Vill du tatt til deg barna?

[AnonymBruker]

Ja, det ville jeg gjort. Det er en ganske liten risiko for at det faktisk vil bli nødvendig, din venninne får fred i sjelen, og dersom det nå faktisk skjedde at hun døde ville jeg fått det til på et vis.

Men jeg stiller meg tvilende til om familien til barna ville godtatt en viljeserklæring når alt kom til alt. Greit nok at ingen av dem brenner av lyst til å ta ansvar for tre små barn i et hypotetisk tenkt tilfelle, men det kan godt være at de tenker annerledes hvis det blir en realitet om ti år, for eksempel.

Men i utgangspunktet ja. Vi har fire barn selv så arbeidsbyrden ville blitt stor med tre til. Men så lenge det økonomiske ordner seg (og det gjør det, hvis man formelt sett blir fosterforeldre) så ser jeg ingen sterke grunner til at vi ikke kan gjøre det (god plass, solid økonomi, god helse, lang erfaring).

Anonymkode: 7b7a5...552

[Gjest Belle âme]

Så absolutt, men sjølvsagt ikkje om det hadde skjedd i dag. Er berre 18 på skule liksom😅

[AnonymBruker]

Jeg kommer til å signere erklæringen, uten tvil, og det sa jeg også til min venninne. Vi har stort hus og plass til flere, og som noen nevnte her vil vi jo da bli fosterforeldre og få økonomisk hjelp. Seks barn er dyrt, ingen tvil om det. 

Det jeg er skeptisk til, er å ta barna ut av sitt nærmiljø. De vil måtte flytte, og på sitt opprinnelige hjemsted er resten av familien deres på begge sider. Det er bare en time unna, men dog. Det blir dobbelt tap, tenker jeg. Men min venninne er bestemt på dette, og skal visst informere øvrig familie, og be de signere på at de er informert om hennes ønsker. Hun vil gjøre alt for at barna ikke skal bli splittet. 

Uansett, dette kommer jo etter all sannsynlighet ikke til å bli en realitet, men det føles allikevel som et ansvar å ta på seg. 

Anonymkode: b7e08...720

[AnonymBruker]

Ts over, glemte å skrive det. 

Anonymkode: b7e08...720

[Rosalie]

Aldri i livet. Det kunne jeg kun vurdert med min brors barn.

[AnonymBruker]

Nei, har 3 i huset fra før,  har hverken råd, rom eller tid til 3 til..

Er til tider helt utslitt av kun 3, klarer ikke forestille meg 6 barn!

Anonymkode: 994c6...b5d

[xinnia]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kommer til å signere erklæringen, uten tvil, og det sa jeg også til min venninne. Vi har stort hus og plass til flere, og som noen nevnte her vil vi jo da bli fosterforeldre og få økonomisk hjelp. Seks barn er dyrt, ingen tvil om det. 

Det jeg er skeptisk til, er å ta barna ut av sitt nærmiljø. De vil måtte flytte, og på sitt opprinnelige hjemsted er resten av familien deres på begge sider. Det er bare en time unna, men dog. Det blir dobbelt tap, tenker jeg. Men min venninne er bestemt på dette, og skal visst informere øvrig familie, og be de signere på at de er informert om hennes ønsker. Hun vil gjøre alt for at barna ikke skal bli splittet. 

Uansett, dette kommer jo etter all sannsynlighet ikke til å bli en realitet, men det føles allikevel som et ansvar å ta på seg. 

Anonymkode: b7e08...720

Siden din venninne nettopp har mistet mannen sin, tenker jeg hun trenger den tryggheten med å vite! Det må være godt å kunne bidra til det tenker jeg, som fadder har du vel egentlig allerede sagt ja..

Om det skulle bli realitet så har barna mistet begge foreldrene, miljøskifte kan vel da kanskje være til det beste.  

[AnonymBruker]

Ja, jeg hadde det. Hadde heller ikke blitt fadder for barna dersom det var uaktuelt

Anonymkode: 310ad...f55

[RoH]

For en god venn hadde jeg gjort med glede.  Om dette plaget han hadde jeg selvfølgelig sagt ja. Jeg liker til og med barna hans.

[Gjest Rødstrømpe]

Av hensyn til alle barna som er involvert her så hadde jeg sagt at dette ikke er noe jeg hadde kunnet forholde meg til før situasjonen eventuelt oppstod.

Det har ikke bare med meg og mine barn å gjøre, men behovene til hennes barn i en slik situasjon.

Et enebarn hadde jeg tatt imot. Men 3 stykk.....dette handler faktisk om barnas oppvekstvilkår, ikke hennes behov. 

Jeg forstår godt hennes bekymring, men hun forskutterer mye her. Hva om du dør imorgen? Hva om ektefellen din gjør det? Hva om det ene scenariet etter det andre?

Eller hva om hun dør når barna er voksne- eventuelt det mest sannsynlige; at hun dør av alderdom? Hva om du opplever samlivsbrudd eller plutselig får veldig syke barn/foreldre å ta deg av?

Worst case scenario så skal en ikke se bort fra at fosterforeldre i nærområdet(som ville blitt løsning B) ville kunne gi dem langt bedre oppfølging og oppvekstvilkår enn utslitte familiemedlemmer/venner som ikke kan tilby hverken plass/økonomi eller annet.

