Takler ikke stesønn..

[Hen]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det går fint ann å ha problemer med stebarn og biobarn selv om man har valgt å flytte sammen med de. Det er ikke sånn at alt blir en dans på roser og det dukker opp regnbuer og enhjørninger med en gang man setter foten på innsiden av døren og man gir opp sin rett til å være ett eget individ med egne følelser, tanker og reaksjonsmønster i samme slengen. Livet er ikke sånn. Selv om man bor sammen med andres barn har man faktisk lov til å være ett menneske.

Anonymkode: e586c...1e6

Takk.. Og enig. Livet er virkelig ikke sånn at det å bo sammen nødvendigvis er en dans på roser. Dette var mitt første innlegg på kvinneguiden og jeg er helt sjokkert over hvor mye hets jeg har fått fra i går kveld fordi jeg tok sjansen på å være ærlig rundt et følsomt tema.. 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Ak90 skrev:

Ja, men vi har en plikt til å prøve å løse det! Vi voksene må gå foran. 

Det er jo for pokker derfor stemor har laget en tråd her da. Og løsningen er ikke å hetse henne å fortelle henne hvor grusom stemor hun er fordi hun er menskelig å blir frustrert og at hun burde forlate familien for stesønnens skyld (uten engang å tenke på at da blir barnet de har sammen også skadelidende) osv. Løsningen er å finne en løsning. Som faktisk er at 15 åringen må jobbes med av barnefar godt støttet opp av stemor på måter som virker for dem.

Anonymkode: e586c...1e6

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Hen skrev:

Takk.. Og enig. Livet er virkelig ikke sånn at det å bo sammen nødvendigvis er en dans på roser. Dette var mitt første innlegg på kvinneguiden og jeg er helt sjokkert over hvor mye hets jeg har fått fra i går kveld fordi jeg tok sjansen på å være ærlig rundt et følsomt tema.. 

Ja det er bare å gi opp. I det sekundet ordet "stemor" blir brukt kommer bitre damer her inne med høygaffelen. Selv om man drøfter normale tanker og følelser. Jeg så til og med en positiv tråd om stebarn her inne ende opp som en heksejakt. Det er så mye bitterhet her. Så du må bare overse de. Ikke ork å svar de engang for da får de bare tennveske på fakkelen.

Jeg har selv to barn og min xmann er gift igjen med en annen dame. Det ene barnet vårt har litt utfordringer og jeg regner med at han ikke legger de i fra seg i bilen min når han er på samvær der liksom. Det er LOV å være frustrert og det er LOV å ventilere. Det som folk her tydeligvis ikke skjønner er at det er en stor forskjell på å ventilere ut på nett og på hvordan man oppfører seg ovenfor barnet. Det er jo ikke sånn at man går bak ungen å hyler og skriker all frustrasjonen sin liksom.

Anonymkode: e586c...1e6

[Hen]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja det er bare å gi opp. I det sekundet ordet "stemor" blir brukt kommer bitre damer her inne med høygaffelen. Selv om man drøfter normale tanker og følelser. Jeg så til og med en positiv tråd om stebarn her inne ende opp som en heksejakt. Det er så mye bitterhet her. Så du må bare overse de. Ikke ork å svar de engang for da får de bare tennveske på fakkelen.

Jeg har selv to barn og min xmann er gift igjen med en annen dame. Det ene barnet vårt har litt utfordringer og jeg regner med at han ikke legger de i fra seg i bilen min når han er på samvær der liksom. Det er LOV å være frustrert og det er LOV å ventilere. Det som folk her tydeligvis ikke skjønner er at det er en stor forskjell på å ventilere ut på nett og på hvordan man oppfører seg ovenfor barnet. Det er jo ikke sånn at man går bak ungen å hyler og skriker all frustrasjonen sin liksom.

Anonymkode: e586c...1e6

Jeg har aldri vært aktiv i noen forum før dette, men nå ser jeg virkelig hva som menes med nettroll! Jeg er helt sjokkert. 

Takk igjen for reflekterte svar fra deg, det føltes godt i alle de negative svarene.

Og så fint at du kan se det fra den andre siden, til og med dine egne barn. Dersom det føles utfordrende for deg hvordan oppleves det da for andre. 

