Gå til innhold

En Kanins Bekjenninger - Ninakanins dagbok :)


Gjest Ninakanin

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Gjest Gjesta

Føles det rart? :klem: Du vet, vi mennesker er rare. Du vil ikke ha ham selv, men det kan føles rart at han blir lykkelig med noen andre, til tross for at du ønsker ham alt godt.

I know...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Ninakanin
Føles det rart? :klem: Du vet' date=' vi mennesker er rare.[b'] Du vil ikke ha ham selv, men det kan føles rart at han blir lykkelig med noen andre, til tross for at du ønsker ham alt godt.

I know...

Feil feil feil feil feil feil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Ninakanin

Dette er ikke enkelt...

Vel, nå står jeg på farten, ei venninne fra jobb ringte og hun ville ha med meg ut for et par øl. Hun trenger også noen å prate med, har følelser for to stykker...

Jeg må løpe. Håper bare jeg ikke treffer en viss en... Er litt tidlig for min del å se ham med noen andre...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest seroxata

huffda, jeg får helt vondt av deg!! Det må være så utrolig fælt å måtte sitte med disse følelsene!

Er ikke så mye råd og slikt jeg kan gi deg, men en stoooor :klem: er det minste du kan få!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jalileh

Hei..en liten smugleser titter innom. :vinke:

Utrolig kjipt at kjæresten din leste dagboken din igjen... :o

Dårlig av han må jeg si, spesielt når han lovte å ikke gjøre det igjen.

Vel, får håpe du har sagt i fra til han da. :)

Good luck!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Ninakanin

Takk for klem og støtte...

Ja det er litt ekkelt, for dagboka er jo liksom mi, selv om den ligger her på nett fritt for alle til å lese... Menmen, han har jo truffet ganske greit på magefølelsen begge gangene da, så jeg vet ikke... Det gjør det ikke mer greit, men jeg kan forstå det litt. Egentlig. Eller jeg vet ikke...

Jeg har mye rare drømmer for tiden, skulle ønske Freud fantes og kunne tyde dem for meg. Blir litt halvgal.

Meg og kjæresten er på humpete vei om dagen. Kom hjem fra byturen i går, og han var kjempelei seg for at jeg kom sent hjem og var småfull. Ikke full, men brisen liksom...

Jeg bare lurer sånn på om jeg står på kanten av stupet og er redd for å hoppe, eller om jeg ikke VIL hoppe!!!! Skulle ønske noen kunne komme og fortelle meg hva som er lurt å gjøre liksom.

Når jeg var på hytta så skrev jeg en lapp til meg selv, der det sto at det er bedre å angre på noe en har gjort enn noe en ikke har gjort.. De ordene går igjen og igjen i hodet mitt nå..

Jeg har jo en så flott type man bare kan ønske seg. Han har evig med kjærlighet til meg. Er snill og god. Omtenksom. Søt. Kosete. Omsorgsfull. Trofast. Fester ikke for mye (men det gjør jo jeg..), er egentlig god til å kommunisere. Iallefall om ting som ikke egentlig betyr noe, eh hehe... Nei altså, vi prater godt isammen, men når vi snakker om forholdet roter vi det til.

Hvorfor har jeg denne gnagende følelsen da, av at alt ikke er helt riktig? Hvor kommer den fra? Er det andre folk som hjernevasker meg med "du er bare 22, gå!", eller er det mine egne tanker?

Ååååh jeg blir gaaaal....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Ninakanin

Mamma sa også det i en melding nettopp, at hun tror jeg er redd for det ukjente. Og det er sant, jeg har aldri likt forandringer egentlig, samtidig som jeg alltid kommer meg ut av dem med hodet opp og beina ned og er sterkere.

Hun mente også at jeg bør ta sommerferien til hjelp, gi meg selv tid, bruke tid med familien, venner, kjenne etter hva som føles riktig over tid..

Typen og meg koste oss nettopp med en film, er da jeg merker hvor godt vi passer sammen. Ler av de samme tingene, kommenterer de samme tingene, legger merke til ting samtidig... Koste oss kjempemasse.

