En Kanins Bekjenninger - Ninakanins dagbok :)

[Gjest Litjmæ]

Hææærlig med skjørtet

Kos deg på byen da :-D

[Saeria]

Kose seg på byn. Selv skal jeg på Haukeland og hente en nyoperert samboer, før det bærer hjemover for å dulle med han.

[Gjest Ninakanin]

Huff, stakar lille sambo, saeria!!

du får ta godt vare på ham da, mannfolk elsker å dulles med!

burde vel egentlig dulle mer med typen min siden han ikke er helt i form... :klø:

Stakar Felix er for å få bjellene av i dag. Var litt ekkelt å skrive under på det arket om at narkose innebærer risiko...

Stakar liten... Håper det går fint, iallefall. Snille sambo til Sniglå henter meg senere i dag, sånn at pusefanten min kan kjøres trygt hjem.

Stakar Sniglå jeg tenker på henne hele tiden... Har ikke sendt melding til henne, vet ikke helt hva jeg skal si.. om jeg bare plager. blæ...

men nå kommer typen, jeg skal prøve å bestikke ham med mat for å få ham i bedre humør!!

[Gjest seroxata]

du, kan du ta noen strenge samtaler med et par av buksene mine i samme slengen? siden ordene dine tydeligvis har god innvirkning på tøy

[Saeria]

Virket matbestikkelsen?

Urk...var ikke noe stas å se på ansiktet til pusen vår når han kom hjem...bjelleløs. Han så så sårt på pappaen sin, og sambo hadde verdens svarteste samvittighet.

[Gjest Litjmæ]

[Gjest Ninakanin]

bjellene er borte og katten er helt vill!!

ikke mye ny-operert'het der nei, i går klatret han opp stuedøra med to bein på hver side, opp langt forbi dørhåndtaket, med bøyd rufsete hale og ørene flatt bakover i kjent "I'm craaaaaaazy"-stil

den katten er sprø.

haha, fikk forresten mange fine komentarer på skjørtet, en som tilogmed ropte "hey, where did you get an ass like that?!"

Jeg smilte og ropte tilbake: "it's from mum!!! No, wait, it's actually dad when I come to think about it!!!!"

haha huff, nei det var en fin kveld

[Gjest Ninakanin]

At jeg har rare kunder er opplest og vedtatt.

Men dagen i dag var helt..absurd. Absurd absurd. Rett og slett.

Jeg vil herved gjøre oppmerksom på at denne fortellingen vil kunne virke noe overdrevet, men alle tall og situasjoner er ekte.

Jeg står alene på jobb. Kutter opp den FORBANNEDE pizzaen, i dag selvsagt TI esker.

Jeg ser en russisk marine-fyr. En til. Og enda en. Det er fire stykker som kommer inn. De diller mye, prater sammen, sier neitakk til hjelp, prater mer, smiler og ler, og så går de.

Det går ti minutter.

Så kommer TRETTI russiske marinegutter inn dørene. SAMTIDIG!!!!

Jeg blir noe satt ut av "begivenheten", men akk, morsomhetene var såvidt begynnt. Tankene gikk etterhvert til bier som finner blomster med nekter og flyr hjem til bikuben for å fortelle hva som er funnet.

For det var tydelig at her skulle dama på seven vises frem, der de fire guttene fra tidligere sto stolte i fronten og pekte og smilte mot meg.

Det er da jeg oppdager videokameraet. Og enda ett. To stykker står og FILMER meg!!!

Ferdig å bli sprøtt nå? Nei.

For fire av guttene hadde også FOTOapparat med seg. Og tok bilder. Av meg. Som kuttet pizza.

Og så kom det beste av alt.

Av alle ting, av alle ting i hele verden å kjøpe i denne vakre butikken min, fant de:

Mariekjeks.

:hoho:

Først kjøpte en av dem en pakke, og paparazziene brukte anledningen flittig til å filme noe annet enn baksiden av meg (siden jeg sto mot disken og kuttet pizza hele tiden). Da den ivrigste videofilmeren lente seg over disken med kamera opp i ansiktet mitt måtte jeg le, jeg var hundre prosent satt ut av hele opplegget.

Da neste russer kom med en pakke Mariekjeks sleit jeg med å holde meg alvorlig.

Da den tredje, fjerde, femte og SJETTE russeren kom med en pakke MAriekjeks, en tier og et skjevt smil, da klarte jeg ikke mer.

Herregud!!!!!!!!!!

Hva skjer?!?!?!!!!!!!

De gikk omsider, men ikke før den ivrigste filmeren prøvde å forklare med russisk/engelsk + miming at jeg var utrolig hot ifølge russisk standard, ved å blant annet "rive opp" skjorta og lage trutemunn.

