Takler ikke stesønn..

[AnonymBruker]

Jeg er samboer og han har en gutt fra før på 15 år. Jeg har lenge slitt med vonde følelser rundt denne gutten, jeg takler han rett og slett ikke og gruer meg til hver gang han skal komme til oss.. 

Når jeg ble sammen med kjæresten min hadde han sønnen sin 40% ca men de to siste årene har det vært mer 70% (av ulike grunnen hos moren) noe jeg overhodet ikke var innstilt på.. men livet blir selvfølgelig ikke alltid slik man ser for seg.

Gutten er en ekstremt umoden for alderen og bortskjemt  gutt som ofte forsøker å manipulere de voksne i familien. Han har prøvd seg på meg  mange ganger, men jeg gjennomskuer han letter enn foreldre og besteforeldre. Han er også ekstremt egoistisk og tar gjerne for eksempel tre boller, selv om ikke alle har fått osv.. Min mamma tilbød han sjokolade fra Melkerull, han tok 3 stk i stedet for 1.. han mener han skal få to brus og pappaen hans ingen. Jeg mener han er altfor stor for denne barnslige oppførselen. Samboeren min er alltid enig med meg når jeg påpeker disse tingene på tomannshånd i etterkant av hendelsene.

Han er også umoden og engstelig generelt som feks mørkeredd, redd for terror, redd for  trange rom, redd for å sovne før pappaen, redd for hai, redd for å være hjemme alene på kvelden.. ++++

Det er liksom alltid et eller annet med denne gutten føler jeg.. ringer ekstremt mye til pappen sin både når han hos oss og hos moren.

Vi fikk en datter i februar og etter det har egentlig bare følelsene mine rundt dette eskalert.. Før "rømte" jeg ofte når gutten kom, tok en helgetur med jentene, trente, dro og handlet osv.. etter vi fikk barn er jeg naturlig nok mer låst hjemme og jeg merker at det sliter på meg og være så tett på sønnen til samboeren min så mye... jeg har nok trengt disse pustepausene mye mer enn jeg har vært klar over selv.

Jeg har kommet til et punkt hvor jeg rett og slett ikke takler gutten...

Noen med lignende erfaringer som har noen gode råd? 

Touchy tema, og jeg håper alle dere som får bakoversveis av mine tanker og følelser kan gi meg en sjanse til å få ut litt frustrasjon her på forumet - og kom gjerne med konstruktive tilbakemeldinger.

Anonymkode: 25587...5c7

[Gjest GulSol]

Skjønner deg godt jeg! Må gå an å kunne litt folkeskikk når man er 15 år gammel.. I alle fall oppføre seg litt ydmyk foran andre! Samtidig er det hardt å være tenåring. Spesielt om man merker at stemor misliker deg. 

Med tanke på angsten.. Er det noe underliggende? Skjedd noe i barndommen? Hos mor kanskje? 

[AnonymBruker]

Han høres ut som er litt deprimert, om jeg skal være ærlig. 

Anonymkode: e52c5...446

[AnonymBruker]

En 15-åring har både den voksne og barbet i seg og det er individuelt hvor mye av hver. Denne gutten virker veldig utrygg mtp alt han er redd for. Det å sikre seg/karre til seg kan være uttrykk for det eller for bekreftelse. Kan redusert samvær med moren gjøre at gutten føler seg uønsket? På nåde? 

Det virker som du ikke klarer å se barnet og jeg tenker at din atferd forverrer dette, som om du følger kritisk med på ham og er negativt innstilt, og jeg synes du skal mobilisere for å se hans atferd i et annet lys, bidra til at han føler seg velkommen, trygg på at han er det, at han er en av dere. 

Anonymkode: af7a0...8cc

[Tibbie]

Usj, ja, han høres ikke spesielt hyggelig ut. Han er så gammel at å forstå manerer burde være en selvfølge. Men ikke alt kan skyldes på barna, sjansen er jo der for at det har gått litt feil i oppdragelsen.

Mitt beste tips er å være low key. Du må prøve å ikke irettesette han så mye (la far ta seg av det), sånn at ikke du blir hatet. For da skal jeg love deg at det blir værre  Han er 15 år, så sjansen er stor for at det ikke er så lenge til han flytter hjemmefra. Kanskje han blir litt tregere enn kompisene om han er så husredd. Må han flytte på hybel for å studere, eller har dere VGS der dere bor?

