Hvordan taklet du sosial angst?

[AnonymBruker]

5 minutter siden, drikkerbrushverdag skrev:

For noen år siden klarte jeg bare å ligge i senga med lyset av fordi jeg hadde så mange tanker som kvernet og kvernet, jeg følte at jeg ikke fortjente å være ute i samfunnet og var redd for hva andre tenkte om meg. Jeg hadde også panikkangst. Nå jobber jeg som lærer, så en stor del av jobben min går jo ut på å stå foran folk som glor på deg i timevis. Og det går helt fint! Det er ingen solskinnshistorie. Akkurat nå er jeg syk igjen (depresjon, men for meg kommer angsten og depresjonen samtidig), men det er lettere nå fordi jeg vet hva jeg skal gjøre. Og jeg har hatt mange friske og gode år. 

Da jeg var på mitt dårligste droppet jeg skolen. Møtte på en eksamen det første studieåret mitt. Det anbefaler jeg deg virkelig ikke. Hvis du ikke klarer alt anbefaler jeg deg heller å redusere antall eksamener til noe som er håndterbart slik at du får litt mestring. IKKE bare les hjemme, da blir du bare gående og gruble på ting du ikke får til. Hvis du ikke klarer å sitte på lesesalen kan du sitte på en kafe. Da er du sosial uten å måtte interagere med noen. Sett deg et mål- være der en time før du kan gå hjem. 

Det er riktig at det kan ta tid før du får plass på DPS, men fastlegen din kan hjelpe deg mens du venter. Jeg har tatt medisiner mot angst og depresjon. Har ikke hatt stor nytte av medikamenter mot angst, men det har fungert bra for depresjonen min. Alle er ulike der, jeg er på ingen måte mot medisiner, men ikke ta mot alt de kaster mot deg før du har fått en plan for hvordan dere skal jobbe med det kognitivt. Jeg jobber for eksempel med "mottanker". Jeg vet ofte hvilke tanker som går gjennom meg, og da har jeg noen tanker på lur for å motsi meg selv litt. De gangene jeg har ren angst prøver jeg å definere hva jeg egentlig tenker og er redd for. Noen ganger løper jeg en tur der jeg bare løper så fort jeg kan. Men jeg tvinger meg gjennom situasjoner som kan være et rent helvete.

Nå har jeg et miljø der jeg har noen jeg er fortrolig med, så det er noen på jobb som vet hva jeg sliter med, og det gjør det lettere. Det har jo ikke du, men det får du faktisk ikke ved å sitte hjemme heller. Det går ikke an å forandre personlighet over natta, men prøv å bare være ute blant folk. Da blir det etterhvert lettere å snakke med folk, etc. Møt opp på linjeforeningsting hvis du har en kul linjeforening som gjør mer enn å bare feste. Du kan være der en time og gå igjen. Det er så tidlig i skoleåret at mange fremdeles føler seg ensomme, selv om det føles som om alle har fått seg venner. 

Jeg har noen Sobril på lur som jeg tar i ekstreme tilfeller, men jeg bruker dem veldig sjelden. Litt av grunnen til det er at kroppen venner seg til medisinen, så hvis du bruker den ofte må du ha stadig høyere doser. Anbefales derfor ikke til annet enn "nødhjelp". Det er heller ikke så lurt å ta Sobril i situasjoner der du må være skjerpet, det er en grunn til at du ikke kan kjøre bil på denne medisinen. 

Takk for svar! Jeg har en tendens til å legge for høye mål for meg selv. Og som du sier, man endrer seg ikke over natten. Prøver å begrense meg mer på målene jeg setter for meg selv, men selv da sliter jeg med å gjennomføre. Føler meg så feig og barnslig, men jeg klarer ikke. Har skulket og sluttet mye på skole før pga. de samme problemene. 

Jeg er litt redd for dette å skulle bli avhengig av piller om jeg får det av legen min. Har lest om andre preparater som man må ta hver dag og så avvenne over tid, synes det høres litt skummelt ut å skulle bli avhengig av noe. Men nå føler jeg nesten at jeg "må" ha medikamentell hjelp for å komme meg igjennom skolen.. I hvert fall frem til jeg får hjelp i form av terapi eller hva det er jeg kan få. 

Det er flere sosiale ting her ved skolen som ikke er festing, men jeg sliter like mye her ved å bare stille opp. Stilte opp ved et par ting under fadderuken, men jeg slet så mye der at jeg ikke turte dra på flere ting. Ikke har jeg fått noen venner heller, og dette er selvsagt min egen feil, men det gjør det hele vanskeligere. Skal prøve å presse meg mer. 

