Hva gjør jeg hvis jeg ikke tror på monogami?

[BerntHulken]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

For det første, ja! Få barn gjennom donor i Danmark. Da vet du at barnet vil alltid ha deg som forelder, alltid vil ha en trygg forelder, aldri vil bli en kasteball eller brukt som et "våpen" mot deg for at en annen mann skal "ta igjen" på deg. Det viktigste barn trenger er kjærlighet. Det er ikke antall foreldre som gir barnet kjærlighet som er avgjørende, men at barnet får den kjærligheten. Bonus er også at det ikke blir noen krangel om oppdragelse. Faktisk blir det ingen krangel i det hele tatt, som ville gjort barnet usikkert, skapt angst hos barnet. I stedet blir dere en stabil, rolig familie med nære bånd til hverandre.

https://www.theodysseyonline.com/raised-single-parent-amazing
http://www.mabra.com/10-saker-jag-lart-mig-av-att-vaxa-upp-med-en-ensamstaende-mamma/

https://www.information.dk/debat/2012/06/mand-vaere-kaereste-far-barn

Hvis du får barn med så vil du oppdage at du får en helt annen ro til dette med å finne en mann. Du føler ikke deg like avhengig av å finne noen. Noe som er bra, dating skal være moro, koselig, hyggelig, ikke et stress. Skulle du finne en mann senere så vil han elske deg og ditt/dine barn som en del av deg.

Du lever bare en gang. Ikke ta valg som er ødeleggende for din fremtid.

Anonymkode: eb1d1...277

Syns denne utviklingen er så trist..

Snart er folk blitt så sære at dette blir normalen. Bare fordi man tror man vet at fasiten er at monogame forhold ikke funker, og at ingen menn er villige til å satse på forhold.

[AnonymBruker]

Jeg har null tro på a ha en partner for livet. Etter et visst antall år er det stopp.

Anonymkode: 32940...8a2

[AnonymBruker]

På 20.9.2017 den 20.00, AnonymBruker skrev:

Vokste opp slik som alle andre og hadde planer om å gifte meg og få barn og leve lykkelig i alle mine dager.

Så kom livet som et slag i trynet.

Vet ikke lenger om jeg kan (eller vil) leve med én mann hele livet. Jeg har hatt 3 seriøse forhold og blitt samboere i samtlige forhold. Etter ett år forsvinner forelskelsen. Så begynner jeg å irritere meg. Så dabber sexlivet av. Og innen det har gått 2 år slår jeg opp.

Forstår ikke hvordan folk klarer å unngå å bli drittlei av hverandre, når man tråkker oppi hverandre dag ut og dag inn.

Det hjelper ikke når jeg hører fra venninner med mann og barn, at de sitter i hver sin etasje på kveldene, krangler, har ikke sex osv. Og så mye utroskap!

Jeg har fast jobb, stabil økonomi, eier hus og bil. Jeg er 30 år og vil ha barn. Nå begynner jeg å tenke på å få et barn i Danmark. Jeg har mye omsorg i meg (har en hund som bli "smothered" for å si det slik). Et eventuelt barn vil ikke mangle omsorg, stabilitet, økonomi you name it. Det er vel bedre å ha et stabilt liv med meg enn å bo i en koffert og forholde seg til mine, dine, våre, stemødre osv. Barnet vil ha en flink bestefar, onkler og filleonkler som forbilder. 

Til nå har jeg ikke turt å bli gravid med noen av mine kjærester, for jeg vet det antagelig ikke kommer til å vare, og det blir et styr uten like. Orker ikke å ta hensyn til eks-svigerfamilie, ny kjæreste til far osv. 

Det kan godt være at det er meg det er noe galt med, meeeen... norske menn altså. Bortskjemte mammadalter som vil "game" og tror husarbeidet blir gjort på magisk vis. Jeg vet at det finnes ordentlige menn der ute, men hallo. Jeg er 30. De ordentlige mennene er enten tatt, eller skilt med barn. Og det er uaktuelt for meg å være stemor og ta hensyn til ekser og alt det styret.

Har rett og slett mistet troa på drømmemannen og A4 livet. 

Noen andre som er som meg?

Anonymkode: 4de69...290

Det som jeg har uthevet kjenner jeg meg veldig godt igjen i.... Jeg har også 3 samboerskap bak meg. Men også tre barn - med to forskjellig. Jeg er 45 år og har vært singel i noen år nå.

Jeg har elskere iblant, men ikke kjærester lenger. Jeg har begynt å tenke i retning av at monogami i A4-stil ikke er for meg. Men jeg vet ikke hva som passer heller..... Jeg har vel aldri klart å bygge et sterkt nok samhold med kjærestene mine. Det blir for mye uenighet i alt mulig... Og jeg blir sliten av samme folk oppå meg hele tiden (bortsett fra barna da....) Jeg vet ikke om jeg tåler åpent forhold, poly eller andre varianter heller. Og jeg savner noen - særlig sex, nærhet og den varme humoren man får.

Jeg har feks bestemt:

-Jeg ikke skal flytte sammen med noen

-Jeg skal ikke bli stemor

-Mine barn skal ikke ha stefar (minste er 12, de andre har flyttet ut)

-Jeg inngår ikke kompromisser pga andre sin sjalusi (jeg drar ut og rundt med hvem jeg vil når jeg vil. Slik har det vært i forhold tidligere og den delen har fungert fint)

-Jeg lar meg ikke oppdra. Jeg later ikke som at jeg er en super kokk, så jeg forventer takknemlighet for maten jeg lager uansett. I verste fall stillhet , men aldri klaging (for å ta et eksempel)

 

Anonymkode: ee08f...b3d

[AnonymBruker]

5 timer siden, Ruccula skrev:

Jeg føler meg veeeldig heldig ja

Hva gjør du i denne tråden egentlig? 

Anonymkode: ee08f...b3d

[Gjest Minesveiper]

Monogami trenger ikke å være for alle. Gjør det som passer deg ts. 

[Ruccula]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva gjør du i denne tråden egentlig? 

Anonymkode: ee08f...b3d

Forteller hvordan det kan være!  Og at monogami ikke trenger å være så drepen som ts illustrerer hvis man finner den rette. 

[AnonymBruker]

Jeg har valgt å være singel. Jeg har tro på at noen har det virkelig bra i forhold, men det krever mye. Man må gi like mye som man tar. Personlig har jeg det bedt alene. Jeg er en person som helst vil ha ting på min måte her hjemme. Jeg er ekstremt ryddig, og liker å ha ting på en spesiell måte. For meg er det ikke verdt å ofre dette for å leve med en annen. Jeg forelsker meg dessuten så og si aldri. Så det har aldri vært ett problem. Jeg bodde sammen med pappaen til sønnen min i 6 mnd, å det var hyggelig til tider, men jeg gikk konstant rundt å irriterte meg. Forhold passer ikke for alle, og ikke med alle. Jeg har ikke ei venninne som ikke til stadighet nevner hvor lei hun er av mannen, hvor lite han bidrar, hvor ofte de krangler. Jeg er så glad at det ikke er en del av min hverdag.

Anonymkode: fd41d...0a6