Takler ikke stesønn..

[AnonymBruker]

17 hours ago, Rotemor said:

Hjertet mitt blør for alle barna som ikke egentlig er velkomne i sitt eget hjem. Jeg lurer virkelig på hvordan de får det med seg selv etterhvert som de forstår...

Ganske vondt og det går i genereasjoner til noen klarer å bryte arvesynden. Jeg tror det er snakk om en epedemi på samfunnsnivå.

Anonymkode: 256e9...9ec

[Hen]

4 timer siden, Hermine3011 skrev:

Du har veldig mange gode poenger som jeg er veldig enig i!

Men jeg synes du utelukker stemors rolle/holdning. Uttrygghet kan bli til trygghet, dårlig atferd kan bli til god, "slem" kan bli til snill ved at de voksne endrer atferd. 

Tradisjonelt har en tatt barnet ut av settingen, "behandlet" det, og puttet det tilbake i familiesystemet. Nå er vi imidlertid i 2017. Om noe må endres, må familien endres- helst foreldrene/steforelderen. Cos-p og andre veiledningsverktøy som går på å endre måten foreldre (og steforeldre) møter barnet/ungdommen, har vel så stor- om ikke større- effekt i familier med emosjonelle vansker. Dette bekrefter forskning.

Vi må ikke lure oss selv til å tro at en som er sammen med en ungdom hele 70 prosent av tiden ikke har en stor effekt på barnets utvikling, trivsel og trygghet.

Og hvis barnet har store vansker (som stammer fra tidligere ), er det ihvertfall viktig med Familiehjelp- ikke hjelp til gutten alene. 

Takk for at du tar deg tid til å skrive et flott og reflektert svar. Veldig nyttig svar og jeg er enig! Jeg trenger nok den påminnelsen midt oppe i dette kaoset. For jeg vet at jeg har vært et positivt innslag i livet hans, det er jo ikke slik at jeg alltid har "rømt" når han har kommet til oss, mer slik at når jeg uansett skulle på en tur har jeg lagt det til helgen gutten er hos oss, men dette har absolutt ikke vært hver helg. Så har vært mye sammen med han og han har hatt en god progresjon de siste to årene og jeg har lyst til å ta på meg litt av æren. Men likevel, det er lett å glemme at jobben er ikke gjort over natta når det koker.. 

Som jeg skrev i et annet svar er det vanskelig og sårt at jeg føler at jeg ikke identifiserer meg med han. Han er naturlig nok et "produkt" av andre som gjør det i vått tilfelle litt vanskelig å leve sammen under samme tak. Og jeg synes det må være ok å innrømme at man ikke nødvendigvis får en flommende kjærlighet til et barn som ikke er ditt. Jeg kom inn i guttens liv relativt sent også, han var 11 år.

Men min samboer har takket meg flere ganger for at jeg gjorde han oppmerksom på hans litt lettbente oppdragervariant og tar på seg litt av "skylden" og sier han glemte å oppdra (...) og bare drev med service. 

Jeg er veldig tilhenger av tilknytningsomsrg og en tillitsbasert tilnærming til barn og jeg skal definivt lese om Cos.

igjen, takk for fin tilbakemelding.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke lest alle svarene fra deg.

Jeg har også en stesønn som er en ordentlig utfordring. Han er veldig grådig og tenker aldri på andre enn seg selv. Hvis han mot formodning skulle gjøre det, så er det med egen vinning i tankene; "nå skylder han meg noe tilbake". Pga stesønnen må alle barna få egne skåler med potetgull, popcorn og godteri. Hvis det står en felles på bordet, så er det borte før de andre får sukk for seg. Og han sitter like gjerne over hele skåla så smuler fra munnen hans faller ned i den felles skåla. Urk. Han deler aldri, han bryr seg nada om sine søsken, og gjør aldri noe hyggelig for andre "bare fordi". Hver gang han skal hjelpe til med noe, så skal han tilfeldigvis på do akkurat da. 

Videre er han veldig, veldig umoden. Han legger seg på gulvet og åler seg rundt som om det er verdens undergang hvis han ikke finner osten feks. Og han pusser tenner uten tannkrem igjen og igjen hvis man ikke er der og passer på. Sosialt ser han ikke at hans væremåte og handlinger påvirker andre, så hvis det ender med en konflikt så er det alltid alle andre sin skyld. Mens for oss som kan litt om samspill så er det helt tydelig at hans rigiditet og sinne var årsak til det hele. 

Han er i det hele tatt fryktelig vanskelig å forholde seg til. Jeg gikk inn i det hele med friskt mot og syntes jeg så gutten. Jeg tenkte at han skal vi jammen få hjulpet. Jeg har prøvd å møte ham med oppmuntring, hjelpe ham med ting som han egentlig burde klart uten at jeg har sagt noe om det, vist interesse for tingene han liker, hørt på hans bekymringer etc. Prøvd å veilede på en positiv måte. Men jeg har vært veldig alene om det. Både moren og faren slipper han bare løs og tror han skal klare å fikse alt selv. Og når han ikke gjør det likevel, så få han kjeft. Samme regla igjen og igjen. Og det er frustrerende å se på, for han har ingen god selvfølelse og lav selvtillit. Selvsagt. Og jeg er så sikker på at vi i alle fall kunne sett en liten endring i riktig retning hvis flere rundt ham var bevisst sin holdning mot ham. At han heller fikk skryt for hva han får til, at man forklarer sosiale situasjoner når han skal ut i en, at han får korte enkle arbeidsoppgaver som heller utvides etter hvert som han mestrer dem osv. Og ikke minst at man har gode samtaler med han, ikke bare snakker til han. Snakke om relasjoner til andre mennesker i dagligtalen, uten at det blir en leksjon i rett og galt. Men snakke om hvordan man selv ønsker å bli behandlet, snakke om dilemmaer som kan oppstå, snakke om hyggelige ting man kan gjøre for andre etc.

Jeg har inntrykk av at du sitter med de samme "vanskene" som meg. Du ser at barnet burde bli bemøtt på en annen måte, men foreldrene ser det ikke. Da sitter man på siden og ser at det er umulig å få til en endring, men at alt bare fortsetter i samme spor. Det er veldig frustrerende og det er lett at man da velger å ta avstand. Det er på en måte det eneste man kan få gjort. 

Anonymkode: 1b980...cd0

[sofie777]

Tråden er ryddet for hetsende innlegg

sofie777, mod

[AnonymBruker]

Ts, jeg forstår at ting kan være vanskelig og ar følelser ikke alltid lar seg styre. 

Men jeg har ofte tenkt tanker som. Hvordan ønsker jeg som mor at barnet mitt blir møtt av en stemor? Tenk på ditt eget barn og tenke deg tanken hvis det var det barnet som fikk en ny stemor, hvordan ville du at denne stemoren skulle være mot ditt barn?

Så prøver du å bli den stemoren for sønnen.

Anonymkode: 58dd6...283