 

[AnonymBruker]

Altså....det er far du må prate med her. Det er broren til ungen din og han skal ikke noen sted. Det du må gjøre her er rolig å sette grenser sammen med far " nei du kan ikke ta så mange boller for alle har ikke fått" "brusen skal deles" og om det ikke går så må dere begynne med konsekvenser. Feks endre passord på wifi. 

Men det er faktisk du som må endre deg her. Selv om han er 15 så er han ennå ett barn som trenger voksne og som har fått ett søsken til. Kanskje å involvere han mer med den lille kan hjelpe for dere begge? Når du fikk ett barn med faren så fikk du også gutten som en del av familien. Sønnen og broren til babyen og faren.

Om det er noe trøst så er de fleste i den alderen usannsynlig selvopptatt og det går gradvis over og svært mange biologiske foreldre drar seg i håret i frustrasjon

Anonymkode: e586c...1e6

[AnonymBruker]

Bare et spørsmål, hadde du taklet din egen unge med slik atferd? Eller hadde du glatt sett de positive sidene ved barnet ikke bare de negative?

 

Anonymkode: c6cf8...37b

[Hen]

Tusen takk for svar, hjelper faktisk utrolig mye å bare lufte dette og ha litt dialog med noen! Tusen takk!

Gutten har nok hatt en turbulent barndom, de fikk barn tidlig og har flyttet mye. De var også av og på i noen år og moren har hatt endel kjærester. I tillegg er moren syk nå og orker ikke den vanskelige tenåringen, så det at han kan føle seg uønsket er mye mulig. Jeg føler at han klamrer seg til pappaen sin.

Det er VGS her vi bor, og for å være ærlig er nok denne gutten typen til å bo hjemme til han er 25, hehe.

Og til dette med at jeg ikke ser barnet, det kan stemme. Egentlig er jeg en tolerant person som har mye omsorg. Er selv vokst opp i en søskenflokk på 4, så et vant til å dele både oppmerksomhet og andre goder.  Har nok derfor blitt mye sjokkert av denne guttens krav og forventinger til omsorg.

[Kontormus]

Jeg føler at han nå har blitt et forstyrrende element for deg, et utskudd nå som familieidyllen skulle vært komplett med nytt barn, ditt eget! 

Jeg klarer ikke etablere så mye sympati for deg, all den tid det viker som om du leter etter feil og ikke er særlig innstilt på å se det positive i gutten. Er ikke lett å være 15 i dag, spesielt ikke med en stemor som bare ser ting som deg. Og paradoksalt nok nevner du "umoden". Det var det første jeg tenkte om deg.

[Hen]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bare et spørsmål, hadde du taklet din egen unge med slik atferd? Eller hadde du glatt sett de positive sidene ved barnet ikke bare de negative?

 

Anonymkode: c6cf8...37b

Godt spørsmål. Og svaret er nei. Jeg hadde ikke aksepeterer slik oppførsel. Har vært mange hendelser hvor jeg har snakket med samboeren min om akkurat det, at jeg hadde aldri godtatt det om det hadde vært min. Men ikke like lett å blande seg og skulle sette grenser for et ferdig oppdratt produkt. Jeg har også bevisst tatt en rolle med å være litt i skyggen. Om det er feil eller riktig kan man vel diskutere nå i etterkant. Men det har vært endel støy hos mammaen med en stefar som gutten synes blander seg for mye.

[Hen]

5 minutter siden, Kontormus skrev:

Jeg føler at han nå har blitt et forstyrrende element for deg, et utskudd nå som familieidyllen skulle vært komplett med nytt barn, ditt eget! 

Jeg klarer ikke etablere så mye sympati for deg, all den tid det viker som om du leter etter feil og ikke er særlig innstilt på å se det positive i gutten. Er ikke lett å være 15 i dag, spesielt ikke med en stemor som bare ser ting som deg. Og paradoksalt nok nevner du "umoden". Det var det første jeg tenkte om deg.

