Ensomt enebarn

[Zoey]

Ikke foreslå fosterbarn om det er slik at foreldrene har valgt å ha ett barn. Fosterbarn er ikke kjæledyr til en selskapssyk femåring. 

Som andre nevner her så får man flere barn fordi man ønsker det. 

Jeg tror alle har det sånn. Jeg har mer enn ett søsken selv og jeg hadde en periode når jeg startet på skolen hvor jeg var knust fordi jeg ville ha en tvilling. 

Jeg tror alle barn ser gress som er grønnere enn eget i perioder. En skolevennine av meg kommer fra en søskenflokk på seks og ønsket en periode hun var enebarn. En som er eldst vil være yngst osv.. 

[AnonymBruker]

Datteren min skjønte det, når jeg forklarte henne realiteten av det å få en baby i hus. 

Vi leste godnatt-historie, og jeg sa plutselig: "oi, babyen skriker, jeg må gå til den, les videre du." 

Eller at hun spurte; "mamma kan vi gå til lekeplassen?" Jeg sa: "nei, babyen trenger mat og ny bleie etter den er våknet, så da er det forsent etter det å ta med baby ut."

Hun ombestemte seg. 

Anonymkode: ede4c...c7d

[absinthia]

Så lenge dere omgås andre barn og har med ben hjem innimellom, lider hun ikke noe reell nød, selv om det sikkert føles litt ensomt iblant. Hva med å gjøre seg kjent med noen andre enebarn? 

Jeg har fem barn og den nest yngste som er i samme alder som jenta di, ønsker seg en ny lillesøster, fordi han sørger litt over at toåringen begynner å bli så stor..Det hender at han feller noen tårer, mens han sier ting som ."Å nei, lillesøster er snart stor, j eg vil ha en ny baby, for nå er hun ikke liten lenger" 😨 

Noen ganger må man bare lære å leve med at en ikke får alt som andre har, -det er fordeler med å være enebarn også. Var selv enebarn til jeg var nesten 12.

 

[AnonymBruker]

Det går nok ikke over. Jeg er selv attpåklatt og har en eldre søster som er 20 år eldre enn meg. Har søsken sånn sett, men aldri følt jeg har hatt det. Vi har lite kontakt og aldri vært nære. Jeg har alltid ønsket meg søsken i nær alder. Det er faktisk en sorg. Og den blir bare større og større. Har selv fått to barn som er veldig tette pga dette. Mulig det kommer fler også. 

Tror ikke det er noe du kan si som hjelper stort. Ingenting hadde hjulpet meg i alle fall. Dyr kan kanskje hjelpe noe. Men det er ikke det samme. Har alltid hatt både hund og katt og masse andre dyr. Koselig det, men en bror eller søster er noe helt annet! 

Anonymkode: 6de36...667

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det går nok ikke over. Jeg er selv attpåklatt og har en eldre søster som er 20 år eldre enn meg. Har søsken sånn sett, men aldri følt jeg har hatt det. Vi har lite kontakt og aldri vært nære. Jeg har alltid ønsket meg søsken i nær alder. Det er faktisk en sorg. Og den blir bare større og større. Har selv fått to barn som er veldig tette pga dette. Mulig det kommer fler også. 

Tror ikke det er noe du kan si som hjelper stort. Ingenting hadde hjulpet meg i alle fall. Dyr kan kanskje hjelpe noe. Men det er ikke det samme. Har alltid hatt både hund og katt og masse andre dyr. Koselig det, men en bror eller søster er noe helt annet! 

Anonymkode: 6de36...667

Slike svar som dette knuser meg som ikke kan gi søsken til mitt barn. Om det er så ille bare få et barn- bør man som foreldre kanskje revurdere om man av medisinske grunner ikke kan gi barnet mange søsken.

Anonymkode: c7622...083

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Slike svar som dette knuser meg som ikke kan gi søsken til mitt barn. Om det er så ille bare få et barn- bør man som foreldre kanskje revurdere om man av medisinske grunner ikke kan gi barnet mange søsken.

Anonymkode: c7622...083

Den du svarer HAR søsken, men ikke i den aldersforskjell hun ønsket. 

