Takler ikke stesønn..

[Gjest NotNaomi]

11 minutter siden, Hen skrev:

Bare så det er sagt, jeg er aldri stygg eller urettferdig ovenfor han. Jeg "håndterer" (eller ikke håndterer..) følelsene mine ved å trekke meg tilbake. Jeg tror faktisk gutten føler seg mer ivarett og som en del av en familie etter jeg kom inn i bildet.

Men at alle disse stakkars barna som vokser opp i delte hjem blir preget, tror jeg dessverre ikke er til å unngå. Velfungerende familier med mine og dine barn, finnes det? Ja, helt sikkert. Men lett er det ikke, verken for de voksne eller barna. Jeg har lest noe forskning hvor det kom frem at familier med mine og dine bør ha flere soner i huset og ikke presse frem en unaturlig, brå overgang.

Nei,jeg tror ikke du er urettferdig. Like fullt opplever barn ubehag og får problemer. Tror barn merker veldig godt at atmosfæren ikke er ok. Kommunikasjon går jo på flere områder. Og hvem elsker andres barn som sine egne? Veldig få.

Og det vokser jo barn opp med i dag. Noen elsker deg,men like mange ser deg som "en klamp om foten". Sannheten. Så er spent på hvor mange som klarer å videreføre kjærlighet og respekt. Vi får se når den generasjonen vokser opp.

[Hen]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man føler nå det man føler, hjelper nok lite å kalle TS tragisk og angripe. Så lenge hun holder tankene sine unna stesønnen.

Jeg forstår deg godt, har vært gjennom det samme selv, bare han var eldre enn din stesønn. Jeg er en engstelig person av natur og taklet ikke å ha en agressiv stesønn som slamret med dører og var humørsyk hele tiden. Og såklart er det verre når det ikke er ditt eget barn og du føler du ikke har rett til å irettesette uten å bli stemplet som ond stemor. I mitt tilfelle viste det seg at han hadde psykiske problemer og har nå, som han har fått en diagnose og hjelp, blitt en ny gutt.

Kan det være noe sånt i din stesønns tilfelle også? Akkurat folkeskikken kan jo være vanlig tenåringsoppførsel, men det er da ikke vanlig å være så engstelig i en alder av 15? Virker ikke som han har det helt bra og hadde kanskje hatt godt av å prate med noen?

Anonymkode: 8e502...445

Takk for at du tar meg på alvor. Hjelper fint lite på mine følelser de som hopper rett i strupen og angriper. Jeg forstår jo selvfølgelig at disse følelsene jeg har ikke er bra, og jeg skulle ønske jeg ikke hadde slike følelser.

Så fint at gutten hos dere fikk hjelp og at han ble bedre! Jeg tror nok helt klart at det kan være at min stesønn trenger å snakke med noen. Jeg har snakket med samboeren min om det og han er enig. Og gutten har også fått tilbudet av moren noen ganger, men vil ikke gå å snakke med noen.

[AnonymBruker]

Jeg kan på en måte forstå hva du mener, men reagerer også på, som andre, at du trekker frem hans redsler som feil og umodne trekk. Jeg er redd for de samme tingene, men er altså nesten 40 år, ikke spesielt umoden ellers.

 

Jeg tror du vil gjøre lurt i å forsøke å se han på andre vinkler og i et annet lys.

Anonymkode: cc5c1...bb9

[AnonymBruker]

Nå har du jo et perfekt barn selv, så da er det jo klart du ikke kan fordra din stesønn.

Vi snakkes om 15 år, da ditt eget barn kanskje er likedan eller kanskje "verre" enn stesønnen din.

Anonymkode: 9c0b5...9fb

[Horten Market]

1 minutt siden, Hen skrev:

Og gutten har også fått tilbudet av moren noen ganger, men vil ikke gå å snakke med noen.

Han er et barn, her må dere voksne "overkjøre" ham litt som ser at hans beste er å snakke med psykolog eller lignende. Dere sender ham jo også til legen om det er nødvendig, selv om han ikke vil selv.

[Hen]

2 minutter siden, NotNaomi skrev:

Nei,jeg tror ikke du er urettferdig. Like fullt opplever barn ubehag og får problemer. Tror barn merker veldig godt at atmosfæren ikke er ok. Kommunikasjon går jo på flere områder. Og hvem elsker andres barn som sine egne? Veldig få.