Jeg forstår at det ikke er lett for alle å føle sympati for meg. Jeg er den voksne. Likevel er følelsene der og intensjonen med denne tråden var nok kanskke å snakke med reflektere voksne om et sårt og tabulagt tema. Vurderer psykolog. Tror nok at en psykolog hadde anerkjent mine følelser og ikke bare avskjært meg slik du gjør i ditt svar. Selv om jeg har forståelse for din reaksjon. Når det er sagt er jeg aldri kjip mot gutten, inkluderer han alltid og er alltid rettferdig. Så disse vonde følelsene sliter jeg med på egenhånd.

[AnonymBruker]

7 minutes ago, Hen said:

Tusen takk for svar, hjelper faktisk utrolig mye å bare lufte dette og ha litt dialog med noen! Tusen takk!

Gutten har nok hatt en turbulent barndom, de fikk barn tidlig og har flyttet mye. De var også av og på i noen år og moren har hatt endel kjærester. I tillegg er moren syk nå og orker ikke den vanskelige tenåringen, så det at han kan føle seg uønsket er mye mulig. Jeg føler at han klamrer seg til pappaen sin.

Det er VGS her vi bor, og for å være ærlig er nok denne gutten typen til å bo hjemme til han er 25, hehe.

Og til dette med at jeg ikke ser barnet, det kan stemme. Egentlig er jeg en tolerant person som har mye omsorg. Er selv vokst opp i en søskenflokk på 4, så et vant til å dele både oppmerksomhet og andre goder.  Har nok derfor blitt mye sjokkert av denne guttens krav og forventinger til omsorg.

Høres ut som det er mange grunner til at han kan ha blitt så utrygg. Kanskje han frykter at moren skal dø og attpåtil føler seg i veien. Og når en baby kommer i hus blir han gjerne enda mer utrygg; utenfor og 5. hjul på vognen. Dette er i alle fall min første teori. 

Grensesettingen kan ha vært dårlig og lite konsekvent, som fører til manglende folkeskikk (i tillegg til at tenåringer gjerbe tester grenser). I så fall skal dere kanskje være glad det ikke gir seg utslag i drikking, utagering på skolen (siden du ikke nevner det).

Om du klarer å bite i deg irritasjon og se at han er ganske alene i sin situasjon og trenger å vite at han er velkommen, kan kanskje den dårlige spiralen snus? 

Anonymkode: af7a0...8cc

[Hen]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Altså....det er far du må prate med her. Det er broren til ungen din og han skal ikke noen sted. Det du må gjøre her er rolig å sette grenser sammen med far " nei du kan ikke ta så mange boller for alle har ikke fått" "brusen skal deles" og om det ikke går så må dere begynne med konsekvenser. Feks endre passord på wifi. 

Men det er faktisk du som må endre deg her. Selv om han er 15 så er han ennå ett barn som trenger voksne og som har fått ett søsken til. Kanskje å involvere han mer med den lille kan hjelpe for dere begge? Når du fikk ett barn med faren så fikk du også gutten som en del av familien. Sønnen og broren til babyen og faren.

Om det er noe trøst så er de fleste i den alderen usannsynlig selvopptatt og det går gradvis over og svært mange biologiske foreldre drar seg i håret i frustrasjon

Anonymkode: e586c...1e6

Godt svar. Takk. Vi har startet med endel konsekvenser og sanksjoner, men det er en lang vei å gå. Får bare fortsette og "stå i stormen". 

Godt poeng det siste du skriver, at til og med biologiske foreldre river seg i håret. Ikke rart steforeldre gjør det da!

takk.

[Hen]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som det er mange grunner til at han kan ha blitt så utrygg. Kanskje han frykter at moren skal dø og attpåtil føler seg i veien. Og når en baby kommer i hus blir han gjerne enda mer utrygg; utenfor og 5. hjul på vognen. Dette er i alle fall min første teori. 

Grensesettingen kan ha vært dårlig og lite konsekvent, som fører til manglende folkeskikk (i tillegg til at tenåringer gjerbe tester grenser). I så fall skal dere kanskje være glad det ikke gir seg utslag i drikking, utagering på skolen (siden du ikke nevner det).