Tenk om hun bare hadde en bror og ville ha en søster. Tenk om hun hadde en søster men drømte om to. 

Eller tenk on hun hadde et søsken med ekstra behov og hele livet drømte hun hadde vært enebarn. 

Ta vare på barnet ditt, du får ikke gitt barnet alt her i verden men du kan gi det masse kjærlighet og trygghet. Det er godt nok. 

Anonymkode: bbbf3...867

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Dette er din oppfatning av det! Min sønn er lykkelig og har en fetter som dekker inn for broren har aldri fikk. Han er ofte glad når denne drar hjem, fordi han trenger mye alenetid. 

Jeg har også venninner som skulle ønske de VAR enebarn, hun ene mener at oppveksten hadde vært MYE bedre uten den slemme broren. Og hun andre kranglet hele tiden med søsteren. De har blitt ok venner som voksme, hun med broren har kuttet kontakten.

Det kommer masse an på foreldrene dine om du er ensom eller ikke. 

Anonymkode: 9460b...1b2

Men din sønn er jo ikke som Ts datter da, som uttrykker dette savnet..store sjanser for at Ts barn er mer likt enebarnet på over 30 enn barnet ditt altså.

Har tre venninner som er enebarn, i 40-50 års alder. De uttrykker hver for seg et savn, frykt for ensomhet (mulig derfor de er veldig gode på å få seg/pleier venner), men først og fremst den ensomheten som kommer når foreldre blir gamle og går bort. De har ingen å dele minner el referavserammer med; ingen andre som delte livet deres innenfor de fire veggene.

Har selv kun en, prøver på nr to og usikker på om det vil lykkes, dette er mye motivert ut fra ønske om søsken - uten at det gjør oss dårligere rustet til å ta i mot barnet, det er jo ønsket. Vi kompenserer med mye sosial omgang og ferier både søskenbarn og venner, og selv om det kan hjelpe, er det ikke det samme.

Anonymkode: eee51...e4e

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er din oppfatning av det! Min sønn er lykkelig og har en fetter som dekker inn for broren har aldri fikk. Han er ofte glad når denne drar hjem, fordi han trenger mye alenetid. 

Jeg har også venninner som skulle ønske de VAR enebarn, hun ene mener at oppveksten hadde vært MYE bedre uten den slemme broren. Og hun andre kranglet hele tiden med søsteren. De har blitt ok venner som voksme, hun med broren har kuttet kontakten.

Det kommer masse an på foreldrene dine om du er ensom eller ikke. 

Anonymkode: 9460b...1b2

Signerer denne! Jeg er enebarn, voksen(dog ung voksen, så jeg vet ikke hvordan det føles som middelaldrende). Har aldri følt at jeg har manglet noe siden jeg ikke har hatt søsken. 

Anonymkode: a33c1...ee4

[Ulrikke]

Jeg er enebarn. Savnet sjelden søsken i barndommen (hadde mange venner, og har nok også utviklet et behov for å være en del alene i forhold til en del jeg kjenner som har søsken). Nå som voksen og begge mine foreldre har bikket 70 kjenner jeg at jeg gjerne skulle hatt søsken. Både for å mimre barndom, ta vare på våre foreldre (som foreløpig er spreke altså) osv - men så ser jeg jo på min samboer at det å ha et søsken ikke betyr at man har noe nært forhold eller noe sånt, han snakker så å si aldri med sin bror. Ingenting vondt mellom dem, men de er bare komplett forskjellige. Jeg tror jeg hadde savnet mer den søsteren jeg ikke hadde noe til felles med, om jeg hadde en, enn å ikke ha noen i det hele tatt....

Min datter har tre søsken, men hun har ikke vokst opp med dem på fulltid. Og nå er de såpass store at de ikke sees på jevnlig basis heller. De har imidlertid et godt forhold allikevel, og jeg håper at når de alle er voksne etter hvert (nå er de fra 12-22) fortsetter de med det. Hun har også med jevne mellomrom opp gjennom ønsket seg en lillebror, og hun nevner det fortsatt. Vi har fra dag 1 vært tydelige på at det er komplett uaktuelt, men det kommer innimellom allikevel. Vi har kjæledyr som har hjulpet veldig når det har vært litt venninnetrøbbel osv...

