfølelsen jeg fikk gjennom jobben, og har vurdert det nå å slutte på skolen og heller finne meg en jobb så jeg kommer meg opp igjen psykisk. Men jeg ønsker ikke å slutte på skolen pga. dette, skulle jeg sluttet vil jeg at det skal være fordi studiet og videre yrke ikke er noe for meg. 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ingen quick-fix på dette her. Jeg har hatt sosial angst av og på siden 8. klasse, men jeg kan fort få panikkanfall også da.
Uansett, jeg har hatt friske perioder, på det lengste 5-6 år, men jeg er nok ikke kvitt den. Den kommer jo snikende tilbake iblant.

Uansett hvor dumt det høres ut må du bare gå ut. Begynn forsiktig og øk "vanskelighetsgrad" etterhvert. Gjerne skriv ned og belønn deg selv for innsatsen underveis. Den vil falme mer og mer, så vil du kanskje på et tidspunkt kjenne at den kommer tilbake og da er det bare å stå på og fortsette å gjøre som du ellers gjør og stå i ubehaget. Da vil du iallefall opprettholde funksjonsnivået og ikke isolere deg, som gjør at angsten ikke får like godt tak en annen gang.

Vet at mange er veldig motstandere av det, men jeg bruker også vival (ligner på sobril) når jeg har behov for det. Jeg gjør også ting UTEN vival, men av og til trenger jeg å bruke medisin. Det er bare viktig å holde oversikt (gjerne skrive ned når du tar) og passe på å ha noen dager på rad uten her og der så du ikke blir avhengig. Ingen problem så lenge man bruker hodet.

Å søke hjelp kan være veldig nyttig og du vil nok bli bedre, men kurert blir man sjelden av angst. Man lærer seg heller å leve med det og det går helt fint an å ha det bra og være lykkelig selvom den er der langt baki hodet også når du har det bedre.

Masse lykke til!

Anonymkode: d9dae...86e

Jeg prøver å legge planer for å komme meg ut, om det så bare er å sykle meg en tur eller dra på én forelesning. Men jeg klarer ikke, blir nervøs og klarer ikke gå for det.. Skal prøve å presse meg selv mer, for jeg vet at når jeg først kommer over dørstokken så blir det bare lettere og lettere med tiden. 

2 minutter siden, Walkingdead skrev:

Altså, du er ikke diagnostisert, har ikke hatt samtaleterapi og du vurderer bare å hoppe på antidepressiver? Det synes jeg er litt rart.

Jeg vurderer ikke å bare hoppe på det. Jeg ønsker hjelp og bli bedre og jeg ønsker å ikke falle helt utenfor og ned, så jeg vurderer muligheten for piller om det kan være en ting som hjelper meg. 

Anonymkode: 3fe45...850

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg prøver å legge planer for å komme meg ut, om det så bare er å sykle meg en tur eller dra på én forelesning. Men jeg klarer ikke, blir nervøs og klarer ikke gå for det.. Skal prøve å presse meg selv mer, for jeg vet at når jeg først kommer over dørstokken så blir det bare lettere og lettere med tiden.

Anonymkode: 3fe45...850

Når du har angst må du aller først lære deg at det er ikke noe som heter "klarer ikke". For meg kan det være litt vanskelig å skrive ned at jeg skal ta en sykkeltur neste dag, for da blir det mye press, men jeg prøver alltid i den dårligste fasen å starte med å gå ut og "tøffe" meg når jeg føler meg bra. Hvis jeg sitter og ser på tv og føler meg helt rolig så tenker jeg bare "ja, da får det bli en tur i butikken" også gjør jeg det bare. Uten å tenke mer til eller fra. Kan gå skikkelig dårlig, men jeg KLARER det jo. Og det blir enklere for hver gang. Jeg vil anbefale deg å bare prøve det. Kanskje først en rusletur i mørket... Går det bra kan du ta en rusletur på ettermiddagen. Går det bra tar du en tur i butikken etter det. Hvis du skjønner.

Og sobril/vival/valium kan selvfølgelig hjelpe deg litt over kneiken så du kommer i gang, men bare sørg for at du også får mestring UTEN tablettene slik at mestring og medisin ikke knyttes sammen som årsak.

Anonymkode: d9dae...86e