Om du klarer å bite i deg irritasjon og se at han er ganske alene i sin situasjon og trenger å vite at han er velkommen, kan kanskje den dårlige spiralen snus? 

Anonymkode: af7a0...8cc

Tingene du skriver stemmer utrolig godt med tanker jeg har hatt. Grensesettingen har vært uklar og lite konsekvent, så det er ikke noe rart egentlig at det ender opp i dårlig folkeskikk. Men ja, godt poeng det du skriver, heldigvis har det ikke endt opp i utagerende oppførsel, heller tvert i mot. Ekstremt engstelig for fester, energidrikke (ja, faktisk!) og redd for de jevnaldrende som er større og sterkere og som har begynt festingen. 

Takk for reflekterte tanker og godt svar. Jeg må nok fortsette med å stå i situasjonen, gutten blir jo eldre. Men tøft når det står på..

[Gjest NotNaomi]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er samboer og han har en gutt fra før på 15 år. Jeg har lenge slitt med vonde følelser rundt denne gutten, jeg takler han rett og slett ikke og gruer meg til hver gang han skal komme til oss.. 

Når jeg ble sammen med kjæresten min hadde han sønnen sin 40% ca men de to siste årene har det vært mer 70% (av ulike grunnen hos moren) noe jeg overhodet ikke var innstilt på.. men livet blir selvfølgelig ikke alltid slik man ser for seg.

Gutten er en ekstremt umoden for alderen og bortskjemt  gutt som ofte forsøker å manipulere de voksne i familien. Han har prøvd seg på meg  mange ganger, men jeg gjennomskuer han letter enn foreldre og besteforeldre. Han er også ekstremt egoistisk og tar gjerne for eksempel tre boller, selv om ikke alle har fått osv.. Min mamma tilbød han sjokolade fra Melkerull, han tok 3 stk i stedet for 1.. han mener han skal få to brus og pappaen hans ingen. Jeg mener han er altfor stor for denne barnslige oppførselen. Samboeren min er alltid enig med meg når jeg påpeker disse tingene på tomannshånd i etterkant av hendelsene.

Han er også umoden og engstelig generelt som feks mørkeredd, redd for terror, redd for  trange rom, redd for å sovne før pappaen, redd for hai, redd for å være hjemme alene på kvelden.. ++++

Det er liksom alltid et eller annet med denne gutten føler jeg.. ringer ekstremt mye til pappen sin både når han hos oss og hos moren.

Vi fikk en datter i februar og etter det har egentlig bare følelsene mine rundt dette eskalert.. Før "rømte" jeg ofte når gutten kom, tok en helgetur med jentene, trente, dro og handlet osv.. etter vi fikk barn er jeg naturlig nok mer låst hjemme og jeg merker at det sliter på meg og være så tett på sønnen til samboeren min så mye... jeg har nok trengt disse pustepausene mye mer enn jeg har vært klar over selv.

Jeg har kommet til et punkt hvor jeg rett og slett ikke takler gutten...

Noen med lignende erfaringer som har noen gode råd? 

Touchy tema, og jeg håper alle dere som får bakoversveis av mine tanker og følelser kan gi meg en sjanse til å få ut litt frustrasjon her på forumet - og kom gjerne med konstruktive tilbakemeldinger.

Anonymkode: 25587...5c7

Får ikke bakoversveis. Hvorfor det? Et tema som er oppe veldig ofte her. Og jeg lurer på hvor mange skader stebarn får av stemødre,-og søsken. Og muligens av stefedre. Blir interresant å se. Og jeg tror det blir trist å se. Bare tragisk. Og nei,det er ikke din stesønn som er.

[Hen]

2 minutter siden, NotNaomi skrev:

Får ikke bakoversveis. Hvorfor det? Et tema som er oppe veldig ofte her. Og jeg lurer på hvor mange skader stebarn får av stemødre,-og søsken. Og muligens av stefedre. Blir interresant å se. Og jeg tror det blir trist å se. Bare tragisk. Og nei,det er ikke din stesønn som er.

Bare så det er sagt, jeg er aldri stygg eller urettferdig ovenfor han. Jeg "håndterer" (eller ikke håndterer..) følelsene mine ved å trekke meg tilbake. Jeg tror faktisk gutten føler seg mer ivarett og som en del av en familie etter jeg kom inn i bildet.