Jeg har fått flere fornuftige svar med tips og råd som jeg håpet på. Skjønner bare ikke hvorfor disse bitre alenemødrene har behov for å hive seg på og slenge med leppa. Det er jo ikke sånn som du skriver at jeg får ut frustrasjonen min ovenfor gutten. Det ville jeg aldri gjort! Så at han har det så fælt stemmer overhodet ikke. Jeg invitere han senest i stad med på dagens babysvømming med mini:-) men likefullt kan mine følelser dukke opp i morgen eller til uka når tenåringen setter i gang igjen.. ;-)

[Ak90]

Jeg er ikke alenemor! Takk for generaliseringen. Lykkelig gift i snart 15 år! Har en fantastisk stemor selv som jeg er super glad i ,men hun brydde seg aldri om jeg tok 1 eller 2 sjokoladebiter😉

1 minutt siden, Hen skrev:

Jeg har aldri vært aktiv i noen forum før dette, men nå ser jeg virkelig hva som menes med nettroll! Jeg er helt sjokkert. 

Takk igjen for reflekterte svar fra deg, det føltes godt i alle de negative svarene.

Og så fint at du kan se det fra den andre siden, til og med dine egne barn. Dersom det føles utfordrende for deg hvordan oppleves det da for andre. 

Jeg har fått flere fornuftige svar med tips og råd som jeg håpet på. Skjønner bare ikke hvorfor disse bitre alenemødrene har behov for å hive seg på og slenge med leppa. Det er jo ikke sånn som du skriver at jeg får ut frustrasjonen min ovenfor gutten. Det ville jeg aldri gjort! Så at han har det så fælt stemmer overhodet ikke. Jeg invitere han senest i stad med på dagens babysvømming med mini:-) men likefullt kan mine følelser dukke opp i morgen eller til uka når tenåringen setter i gang igjen.. ;-)

 

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er samboer og han har en gutt fra før på 15 år. Jeg har lenge slitt med vonde følelser rundt denne gutten, jeg takler han rett og slett ikke og gruer meg til hver gang han skal komme til oss.. 

Når jeg ble sammen med kjæresten min hadde han sønnen sin 40% ca men de to siste årene har det vært mer 70% (av ulike grunnen hos moren) noe jeg overhodet ikke var innstilt på.. men livet blir selvfølgelig ikke alltid slik man ser for seg.

Gutten er en ekstremt umoden for alderen og bortskjemt  gutt som ofte forsøker å manipulere de voksne i familien. Han har prøvd seg på meg  mange ganger, men jeg gjennomskuer han letter enn foreldre og besteforeldre. Han er også ekstremt egoistisk og tar gjerne for eksempel tre boller, selv om ikke alle har fått osv.. Min mamma tilbød han sjokolade fra Melkerull, han tok 3 stk i stedet for 1.. han mener han skal få to brus og pappaen hans ingen. Jeg mener han er altfor stor for denne barnslige oppførselen. Samboeren min er alltid enig med meg når jeg påpeker disse tingene på tomannshånd i etterkant av hendelsene.

Han er også umoden og engstelig generelt som feks mørkeredd, redd for terror, redd for  trange rom, redd for å sovne før pappaen, redd for hai, redd for å være hjemme alene på kvelden.. ++++

Det er liksom alltid et eller annet med denne gutten føler jeg.. ringer ekstremt mye til pappen sin både når han hos oss og hos moren.

Vi fikk en datter i februar og etter det har egentlig bare følelsene mine rundt dette eskalert.. Før "rømte" jeg ofte når gutten kom, tok en helgetur med jentene, trente, dro og handlet osv.. etter vi fikk barn er jeg naturlig nok mer låst hjemme og jeg merker at det sliter på meg og være så tett på sønnen til samboeren min så mye... jeg har nok trengt disse pustepausene mye mer enn jeg har vært klar over selv.

Jeg har kommet til et punkt hvor jeg rett og slett ikke takler gutten...

Noen med lignende erfaringer som har noen gode råd? 

Touchy tema, og jeg håper alle dere som får bakoversveis av mine tanker og følelser kan gi meg en sjanse til å få ut litt frustrasjon her på forumet - og kom gjerne med konstruktive tilbakemeldinger.

Anonymkode: 25587...5c7

Skjønner deg godt. Hadde også "rømt " andre steder om jeg ikke hadde taklet den personen.

