Vært i sølibat 1år og slettet alle singelapper

[AnonymBruker]

Hei

Er 26 år gammel, og en forholdsvis attraktiv kvinne (i følge venner og bekjente), men jeg er veldig singel. Når jeg sier veldig singel, men jeg typen unngår all form for dating og kontakt med menn. Jeg ser nok like uoppnåelig ut på utsiden som jeg er på innsiden. På den ene siden kunne jeg ønske jeg fant en å dele livet med, men på den andre siden orker jeg ikke alt styret rundt det.. Etter å ha kysset både padder og frosker så har jeg blitt lei.

Resultatet er at jeg har ikke har hatt sex på 1 år nå. Før det hadde jeg en ONS, og da var det 9 måneder siden. Det er altså nesten to år med sølibat utenom denne ene ONSen. 

Jeg har kommet til et punkt der jeg har sletta alle apper som tinder og happn. Jeg tror virkelig ikke jeg kommer til å møte noen via disse stedene. Samtidig, så lurer jeg på om det i det hele tatt går an å møte andre single IRL? 

Vet ikke hvor eller hva jeg vil med dette. Har kanskje gitt opp? Kjenner noen seg igjen, og har det evt. gått bra for disse?

Det er jo ikke sunt det her, men jeg syns det er så mye kynisme i dagens dating, at jeg holder meg unna fordi jeg har blitt så mye såra. Alle rundt meg spør jo om jeg dater noen og sier "når du finner drømmekaren...".. Noen har til og med tatt seg friheten til å spørre om jeg egentlig liker menn.  

Jeg blir nesten imponert over hvordan folk klarer å skaffe seg en partner i dag. Jeg føler meg språkløs i den verden rett og slett. 

 

Flere som har kommet til dette punktet?

 

 

Anonymkode: 388bb...f6c

[AnonymBruker]

Hei,

kan virkelig kjenne meg igjen i det du skriver. Er 24 år og vært singel i flere år. Har egentlig aldri likt typiske sjekkeapper, selv om jeg har forsøkt. Hender iblant at jeg prater med menn på byen, men siden jeg ikke er helt åpen for ONS blir det liksom ikke noe mer enn litt flørting.

I starten av året møtte jeg en mann, fikk følelser og hadde sex med ham. Da hadde det gått et år siden forrige gang. Etter et par mnd frem og tilbake med denne fyren, endte jeg opp såra. Han fant seg ei annen på 19 år og ble sammen med henne en mnd etter at vi avslutta ting.

 Etter dette kjenner jeg virkelig på følelsen av å ønske å gi opp. Kjenner bare at alt som har med dating å gjøre gjør meg dårlig... Noen ganger har jeg lyst å finne en mann å dele livet med. Mens andre ganger tror jeg ikke det er noe jeg ønsker. Har vært i to lange forhold tidligere, men ble avslutta fra min side begge ganger, da det aldri føltes helt rett.

Kjenner nå at det var veldig vanskelig å sette ord på hva det er jeg vil frem til, og det blir litt rotete. Og det er også litt vanskelig å uttrykke seg slik da det alltid er noen som skal komme med at man skal gi det tid og slutte å stresse med det.

For meg handler det ikke om at jeg stresser med å finne noen, eller at jeg har for høye krav til hva jeg leter etter heller. Det er mer en følelse av at det å finne en å dele livet kanskje ikke er noe for meg. At uansett hvem jeg møter så vil det aldri være nok, i lengden. Samt at det føles umulig å møte noen i dag, i det samfunnet vi lever i. Er vel blitt litt kynisk..

Føler egentlig for å avslutte her, blir mye frem og tilbake. Vet ikke selv helt hva det er jeg vil frem til her, annet enn at det du skrev traff meg.

Anonymkode: 8a8a7...036

[AnonymBruker]

Ja det går an å finne menn utenom dateapper men krever jo at du er sosial da. Enten via hobby, sport, politisk gruppe, pub osv. 

Du er ikke den eneste som velger å være i sølibat. 2,5 år her før jeg møtte typen

Anonymkode: 83341...e0f

[draug 75]

Vet dere hva?

Mr.Perfect finnes ikke. Er det han dere leter etter, så skal dere få lete. Jeg tror egentlig ikke dere tar dere tid til å finne ut om folk, og bare skraper litt i overflaten på menn dere har møtt.