Jeg tror ikke 6 barn ville hatt det særlig optimalt hos meg som bor i en storby uten den fjerneste mulighet til å få plass, og uten mulighet til å følge opp 3 egne barn i omveltning samt 3 barn i sorgprosess.

Hadde vi bodd på landet og jobbet deltid/ingenting med romslig økonomi nok til å tilby plass/normale aktiviteter osv så hadde saken vært en annen.

Nå ser jeg jo du har både plass og økonomi- men barnevernet vil nok ta sikte på å la dem beholde sitt miljø og trygghet i nærområdet først. Det vil ikke være godt for dem å miste alt kjent og trygt. 

Endret 2. september 2017 av Rødstrømpe

[Sillyline]

Ja, jeg ville tatt til meg alle tre.

[AnonymBruker]

Hadde tatt imot dem uten å nøle. Selv om jeg har seks fra før. Klarer jeg seks, så klarer jeg ni, selv om jeg er kronisk syk (fikk sykdommen etter at jeg hadde fått barn, i tilfelle noen av dere mener at kronisk syke ikke bør få barn...).

Anonymkode: 469a6...03e

[AnonymBruker]

For en veldig nær venninne eller et familiemedlem hadde jeg nok det. Har selv to barn, men skulle ha klart tre til. 

Men nå er det ikke opp til henne da, men tingretten. 

Anonymkode: be618...c76

[Minlillesky]

Klart jeg hadde tatt til meg barna! Er man fadder, så betyr man jo noe ekstra for foreldrene. Da stiller man også opp som forelder for barna dems, om begge foreldrene dør. 

[Nuith]

Hadde tatt imot både 3 og 5 om jeg var tante til dem.

Om det "bare" er en venninnes barn er det litt vanskeligere. Man har ikke samme rett til å være del av livet deres, og risikerer å bli veldig sterkt bundet til barn som man knapt ser igjen når de fyller 18/hvis resten av familien vil "ha dem tilbake". Det er igrunnen min største bekymring. For det økonomiske ordner seg alltids og jeg tror jeg og min mann hadde klart å håndtere 6 barn så lenge alle var over bleiealder.

[AnonymBruker]

Ja, selvfølgelig. Synes det er hjerteløst av familien hennes å si nei. Det beste for barna ville vel være å slippe å flytte så langt, og fortsatt ha nær kontakt med familien. 

Anonymkode: 763f2...ca8

[AnonymBruker]

Tantebarnen mine ja, uten å blunke! Venninnes barn... Hadde jeg nok måttet vurdere! 

Anonymkode: 26c49...bba

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kommer til å signere erklæringen, uten tvil, og det sa jeg også til min venninne. Vi har stort hus og plass til flere, og som noen nevnte her vil vi jo da bli fosterforeldre og få økonomisk hjelp. Seks barn er dyrt, ingen tvil om det. 

Det jeg er skeptisk til, er å ta barna ut av sitt nærmiljø. De vil måtte flytte, og på sitt opprinnelige hjemsted er resten av familien deres på begge sider. Det er bare en time unna, men dog. Det blir dobbelt tap, tenker jeg. Men min venninne er bestemt på dette, og skal visst informere øvrig familie, og be de signere på at de er informert om hennes ønsker. Hun vil gjøre alt for at barna ikke skal bli splittet. 

Uansett, dette kommer jo etter all sannsynlighet ikke til å bli en realitet, men det føles allikevel som et ansvar å ta på seg. 

Anonymkode: b7e08...720

Hmm, jeg har jo virkelig all sympati med henne (og som jeg skrev over ville jeg absolutt tatt omsorg for barna hennes hvis det ble et reelt alternativ), men er hun helt rasjonell her? Hun vil at du skal signere, for så å få familien til å signere på at de er informert? Mulig jeg tar feil, men jeg får inntrykk av at hun er sint og skuffet over at ingen i hennes nærmeste familiekrets vil garantere at barna ikke blir splittet, og nå skal "ta igjen". Full konflikt med slekta er vel det en alenemor til tre trenger minst av alt...

1. Hin kan skrive en viljeserklæring som blir tillagt vekt, men dette skal gjennom flere instanser og hun kan ikke "bestemme" alene.

2. Hvis hun dør i morgen er det en ting. Men om tre år, fem år, ti år kam ting være helt annerledes.

3. Forstår hennes ønske om å holde barna samlet. Men det å ha felles bosted er ikke det eneste som er viktig. Og det kan finnes mange løsninger med delt barneflokk som hun ikke ser, fordi hun er opprørt over at ingen vil etterkomme ønsket om en undertegnet viljeserklæring.

Alt i alt ville jeg uansett underskrevet, men også tatt en god og lang prat om hva som egentlig er motivet her. Hvis jeg tar feil, er jo ingenting bedre enn det, men det kan hende at hun i sjokk og sorg ikke ser helt klart.

 

Anonymkode: 7b7a5...552

[Gjest Sugemerke]

14 timer siden, Raven.WritingDesk skrev:

Bare skriv brevet.

Ikke ta sorger som ikke eksisterer på forskudd; skulle dette virkelig skje og du ombestemmer deg, kan ingen påtvinge deg ansvaret for disse tre barna. 

Om hun stresser og bekymrer seg endel over dette kan du bidra med mye gjennom å skrive brevet... 

Helt enig. Jeg ville skrevet under og ment det av hele mitt hjerte. Sannsynligvis lever hun til barnebarna er voksne. 

[SPOCA]

Ja, det hadde jeg gjort.