Anonymkode: 3fe45...850

[AnonymBruker]

PS: Ifølge psykiatere jeg har snakket med må man ta vival/sobril eller lignende i 3 uker på rad for å bli avhengig. Jeg har brukt det maks 5 ganger i uken siden desember og har nå gått 29 dager uten. Ikke merket noen problemer. Bare sånn før medisinpolitiet kommer :-) 

Anonymkode: d9dae...86e

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når du har angst må du aller først lære deg at det er ikke noe som heter "klarer ikke". For meg kan det være litt vanskelig å skrive ned at jeg skal ta en sykkeltur neste dag, for da blir det mye press, men jeg prøver alltid i den dårligste fasen å starte med å gå ut og "tøffe" meg når jeg føler meg bra. Hvis jeg sitter og ser på tv og føler meg helt rolig så tenker jeg bare "ja, da får det bli en tur i butikken" også gjør jeg det bare. Uten å tenke mer til eller fra. Kan gå skikkelig dårlig, men jeg KLARER det jo. Og det blir enklere for hver gang. Jeg vil anbefale deg å bare prøve det. Kanskje først en rusletur i mørket... Går det bra kan du ta en rusletur på ettermiddagen. Går det bra tar du en tur i butikken etter det. Hvis du skjønner.

Og sobril/vival/valium kan selvfølgelig hjelpe deg litt over kneiken så du kommer i gang, men bare sørg for at du også får mestring UTEN tablettene slik at mestring og medisin ikke knyttes sammen som årsak.

Anonymkode: d9dae...86e

Det å gå i butikken har jeg ikke så mye problemer med, men mindre det er overfylt av folk eller jeg er den eneste kunden (i matbutikk er det greit, men en mer åpen butikk som f.eks. klesbutikk kan jeg heller dra hjem enn å være den eneste der). Noe jeg ikke har tenkt på før som jeg gjør når jeg er i en klesbutikk, er at jeg prøver å bare fokusere på klærne slik at jeg ikke "ser" de andre kundene. Da kommer jeg meg igjennom det. Burde kanskje prøve å adoptere denne metoden til andre steder også, f.eks. skolen. At jeg drar på forelesning og fokuserer alt mot notatene mine og foreleseren. Kanskje sette meg langt fremme slik at jeg ikke ser alle de andre studentene, være veldig tidlig ute osv.. 

Anonymkode: 3fe45...850

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

PS: Ifølge psykiatere jeg har snakket med må man ta vival/sobril eller lignende i 3 uker på rad for å bli avhengig. Jeg har brukt det maks 5 ganger i uken siden desember og har nå gått 29 dager uten. Ikke merket noen problemer. Bare sånn før medisinpolitiet kommer :-) 

Anonymkode: d9dae...86e

Så fint. Jeg har jo ikke vært hos legen enda, men jeg prøver å forberede meg. Ønsker jo å endre hele meg, så vil ikke bli avhengig av noe. Når jeg kommer over det verste med skolen, så tenker jeg at når jeg en sjelden gang er invitert i selskap som middag, bursdag osv, at jeg da kan dra og faktisk være litt sosial og ha det fint. Det er alt jeg ønsker meg akkurat for nå...

Anonymkode: 3fe45...850

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det å gå i butikken har jeg ikke så mye problemer med, men mindre det er overfylt av folk eller jeg er den eneste kunden (i matbutikk er det greit, men en mer åpen butikk som f.eks. klesbutikk kan jeg heller dra hjem enn å være den eneste der). Noe jeg ikke har tenkt på før som jeg gjør når jeg er i en klesbutikk, er at jeg prøver å bare fokusere på klærne slik at jeg ikke "ser" de andre kundene. Da kommer jeg meg igjennom det. Burde kanskje prøve å adoptere denne metoden til andre steder også, f.eks. skolen. At jeg drar på forelesning og fokuserer alt mot notatene mine og foreleseren. Kanskje sette meg langt fremme slik at jeg ikke ser alle de andre studentene, være veldig tidlig ute osv.. 

Anonymkode: 3fe45...850

Det var bare et eksempel, men tenk på "trappetrinn" i forhold til de tingene du er redd for. Er du redd for å gå på skolen går du første dagen bare forbi skolen, neste dag går du inn i gangen og låner doen kanskje, neste dag etter det går du på forelesning. Du bare tilpasser til det du er redd for. Er man redd for å gå på kino kan man først gå forbi, så gå innom og kjøpe popcorn, neste gang ser man en film. Skjønner du? At du tar det gradvis og blir trygg på "omgivelsene" rundt før du gjennomfører. Fordi da er det mindre sannsynlig at du sitter og pines gjennom det du faktisk har planer om å klare. Høres ut som en lur plan det du skriver nederst. Er du glad i sånt kan det være fint å skrive ned hva du er redd for, hva som kan hjelpe for hver ting osv også lager du en liten "plan" for deg selv. Er ikke sikkert du er såpass "lammet", men for noen kan det være fint å konkretisere og ha en strukturert plan og også for hva man gjør HVIS man blir redd. F. eks. i begynnelsen kan det være "får jeg angst skal jeg vente minst 30 minutter før jeg går fra situasjonen så den ikke føles som et nederlag" for eksempel. Så vet du med deg selv at selvom du var redd så klarte du 30 minutter likevel! Noe som er ganske lenge når man har det kjipt.

