Vill du tatt til deg barna?

[AnonymBruker]

Ja. 

når hun informerer familien om dette, så finner de kanskje ut at en av de kan ta alle tre likevel  

å bli fosterforeldre for tre stk, vil nok gi dere økonomisk mulighet til at en blir hjemmeværende. Og det igjen blir en fordel også for egne barn  

jeg har fire, og kunne lett hatt seks når alle er ute av bleiene og begynner å bli store  

Anonymkode: 2be68...fb0

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke tatt på meg rollen som fadder om jeg ikke kunne tatt de i mot om det skjedde noe. Jeg hadde ikke tatt til meg 3 barn om jeg hadde hatt 3 selv.

Anonymkode: b25d2...11a

[Muscae]

Merkelig at mange kobler fadderrollen inn i dette. En fadder er et vitne om at barnet er døpt, og de lover å be for barnet og lære barnet å be, i tillegg til å lære barnet om kristendommen. Fadderrollen opphører ved konfirmasjon. Ingen plass er det forventet at man skal ta på seg forsørgeransvar for barn man er fadder til. Jeg er fadder til ene nevøen min, men ikke hans søsken. Skal alle tre med ulike fadre bli splittet til hver sin fadder? For å få det helt klart for alle som mener en fadder skal være verge for fadderbarn om foreldrene dør: det stemmer ikke. Vanligvis går barna til familien,og er det ingen som ønsker eller klarer å påta seg det ansvaret må det offentlige ta over omsorgen.  

[AnonymBruker]

Slik som min situasjon er nå: Nei. Jeg er ikke i stand til å ta vare på tre barn. Jeg er student og har ikke mye å rutte med. Det ville blitt umulig. 

Hvis jeg hadde hatt en stabil livssituasjon så kanskje. Det kommer an på alderen til barna. Jeg har for eksempel en god venninne med to barn på 14 og 15 år. Disse barna kan jeg ta inn. Men her kommer også arven inn i bildet. To ekstra barn vil såklart bli en stor økonomisk påkjenning. Jeg forventer såklart ikke at arven skal gis til meg, men til barna hvos jeg kan ha tilgang på den for å betale noen av de ekstra utgiftene med barna. Innen rimelighetens grense og min tilgang til den blir stoppet så fort jeg ikke lenger forsørger barna.

Men. Jeg synes det er veldig urimelig å forvente at noen skal love å ta inn barna.

Anonymkode: 12534...f08

[Gjest NotNaomi]

Hadde jeg kunnet,så hadde jeg det. Å splitte søsken er jeg så mye mot at jeg har ikke ord. Om de nå skulle miste foreldrene,så trenger de mer enn annet å ha hverandre <3

Helsa mi er ikke god nok da jeg i perioder er ute av funksjon. Ellers hadde jeg .

Samtidig er det veldig veldig viktig å være ærlig om en ville ha takler det. Barna skal bli godt ivaretatt og vet en med seg selv at en ikke vil klare det,er det helt ok. Det viser bare at en vet om ansvaret.

Vanskelig spørsmål TS. Klarer du tre til? Nå er det ikke så stor sannsynlighet for at moren også går bort,men livet byr på mange overraskelser og ikke alltid av de gode!

Hvis du er frisk og føler du takler oppgaven,så skriv det på papiret. Du må jo være en god omsorgsperson som får den tilliten. Og å være fadder betyr ansvar. 

[Gjest NotNaomi]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kommer til å signere erklæringen, uten tvil, og det sa jeg også til min venninne. Vi har stort hus og plass til flere, og som noen nevnte her vil vi jo da bli fosterforeldre og få økonomisk hjelp. Seks barn er dyrt, ingen tvil om det. 

Det jeg er skeptisk til, er å ta barna ut av sitt nærmiljø. De vil måtte flytte, og på sitt opprinnelige hjemsted er resten av familien deres på begge sider. Det er bare en time unna, men dog. Det blir dobbelt tap, tenker jeg. Men min venninne er bestemt på dette, og skal visst informere øvrig familie, og be de signere på at de er informert om hennes ønsker. Hun vil gjøre alt for at barna ikke skal bli splittet. 

Uansett, dette kommer jo etter all sannsynlighet ikke til å bli en realitet, men det føles allikevel som et ansvar å ta på seg. 