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sånn går det når foreldre er ego. Sorry

Anonymkode: 0128a...3af

I mange tilfeller kan det være mer ego å få flere barn. 

Vi har ett- og kommer mest sannsynlig ikke til å få flere barn. Jeg ønsker å ha overskudd til å følge opp vårt barn. Med min helse, er det mest sannsynlig nok med ett barn. 

Jeg vil ikke kalle dette egoistisk. 

Anonymkode: 47fa8...275

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I mange tilfeller kan det være mer ego å få flere barn. 

Vi har ett- og kommer mest sannsynlig ikke til å få flere barn. Jeg ønsker å ha overskudd til å følge opp vårt barn. Med min helse, er det mest sannsynlig nok med ett barn. 

Jeg vil ikke kalle dette egoistisk. 

Anonymkode: 47fa8...275

Så veldig enig med deg! 

Anonymkode: ce752...f5f

[Gjest Anonymus Notarius]

Vær ærlig og si at det ikke blir noen søsken. Gjør det klart at dette ikke er noe hun bestemmer. Unger kan ønske seg mye rart, og nå for tiden skal ungene få et ord med i laget når det gjelder absolutt alt. Men her må du bare fortelle henne at sånn er det.

Finnes mange barn med søsken som skulle ønske de var enebarn - skal man bare gi bort de andre søsknene da, for å sette det på spissen? Hvor mange barn man skal ha er det mor og far som bestemmer, og ingen andre.

Enig i det som blir sagt om fosterbarn og lignende - fosterbarn er ikke leker! Tviler dessuten på at noen som ikke ønsker seg mer enn ett barn skulle orke å ha et fosterbarn i tillegg - det er jo mye enklere både praktisk og emosjonelt å bare få et eget barn nummer to. Merkelig forslag.

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Veeel, din datters ønske om ett søsken, kommer nok aldri til å gå over! Sorgen blir bare større og større med alderen, men man slutter vel etterhvert å mase om det....

Det ER ensomt og trist å være enebarn, og ingen venner eller søskenbarn kan erstattet ett "ordentlig" søsken".

Selv er jeg enebarn og over 30, men savner å ha søsken enda! Derfor sørget jeg for å få 3 barna, så de skulle få slippe sammen kjipe oppvekst som meg.

Anonymkode: db713...2b0

Hvorfor er det en kjip oppvekst? Man blir ikke nødvendigvis veldig nære noen bare fordi man er søsken. Jeg har en horesøster og en selvopptatt bror, gidder ikke ha noe med de å gjøre. Kjenner mange som har 0 til felles med sine søsken og ikke ser hverandre oftere enn de absolutt må. Man har jo venner, de har man jo noe tilfelles med. 

Anonymkode: 496c8...ad5

[AnonymBruker]

Hvor ble det av tråden skrevet at hun med en bror med downs, som skrev at hun slet med dårlig samvittighet fordi hun ofte hadde ønsket at hun var alene og fordi hun ikke kommer til å over som brorens verge når foreldrene ble for gamle? 

Den er jo skoleeksempel på at det ofte er bedre å være enebarn og at selv om foreldrene planlegger at barna skal ta vare på hverandre i alle fremtid, så er ikke alltid barna enige. 

Anonymkode: bbbf3...867

[AnonymBruker]

Dette med å ønske seg søsken når foreldrene blir gamle.. Det er i veldig mange familier ingen hjelp i å være flere søsken. Mange steder er det bare en som gidder å ta seg av foreldrene. Og mange steder har ikke søsknene mye kontakt i det hele tatt.

Så på min fars side, han har 3 søsken. Den ene er død, og de tre andre snakker egentlig ikke med hverandre. En tar seg av foreldrene som er gamle, de to andre snakker knapt nok med foreldrene sine heller, men er kun opptatt av egne liv.

Enebarns ønske om søsken er ofte en romantisert drøm, som ikke bunner i virkeligheten.