Kan noen forklare meg hvorfor det er så mange rare ting som skjer rundt meg på jobb?

[Saeria]

Men jeg må si meg enig i at du er ei pen jente. Selv etter norsk standard...

[Sniglå]

Stooooor klem til verdens beste venninne!

Masse glad i deg, snuppeluppen!

[Arkana]

Du har de utroooligste kunder!

[Gjest gjest1]

Nei, en dag må jeg få bli med deg på jobb!

[Gjest seroxata]

:hoho: ååå vræææææl! jeg ser hele situasjonen for meg!! Også mariekjeks! av alle ting!!

åååh, du er vel god du!

[Gjest Litjmæ]

Den videoen skulle man hatt!

[Gjest Ninakanin]

Herregud for en helg..

Utrolig slitsomt følelsesmessig, men nå aner jeg lys i tunellen, endelig!

Jeg har ført dere dagbokgjengere litt bak lyset, egentlig. Det er mye jeg ikke har fortalt av småting som har hendt de siste månedene, tanker jeg har hatt og ting jeg har slitt med. Lærte av mine feil og holdt ting borte fra dagbok og "hvemsomhelst".

Saken er den at det var værre å komme over RP enn jeg trodde, og ikke minst ville. Og med dårlig samvittighet og andre rare følelser i bakhodet har det vært en form for sperre mellom meg og typen.

Men i helgen rant begeret over for alle tre involverte, og nå tror jeg at jeg endelig kan peke nesen fremover og konsentrere meg om forholdet mitt 100%.

RP ringte i går mens jeg så film med typen.

Jeg fikk helt sjokk. Jeg visste det allikevel egentlig, at han kom til å ringe, for jeg oppførte meg helt idiotisk i helgen. Men de detaljene vil jeg helst ikke inn på.. Uansett, jeg visste at nå kom handlingene mine, fortiden, nå kom alt tøyset og hentet meg inn.

Jeg skvatt sånn at jeg tok telefonen før jeg fikk tenkt meg om. Så der satt jeg, i sofaen, med en oppgitt RP i telefonen, "hva er det egentlig du driver med?" og et stort spørsmålstegn av en type ved siden av meg "hvem er det som ringer?".

Hah, sno deg ut av den du, Nina, tenkte jeg.

Og det var som om virkeligheten tok skikkelig tak i meg og ristet til, og jeg bråvåknet på en måte. Jeg forstod plutselig at dette er mennesker, personer, sjeler som jeg driver og roter til følelsene til.

Jeg ringte nemlig RP i fylla på lørdag, gråtkvalt og tullete, etter en teit kveld med krangling og tull med typen. Jeg tror ikke han tok telefonen, eller jeg vet ikke, for jeg gråt sånn. Jeg vet ikke, jeg nådde bare bunnen den natten der. Hele greia var idiotisk, men jeg hadde vært med to av kompisene hans hele kvelden (helt utrolig teit, ser jeg jo nå) og kombinasjonen av alt gjorde meg litt...teit.

Så jeg reiste meg opp, så skremt bort på typen mens jeg svarte "eh, jeg vet ikke!" til RP i telefonen.

Typen forlangte et svar på hvem det var, men jeg var så forvirret over situasjonen jeg hadde rotet meg bort i at jeg bare gikk ut på gangen og lukket døra. RP spurte igjen hva som gikk av meg, og jeg innså at hey hey time out, nå må jeg ta first things first. Jeg sa at jeg ringte ham opp igjen om to minutter, og la på. Rakk såvidt å høre han sa "greit."

Og så åpnet jeg gangdøra og sto der med en puls i femhundre og totalt forvirret sjel, med mobilen i hånda og så like skremt som før bort på typen som forlangte et svar på min utrolig rare atferd: "hvem var det som ringte?!".

Og jeg innså plutselig at nå fikk ting gå som de gikk. Nå måtte jeg være ærlig. Det nyttet ikke å "hvitløgne" seg ut av denne situasjonen. Jeg måtte ringe RP og forklare, og da måtte jeg ut og prate. For å gjøre det måtte jeg jo fortelle hvem det var.

"Eh...Det var faktisk RP, det!" sa jeg, og ble fylt av en rar følelse i magen.

Dette var, tro meg, en absurd situasjon.

Jeg har kjent den følelsen i magen en gang før, og det var den kvelden jeg kom hjem og kjæresten hadde lest i dagboka og visste alt sammen. En følelse som sier at noe fælt er i ferd med å skje, eller at hva som helst kan skje, og det er ingenting annet enn sannheten som duger, for løgn vil det ikke være rom for.

En følelse av å ha blitt avslørt, rett og slett.

Typen forholdt seg helt rolig faktisk, mens jeg tok på meg skoene og sa jeg MÅTTE ta denne telefonen, men at jeg skulle forklare når jeg kom inn igjen.