Men så ble filmen ferdig, og han trengte nærhet og oppmerksomhet, mens jeg ville inn på KG en tur... Og da var det tilbake til trykket stemning.. Han gikk på badet nå, er der inne, mens jeg sitter her. Vet liksom ikke om han sturer, eller om han har tenkt å dusje eller noe...

Åååååh alt er så vanskeliiiiiiiiiig hele tideeeeen!!! :sur:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest seroxata

huff.. det er så vanskelig å måtte ta valg!

Eksen min og meg hadde en virkelig dårlig periode, det var vel noe lignende det du sliter med, på mange måter..

JEg var jo så glad i han, og fornuften min sa at vi passet så bra sammen på så utrolig mange måter!

Men hjertet mitt ville ikke følge meg på den tanken..

Jeg gikk i over et halvt år, og var usikker! jeg klarte nesten ikke ha sex med han, jeg var hele tiden ute på byen, eller med venner, og hadde samtidig så utrolig vondt av h an, for han var jo bare den snilleste og søteste!

Men samtidig var jeg helt forgapt i en kunstner fra oslo.. som ga meg skyhøye forhåpninger, og jeg trodde at det var han jeg ville ha...(i ettertid viste det seg at han ikke ville ha meg)

Det var en vond periode!

Men jo mer jeg gled bort fra han, jo mer ga jo han opp..

Og bestevenninna hans kapra han foran meg, den dagen jeg utleverte meg til han, om at jeg ville ha han..

da var det for sent.

Jeg hadde det jævlig ei stund, men så gikk det bedre...

Og jeg fant cato, det fineste menneske jeg vet om nesten..

Vet ikke helt hva jeg egentlig vil fram til her, jeg vil ikke gi deg feil råd eller noe, det er du, og bare du, som kan bestemme hva du vil med livet ditt!!

Jeg ville bare si at jeg forstår litt hvordan du sliter...

Og at jeg tenker på deg! :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Jalileh

For å være helt ærlig, så forstår jeg godt at kjæresten din reagerer på at du sitter her og skriver om han, deg og ditt. :)

Du ser jo selv at du reagerte når han var på Pokerkveld og ikke kom hjem. Da trengte jo du nærhet også, sant?

Du forventet at det var det minste han kunne gjøre for deg, og det kan jo være at det er det han også ønsker?

Kanskje han ville prate litt, kose litt, osv...

Forstår deg også, men jeg ser hans side av saken.

Det virker jo egentlig som om dere veldig lett kommer i en konfliktsituasjon også.

Jeg tror at hvis dere hadde lært dere å kommunisere bedre og mer, da hadde det sikkert gått bra.

Og, hvis du ikke har interesse av det (og han?), så tror jeg nesten det er best at du "hopper".

Bare noen inspill i fra MissM :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Ninakanin

Ja jeg skrev en lang melding til ham i går da jeg dro inn til byen for å trene tidligere på dagen, at jeg forstår det må virke frustrerende for ham at jeg liksom gir han ett sett med "regler" men lever etter helt andre selv.

Jeg forstår ham jo. Og har respekt for følelsene hans. Og ønsker at jeg kan trøste ham, være der for ham, gi ham den støtte og kjærlighet han trenger.

men jeg er følelsesmessig utbrent, tror jeg. Sliten av å gi av meg selv, rett og slett!

Og DEN er det vanskelig å gjøre noe med...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse
På grunn av at han leser her? Eller fordi du ikke tør å si hva du mener..?

Fordi han leser, og fordi jeg synes ikke jeg skal blande meg inn..... jeg har veldig klare tanker på det du forteller, men jeg synes ike det er riktig å blande seg....

Men en klem får du! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hei hei, ny snikleser her jeg, synes du er ei artig jente og med ei artig dagbok :) synes litt synd i deg fordi du er forvirret, men på meg virker det som om du egentlig har veldig lyst til å hoppe....men at du er, som du selv sier, redd for det ukjente. Det er jo ikke uvanlig, jeg tror trygghetsbehovet vi mennesker har er utttrrrolig sterkt, og det usikre og ukjente er skummelt for oss alle!! Men, samtidig....straks du lukker en dør, åpnes mange nye vettu :) ønsker deg iallefall lykke til

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
×
×
  • Opprett ny...