Men dette er hans sønn og han er viktigere enn deg. Han vokser uansett opp en dag og blir moden

Enten så gjør du det slitt med kjæresten. Eller så finner du i deg sønnen eller så gjør du som nå. Bare unngår ham.

Forresten. Det ene tilfellet du snakket om. Han tok 3 biter av melkerullen istedenfor 1....so fucking what? Om du blir tilbudt chips...tar du 1 eller flere da? 

I rest my case😎

Anonymkode: 146de...e56

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Hen skrev:

Jeg har aldri vært aktiv i noen forum før dette, men nå ser jeg virkelig hva som menes med nettroll! Jeg er helt sjokkert. 

Takk igjen for reflekterte svar fra deg, det føltes godt i alle de negative svarene.

Og så fint at du kan se det fra den andre siden, til og med dine egne barn. Dersom det føles utfordrende for deg hvordan oppleves det da for andre. 

Jeg har fått flere fornuftige svar med tips og råd som jeg håpet på. Skjønner bare ikke hvorfor disse bitre alenemødrene har behov for å hive seg på og slenge med leppa. Det er jo ikke sånn som du skriver at jeg får ut frustrasjonen min ovenfor gutten. Det ville jeg aldri gjort! Så at han har det så fælt stemmer overhodet ikke. Jeg invitere han senest i stad med på dagens babysvømming med mini:-) men likefullt kan mine følelser dukke opp i morgen eller til uka når tenåringen setter i gang igjen.. ;-)

Ja jeg har selv lyst å låse han inn i bilen en times tid mens jeg er inne å ser på tv innimellom for å få fred (nei det er ikke noe jeg vil gjøre så ikke nødvendig å rope på barnevernet). Det er så utmattende til tider og jeg er så frustrert innimellom at jeg må gi meg selv time-out innimellom for å ikke hyle høyt å sparke i veggen (nei det er fremdeles ikke noe jeg vil gjøre foran barna, så ingen grunn å rope opp om barnevernet). OG jeg holder hardt på grenser altså, så han er mye bedre her enn hos faren som er en mer zen type enn meg. (nei det vil ikke si at jeg ikke er glad i sønnen min eller at jeg bare synes alt med han er negativt så ingen grunn å hyle opp om barnevernet). Så jeg kan bare forestille meg hvordan stemor føler det når han setter igang. Nå har heldigvis vi ett helt greit samarbeid da og jeg prøver så godt jeg kan å få min struktur, grenser og rutiner på plass hos faren, men det er ikke så enkelt desverre. Hadde han kunne samarbeidet helt hundre i stede for å la seg manipulere av sønnen vår så hadde både sønnen min, barnefar, stebarn, søsken osv hatt det bedre. Det er jo ikke godt for guttungen å ha det sånn heller.

Vi er faktisk bare mennesker. Noen ganger må man bare kjenne på følelsene uansett hvor irrasjonelle de er, ventilere ut frustrasjon til man føler seg som seg selv igjen og starte på den igjen.

Anonymkode: e586c...1e6

[Hermine3011]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er samboer og han har en gutt fra før på 15 år. Jeg har lenge slitt med vonde følelser rundt denne gutten, jeg takler han rett og slett ikke og gruer meg til hver gang han skal komme til oss.. 

Når jeg ble sammen med kjæresten min hadde han sønnen sin 40% ca men de to siste årene har det vært mer 70% (av ulike grunnen hos moren) noe jeg overhodet ikke var innstilt på.. men livet blir selvfølgelig ikke alltid slik man ser for seg.

Gutten er en ekstremt umoden for alderen og bortskjemt  gutt som ofte forsøker å manipulere de voksne i familien. Han har prøvd seg på meg  mange ganger, men jeg gjennomskuer han letter enn foreldre og besteforeldre. Han er også ekstremt egoistisk og tar gjerne for eksempel tre boller, selv om ikke alle har fått osv.. Min mamma tilbød han sjokolade fra Melkerull, han tok 3 stk i stedet for 1.. han mener han skal få to brus og pappaen hans ingen. Jeg mener han er altfor stor for denne barnslige oppførselen. Samboeren min er alltid enig med meg når jeg påpeker disse tingene på tomannshånd i etterkant av hendelsene.

