Tør ikke begynne å date i frykt for å mislykkes.

[AnonymBruker]

"Det er jo bare å prøve. Går det ille så trenger dere jo aldri å møtes igjen". - Jada, den har jeg hørt før.
Men problemet med meg, er at jeg ikke tåler å mislykkes i noe av det jeg forsøker meg på. Da tar jeg det veldig personlig og som et nederlag som tar lang tid å komme over. Skal jeg gjøre noe, så skal det alltid være bra planlagt og med nærmest garantert og forutsigbar suksess. Som et eksempel er det ingen problem for meg å sette meg som et mål å spare penger til noe, fordi dette er helt forutsigbart. Man vet at bare man setter av nok penger i lang nok tid, så får man til slutt det man vil ha også. Skal man gjøre en jobb, så blir den ferdig når man har lagt ned nok tid og innsats.

Men i jakt på en partner er det noe helt annet. Da er det noe helt annet enn forutsigbarhet man snakker om. Jeg kan ikke bare bestemme meg for å legge ned en bestemt mengde innsats i noe, og få et bestemt utfall i retur. Tvert i mot går jeg inn i en uforutsigbar arena med lav suksessrate og stor sannsynlighet for å bli avvist, akkurat som jeg ikke tåler. Jeg må gi av seg selv som person, vise hvem jeg er, bli vurdert som menneske, og i mange tilfeller klare å akseptere et nederlag når jeg blir avvist.

Jeg har også mye dårlig erfaring med jenter gjennom oppveksten. På barne- og ungdomsskolen ble jeg mobbet av de. Videre oppover har det vært forskjellige dumme episoder, alt fra misforståelser og krangler, konfrontasjoner om ting, og i voksen alder har jeg hatt nedlatende jentekollegaer. Alle jenter jeg har hatt noe med å gjøre, er jenter som har hakket på meg. Ingen av de har noen gang ønsket meg noe bra. Alt jeg har fått har vært dritt. Ingen komplementer, ingen kyss, ingenting.
I dag er jeg veldig sjenert og stille når jeg treffer jenter i ulike sosiale settinger der det forventes at man gir noe av seg selv. Jeg føler da fort at jenter ser at det er noe som ikke "stemmer" når det kommer til meg. Jeg vet at jeg ikke oppfører meg ufint eller gjør meg fortjent til å bli dårlig behandlet rundt jenter. Tvert i mot har jeg nok mer respekt for dem enn gjennomsnittet.

Men jeg har jo et ønske om å finne meg en kjæreste jeg og. Men jeg sliter virkelig med å ta et steg videre. Jeg har aldri datet og vet derfor ingenting om hvordan det vanligvis virker. Hvordan innlede kontakt, hva som er vanlig å gjøre, hvor fort man kan pushe ting fremover, hvordan ikke virke verken for needy eller greedy. Hvordan ikke gå i fellen og gjøre samme elementære feil som andre uerfarne. Forstår det slik at det ofte forventes at mannen tar styringen og leder, helt fra første initiativ til kontakt, til man blir forlovet for å si det sånn. Men jeg vet ikke. Ikke kan jeg danse eller noen ting. Aller helst skulle jeg nesten ønske jeg var homo, men det er jeg dessverre ikke. Jeg synes det blir for tøft å "bare hoppe i det". Den tiden er litt passert.  De fleste vil nok tenke nå at jeg er en usikker gutt i tidlig 20-årene, men jeg kan faktisk meddele at jeg snart fyller 30. Da synes jeg heller det er tryggere og enklere å syte og klage på et kvinneforum ;-) Det er ihvertfall en start. Finnes det en slags dating coach eller lignende?

Anonymkode: 09d39...632

[AnonymBruker]

Hvordan greier du å gjøre noe som helst med den innstillingen da? Jeg tror du overdriver. Du er vel ikke redd for å gå på butikken tilfelle det går galt og du blir påkjørt, eller redd for å lage deg mat i frykt for at maten ikke skal smake bra? 
Og uten tvil så overdriver du også når du sier at "alle jenter jeg har hatt noe med å gjøre har hakket på meg", sånn er det ikke. Du har garantert møtt mange glade kassadamer, snille klassevenninder eller lærere osv. 
Jeg vet at det er de slemme som setter spor og at de snille på en måte fader litt vekk, men du har valget mellom hvilken ulv du skal fore, om du vil fore de negative minnene eller de positive. 
Jeg ble mobbet og avvist hele barne og ungdommen og tidlig voksenlivet jeg også, ikke engang moren og faren min ga meg en klem, og gutter på skolen lo av meg hvis jeg sa jeg likte de, og jentene kalte meg stygg. Hadde store problemer med å tørre å begynne å date som voksen jeg også, men man kan ikke sitte å håpe på noe man ikke prøver å få til å skje, så enten må man da bestemme seg for å trives som singel og velge å leve som singel, eller så må man prøve å få datingen og kjærligheten til å skje! Jeg prøvde og feilet, men leste mye selvhjelpsbøker osv, feilet med mange menn men det klaffet også med flere og i dag sitter jeg med kjæresten jeg trodde jeg aldri var bra nok til å få. 