[AnonymBruker]

Jeg har gjort det samme for flere år siden og er mye gladere og mer harmonisk nå enn noen gang tidligere. Har vært i forhold før, og selv om det er mye godt også synes jeg ikke det veier opp for fordelene med å være alene. Så hører jeg jo venner rundt meg som fortsatt stresser med dating eller kjærester og er så glad jeg slipper. Det er nok veldig personavhening, men om du synes dating tar mer enn det gir så synes jeg det høres lurt å legge det bort. Enten det er for en stund, eller for alltid. 

Anonymkode: 42d70...ac1

[AnonymBruker]

32 minutter siden, draug 75 skrev:

Vet dere hva?

Mr.Perfect finnes ikke. Er det han dere leter etter, så skal dere få lete. Jeg tror egentlig ikke dere tar dere tid til å finne ut om folk, og bare skraper litt i overflaten på menn dere har møtt.

Det er en kjønnsnøytral tendens som er oppstått på grunn av at det er en uendelig tilgjengelighet av andre single via sjekkeapper. Har man ikke umiddelbar kjemi med en går man kjapt videre til neste på lista. 

Anonymkode: e1684...b70

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei

Er 26 år gammel, og en forholdsvis attraktiv kvinne (i følge venner og bekjente), men jeg er veldig singel. Når jeg sier veldig singel, men jeg typen unngår all form for dating og kontakt med menn. Jeg ser nok like uoppnåelig ut på utsiden som jeg er på innsiden. På den ene siden kunne jeg ønske jeg fant en å dele livet med, men på den andre siden orker jeg ikke alt styret rundt det.. Etter å ha kysset både padder og frosker så har jeg blitt lei.

Resultatet er at jeg har ikke har hatt sex på 1 år nå. Før det hadde jeg en ONS, og da var det 9 måneder siden. Det er altså nesten to år med sølibat utenom denne ene ONSen. 

Jeg har kommet til et punkt der jeg har sletta alle apper som tinder og happn. Jeg tror virkelig ikke jeg kommer til å møte noen via disse stedene. Samtidig, så lurer jeg på om det i det hele tatt går an å møte andre single IRL? 

Vet ikke hvor eller hva jeg vil med dette. Har kanskje gitt opp? Kjenner noen seg igjen, og har det evt. gått bra for disse?

Det er jo ikke sunt det her, men jeg syns det er så mye kynisme i dagens dating, at jeg holder meg unna fordi jeg har blitt så mye såra. Alle rundt meg spør jo om jeg dater noen og sier "når du finner drømmekaren...".. Noen har til og med tatt seg friheten til å spørre om jeg egentlig liker menn.  

Jeg blir nesten imponert over hvordan folk klarer å skaffe seg en partner i dag. Jeg føler meg språkløs i den verden rett og slett. 

 

Flere som har kommet til dette punktet?

 

 

Anonymkode: 388bb...f6c

Jeg har det likedan, TS, og jeg er ti år eldre enn deg. Har vært i relativt lange gode forhold og vet at det er sånn jeg trives med å leve. Og jeg har hatt en slik lengsel etter å oppleve kjærligheten på nytt.   

Men det ble uutholdelig i lengden å gå på date etter date, og enten var det jeg som avviste, eller han avviste meg, eller det var ingen gjensidig interesse i det hele tatt. Noen ganger møtte jeg mennesker jeg hadde kjempegod kjemi med, men som jeg ikke ville ha sex med. Men fordi vi møttes via en sjekkeapp, var de innstilt på at den gode kjemien vi hadde skulle lede til noe seksuelt også. Da jeg kun ville ha vennskap, ville de ikke ha mer kontakt. Jeg har gått på Tinderdate, og opplevd at mannen har en uttalt forventning om at vi skal ha sex, kun i kraft av at jeg har møtt ham! Flere ganger møtte jeg menn som var svært intense og pågående, jeg har aldri følt meg så sett og sjarmert og så full av håp om at denne! gangen. Men så, plutselig og helt uten forklaring, har de brutt kontakten. Jeg har hatt to relasjoner som kunne utviklet seg til noe mer fra min side, men jeg har blitt avvist med frasen: "du fortjener så mye bedre enn meg" Samme frase, fra to forskjellige menn! Jeg har hatt dialoger på sukker og Tinder, mange veldig hyggelige, mange morsomme, ekstremt mange intetsigende, og noen har rett og slett vært ufine og frekke.