Han er også umoden og engstelig generelt som feks mørkeredd, redd for terror, redd for  trange rom, redd for å sovne før pappaen, redd for hai, redd for å være hjemme alene på kvelden.. ++++

Det er liksom alltid et eller annet med denne gutten føler jeg.. ringer ekstremt mye til pappen sin både når han hos oss og hos moren.

Vi fikk en datter i februar og etter det har egentlig bare følelsene mine rundt dette eskalert.. Før "rømte" jeg ofte når gutten kom, tok en helgetur med jentene, trente, dro og handlet osv.. etter vi fikk barn er jeg naturlig nok mer låst hjemme og jeg merker at det sliter på meg og være så tett på sønnen til samboeren min så mye... jeg har nok trengt disse pustepausene mye mer enn jeg har vært klar over selv.

Jeg har kommet til et punkt hvor jeg rett og slett ikke takler gutten...

Noen med lignende erfaringer som har noen gode råd? 

Touchy tema, og jeg håper alle dere som får bakoversveis av mine tanker og følelser kan gi meg en sjanse til å få ut litt frustrasjon her på forumet - og kom gjerne med konstruktive tilbakemeldinger.

Anonymkode: 25587...5c7

For å være helt ærlig, tror jeg du har svært lite erfaring med tenåringer. De kan være både sure, frekke og innpåslitne. Årsak;  de er ungdom i hormonell fase. Det gjør sikkert ikke saken lettere at de må oppholde seg i hjem hvor de held tiden må forholde seg til en som de merker ikke liker dem. Og som sannsynligvis av den grunn favoriserer familiens yngste.

Kan ikke du-med din voksen forståelse, gjøre noe med situasjonen?

jeg foreslår:

- sett deg ned og lag en liste over guttens positive egenskaper. Jeg tipper du vil bli både flau og forbauset over at du kanskje ikke  finner noen. Dette bør gi deg en pekepinn på om du har fått ham i vrangstrupen- for ingen har INGEN gode egenskaper 

- så ville jeg invitert ham med på noe bare han liker uten den yngste. Du vil sikkert bli forbauset over at han kan være trivelig, når du MÅ forholde deg til ham.

-dra ham med som storebror. Han er broren til barnet ditt. Tenk over hvilke forhold du vil de skal ha . Du har ansvaret for å gjøre noe med det. 

-sett deg i situasjon mange år fram i tid. Du og mannen din er ikke lenger sammen, og du har fått deg ny kjæreste. Den nye kjæresten stikker hver gang barnet er hos deg, og når dere får et nytt barn sammen, er han misfornøyd med barnet ditt (det eldste ) i det skjulte.

hvordan hadde det vært for barnet ditt? Og deg?

Når du velger å bo med en annen mors barn, må du legge all godvilje til. Du er medAnsvarlig for et annet barns barndom. Det må du ta ansvar for.

Tenker umiddelbart at det er en grunn til at myten om den onde stemoren har kommet til. Det er ikke fordi stemoren nødvendigvis er en dårlig person, men fordi hun ikke klarer å jobbe med å få gode følelser for stebarnet. 

Endret 20. september 2017 av Hermine3011

[Ak90]

12 minutter siden, Hermine3011 skrev:

For å være helt ærlig, tror jeg du har svært lite erfaring med tenåringer. De kan være både sure, frekke og innpåslitne. Årsak;  de er ungdom i hormonell fase. Det gjør sikkert ikke saken lettere at de må oppholde seg i hjem hvor de held tiden må forholde seg til en som de merker ikke liker dem. Og som sannsynligvis av den grunn favoriserer familiens yngste.

Kan ikke du-med din voksen forståelse, gjøre noe med situasjonen?

jeg foreslår:

- sett deg ned og lag en liste over guttens positive egenskaper. Jeg tipper du vil bli både flau og forbauset over at du kanskje ikke  finner noen. Dette bør gi deg en pekepinn på om du har fått ham i vrangstrupen- for ingen har INGEN gode egenskaper 

- så ville jeg invitert ham med på noe bare han liker uten den yngste. Du vil sikkert bli forbauset over at han kan være trivelig, når du MÅ forholde deg til ham.

-dra ham med som storebror. Han er broren til barnet ditt. Tenk over hvilke forhold du vil de skal ha . Du har ansvaret for å gjøre noe med det. 