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så fint. Jeg har jo ikke vært hos legen enda, men jeg prøver å forberede meg. Ønsker jo å endre hele meg, så vil ikke bli avhengig av noe. Når jeg kommer over det verste med skolen, så tenker jeg at når jeg en sjelden gang er invitert i selskap som middag, bursdag osv, at jeg da kan dra og faktisk være litt sosial og ha det fint. Det er alt jeg ønsker meg akkurat for nå...

Anonymkode: 3fe45...850

Noen leger er veldig restriktive, andre er veldig... det motsatte. Så er ikke sikkert du får, men jeg ville bare lagt det frem og si at du føler du trenger det for å komme deg over "kneiken" mens du enda er motivert og si at du er klar over at det kan være avhengighetsskapende, men du kommer til å bruke det med omhu og notere ned når du tar og sørge for pauser. Får du medisinene prøver du ut forsiktig først. Av vival merker jeg lite. Jeg har 2 mg tabletter. Hvis jeg vet jeg skal noe og kjenner jeg begynner å bli uggen i magen og uvel, tar jeg en. Blir det ikke bedre innen 40 minutter tar jeg en til. Da blir jeg litt småtrøtt/litt lettere i humøret, men er ikke noe sånn at man føler seg "ruset/medisinert" i så små doser. Om jeg bare er hjemme og ligger i sengen kan jeg sovne, men er jeg ute og gjør ting merker jeg egentlig ingenting annet enn at jeg er mer avslappet i kroppen enn ellers. Håper du kan få de så du kan få litt mestring og glede og motivasjon til å fortsette å kjempe. :-) 

Bare alltid husk at angst er en kamp verdt å kjempe! <3 

Anonymkode: d9dae...86e

[Elaine Marley]

Jeg ville gått til legen og fått henvisning først. Så kan du se om du får diagnosen eller ei. 

Jeg gikk ikke til psykolog før jeg var i midten av 20-årene, og har mest sannsynlig hatt sosial angst siden jeg var barn. Nå er jeg 35, og er fortsatt ikke "kurert". Så det kan ta lengre tid enn man tror, men det kommer an på mange ulike ting. 

Jeg var for eksempel ikke flink til å eksponere meg før, og isolerte meg lenge, unngikk ting og gjorde alt verre for meg selv. Så det har gjort at alt ble mye verre, men i 2016 begynte jeg endelig å gjøre større endringer. Begynte å studere igjen, flyttet til et helt nytt sted hvor jeg ikke kjente noen og måtte virkelig eksponere meg. I begynnelsen var bare det å ta bussen jævlig og å gå på forelesning var et helvete, men jeg gjorde det. Forrige semester fikk jeg tilrettelagt endel, fordi jeg ikke var klar for å ha presentasjoner. Mens dette semesteret har jeg valgt å gjøre dem. Har hatt en presentasjon hittil og den gikk egentlig bra, men jeg var sinnsykt nervøs. Skalv som bare det, men jeg gjennomførte det. 

Men det er mange nedturer også. Det må man være forberedt på, og da er det lett å tenke på at man skal gi opp. Jeg har mange ganger hatt lyst til å gi opp, men så tenker jeg på hvordan jeg hadde det da jeg var isolert og det å gå og hente posten var noe jeg knapt klarte. Jeg vil ikke ha det sånn, så da fortsetter jeg. 

Alt dette gjør jeg med hjelp av en psykolog, og det anbefaler jeg. Jeg har prøvd å gjøre det alene, men det var en vond opplevelse fordi selv om jeg eksponerte meg så hadde jeg ikke verktøyene jeg trengte for å kunne håndtere negative tanker og alt rundt det. For det er ikke bare å eksponere seg. Man må også kunne håndtere alt det som skjer før, under og etter. Noen klarer det alene, men for andre gjør det vondt verre. 

Jeg vil også råde deg til å ikke ha noen tidsramme. Ikke tenk "dette skal jeg bli kvitt på ett år". Det er nemlig ikke sikkert at det blir sånn. Kan hende, men slike ting tar gjerne lengre tid enn man tror og det er en kamp. 

Jeg har aldri gått på medisiner og vil egentlig fraråde det. Da forer man angsten, og jobber ikke med den. Om man skal bruke det så synes jeg at man skal være litt kritisk til når man bruker det. 

Dette ble langt, men jeg har i hvert fall mye jobb foran meg fortsatt. Allikevel er det godt å se at det endelig går fremover for meg også. Jeg har hatt det sånn veldig lenge, og unner ingen å ha det sånn. 