Og det vokser jo barn opp med i dag. Noen elsker deg,men like mange ser deg som "en klamp om foten". Sannheten. Så er spent på hvor mange som klarer å videreføre kjærlighet og respekt. Vi får se når den generasjonen vokser opp.

Enig i bekymringen din for generasjonen som vokser opp. 

Og det kan selvfølgelig være at han oppfatter atmosfæren i rommet i blant. Men som nevnt forsøker jeg alltid å etterstrebe å ikke være urettferdig eller behandle han dårlig (selvfølgelig). Så jeg tror faktisk med hånden på hjertet han føler seg ivaretatt. Men ser helt klart poenget ditt, kroppsspråk for eksempel er jo en betydelig del av kommunikasjonen.

[Hen]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan på en måte forstå hva du mener, men reagerer også på, som andre, at du trekker frem hans redsler som feil og umodne trekk. Jeg er redd for de samme tingene, men er altså nesten 40 år, ikke spesielt umoden ellers.

 

Jeg tror du vil gjøre lurt i å forsøke å se han på andre vinkler og i et annet lys.

Anonymkode: cc5c1...bb9

Takk for fornuftig svar. 

Jeg skal definitivt forsøke å følge rådet ditt og prøve å se han fra andre vinkler og i et annet lys. Jeg er selv en "tøff" person som ikke er redd for noe, mener ikke å skryte men beskrive. Så jeg har nok vanskelig med å identifisere meg med han om du forstår.. 

[Gjest NotNaomi]

4 minutter siden, Hen skrev:

Takk for fornuftig svar. 

Jeg skal definitivt forsøke å følge rådet ditt og prøve å se han fra andre vinkler og i et annet lys. Jeg er selv en "tøff" person som ikke er redd for noe, mener ikke å skryte men beskrive. Så jeg har nok vanskelig med å identifisere meg med han om du forstår.. 

Han har ikke dine gener. Så at du blir irritert eller oppgitt er vel naturlig det. Men du ser problemet. Sånn intellektuelt. Og du ber om råd . Eller få ut frustrasjonen. Men vil det hjelpe på følelsene dine?  Som han på en eller annen måte merker. Det er ikke din skyld. Men ditt ansvar. Vi får nå se. Du er ikke alene om å føle som du gjør.

[AnonymBruker]

Du nevner psykolog i et av innleggene dine. Det kan hende du ville hatt nytte av å ha en ventil hos en person som ikke dømmer og lar deg sortere i fred. Da ville du kanskje blitt i stand til å se saken på litt mer avstand og muligens komme på noe konstruktivt dere/far kan gjøre for å få gutten tryggere sosialt sett og mindre impulsstyrt. Gutten er umoden og har sannsynligvis ikke tilstrekkelig sosial trening i å tolke situasjoner og foreta gode valg. Han tenker ikke før han gjør ting og når han tenker er det tanker om hvordan han kan få behov oppfylt (manipulering). Det ville vært normalt hvis han var et mindre barn, men det er han jo ikke. Angsten du beskriver er også mye likt det yngre barn er redd for.

Anonymkode: 97995...0a5

[AnonymBruker]

Det du må passe deg for er at det ikke blir så betent at din irritasjon går utover sønnen. Jeg skjønner veldig godt at du reagerer på oppførselen hans. Det med at han er dårlig til å dele er nok mer dårlig oppdragelse, og ikke nødvendigvis et problem som vil vedvare. Veldig ofte går man igjennom mange forandringer, og man blir påvirket av flere mennesker enn foreldre. Heldigvis får man nesten si fordi det er sunt for barn som har "dårlige" foreldre. Det er ikke uvanlig at barn som opplever foreldrenes samlivsbrudd får veldig mye oppmerksomhet eller goder for å bøte på foreldrene sin dårlig samvittighet. Og hvis man har foreldre som kanskje ikke er oppmerksom på dette. Hvis han er enebarn (frem til du fikk barn) så kan det også være grunnen til at han ikke er vant til å dele. 