-sett deg i situasjon mange år fram i tid. Du og mannen din er ikke lenger sammen, og du har fått deg ny kjæreste. Den nye kjæresten stikker hver gang barnet er hos deg, og når dere får et nytt barn sammen, er han misfornøyd med barnet ditt (det eldste ) i det skjulte.

hvordan hadde det vært for barnet ditt? Og deg?

Når du velger å bo med en annen mors barn, må du legge all godvilje til. Du er medAnsvarlig for et annet barns barndom. Det må du ta ansvar for.

Tenker umiddelbart at det er en grunn til at myten om den onde stemoren har kommet til. Det er ikke fordi stemoren nødvendigvis er en dårlig person, men fordi hun ikke klarer å jobbe med å få gode følelser for stebarnet. 

Dette er jeg 100%enig i og fantastisk skrevet ! 

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Ja det er bare å gi opp. I det sekundet ordet "stemor" blir brukt kommer bitre damer her inne med høygaffelen. Selv om man drøfter normale tanker og følelser. Jeg så til og med en positiv tråd om stebarn her inne ende opp som en heksejakt. Det er så mye bitterhet her. Så du må bare overse de. Ikke ork å svar de engang for da får de bare tennveske på fakkelen.

Jeg har selv to barn og min xmann er gift igjen med en annen dame. Det ene barnet vårt har litt utfordringer og jeg regner med at han ikke legger de i fra seg i bilen min når han er på samvær der liksom. Det er LOV å være frustrert og det er LOV å ventilere. Det som folk her tydeligvis ikke skjønner er at det er en stor forskjell på å ventilere ut på nett og på hvordan man oppfører seg ovenfor barnet. Det er jo ikke sånn at man går bak ungen å hyler og skriker all frustrasjonen sin liksom.

Anonymkode: e586c...1e6

Grunn at det blir oppgulp er fordi mange stemødre klarer ikke å takle stebarnet sitt på en moden, voksne måte og vise god omsorgsevner.   Jeg er ikke stemor, heller ikke skilt men mange i omkretsen min er.  Som kvinne skjønner jeg ikke - VIRKELIG- hvordan en annen kvinne kan oppføre seg mot et uskyldig barn.   Hovedpoenget her er hvordan stemødre kan takle stebarnsproblemer - og det er å bruke samme kjærlighet og omsorg som du ville ha brukt med sine egne barn.  Mange klarer ikke det, og det blir det hets.  

Anonymkode: 4f408...a3d

[AnonymBruker]

og igjen, dette kommer fra en mor som har 2 tenåringsgutter som OGSÅ SLITER med hverdagen.  Det er krevende.  KREVENDE å ha tenåringer, begge jenter og gutter.  Men måten jeg håndtere situasjoner nå er mye annerledes en det jeg gjøre når de var små.  De trenger å bli hørt...og sett.. av ALLE som oppdrar de. ...og her kunne du ha vært en av de største støtteapparater til stebarnet ditt.  Men  som jeg skrevet tidligere - les godt gjennom hovedinnlegget ditt...og da ser du hvordan en del av problemene ligger.  

Anonymkode: 4f408...a3d

[AnonymBruker]

Jeg har ikke fordypet meg i absolutt hele tråden, men til ts store forsvar går det jo klart fram av det ts forteller at hun trass irritasjonen oppfatter seg som en positiv voksenperson for gutten i det hun er en stødig, rettferdig og til å stole på, i motsetning til det gutten har erfart av sine foreldre i oppveksten og spesielt sin mor. Gutten har også hatt en noe turbulent barndom, de fikk barn tidlig og har flyttet mye. De var også av og på i noen år og moren har hatt endel kjærester. I tillegg er moren syk nå og orker ikke den vanskelige tenåringen så han må bo mer hos faren enn før. Klart en opplevd avvisning fra mor kombinert med en ny stefar som bestemmer for mye, er skikkelig vanskelig for en gutt på hans alder.