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det var bare et eksempel, men tenk på "trappetrinn" i forhold til de tingene du er redd for. Er du redd for å gå på skolen går du første dagen bare forbi skolen, neste dag går du inn i gangen og låner doen kanskje, neste dag etter det går du på forelesning. Du bare tilpasser til det du er redd for. Er man redd for å gå på kino kan man først gå forbi, så gå innom og kjøpe popcorn, neste gang ser man en film. Skjønner du? At du tar det gradvis og blir trygg på "omgivelsene" rundt før du gjennomfører. Fordi da er det mindre sannsynlig at du sitter og pines gjennom det du faktisk har planer om å klare. Høres ut som en lur plan det du skriver nederst. Er du glad i sånt kan det være fint å skrive ned hva du er redd for, hva som kan hjelpe for hver ting osv også lager du en liten "plan" for deg selv. Er ikke sikkert du er såpass "lammet", men for noen kan det være fint å konkretisere og ha en strukturert plan og også for hva man gjør HVIS man blir redd. F. eks. i begynnelsen kan det være "får jeg angst skal jeg vente minst 30 minutter før jeg går fra situasjonen så den ikke føles som et nederlag" for eksempel. Så vet du med deg selv at selvom du var redd så klarte du 30 minutter likevel! Noe som er ganske lenge når man har det kjipt.

Noen leger er veldig restriktive, andre er veldig... det motsatte. Så er ikke sikkert du får, men jeg ville bare lagt det frem og si at du føler du trenger det for å komme deg over "kneiken" mens du enda er motivert og si at du er klar over at det kan være avhengighetsskapende, men du kommer til å bruke det med omhu og notere ned når du tar og sørge for pauser. Får du medisinene prøver du ut forsiktig først. Av vival merker jeg lite. Jeg har 2 mg tabletter. Hvis jeg vet jeg skal noe og kjenner jeg begynner å bli uggen i magen og uvel, tar jeg en. Blir det ikke bedre innen 40 minutter tar jeg en til. Da blir jeg litt småtrøtt/litt lettere i humøret, men er ikke noe sånn at man føler seg "ruset/medisinert" i så små doser. Om jeg bare er hjemme og ligger i sengen kan jeg sovne, men er jeg ute og gjør ting merker jeg egentlig ingenting annet enn at jeg er mer avslappet i kroppen enn ellers. Håper du kan få de så du kan få litt mestring og glede og motivasjon til å fortsette å kjempe. :-) 

Bare alltid husk at angst er en kamp verdt å kjempe! <3 

Anonymkode: d9dae...86e

Jeg skal tenke på dette med å ta det i trinn av gangen. En annen ting jeg ønsker å gjøre er å dra på treningssenteret, men sliter veldig med å komme meg dit. Kanskje jeg skal dra dit og bare gå inn i garderoben, gå inn på doen der. Etterhvert se meg litt rundt der, f.eks. finne ut hvor et apparat jeg ønsker å bruke er, og så komme tilbake en dag og bruke det. Selvsagt også dette med skole. Den ene obligatoriske delen vi har har jeg ikke så veldig problemer med å komme meg til, og det har også litt med at den er praktisk. Så jeg kan fokusere på det vi skal gjøre og bruke hendene også, og da forsvinner de andre litt også. 

Har flere ganger fått høre av andre at jeg er alt for stille og forsiktig og at jeg må ta litt mer plass og heve meg selv. Det er den personen jeg ønsker å bli også, men har en lang vei foran meg.. 

10 minutter siden, Elaine Marley skrev:

Jeg ville gått til legen og fått henvisning først. Så kan du se om du får diagnosen eller ei. 

Jeg gikk ikke til psykolog før jeg var i midten av 20-årene, og har mest sannsynlig hatt sosial angst siden jeg var barn. Nå er jeg 35, og er fortsatt ikke "kurert". Så det kan ta lengre tid enn man tror, men det kommer an på mange ulike ting. 

Jeg var for eksempel ikke flink til å eksponere meg før, og isolerte meg lenge, unngikk ting og gjorde alt verre for meg selv. Så det har gjort at alt ble mye verre, men i 2016 begynte jeg endelig å gjøre større endringer. Begynte å studere igjen, flyttet til et helt nytt sted hvor jeg ikke kjente noen og måtte virkelig eksponere meg. I begynnelsen var bare det å ta bussen jævlig og å gå på forelesning var et helvete, men jeg gjorde det. Forrige semester fikk jeg tilrettelagt endel, fordi jeg ikke var klar for å ha presentasjoner. Mens dette semesteret har jeg valgt å gjøre dem. Har hatt en presentasjon hittil og den gikk egentlig bra, men jeg var sinnsykt nervøs. Skalv som bare det, men jeg gjennomførte det. 