Anonymkode: b7e08...720

En time unna er ikke langt :-) så bra at du gjør dette! Hun har full tillit til deg,og som mor vet hun nok godt hvem hun eventuellt vil overlate det beste hun har til:-) 

[AnonymBruker]

ja selvsagt

Anonymkode: e9816...3d8

[Ruccula]

På 2.9.2017 den 1.11, AnonymBruker skrev:

Jeg og min venninne snakket sammen i kveld, og plutselig tok hun opp et tema vi ikke har snakket om før. Om hun skulle dø, hvem skal ha barna hennes? Mannen hennes døde av kreft for en tid tilbake, og hun er alene med tre små barn. 

Jeg har selv tre barn under ti år, med sju års aldersforskjell mellom nummer to og tre, og hennes tre er alle i alderen mellom mine to siste. Det vil si til sammen seks barn under ti år. Hun sa at hun tenker veldig på hva som vil skje med barna dersom hun skulle gå bort hun også. Hun har snakket med sine søsken og mannens familie, og ingen av dem vil slå fast til henne at de vil ta vare på alle tre barna. For å bruke hennes ord: barna vil bli delt mellom familiemedlemmer, for ingen vil "ta" alle tre. 

Det hun ønsker, er at jeg skal love henne at jeg vil ta vare på barna hennes dersom hun dør. Hun vil ha dette skriftlig, slik at hun kan få ro i sjelen, vel vitende om at barna hennes skal vokse opp samlet uansett hva som skulle skje. Jeg er fadder på alle tre barna. 

I en slik situasjon, gitt at ulykken faktisk skjedde, ville du snudd livet ditt på hodet for å ta vare på tre ekstra barn? 

Anonymkode: b7e08...720

Nei

[AnonymBruker]

Det er uansett barnevernet som bestemmer hvem som skal ha omsorgen for barna, så det har ikke så stor betydning om du skriver et brev. Mulig de vil legge en viss vekt på mors vilje, men det vil være ett moment av mange. Hvis du ikke føler at du har kapasitet til å ta vare på seks barn, må du si det som det er til henne. Det er en ærlig sak. Vi har tre barn selv. Hvis nødvendig hadde vi nok tatt inn barna til min søster, men hun har "bare" to, og det ville blitt veldig tøft. Jeg ville neppe gjort det samme for en venninne. Ikke når jeg har tre fra før...

Anonymkode: eaeb4...322

[Fireflies]

På 2.9.2017 den 1.17, Raven.WritingDesk skrev:

Ikke ta sorger som ikke eksisterer på forskudd; skulle dette virkelig skje og du ombestemmer deg, kan ingen påtvinge deg ansvaret for disse tre barna. 

Hvis hun ikke vil det så er det utrolig dårlig gjort å juge om det til en venn.

[Gjest noe tilfeldig]

1 time siden, Fireflies skrev:

Hvis hun ikke vil det så er det utrolig dårlig gjort å juge om det til en venn.

Er ikke snakk om "å juge". TS utviser jo gode holdninger og stor omsorgsevne. Sikkert derfor venninna valgte henne. 

[AnonymBruker]

Aldri i livet. Har nok med mine egne

Anonymkode: 56855...009

[AnonymBruker]

På 2.9.2017 den 16.41, AnonymBruker skrev:

Slik som min situasjon er nå: Nei. Jeg er ikke i stand til å ta vare på tre barn. Jeg er student og har ikke mye å rutte med. Det ville blitt umulig. 

Hvis jeg hadde hatt en stabil livssituasjon så kanskje. Det kommer an på alderen til barna. Jeg har for eksempel en god venninne med to barn på 14 og 15 år. Disse barna kan jeg ta inn. Men her kommer også arven inn i bildet. To ekstra barn vil såklart bli en stor økonomisk påkjenning. Jeg forventer såklart ikke at arven skal gis til meg, men til barna hvos jeg kan ha tilgang på den for å betale noen av de ekstra utgiftene med barna. Innen rimelighetens grense og min tilgang til den blir stoppet så fort jeg ikke lenger forsørger barna.

Men. Jeg synes det er veldig urimelig å forvente at noen skal love å ta inn barna.

Anonymkode: 12534...f08

Naturligvis får du ikke tilgang til arven. Den vil håndteres av Fylkesmann inntil barna er myndige. Men du vil få rimelig mange tusen til utgiftsdekning og i arbeidsgodtgjørelse. Så du vil gå i pluss. 

Anonymkode: 3f2f4...f6b

[AnonymBruker]

Ja, det hadde jeg gjort hvis det var min bestevenninnes barn. Har to under tre år og har bl.a sagt jeg ville tatt over omsorgen for min kusine sine barn (2 stykk) dersom noe skulle skje dem. Vi er begge enebarn og besteforeldrene er for gamle til å ta barna. 