Foreldrene står i førstelinje med sine plikt til å opptre ansvarlig og handle i barnas beste interesse. TS kan ta gutten med i svømmehallen (som hun nå på nytt har gjort og har gjort i tidligere) og anstrenge seg for å være hyggelig, men det løser ikke alt for en redd gutt med en litt mer utrygg oppvekst og vanskelig forhold til mor enn snittet, og som er såpass usynkronisert med omgivelsene at det fører til at han ikke er så lett å like. Han virker sosialt utilpass og kunne sannsynligvis hatt god nytte av profesjonell hjelp av en god psykolog for å finne ut av og sette ord på ting.

Det virker som om han har hatt utfordringer som har satt preg. Han er kanskje mest av alt en redd (liten) gutt, som har mistet fotfestet og kan være deprimert. Deprimerte, redde barn vet ofte ikke selv hva som er galt, de bruker bare forferdelig mye energi bare på å holde ut, kan slite veldig sosialt og har ikke nok ro til å ha overblikk og lese andre, sånn som barn og unge gjør når de er trygge og i balanse. At vonde følelser gir seg utslag i merkelig oppførsel er ikke uvanlig. Kanskje han ikke liker seg selv, og heller ikke føler han er verdt å like og derfor ikke anstrenger seg nevneverdig med det.

Dette med tre biter melkesjokolade fremfor én bit leser jeg som situasjonsbeskrivelse av guttens manglende evne til å lese den sosiale settingen og speile seg i det dere andre gjør/herme etter dere andre. Han kan lære mye i terapi og faren må nok anstrenge seg mer for å øve opp den sosiale kompetansen til sin sønn og for guttens egen skyld hjelpe ham til å bli en gutt som er lettere å like for andre voksne. Noenlunde veloppdratte barn får utrolig mye positiv feedback fra andre voksne, som igjen gjør dem godt og fører til at de føler seg sett og oppfører seg så de blir likt og sånn blir det en god sirkel og trygge unger av.

Til TS: Sånn som du beskriver det, gjør du nok en viktig forskjell i denne familien, og i og med at han er trygg på deg kan du kanskje tillate deg å korrigere gutten litt mer, med en vennlig tone (selv om du er skikkelig irritert) når det sklir ut. Spesielt når du samtidig viser ham positiv oppmerksomhet når han gjør noe bra, og tar ham med på ting.

Det er ikke lett å være stefamilie, men gutten blir eldre og kan utvikle seg til en gutt du vil få et ekte godt forhold til når han blir voksen. Det kan være vanskelig å se nå, men hvis du fortsetter å være en trygg voksenperson er du av verdi for guttens utvikling og han er kanskje mer glad for å ha deg i livet sitt enn han klarer å gi uttrykk for akkurat nå.

Anonymkode: 97995...0a5

[Hermine3011]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke fordypet meg i absolutt hele tråden, men til ts store forsvar går det jo klart fram av det ts forteller at hun trass irritasjonen oppfatter seg som en positiv voksenperson for gutten i det hun er en stødig, rettferdig og til å stole på, i motsetning til det gutten har erfart av sine foreldre i oppveksten og spesielt sin mor. Gutten har også hatt en noe turbulent barndom, de fikk barn tidlig og har flyttet mye. De var også av og på i noen år og moren har hatt endel kjærester. I tillegg er moren syk nå og orker ikke den vanskelige tenåringen så han må bo mer hos faren enn før. Klart en opplevd avvisning fra mor kombinert med en ny stefar som bestemmer for mye, er skikkelig vanskelig for en gutt på hans alder.

Foreldrene står i førstelinje med sine plikt til å opptre ansvarlig og handle i barnas beste interesse. TS kan ta gutten med i svømmehallen (som hun nå på nytt har gjort og har gjort i tidligere) og anstrenge seg for å være hyggelig, men det løser ikke alt for en redd gutt med en litt mer utrygg oppvekst og vanskelig forhold til mor enn snittet, og som er såpass usynkronisert med omgivelsene at det fører til at han ikke er så lett å like. Han virker sosialt utilpass og kunne sannsynligvis hatt god nytte av profesjonell hjelp av en god psykolog for å finne ut av og sette ord på ting.

Det virker som om han har hatt utfordringer som har satt preg. Han er kanskje mest av alt en redd (liten) gutt, som har mistet fotfestet og kan være deprimert. Deprimerte, redde barn vet ofte ikke selv hva som er galt, de bruker bare forferdelig mye energi bare på å holde ut, kan slite veldig sosialt og har ikke nok ro til å ha overblikk og lese andre, sånn som barn og unge gjør når de er trygge og i balanse. At vonde følelser gir seg utslag i merkelig oppførsel er ikke uvanlig. Kanskje han ikke liker seg selv, og heller ikke føler han er verdt å like og derfor ikke anstrenger seg nevneverdig med det.