Men det er mange nedturer også. Det må man være forberedt på, og da er det lett å tenke på at man skal gi opp. Jeg har mange ganger hatt lyst til å gi opp, men så tenker jeg på hvordan jeg hadde det da jeg var isolert og det å gå og hente posten var noe jeg knapt klarte. Jeg vil ikke ha det sånn, så da fortsetter jeg. 

Alt dette gjør jeg med hjelp av en psykolog, og det anbefaler jeg. Jeg har prøvd å gjøre det alene, men det var en vond opplevelse fordi selv om jeg eksponerte meg så hadde jeg ikke verktøyene jeg trengte for å kunne håndtere negative tanker og alt rundt det. For det er ikke bare å eksponere seg. Man må også kunne håndtere alt det som skjer før, under og etter. Noen klarer det alene, men for andre gjør det vondt verre. 

Jeg vil også råde deg til å ikke ha noen tidsramme. Ikke tenk "dette skal jeg bli kvitt på ett år". Det er nemlig ikke sikkert at det blir sånn. Kan hende, men slike ting tar gjerne lengre tid enn man tror og det er en kamp. 

Jeg har aldri gått på medisiner og vil egentlig fraråde det. Da forer man angsten, og jobber ikke med den. Om man skal bruke det så synes jeg at man skal være litt kritisk til når man bruker det. 

Dette ble langt, men jeg har i hvert fall mye jobb foran meg fortsatt. Allikevel er det godt å se at det endelig går fremover for meg også. Jeg har hatt det sånn veldig lenge, og unner ingen å ha det sånn. 

Hei og takk for at du delte. Jeg håper på å kunne få time hos psykolog, kanskje få litt hjelp til å sortere tankene mine, finne ut hva det er som hemmer meg osv. og gjerne noen verktøy for hvordan jeg skal kunne jobbe med det. Uansett om jeg har en diagnose eller hva det er spiller ikke noen rolle for meg, jeg har ganske store problemer og trenger hjelp. Når jeg har det som verst nå så skulle jeg ønske jeg ble et barn igjen sånn at noen presset meg og ordnet alt for meg. Synes det er skummelt å skulle blottstille meg for legen min og senere andre fremmede mennesker, selv om jeg vet at det er jobben deres, at de har taushetsplikt og alt det der. Dette er veldig sårt for meg og har aldri snakket med noen om det. 

Men takk for råd og lykke til videre for deg!

Anonymkode: 3fe45...850

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skal tenke på dette med å ta det i trinn av gangen. En annen ting jeg ønsker å gjøre er å dra på treningssenteret, men sliter veldig med å komme meg dit. Kanskje jeg skal dra dit og bare gå inn i garderoben, gå inn på doen der. Etterhvert se meg litt rundt der, f.eks. finne ut hvor et apparat jeg ønsker å bruke er, og så komme tilbake en dag og bruke det. Selvsagt også dette med skole. Den ene obligatoriske delen vi har har jeg ikke så veldig problemer med å komme meg til, og det har også litt med at den er praktisk. Så jeg kan fokusere på det vi skal gjøre og bruke hendene også, og da forsvinner de andre litt også. 

Har flere ganger fått høre av andre at jeg er alt for stille og forsiktig og at jeg må ta litt mer plass og heve meg selv. Det er den personen jeg ønsker å bli også, men har en lang vei foran meg.. 

Anonymkode: 3fe45...850

Det høres jo veldig lurt ut! Hvis du er usikker på hvordan du gjør det kan du jo se på youtube også. Når jeg begynte å trene var jeg usikker på mange øvelser og apparater, så jeg tok bilde av de litt diskrèt også sjekket jeg hjemme før jeg kom tilbake. Er jo egentlig tullete, men det hjalp meg iallefall! 

Husk at du ikke har dårlig tid. Ta det i et rolig tempo så det går bra og du får tid til å reflektere over mestring - hva som ga deg mestring og hva som eventuelt ikke gjorde det. Kanskje det mest klisjè ordtaket som finnes, men "rom ble ikke bygget på en dag". Er helt sikker på at du en dag når alle målene dine, men ikke forhast deg  

Anonymkode: d9dae...86e

[Elaine Marley]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skal tenke på dette med å ta det i trinn av gangen. En annen ting jeg ønsker å gjøre er å dra på treningssenteret, men sliter veldig med å komme meg dit. Kanskje jeg skal dra dit og bare gå inn i garderoben, gå inn på doen der. Etterhvert se meg litt rundt der, f.eks. finne ut hvor et apparat jeg ønsker å bruke er, og så komme tilbake en dag og bruke det. Selvsagt også dette med skole. Den ene obligatoriske delen vi har har jeg ikke så veldig problemer med å komme meg til, og det har også litt med at den er praktisk. Så jeg kan fokusere på det vi skal gjøre og bruke hendene også, og da forsvinner de andre litt også. 