Men at alle disse stakkars barna som vokser opp i delte hjem blir preget, tror jeg dessverre ikke er til å unngå. Velfungerende familier med mine og dine barn, finnes det? Ja, helt sikkert. Men lett er det ikke, verken for de voksne eller barna. Jeg har lest noe forskning hvor det kom frem at familier med mine og dine bør ha flere soner i huset og ikke presse frem en unaturlig, brå overgang.

[AnonymBruker]

Følger du seriøst med på hvor mange melkerull han forskyner seg med? Eller enda mer ille, er det noe moren din har informert deg om? Stakkars gutt!

Anonymkode: e6ee5...552

[Kontormus]

1 minutt siden, Hen skrev:

Jeg forstår at det ikke er lett for alle å føle sympati for meg. Jeg er den voksne. Likevel er følelsene der og intensjonen med denne tråden var nok kanskke å snakke med reflektere voksne om et sårt og tabulagt tema. Vurderer psykolog. Tror nok at en psykolog hadde anerkjent mine følelser og ikke bare avskjært meg slik du gjør i ditt svar. Selv om jeg har forståelse for din reaksjon. Når det er sagt er jeg aldri kjip mot gutten, inkluderer han alltid og er alltid rettferdig. Så disse vonde følelsene sliter jeg med på egenhånd.

Vel, jeg hadde kunnet sympatisere med deg om du hadde fortalt at han var en lat slask som ikke gadd bidra i husholdningen. Men du påpeker feil som at han er mørkeredd, redd for terror, redd for å sovne før far (skjønte ikke helt den) at han er "umoden" osv. Hva gjør det da? Hvordan går det ut over deg? Og når du i tillegg sier at du forstår at dette er et sårt tema, skjønner jeg ingenting. Du sier også at de dårlige følelsene har eskalert etter at du fikk barn selv. Hvorfor gjorde det det? Glemmer du at far har TO barn? Eller, mener du at hans ene står i særstilling fordi du er moren?

Og nå så jeg at denne gutten tydeligvis har problemer med en stefar også, jeg kan ikke si annet enn at jeg syns synd på denne gutten som tydeligvis er i veien i begge sine hjem.

Og å ta 3 biter fra en Melkerull istedenfor 1 er ikke noen stor fadese, bare hvis en ønsker å se det slik.

[AnonymBruker]

Man føler nå det man føler, hjelper nok lite å kalle TS tragisk og angripe. Så lenge hun holder tankene sine unna stesønnen.

Jeg forstår deg godt, har vært gjennom det samme selv, bare han var eldre enn din stesønn. Jeg er en engstelig person av natur og taklet ikke å ha en agressiv stesønn som slamret med dører og var humørsyk hele tiden. Og såklart er det verre når det ikke er ditt eget barn og du føler du ikke har rett til å irettesette uten å bli stemplet som ond stemor. I mitt tilfelle viste det seg at han hadde psykiske problemer og har nå, som han har fått en diagnose og hjelp, blitt en ny gutt.

Kan det være noe sånt i din stesønns tilfelle også? Akkurat folkeskikken kan jo være vanlig tenåringsoppførsel, men det er da ikke vanlig å være så engstelig i en alder av 15? Virker ikke som han har det helt bra og hadde kanskje hatt godt av å prate med noen?

Anonymkode: 8e502...445

[Hen]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Følger du seriøst med på hvor mange melkerull han forskyner seg med? Eller enda mer ille, er det noe moren din har informert deg om? Stakkars gutt!

Anonymkode: e6ee5...552

Hehe, å nei det gjør jeg virkelig ikke. Men hele settingen var så tydelig at det var umulig å ikke få med seg. Vi satt vi tre i en bil hvor min mamma sendte melkerullen på rundgang, så det var jeg som så at han dro til seg tre stk for å sikre seg. Og jeg vet ikke med deg, men jeg synes ikke dette er ikke ok folkeskikk når noen tilbyr deg noe. Og dette med melkerullen var kun et eksempel jeg kom på i farta for å forsøke å tegne et bilde av hans atferd. 

Endret 19. september 2017 av Hen