Anonymkode: 5c18c...bcb

[AnonymBruker]

Min bror døde i fjor. Han etterlot samboeren med fire barn. Dersom noe skulle skje med henne, så er det ikke så mange alternativ for deres barn. Hennes søster har allerede tre barn, min bror har to og de andre søsknene mine er syke. Selv har jeg ett barn. Jeg har tenkt en del på om jeg kunne vært villig til å ta alle fire dersom noe skulle skje men moren. Jeg ville nok gjort det om tre-fire år, men ikke i dag da barna enda er såpass små. I tillegg til at to av de er svært krevende. Man må nesten være sikker på at man håndterer den jobben før man tar imot så mange unger på en gang. 

Men nå kan jo kanskje ikke disse situasjonene sammenlignes helt. Her er det snakk om min brors barn. Hadde dette vært en venninnes barn, hadde jeg aldri tatt imot så mange unger uansett. Dessuten er det jo snakk om to unger som er nokså krevende fra før. Jeg synes uansett det er viktig å tenke over slike ting, for da er man ferdigtenkt dersom noe faktisk skulle skje. 

Anonymkode: ba194...301

[Perle]

Nei, jeg hadde ikke det. Det finnes en anledning til at jeg ikke har tre barn selv. Hadde heller ikke skrevet under på noe jeg ikke hadde hatt intensjoner om å følge opp. 

[Vera Vinge]

Jeg skjønner at venninnen engster seg for dette, men jeg syns faktisk det er litt rart å få noen til å love at de skal ta barna om hun dør. Det skjer mest sannsynlig ikke, men om det skjer, vet man jo ikke hvilken livssituasjon man er i. Hva om ts skulle bli skilt, måtte flytte til en liten leilighet osv. Skal hun da fortsatt føle seg forpliktet til å ta barna, dvs. at hun da blir ansvarlig for dem alene uten hjelp fra en mann, i tillegg til egne barn på liten plass. Bare for å komme med et eksempel. Eller et av ts sitt barn trenger plutselig mye mer oppfølging, eller andre uforutsette ting. Jeg syns det blir helt umulig å love noe sånt uten å vite noe om omstendighetene rundt. Og jeg håper ikke moren sier dette til barna, både fordi det er barnevernet som tar den endelige beslutningen og fordi ting kan endre seg for ts.

[AnonymBruker]

Ja!

Hvis jeg var eneste mulighet til ikke å splitte en søskenflokk på tre ved et dødsfall, ville jeg med glede undertegnet et slikt brev.

Har to barn, full jobb og bor i et lite hus, men det hadde ikke vært noen hindring ved et slikt tilfelle.

Anonymkode: b2bed...397

[Hactar]

Helt uavhengig av min egen kapasitet, ville jeg ikke lovet dette uten å diskutere alternativene grundig. All den tid det finnes familie i nærheten som ønsker barna, selv om ingen av dem kan love å ha alle tre boende hos seg, synes jeg det er dypt ufornuftig å rive dem opp fra kjent miljø og flytte dem en time fra all slekt. Om barna har mistet begge sine foreldre, ville jeg ha gjort alt for å stabilisere rammene rundt dem, og det skal i mine øyne ganske mye til at det å få bo i samme hus veier opp for å miste venner og nærkontakt med familien. 

Jeg skjønner venninna di sliter med dette spørsmålet, men jeg ville pratet med henne og prøvd å finne nærmere ut hva hun tenker. Er det skuffelse over at ingen i familien vil love å ha alle tre, som gjør at hun henvender seg til deg? Er det i så fall en avgjørelse som kan forventes å være til det beste for barna om hun dør i morgen? Eller om ti år?

Harde problemstillinger, men all den tid hun vil ha en garanti, må hun være villig til å diskutere alternativene hvis den garantien skal være til gode for barna.

[Fireflies]

På 3.9.2017 den 19.55, Raven.WritingDesk skrev:

Er ikke snakk om "å juge". TS utviser jo gode holdninger og stor omsorgsevne. Sikkert derfor venninna valgte henne. 

Nå kommenterte jeg til en som virket til å synes man bare skal si ja, og så kan man heller ombestemme seg. Hvis barna er i en såpass alder og mor får kreft så ville det ikke vært unaturlig at mor forteller sine barn at TS skal ta vare på dem. Hvordan trekke seg unna det ansvaret hvis det skejr.

Jeg har ikke sagt noe om TS sine omsorgsevner eller holdninger.