Har flere ganger fått høre av andre at jeg er alt for stille og forsiktig og at jeg må ta litt mer plass og heve meg selv. Det er den personen jeg ønsker å bli også, men har en lang vei foran meg.. 

Hei og takk for at du delte. Jeg håper på å kunne få time hos psykolog, kanskje få litt hjelp til å sortere tankene mine, finne ut hva det er som hemmer meg osv. og gjerne noen verktøy for hvordan jeg skal kunne jobbe med det. Uansett om jeg har en diagnose eller hva det er spiller ikke noen rolle for meg, jeg har ganske store problemer og trenger hjelp. Når jeg har det som verst nå så skulle jeg ønske jeg ble et barn igjen sånn at noen presset meg og ordnet alt for meg. Synes det er skummelt å skulle blottstille meg for legen min og senere andre fremmede mennesker, selv om jeg vet at det er jobben deres, at de har taushetsplikt og alt det der. Dette er veldig sårt for meg og har aldri snakket med noen om det. 

Men takk for råd og lykke til videre for deg!

Anonymkode: 3fe45...850

Ja, det var mine råd. Om det er relevant eller fungerer for deg er ikke sikkert. 

Nei, det er vanskelig å blottlegge seg. Det synes jeg også. Var kjempenervøs første gang jeg gikk til legen med det, og gråt gjorde jeg også. Følte skam på grunn av det. Første gang jeg var inne hos en psykolog ville jeg helst aldri dra tilbake etter første timen. 

Nå synes jeg det er helt greit. Mye som er vanskelig, men jeg har ikke problemer med å dele ting. Gråter ofte, men har ikke problemer med det nå lenger. 

[AnonymBruker]

TS her. Idag har jeg bestilt meg legetime, men fikk ikke time før om to uker. Jeg har tenkt å skrive ned noen stikkord som jeg må huske på å ta opp med legen. Både gruer meg og gleder meg til å få det overstått! 

Anonymkode: 3fe45...850

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Idag har jeg bestilt meg legetime, men fikk ikke time før om to uker. Jeg har tenkt å skrive ned noen stikkord som jeg må huske på å ta opp med legen. Både gruer meg og gleder meg til å få det overstått! 

Anonymkode: 3fe45...850

Så bra. Stikkord høres lurt ut!
Masse lykke til. Gjerne oppdater oss  

Anonymkode: d9dae...86e

[AnonymBruker]

Ts her.

Nå er det ikke mange dagene til jeg skal til legen. Begynner å få litt kalde føtter, men har lovet meg selv å ikke avlyse timen. 

Forrige onsdag var jeg på treningssenteret. Fant meg et apparat og gikk på den i ca. 15 minutter før jeg dro hjem igjen Det var egentlig mest for å se meg rundt der inne, bli litt kjent med stedet. Jeg synes det var tøft for det var ganske mange der inne. Så på lørdagen var jeg der igjen, og da var det nesten ingen der. Gikk på et apparat i 20 min. og så prøvde et par styrke-apparater etterpå. Var jo ikke der så lenge denne gangen heller, men tenker at det holder i første omgang. 

I går hadde jeg meldt meg på til et arrangement (ølsmaking) ved skolen. Jeg var like ved å la være å dra dit, men så prøvde jeg å ikke tenke for mye på det og dro likevel! Når jeg kom var de fleste andre allerede der. I stedet for å sette meg ved enden av bordet for meg selv, spurte jeg om det var ledig på plassen mellom to som satt der. Pratet ikke så mye med de jeg satt rundt, alle virket til å være der med noen de kjente og da holdt jeg meg for meg selv. Smakte og drakk og tok litt bilder osv. Hun ene som satt ved siden av meg pratet litt til meg innimellom, og jeg klarte å svare og spørre litt tilbake uten å freake helt ut. klarte å holde øyekontakt og ikke brekke helt i stemmen eller fikle og se etter en rømningsvei.. Føler meg litt teit som i det hele tatt tenker over dette. Jeg hadde det fint, men skulle selvsagt ønske at jeg hadde noen å dra dit med så jeg kunne sitte og prate og hygge meg på samme måte som de andre gjorde.

I dag skal jeg på kino med en gammel venn av meg som jeg ikke har sett og nesten ikke pratet med i år. Gleder meg veldig.

Synes dette er så flaut, men disse små tingene har vært så stort for meg og føler meg egentlig litt stolt - spesielt at jeg klarte å dra på et sosialt arrangement som jeg ikke måtte dra på. Siden jeg allerede hadde startet en tråd her, tenkte jeg at jeg kunne skrive det her og "skryte" litt av meg selv anonymt

Anonymkode: 3fe45...850

[AnonymBruker]

Kjente nervøsiteten når jeg leste innlegget, har sos. angst selv og kjente meg igjen😅 syns du var utrolig flink!!! Ja, du burde være stolt:-) 

Anonymkode: 9f2a1...2d3

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts her.