Men som sagt er ikke det som bekymrer meg. Det jeg syns er bekymringsfullt er at han er så mye redd. Jeg prøver å være forsiktig med å gi folk diagnoser, men akkurat slik du beskriver er veldig vanlig begynnelse på noe som utvikle seg (om det ikke allerede har) til angst. Jeg ville ha snakket med far fordi det er eventuelt han som ta stilling til om sønnen burde oppsøke psykolog. Det er utrolig fint å ta slike ting på alvor tidlig så dette ikke utvikler seg. I dag er det så mange som utvikler angst, og dette kan prege de så mye at de får problemer sosialt, skole og jobb. Hvert fall fortelle far om din bekymring, og at dere kan holde litt øye med han. Det er så mye som kan skje i ungdomsårene, og man er veldig sårbar. Det at mor har blitt syk nå er svært uheldig, og som sagt at han flyttet mye, og foreldre som opplevde et samlivsbrudd så er det rart om dette ikke påvirker han psykisk. 

Så til deg vil jeg at du skal prøve å tenke at du kan gjøre en forskjell. At i stede for å tenke at han er bortskjemt, og umoden. Tenk heller at han kanskje har det litt vanskelig med mor som er syk, og en ny søster. Vær litt raus. Du sier at han ikke kan manipulere deg. Det kan være en god ting. Det kan gjøre at han syns du er interessant. Har du snakket "voksen" prat med han? Feks om han sier han er redd for terror. Trekker du på skuldrene eller går du inni det? Spør du han hvorfor han er redd? Kan dere snakke om samfunn, politikk og andre ting? Mange ungdommer, og spesielt de som sliter litt fra før søker etter voksen personer som ikke er foreldrene. Engasjerer du deg i det han interesserer seg for ? Prøver dere å ha middager der dere snakker sammen? Inkludere du han i lillesøsteren sitt liv? Osv. Jeg mener ikke du skal gå rundt å blande deg, men jeg vil at du skal bry deg. Prøv å legg irritasjonen fra deg, og se stesønnen i et annet lys. Han har vel gode sider? Han har vel samvittighet? Prøver du hjelpe han så han føler seg sett, og trygg? Legg fra deg små ting, og se det store bilde. 

Du er familien hans nå. Elsk han som din egen, og vær den voksene som gir han trygge rammer i en vanskelig tid.

Anonymkode: 07801...fe1

[AnonymBruker]

Lest kun hovedinnlegget, men gud har jeg det vondt.....på grunn av gutten.  Det har vært vanskelig nok med at mor og far skilte lag - nå må han være sammen med en han sikkert ikke like og jeg kan garantere at han VET du ikke like han.  Han trenger nok henvisning til psykolog før det er alt for seint og dere voksne ødelegger han for godt.  

Anonymkode: 4f408...a3d

[AnonymBruker]

TS, forsøk å nevne tre ting du synes er positivt ved gutten.

Anonymkode: 8ebb9...3f2

[Hen]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det du må passe deg for er at det ikke blir så betent at din irritasjon går utover sønnen. Jeg skjønner veldig godt at du reagerer på oppførselen hans. Det med at han er dårlig til å dele er nok mer dårlig oppdragelse, og ikke nødvendigvis et problem som vil vedvare. Veldig ofte går man igjennom mange forandringer, og man blir påvirket av flere mennesker enn foreldre. Heldigvis får man nesten si fordi det er sunt for barn som har "dårlige" foreldre. Det er ikke uvanlig at barn som opplever foreldrenes samlivsbrudd får veldig mye oppmerksomhet eller goder for å bøte på foreldrene sin dårlig samvittighet. Og hvis man har foreldre som kanskje ikke er oppmerksom på dette. Hvis han er enebarn (frem til du fikk barn) så kan det også være grunnen til at han ikke er vant til å dele. 