Anonymkode: f5c2c...cb9

[AnonymBruker]

Jeg var enebarn i 9 år, og ønsket meg søsken i så stor grad at jeg løy til alle i barnehagen om at jeg skulle få en lillesøster. Mamma ble møtt med gratulasjoner da hun kom og hentet meg, og skjønte fint lite ... 

Plutselig fikk jeg en søster, og fire år senere en lillebror. Nå er jeg utrolig glad i (halv)søsknene mine, men det at vi har relativt stor aldersforskjell har vært, og er, ganske sårt for meg. Selv om jeg ønsket meg søsken så utrolig mye, og selv om jeg er veldig glad i søsknene mine nå, så var det ikke bare enkelt å bli storesøster. Jeg følte meg utrolig tilsidesatt i ungdomstida, og ble stemplet som "problembarnet" i familien selv om jeg hadde gode karakterer og var en skikkelig streiting. Jeg husker tiden når det bare var Mamma og meg som den beste tiden i livet mitt, og jeg kan garantere at hadde jeg ikke fått søsken så hadde jeg klart meg helt fint fordet. 

Dersom du trenger mer forsikring om at det å ha søsken ikke er en garanti for å være lykkelig, anbefaler jeg deg å lese "Arv og Miljø" av Vigdis Hjort. 

Anonymkode: 6b1f8...805

[AnonymBruker]

Det er ditt valg ts, men husk det også nå du blir eldre og datteren din velger å være hos svigers på ferie eller i julen, flytter til utlandet, du blir enke og ikke klarer deg så godt selv osv, så du ikke driver med guilt blaming fordi hun ikke er så mye med deg som du vil. Hvis hun ikke får egen familie som voksen kan det bli ekstremt ensomt, søskenbarn og venner er ikke tilstede på de dagene i livet der familien normalt er samlingspunktet, og som regel blir også relasjonen annerledes når folk vokser til. Ingen kan tvinge deg til å få flere barn, men du bør vise forståelse for at datteren din syns det er ensomt som enebarn. 

 

Anonymkode: 31569...699

[AnonymBruker]

Bonusdatteren min maser også mye om søsken. og det værste er at vi har prøvd lenge og skaffe det til hun. vi har ekstremt lyst på ett barn til, og har gledet oss så mye å kunne bringe nyheten til jenta, men har ikke skjedd enda  men når hun maser og sier "alle har jo det" så bare endrer vi tema, går som oftest fint.

når det er sagt er jeg selv oppvokst med en eldre bror og vi har aldri kommet overens. vi kranglet alltid som barn, kranglet som tenåringer, og nå som voksene snakker vi kun sammen når vi må. vi har jo selvfølgelig en hyggelig tone, og er ikke ufine med hverandre, vi passer bare rett og slett ikke sammen, og er alt for forskjellige. når jeg var liten derimot var jeg sååå sjalu på alle som hadde fettere og kusiner, onkler og tanter for de hadde jeg ingen av...

Anonymkode: e0a70...e7d

[AnonymBruker]

På 27.8.2017 den 9.16, AnonymBruker skrev:

Veeel, din datters ønske om ett søsken, kommer nok aldri til å gå over! Sorgen blir bare større og større med alderen, men man slutter vel etterhvert å mase om det....

Det ER ensomt og trist å være enebarn, og ingen venner eller søskenbarn kan erstattet ett "ordentlig" søsken".

Selv er jeg enebarn og over 30, men savner å ha søsken enda! Derfor sørget jeg for å få 3 barna, så de skulle få slippe sammen kjipe oppvekst som meg.

Anonymkode: db713...2b0

Og jeg er 40 og har aldri følt noe savn etter søsken.

Anonymkode: 20afa...3ae

[AnonymBruker]

Vi fikk bare ei grunnet fertilitetsproblemer. Hun er snart 8 nå og har det kjempefint. Hun har flere ganger ytret ønske om søsken, men vi har ikke næret håpet og hun har akseptert at slik er det. Hun forstod også etter hvert at søsken ikke er _bare_ morro og at venner og familie er vel så viktig. 

Anonymkode: b1f4f...8a4