Nå er det ikke mange dagene til jeg skal til legen. Begynner å få litt kalde føtter, men har lovet meg selv å ikke avlyse timen. 

Forrige onsdag var jeg på treningssenteret. Fant meg et apparat og gikk på den i ca. 15 minutter før jeg dro hjem igjen Det var egentlig mest for å se meg rundt der inne, bli litt kjent med stedet. Jeg synes det var tøft for det var ganske mange der inne. Så på lørdagen var jeg der igjen, og da var det nesten ingen der. Gikk på et apparat i 20 min. og så prøvde et par styrke-apparater etterpå. Var jo ikke der så lenge denne gangen heller, men tenker at det holder i første omgang. 

I går hadde jeg meldt meg på til et arrangement (ølsmaking) ved skolen. Jeg var like ved å la være å dra dit, men så prøvde jeg å ikke tenke for mye på det og dro likevel! Når jeg kom var de fleste andre allerede der. I stedet for å sette meg ved enden av bordet for meg selv, spurte jeg om det var ledig på plassen mellom to som satt der. Pratet ikke så mye med de jeg satt rundt, alle virket til å være der med noen de kjente og da holdt jeg meg for meg selv. Smakte og drakk og tok litt bilder osv. Hun ene som satt ved siden av meg pratet litt til meg innimellom, og jeg klarte å svare og spørre litt tilbake uten å freake helt ut. klarte å holde øyekontakt og ikke brekke helt i stemmen eller fikle og se etter en rømningsvei.. Føler meg litt teit som i det hele tatt tenker over dette. Jeg hadde det fint, men skulle selvsagt ønske at jeg hadde noen å dra dit med så jeg kunne sitte og prate og hygge meg på samme måte som de andre gjorde.

I dag skal jeg på kino med en gammel venn av meg som jeg ikke har sett og nesten ikke pratet med i år. Gleder meg veldig.

Synes dette er så flaut, men disse små tingene har vært så stort for meg og føler meg egentlig litt stolt - spesielt at jeg klarte å dra på et sosialt arrangement som jeg ikke måtte dra på. Siden jeg allerede hadde startet en tråd her, tenkte jeg at jeg kunne skrive det her og "skryte" litt av meg selv anonymt

Anonymkode: 3fe45...850

Så bra du har lovet deg selv å ikke avlyse!

Kjempebra med treningssenteret! Her er du på god vei  

Wow, ølsmaking alene! Det er avansert for en med sosial angst. Kjempebra mestringsfølelse da!

Grattis med kinotur! Håper den gikk bra  

Skjønner veldig godt at tingene er store for deg, ble oppriktig glad på dine vegne jeg :D 

Anonymkode: d9dae...86e

[AnonymBruker]

Bra at du tar tak i dette og utfordrer deg selv! Heier på deg!

Jeg er ikke nødvendig enig i at lege, terapi og/eller medisiner er veien å gå. I beste fall så betaler du for profesjonelle råd, i verste fall kan du ende opp med å bli overdiagnostisert og sykeliggjort. Uansett så ligger den vanskelige jobben ene og alene hos deg selv. For meg så høres det ut som du er veldig oppegående og egentlig mentalt sterk, men at du trenger å fronte frykten din i noe større grad.

Jeg har slitt med mye av det samme selv, og det eneste som hjalp var å "utsette" meg for sosiale situasjoner. Jeg merket at jeg hadde skapt irrasjonelle fryktelementer ved å kverne på alt alene, og når jeg faktisk var i situasjonen så var det ikke så ille som det mentale bildet av situasjonen jeg hadde skapt.

Stegvis og gradvis og med tanken om at alle mennesker egentlig har nok med seg selv og ikke vurderer og analyserer meg så mye som jeg selv gjør. 

Igjen; jeg elsker innstillingen din  Dette klarer du.

Anonymkode: a2078...d72

[AnonymBruker]

Begynte på Effexor. Det ble redningen min, etter å ha slitt med ekstrem sosial angst i over 30 år!!! 

Har faktisk fått et helt nytt liv! 

Anonymkode: a4e76...91a

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Begynte på Effexor. Det ble redningen min, etter å ha slitt med ekstrem sosial angst i over 30 år!!! 

Har faktisk fått et helt nytt liv! 

Anonymkode: a4e76...91a

Hvordan var det du pleide å ha det før? Hvordan var din hverdag i 30 år?

Anonymkode: 33dbb...839

[AnonymBruker]

Mitt tips er eksponeringstrening i kombinasjon med psykolog. Du har en fordel med at du går på skole, møt opp til timene selv om det er tungt og vanskelig. Det blir bedre etterhvert! Og husk å belønne deg selv, gi deg selv komplimenter for at du reiste f.eks på skolen, butikken. Å komme over sosial angst krever jobb og viljestyrke. Det er ikke gjort på et blunk å kurere det.