Men som sagt er ikke det som bekymrer meg. Det jeg syns er bekymringsfullt er at han er så mye redd. Jeg prøver å være forsiktig med å gi folk diagnoser, men akkurat slik du beskriver er veldig vanlig begynnelse på noe som utvikle seg (om det ikke allerede har) til angst. Jeg ville ha snakket med far fordi det er eventuelt han som ta stilling til om sønnen burde oppsøke psykolog. Det er utrolig fint å ta slike ting på alvor tidlig så dette ikke utvikler seg. I dag er det så mange som utvikler angst, og dette kan prege de så mye at de får problemer sosialt, skole og jobb. Hvert fall fortelle far om din bekymring, og at dere kan holde litt øye med han. Det er så mye som kan skje i ungdomsårene, og man er veldig sårbar. Det at mor har blitt syk nå er svært uheldig, og som sagt at han flyttet mye, og foreldre som opplevde et samlivsbrudd så er det rart om dette ikke påvirker han psykisk. 

Så til deg vil jeg at du skal prøve å tenke at du kan gjøre en forskjell. At i stede for å tenke at han er bortskjemt, og umoden. Tenk heller at han kanskje har det litt vanskelig med mor som er syk, og en ny søster. Vær litt raus. Du sier at han ikke kan manipulere deg. Det kan være en god ting. Det kan gjøre at han syns du er interessant. Har du snakket "voksen" prat med han? Feks om han sier han er redd for terror. Trekker du på skuldrene eller går du inni det? Spør du han hvorfor han er redd? Kan dere snakke om samfunn, politikk og andre ting? Mange ungdommer, og spesielt de som sliter litt fra før søker etter voksen personer som ikke er foreldrene. Engasjerer du deg i det han interesserer seg for ? Prøver dere å ha middager der dere snakker sammen? Inkludere du han i lillesøsteren sitt liv? Osv. Jeg mener ikke du skal gå rundt å blande deg, men jeg vil at du skal bry deg. Prøv å legg irritasjonen fra deg, og se stesønnen i et annet lys. Han har vel gode sider? Han har vel samvittighet? Prøver du hjelpe han så han føler seg sett, og trygg? Legg fra deg små ting, og se det store bilde. 

Du er familien hans nå. Elsk han som din egen, og vær den voksene som gir han trygge rammer i en vanskelig tid.

Anonymkode: 07801...fe1

Takk for et langt og utfyllende svar. Du har mye klokt å komme med. Flott med konstruktivt svar på et vanskelig tema. 

Jeg ble faktisk motivert av svaret ditt til å gjøre enn innsats (igjen), for å bedre situasjonen. 

Jeg vet at gutten stoler på meg og ser på meg som en stødig voksenperson i livet sitt. Han vet at jeg holder ord, i motsetning til både moren og faren hans i oppveksten, han har dessverre opplevd mange skuffelser. Og ironisk nok blitt kravstor og grisk fordi han har fått lite i årene som har vært. Jeg skal forsøke å ta en tydeligere rolle som en voksenperson med grenser.

og ja, vi har samtaler rundt middagsbordet. Innvolvering i lillesøsters liv har vi mye å gå på, skal absolutt ha det i bakhodet.

Takk igjen for flott svar.

[Rotemor]

Hjertet mitt blør for alle barna som ikke egentlig er velkomne i sitt eget hjem. Jeg lurer virkelig på hvordan de får det med seg selv etterhvert som de forstår...

[AnonymBruker]

11 timer siden, Hen skrev:

Takk for fornuftig svar. 

Jeg skal definitivt forsøke å følge rådet ditt og prøve å se han fra andre vinkler og i et annet lys. Jeg er selv en "tøff" person som ikke er redd for noe, mener ikke å skryte men beskrive. Så jeg har nok vanskelig med å identifisere meg med han om du forstår.. 

Jeg skjønner det, Og sånn er det jo- vi har alle vårt og det kan være svært forskjellig. Det er jo ikke gjort i en fei å skulle omstille seg en annens frekvens. Men jeg tror også at hans oppførsel blir mindre plagsom for deg også om du kommer litt mer i dybden av det. 

Jeg har selv et barn som har hatt en periode hvor det var ekstremt vanskelig. Vi kom inn i et mønster hvorpå jeg begynte å reagere nesten autopilot negativt til barnet, jeg la bånd på meg- var så pedagogisk jeg bare klarte, men det er klart barn likevel merker det. Følte jeg måtte bygge opp mitt bilde av barnet og vår relasjon opp fra begynnelsen igjrn og sakte men sikkert snudde situasjonen seg.