Dette med tre biter melkesjokolade fremfor én bit leser jeg som situasjonsbeskrivelse av guttens manglende evne til å lese den sosiale settingen og speile seg i det dere andre gjør/herme etter dere andre. Han kan lære mye i terapi og faren må nok anstrenge seg mer for å øve opp den sosiale kompetansen til sin sønn og for guttens egen skyld hjelpe ham til å bli en gutt som er lettere å like for andre voksne. Noenlunde veloppdratte barn får utrolig mye positiv feedback fra andre voksne, som igjen gjør dem godt og fører til at de føler seg sett og oppfører seg så de blir likt og sånn blir det en god sirkel og trygge unger av.

Til TS: Sånn som du beskriver det, gjør du nok en viktig forskjell i denne familien, og i og med at han er trygg på deg kan du kanskje tillate deg å korrigere gutten litt mer, med en vennlig tone (selv om du er skikkelig irritert) når det sklir ut. Spesielt når du samtidig viser ham positiv oppmerksomhet når han gjør noe bra, og tar ham med på ting.

Det er ikke lett å være stefamilie, men gutten blir eldre og kan utvikle seg til en gutt du vil få et ekte godt forhold til når han blir voksen. Det kan være vanskelig å se nå, men hvis du fortsetter å være en trygg voksenperson er du av verdi for guttens utvikling og han er kanskje mer glad for å ha deg i livet sitt enn han klarer å gi uttrykk for akkurat nå.

Anonymkode: 97995...0a5

Du har veldig mange gode poenger som jeg er veldig enig i!

Men jeg synes du utelukker stemors rolle/holdning. Uttrygghet kan bli til trygghet, dårlig atferd kan bli til god, "slem" kan bli til snill ved at de voksne endrer atferd. 

Tradisjonelt har en tatt barnet ut av settingen, "behandlet" det, og puttet det tilbake i familiesystemet. Nå er vi imidlertid i 2017. Om noe må endres, må familien endres- helst foreldrene/steforelderen. Cos-p og andre veiledningsverktøy som går på å endre måten foreldre (og steforeldre) møter barnet/ungdommen, har vel så stor- om ikke større- effekt i familier med emosjonelle vansker. Dette bekrefter forskning.

Vi må ikke lure oss selv til å tro at en som er sammen med en ungdom hele 70 prosent av tiden ikke har en stor effekt på barnets utvikling, trivsel og trygghet.

Og hvis barnet har store vansker (som stammer fra tidligere ), er det ihvertfall viktig med Familiehjelp- ikke hjelp til gutten alene. 

Endret 20. september 2017 av Hermine3011

[Vera Vinge]

Jeg syns det er litt rart at det virker nærmest umulig for en steforelder å ta opp problemstillinger knyttet til stebarna i dette forumet, uten å bli hetset. Ja, det fins mange stemødre som er fiendtlige mot stebara osv og det er såklart ikke bra. Men, det må også være ganske krevende å være stemor når man opplever at stesønnen er så utfordrende. Uansett hva som er grunnen. 

Jeg syns det virker som ts vil det beste, men syns det er vanskelig å se forbi guttens oppførsel i hverdagen, selv om hun vet hva som kanskje ligger bak. Jeg håper du kan prøve å oftere se hva som ligger bak i de ulike situasjonene, så det kanskje demper irritasjonen din.

Og så må du få far med på banen ang hvilke forventninger dere skal ha. F.eks. insistere på at gutten faktisk må legge tilbake to boller når han tok tre og det ikke ble nok til alle, ikke la alt sånn gå uten at noen reagerer. Forvente at han sier takk for maten eller hva det måtte være. Og samtidig igjen prøve å motivere gutten til å bli med til helsesøster eller psykolog. For han virker jo engstelig og plaget av noe. Når han er under 16 kan dere faktisk pålegge ham å møte til slike timer, selv om dere jo ikke har noe dere skulle sagt om han virkelig nekter, men dere kan insistere sterkt.