Anonymkode: b184c...954

[AnonymBruker]

Jeg har dessverre ingen solskinnshistorie for deg, utenom at jeg møtte et knippe fantastiske mennesker etterhvert på universitetet. Det krevde noen år med intenst gruppearbeid, men nå har jeg i det minste noen faste venner som vil være med meg på fritida.

Av legen din, og eventuelt psykiater hvis du blir henvist videre, kan du forvente medisiner, som kan gjøre det lettere for deg. Det hjalp meg å gi mer faen i sosiale relasjoner, for å si det slik. Vær obs på at det kan ta lang tid (type fire måneder) før en psykiater har ledige timer (i hvert fall i Oslo, vet ikke hvordan det er andre steder). Jeg hadde en helt fantastisk studietid etter at jeg begynte på medisiner (følte meg endelig som et normalt, sosialt menneske!), men når jeg begynte i jobb gikk dessverre effekten tapende ut. Det er aldri for sent å få hjelp, jeg har begynt å se en psykolog igjen nå etter fem års opphold fra psykiatriske tjenester. Fremgangen hos psykolog er variabel og avhenger over hvor åpen og/eller reflektert du er. Det krever (ekstremt) mye emosjonelt, og kan gjerne tappe deg for energi hele dagen (type etter 30 minutt med følelsesgranskning har du bare lyst å gå hjem å legge deg).

Jeg har hatt ukentlig oppfølging av lege, som har skrevet ut nye medisiner for meg, og er annenhver uke hos psykolog, som utfordrer meg veldig psykisk ved å stille spørsmål til grunnleggende tanker og holdninger jeg aldri har tenkt over før. Jeg er ikke frisk ennå (skyr ennå sosiale situasjoner med jobben, f.eks.), men fungerer mye bedre allerede etter noen måneder. Sobril bruker jeg som sovemedisin, og ville ikke anbefalt å ta det på dagtid da det gjør deg veldig sløv/søvnig. Før gikk jeg på Cipralex, nå går jeg på Efexor.

Anonymkode: 5c4de...bcf

[AnonymBruker]

Min solskinnshistorie startet i 2014 etter flere år med slit. Jeg hadde sammenbrudd hos min far, fikk flytte inn hos ham og han tok meg med til legen sin som jeg fikk byttet til. Hadde gråtfulle samtaler, ble henvist til psykolog og gikk der to dager i uka en hel sommer i 2015. Prøvde meg på praksis, ble sykmeldt på grunn av angst som tok overhånd. Men jeg ble igjen med på praksis et annet sted og til slutt fikk jeg praksisplass på en matbutikk hvor jeg brukte mesteparten av tiden i kassa, som tvang meg til kontakt med mange mennesker først 3 dager i uka, så 4 og deretter 5 dager i uka. Gikk også opp fra 4 timer dagen til 6 timer dagen. 

Var vanskelig og tungt først, men sakte og sikkert gikk det bedre. Fikk en praksisplass til med noe jeg var mer interessert i, som gjorde dagene enda bedre. To praksisplasser samtidig, to dager hver i uka. Jeg var utrolig heldig med dette og fikk gode tilbakemeldinger på arbeid og humør begge steder.

Jeg gikk på antidepressiva en stund, men sluttet etterhvert da jeg fant ut jeg ikke trengte det.

I år startet jeg drømmeutdanningen etter å ha jobbet som bare det med å vrenge halsen på angst og depresjon og jeg føler meg bedre enn jeg har gjort på mange år. Er litt synd at mesteparten av 20-årene mine har gått med til angst og jobber jeg ikke kunne fordra, men tror nok livserfaringen jeg fikk har hjulpet. 

Fikk rett og slett nok av at angst og depresjon styrte livet mitt, så jeg hoppet rett i det med psykolog og eksponeringsterapi som hjalp. Jeg nekter å la noe hindre meg i å gjøre det jeg vil i livet, spesielt angst. Hadde også en veileder som var veldig gira på at jeg skulle få det til og flink til å følge opp hvordan det gikk, så har som sagt vært veldig heldig.

Grip angsten i nakken og rist hardt. Bestem deg for at du skal få dette til. Ikke la den ødelegge for deg. Det tar tid og krefter, du får nok tilbakefall og kommer til å ha dager hvor du bare vil gi opp fordi det kjennes håpløst, men det er helt i orden. Du KAN få det til, men du må legge inn innsats og tid på det og en god dose tålmodighet. Det var verdt alle tårene for meg. Nå er jeg så og si kurert og det føles fantastisk. Selvtilliten har til og med steget :D 

Anonymkode: 43f3a...32e