Til slutt kom jeg til det punkt hvor jeg innså at dette kan ikke være livet mitt. Å møte flere fremmede mennesker i uka/ måneden, som jeg aldri kom til å møte igjen; det ødela livskvaliteten min. Det fikk meg til å føle at det er noe feil med personligheten min, at det er noe galt med meg. Jeg vil ha trygghet og bli godt kjent med mennesker, om ikke annet skaffe meg flere venner. Men hele nettsjekkingsfenomenet fører til bruk- og kastmentalitet av mennesker. 

Jeg tenkte som så: jeg har hatt masse sex i livet mitt, i alle mulige variasjoner. Jeg har hatt nok sexpartnere. Det viktigste: jeg har opplevd å elske og å bli elsket tilbake. Hvis jeg nå kutter ut alle appene og aldri mer går tilbake, er det usikkert om jeg noen sinne vil møte en mann igjen. Om jeg i det hele tatt kommer til å ha sex med en mann igjen. Kan jeg leve med det? Jeg kom til at ja, det kan jeg. Jeg kan gi og få kjærlighet, til barn, venner og familie, og jeg har en meget flittig brukt Mr. Grey under hodeputen. Jeg legger all min energi i jobb og diverse prosjekter og mål. Selve fraværet av håp om å møte noen gjør at jeg har fått en større ro over meg. Livet er det det er, og jeg gjør det beste ut av det.

Anonymkode: e1684...b70

[bobler]

Jeg er også frivillig sølibat og leter ikke etter "mr/mrs perfect". Er rett og slett ikke interessert i en partner. Bare mas. 

[draug 75]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er en kjønnsnøytral tendens som er oppstått på grunn av at det er en uendelig tilgjengelighet av andre single via sjekkeapper. Har man ikke umiddelbar kjemi med en går man kjapt videre til neste på lista. 

Anonymkode: e1684...b70

Nja... Når det gjelder sjekkeapper og nettsteder, er det litt slik for menn at du har

1: de som klarer å treffe med bilder og tekst og får masse oppmerksomhet, og kan bruke det til forbruk av kvinner. (Som i populasjonen ellers, de spiller på alle arenaer)
2: de som ikke klarer å forholde seg til folk i det virkelige liv heller. (Overvektet i forhold til populasjonen ellers).
3: de som har "ærlige hensikter" og ikke nødvendigvis lover gull og grønner skoger. Gjennomsnittlige Gjemund som kunne passet til vanlige Vivvi. Disse gjennomskuer imidlertid spillet, gir faen og overlater markedet til gruppe1, som ikke gjør kvinnene noe bra, nødvendivis, men det er rett og slett ikke verdt bryet å ta opp konkurransen. 

Endret 25. september 2017 av draug 75
skrivefeil

[AnonymBruker]

Samme her. Er 30 og har levd mer eller mindre i sølibat frivillig nå i et og et halvt år. Har opplevd kjærlighet på godt og vondt flere ganger hittil i livet og hatt masse deilig,variert sex med forskjellige partnere. Reist kloden rundt for en vill forelskelse og føler jeg egentlig ikke har gått glipp av så mye. Møkk lei alt mas og stress som kommer med forhold, og synes for første gang på lenge at det er herlig å være singel. Savner veldig nærhet og god sex men er ikke interessert i verken fuckfriends eller ONS. Følelser har en tendens til å skape forviklinger i noe som i utgangspunktet skal være enkelt og uforpliktende, så best å bare la være.

Anonymkode: 37c42...df3

[AnonymBruker]

Jeg er 22 og har levd helt frivillig i sølibat i godt over 1 år nå etter det ble slutt med min samboer. Er ikke interessert i ONS og lignende. Fant en date over tinder til slutt mot alle odds, og vi har møttes i en måned nå, så kanskje sølibatet blir opphevet til slutt! 

Anonymkode: 4a98e...a3f

[AnonymBruker]

Er det virkelig et så stort offer å ikke ha sex på et år? Det finnes mange mennesker som lever i reelt sølibat (og altså avstår fra alle former for sex, deriblant onani) i flere tiår. 

Anonymkode: 6fcf4...b71

[_Mayhem_]

Slettet selv tinder/happn for noen måneder siden, har ikke vært sølibat men kjenner meg igjen i at det ble for mye styr. Velger å fokusere på oppussing av nytt hus og oppstart av bedrift før jeg laster ned det der igjen.