Og jeg trengte den telefonsamtalen. For 4 måneder siden gjorde jeg det "slutt" med RP. Vi var aldri sammen, men jeg gjorde det slutt allikevel.

Og i går gjorde RP det slutt med meg.

Jeg vet det høres teit ut, men jeg trengte å høre det fra ham selv, og ikke alle andre, alt det ikke er noe der mer. At alt er dødt. At "vi", hvis vi kan kalles et vi, ikke finnes lengre. At oppførselen min har vært helt teit, på alle plan, og at det var på høy tid å komme seg videre.

Fire måneder...og så ringer han plutselig...

Føltes merkelig. Og trygt og godt og avsluttende.

Han skulle gjort det så mye før...

Jeg har forsøkt sånn å få ham til å si det til meg selv, men han har stengt meg helt ute. Jeg forstår det jo, men jeg trengte at han sa det til meg selv for at jeg skulle klare å konsentrere meg om det som er viktig:

Kjæresten min.

Så da RP avsluttet samtalen med "jeg vil aldri se deg mer, høre fra deg mer, prate med deg mer eller noen ting. kos deg med typen din (les: han kalte ham noe, husker ikke hva, men lite flatterende) og ha et fint liv."

Jeg så på mobilen og følte meg helt merkelig.

Jeg kjente at der var det. Der, endelig, etter fire måneder, den ene tingen som kunne sende meg videre. Det eneste jeg trengte.

Det var nesten som å ha tatt en mirakelpille eller noe. Jeg var endlig fri!!

Og nå kunne jeg endelig være 100% ærlig med kjæresten.

Han satt og så på tv da jeg kom opp igjen. Hadde stoppet filmen.

Han så streng ut, men ikke sint. Han ville bare ha et svar, liksom.

Og jeg sa det samme som jeg har skrevet her. At jeg endelig kunne komme videre. At RP og min dårlige samvittighet for ham har vært som et spøkelse mellom oss hele denne tiden, noe som har gjort at å fikse forholdet har vært nesten umulig.

Kjæresten hadde selvsagt noen spørsmål, og jeg svarte på alle. Men jeg tror han så det i øynene mine, at nå var jeg fri, saken var endelig ute av verden. Så vi gav hverandre en god klem, et godt kyss, og så film videre!!!

Finnes det noen bedre type enn det der!??!!!!

Hvis man ramser opp alt sammen fra det siste halve året, så forstår jeg virkelig ikke hvordan han kan være så god og snill og tolmodig!! Det er helt ulogisk, og det gjør at jeg har bare ett mulig svar på det:

Han må elske meg.

Jeg gleder meg til den første RP-kompis eller noe sånn kommer til meg og spør hvordan det går eller skal fortelle meg hva han driver med om dagen. Og jeg skal endelig kunne se på dem og si: "vet du, jeg er ferdig med det, så jeg vil helst ikke prate om akkurat det mer!".

Og i dag slettet jeg telefonnummeret hans, og det kjentes faktisk utrolig godt.

Så det så

[Gjest Bertine]

Så flott nina! Det må føles godt å endelig kvitte seg med den byrden!

Stå på jente!

[Gjest Ninakanin]

Ja fytti det tok tid!!!

Tenk, det er et halvt år siden jeg logget meg på KG og var helt fortvilet, forelsket og helt forvirret...

Fytti altså!! Det er hardt lært visdom jeg skal belære mine barn med!!!

Men sånn som jeg sa til typen i går "verken du eller jeg har levt et liv før. Vi finner ut hva vi gjør rett og galt as we go along. Du er super som forholder deg så rolig nå, og du skal vite at jeg føler meg helt DUST..".

Så oppsummert kan man si at jeg føler meg dust, samtidig som jeg kjenner at det er visst slik livet er. Ting skjer, og man finner ut av det

[Gjest gjest1]

Sender over en jeg. Syns både du og typen din har taklet situasjonen kjempebra

[Saeria]

Godt at du endelig har det bedre med deg selv, og i forholdet ditt.

[Gjest Ninakanin]

Takk for hilsener, folkens, godt å vite at dere er dere ute og fremdeles følger med meg

Saeria: Koselig å hilse på samboeren din!!! Jeg hadde den mest svimete dagen på jobb i går, sorri om jeg virket fjern og rar. Altså, jeg ER jo det, men i går var jeg helt tullete. Mistet maten til folk i gulvet og greier, snublet og rev ned ting.

Koselig å se noen fra kg-treffet stikke innom!

Men jeg følte meg jo helt..blærh der jeg stod med pizza og pølser i trynet

Nå skal jeg kose meg litt med kg før jeg leser litt, og så er det kosekveld med typen Gleder meg!!!!