Anonymkode: cc5c1...bb9

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er samboer og han har en gutt fra før på 15 år. Jeg har lenge slitt med vonde følelser rundt denne gutten, jeg takler han rett og slett ikke og gruer meg til hver gang han skal komme til oss.. 

Når jeg ble sammen med kjæresten min hadde han sønnen sin 40% ca men de to siste årene har det vært mer 70% (av ulike grunnen hos moren) noe jeg overhodet ikke var innstilt på.. men livet blir selvfølgelig ikke alltid slik man ser for seg.

Gutten er en ekstremt umoden for alderen og bortskjemt  gutt som ofte forsøker å manipulere de voksne i familien. Han har prøvd seg på meg  mange ganger, men jeg gjennomskuer han letter enn foreldre og besteforeldre. Han er også ekstremt egoistisk og tar gjerne for eksempel tre boller, selv om ikke alle har fått osv.. Min mamma tilbød han sjokolade fra Melkerull, han tok 3 stk i stedet for 1.. han mener han skal få to brus og pappaen hans ingen. Jeg mener han er altfor stor for denne barnslige oppførselen. Samboeren min er alltid enig med meg når jeg påpeker disse tingene på tomannshånd i etterkant av hendelsene.

Han er også umoden og engstelig generelt som feks mørkeredd, redd for terror, redd for  trange rom, redd for å sovne før pappaen, redd for hai, redd for å være hjemme alene på kvelden.. ++++

Det er liksom alltid et eller annet med denne gutten føler jeg.. ringer ekstremt mye til pappen sin både når han hos oss og hos moren.

Vi fikk en datter i februar og etter det har egentlig bare følelsene mine rundt dette eskalert.. Før "rømte" jeg ofte når gutten kom, tok en helgetur med jentene, trente, dro og handlet osv.. etter vi fikk barn er jeg naturlig nok mer låst hjemme og jeg merker at det sliter på meg og være så tett på sønnen til samboeren min så mye... jeg har nok trengt disse pustepausene mye mer enn jeg har vært klar over selv.

Jeg har kommet til et punkt hvor jeg rett og slett ikke takler gutten...

Noen med lignende erfaringer som har noen gode råd? 

Touchy tema, og jeg håper alle dere som får bakoversveis av mine tanker og følelser kan gi meg en sjanse til å få ut litt frustrasjon her på forumet - og kom gjerne med konstruktive tilbakemeldinger.

Anonymkode: 25587...5c7

Ser du ikke at gutten sliter. Tenk om DITT barn blir slik. Vil du takle det?

Du kan ikke endre gutten, men deg selv

Anonymkode: 1300e...372

[Ak90]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bare et spørsmål, hadde du taklet din egen unge med slik atferd? Eller hadde du glatt sett de positive sidene ved barnet ikke bare de negative?

 

Anonymkode: c6cf8...37b

Enig i dette! Still deg spørsmålene! 

[Ak90]

Dette en en pakke! Du har sagt ja ! Er ikke sånn at denne gutten plutselig har dukket opp. 

[AnonymBruker]

39 minutter siden, Ak90 skrev:

Dette en en pakke! Du har sagt ja ! Er ikke sånn at denne gutten plutselig har dukket opp. 

Det går fint ann å ha problemer med stebarn og biobarn selv om man har valgt å flytte sammen med de. Det er ikke sånn at alt blir en dans på roser og det dukker opp regnbuer og enhjørninger med en gang man setter foten på innsiden av døren og man gir opp sin rett til å være ett eget individ med egne følelser, tanker og reaksjonsmønster i samme slengen. Livet er ikke sånn. Selv om man bor sammen med andres barn har man faktisk lov til å være ett menneske.

Anonymkode: e586c...1e6

[Ak90]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det går fint ann å ha problemer med stebarn og biobarn selv om man har valgt å flytte sammen med de. Det er ikke sånn at alt blir en dans på roser og det dukker opp regnbuer og enhjørninger med en gang man setter foten på innsiden av døren og man gir opp sin rett til å være ett eget individ med egne følelser, tanker og reaksjonsmønster i samme slengen. Livet er ikke sånn. Selv om man bor sammen med andres barn har man faktisk lov til å være ett menneske.

Anonymkode: e586c...1e6

Ja, men vi har en plikt til å prøve å løse det! Vi voksene må gå foran.