INGEN går inn med forutsigbarhet i datingverdenen og kjærligheten, og alle vil etter største sannsynlighet bli avvist av flertallet de prøver seg på. Det er jo nettopp det som gjør kjærligheten så spesiell, man klaffer ikke begge veier med alle, og derfor er det så unikt og stort når man først gjør det. Om alle hadde fått alle de prøvde å sjekke opp så ville det jo ikke vært noe spesielt med forhold i det hele tatt.  Jeg tror ikke det er sånn at jenter oppfatter at det er noe rart og spesielt med deg og behandler deg dårlig deretter, jeg tror du er altfor selvbevisst på deg selv og tror at om de snur seg vekk for å snakke med noen andre i noen minutter og ikke ser deg i øynene hele tiden så er de slemme. At du tolket helt vanlige tilfeldigheter som noe slemt rettet mot deg. 

Hvorfor skulle du ønske at du var homo? Det er ikke andre fremgangsmåter for å sjekke opp menn enn kvinner, for med respekt, etikette, humor og sjarm så kommer man langt hos begge kjønn. Som voksen i datingverdenen syntes jeg man skal droppe å spille, ikke overanalysere og tenke på om man er "for needy eller greedy" som du kaller det, men bare være casual og gjøre og si det man føler for. Å spille med åpne kort er best. Det finnes ingen oppskrift på hvordan date, alle prøver og feiler og det er ikke spesielt lett for noen, og det er mange som ikke kan danse som sjarmerer på dansegulvet fordet. Vil dog anbefale helt andre settinger å ta kontakt med damer på. Når damer er ute på byen å danser er det for å ha det gøy og slippe løs bekymringer, ikke for å få en fremmed mann inntill seg. 

Tiden for å "hoppe i det" er ikke på langt nær passert! Du er ikke engang 30 år, og det er først i slutten av 20 årene andre begynner å fatte litt mer av dating og mellommenneskelige relasjoner så du vil ikke skille deg noe ut som en "uerfaren dater". 

Å sitte å syte å klage som du kaller det, på et kvinneforum løser ingenting. I motsetning til å hoppe i det. 
Det finnes mange grep å gjøre for å bli sosialt bedre og mindre sjenert, selvhjelpsgrupper, engasjere seg frivillig i en organisasjon å møte nye mennesker og dele ut flyers der, psykolog , selvhjelpsbøker osv. 
Det finnes også romantiske noveller som beskriver fine dates osv. Men viktigst av alt tror jeg er at du begynner å la stemmene til de som har vært snille mot deg overdøve stemmene til de som har vært slemme mot deg tidligere i livet, for det at du lar stemmene til de slemme rope som et ekko fremdeles begrenser hvordan du oppfatter deg selv og gjenspeiler ikke virkeligheten rundt deg selv. Prøv! For du er verdig! Uansett hva andre har rakket ned på deg for i oppveksten! 
 

Anonymkode: f8dba...09e

[AnonymBruker]

Som å lese om meg selv. Hadde ikke data på 3 år etter det ble slutt med eksen. Det var bare altfor skummelt og jeg turte ikke i frykt for å mislykkes totalt. Vel, jeg hoppet i det. Tenkte at drømmemannen kom ikke på døren min i nærmeste fremtid helt av seg selv. Trodde jeg skulle dø første gangen. Dette var bevisst en fyr jeg visste at jeg ikke kunne falle for (pga verdier og holdninger, kjekk og artig fyr selvom), og da jeg dro fra den daten med at han falt skikkelig for meg, så ga det meg den boosten til å tørre å fortsette. Kanskje litt dårlig gjort av meg, men det var det jeg trengte. Å bare komme meg ut i det uten altfor mye press. Gikk på noen tinderdates, der det var jeg som ikke følte for å treffes igjen. I forkant av alle datene tenkte jeg at jeg ikke kunne være bra nok for noen, eller hvordan det noen gang kunne skje at noen faktisk syntes jeg var interessant, smart og sjarmerende. Men nå har jeg møtt en jeg liker skikkelig godt, og som faktisk føler at JEG er utenfor HANS liga. Han er helt på knærne etter meg. Denne fyren har jeg sett i mange år både her og der og tenkt "Han der kan aldri bli interessert i meg, ikke tenk på det engang". Helt til vi møttes i forbindelse med hans jobb, og han addet meg på Facebook 2 uker senere. Nå sitter jeg igjen med at det ikke er min personligher eller utseendet mitt det er noe gale med (og jeg hater meg selv for at jeg rakket slik ned på meg selv), men selvtilliten og holdningen min til meg selv. Dette klarer du Du er i din beste alder (menn i starten av 30åra kan ikke bli kjekkere enn de allerede er da), og det er ikke verre enn at du tar kontakt om det er ei du liker. Det er ingen regel som sier at menn må ta kontakt først, men realiteten er at vi jenter liker å bli litt "jaktet på". Vi blir sjarmert om det blir gjort på en riktig måte. Ikke vis FOR stor interesse, men en lett interesse på at du er nysgjerrig på vedkommende. Lykke til!