(Jeg har ingen erfaring som stemor, men hadde tidligere stesøsken som oppførte seg veldig likt slik ts beskriver, dvs veldig selvsentrert. De hadde nok sine grunner for å være sånn, men saken var jo at de var pyton å være sammen med. Det er jo helt menneskelig å reagere på uspiselig oppførsel, selv om barna kan ha opplevd triste ting.)

[AnonymBruker]

De fleste tenåringer har kun øyne for seg selv og egne behov. De mener de har mer rett til noe enn andre. De er frekke, egoistiske og nervøse for fremtiden. Det er helt normalt. 

Per nå har jeg 4 hel og ste søsken som er tenåringer. Selv de to på 12 vet jo alt, kan alt, forsyner seg grovt uten å tenke på at sistemann har fått lite. De har stabile gode hjem, og de får tilsnakk hver gang noe slikt skjer. Og da får vi som snakker til de masse kjeft for hvor fæle vi er.

For meg høres det ut som en normal 15 åring.

Jeg var redd, sint og frekk da jeg var tenåring og. Redsel for mørket og krig er ikke noe jeg har blitt kvitt, selv om jeg flyttet hjemmefra og klarte meg selv fra jeg var 15. Det er godt å føle man har støtte fra foreldre uansett hvilke følelse som trer frem. 

Syns mange forventer ekstremt mye av 14-16 åringer altså.

Anonymkode: e2eb6...727

[RoH]

Mine barn, dine barn, våres barn og alles barn. Vi har for f. bedt om dette selv med vår livsførsel. 

At stemor ( også i mye større grad enn stefar) føler forakt for barn som ikke er av egent genetisk opphav er ikke noe nytt. Jeg tror dette har med genetisk programmering å gjøre. 

Når en TS i tillegg har fått et eget barn å ivareta blir belastningen ytterligere forsterket. 

Å tro at at gutten ikke søker oppmerksomheten fra far fordi han føler at han er utstøtt skal pokker ikke mye omløp til å skjønne. Om mor også har klart å skaffet seg en mann som føler samme forakt for gutten skjønner jeg at han sliter. 

TS dette er ditt ansvar, du må komme deg til psykolog eller hva som må til for at du skal akseptere gutten du har valg inn i livet ditt. Slutte å skyve ansvaret over på andre. Dette er faktisk ditt problem å fikse siden dette er din familie. Eller hvordan tror du barnet ditt kommer til å ha det med tilsvarende behandling fra ny stemor om 5 år? 

 

Endret 20. september 2017 av RoH

[Outlander]

1 hour ago, Vera Vinge said:

Jeg syns det er litt rart at det virker nærmest umulig for en steforelder å ta opp problemstillinger knyttet til stebarna i dette forumet, uten å bli hetset. Ja, det fins mange stemødre som er fiendtlige mot stebara osv og det er såklart ikke bra. Men, det må også være ganske krevende å være stemor når man opplever at stesønnen er så utfordrende. Uansett hva som er grunnen. 

 

Når en steforeldre kommer på KG og snakker om stebarnet med setninger som " Jeg forsvinner når stebarnet er til stede"  " jeg klarer ikke stebarnet og bryr meg ikke at de vet det"  og blah blah blah.  DETTE er derfor det er umulig for stemødre her.  Hvis en stemor begynt en tråd med "jeg trenger hjelp - er veldig glad i stebarnet men vet ikke hvordan jeg kan hjelpe han/henne" kunne kanskje hun har fått god råd og hjelp.  

Jeg vet ikke hva skjer her i Norge, men stebarn er nesten et skjellesord her med mange bitre kjerringer som blir med mannfolk med barn fra før og klarer ikke å takle det.

[sofie777]

Tråden er ryddet for brukerdebatt, hetsende innlegg og svar til dette

sofie777, mod

[AnonymBruker]

Det er fascinerende hvor mye mer negativt  man ser i sine egne stebarn enn sine egne. Det er min konklusjon etter at flere sånne tråder florerer her inne. Om ditt barn hadde vært redd for de tingene du nevner, hadde du ikke i stedet prøvd å hjulpet han?I stedet for å dømme ham? 

Anonymkode: f2f34...7b2

[Gjest Sugemerke]

Det høres ut som BUP er rette stedet for den gutten.