Anonymkode: 87928...23b

[AnonymBruker]

Tror du må jobbe litt med hvordan du tenker.  Om man ikke får match på date er jo det laaangt mer vanlig enn å faktisk få det. Det handler overhode ikke om å lykkes/mislykkes, men å finne ut om man har kjemi med en annen. ☺

Anonymkode: 18520...74a

[AnonymBruker]

Prøv å jobbe litt med dette at du ikke takler å feile. En veldig viktig lærdom er at det å feile er noe man kan vokse på, gjennom at man da får den erfaringen og forhåpentligvis ikke gjør den samme feilen igjen. Det er ikke en dårlig ting å feile, så lenge man går i seg selv og prøver å forstå hvorfor man feilet!

Anonymkode: 076c5...4bf

[Xcase33]

On 15.10.2017 at 12:24 AM, AnonymBruker said:

"Det er jo bare å prøve. Går det ille så trenger dere jo aldri å møtes igjen". - Jada, den har jeg hørt før.
Men problemet med meg, er at jeg ikke tåler å mislykkes i noe av det jeg forsøker meg på. Da tar jeg det veldig personlig og som et nederlag som tar lang tid å komme over. Skal jeg gjøre noe, så skal det alltid være bra planlagt og med nærmest garantert og forutsigbar suksess. Som et eksempel er det ingen problem for meg å sette meg som et mål å spare penger til noe, fordi dette er helt forutsigbart. Man vet at bare man setter av nok penger i lang nok tid, så får man til slutt det man vil ha også. Skal man gjøre en jobb, så blir den ferdig når man har lagt ned nok tid og innsats.

Men i jakt på en partner er det noe helt annet. Da er det noe helt annet enn forutsigbarhet man snakker om. Jeg kan ikke bare bestemme meg for å legge ned en bestemt mengde innsats i noe, og få et bestemt utfall i retur. Tvert i mot går jeg inn i en uforutsigbar arena med lav suksessrate og stor sannsynlighet for å bli avvist, akkurat som jeg ikke tåler. Jeg må gi av seg selv som person, vise hvem jeg er, bli vurdert som menneske, og i mange tilfeller klare å akseptere et nederlag når jeg blir avvist.

Jeg har også mye dårlig erfaring med jenter gjennom oppveksten. På barne- og ungdomsskolen ble jeg mobbet av de. Videre oppover har det vært forskjellige dumme episoder, alt fra misforståelser og krangler, konfrontasjoner om ting, og i voksen alder har jeg hatt nedlatende jentekollegaer. Alle jenter jeg har hatt noe med å gjøre, er jenter som har hakket på meg. Ingen av de har noen gang ønsket meg noe bra. Alt jeg har fått har vært dritt. Ingen komplementer, ingen kyss, ingenting.
I dag er jeg veldig sjenert og stille når jeg treffer jenter i ulike sosiale settinger der det forventes at man gir noe av seg selv. Jeg føler da fort at jenter ser at det er noe som ikke "stemmer" når det kommer til meg. Jeg vet at jeg ikke oppfører meg ufint eller gjør meg fortjent til å bli dårlig behandlet rundt jenter. Tvert i mot har jeg nok mer respekt for dem enn gjennomsnittet.

Men jeg har jo et ønske om å finne meg en kjæreste jeg og. Men jeg sliter virkelig med å ta et steg videre. Jeg har aldri datet og vet derfor ingenting om hvordan det vanligvis virker. Hvordan innlede kontakt, hva som er vanlig å gjøre, hvor fort man kan pushe ting fremover, hvordan ikke virke verken for needy eller greedy. Hvordan ikke gå i fellen og gjøre samme elementære feil som andre uerfarne. Forstår det slik at det ofte forventes at mannen tar styringen og leder, helt fra første initiativ til kontakt, til man blir forlovet for å si det sånn. Men jeg vet ikke. Ikke kan jeg danse eller noen ting. Aller helst skulle jeg nesten ønske jeg var homo, men det er jeg dessverre ikke. Jeg synes det blir for tøft å "bare hoppe i det". Den tiden er litt passert.  De fleste vil nok tenke nå at jeg er en usikker gutt i tidlig 20-årene, men jeg kan faktisk meddele at jeg snart fyller 30. Da synes jeg heller det er tryggere og enklere å syte og klage på et kvinneforum ;-) Det er ihvertfall en start. Finnes det en slags dating coach eller lignende?

Anonymkode: 09d39...632

Det er vanskelig det der i Norge da det er stort flertall av single menn i alderen 20-49år.  De har mange å velge imellom og ofte kontakt med flere menn samtidig via ulike kanaler.  

Aldri legg skjul på intensjonene dine og ikke vis at du er "flau" over det. Hvem avviser deg? hun som jobber bak kassen på kiwien? utenom familien din så er det vel ingen som kjenner deg godt nok til å kunne avvise deg pga den du er? de som avviser deg kjenner deg ikke ..hvordan kan du la det gå innpå deg da? det er ulogisk...hadde de kjent deg i alle dine leveår og avvist deg basert på det så ser jeg at det må gå innpå deg ...men de som avviser etter å ha knapt kjent deg i 2min ? lol...