Min fetter (22) gjør meg snart syk

[Juniper]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Men når han ikke gir seg og familien ikke tar dette på skikkelig alvor, må ts faktisk gå videre med det.

Det var vennlig ment

Anonymkode: 98ec0...c18

Mitt poeng var at hun har foretatt seg "noe", og tatt til seg en hel del råd. 
Nå vil hun se hva som fungerer, og samler mot til å foreta seg mer selv om hun synes det er tøft.

Gi henne litt slakk her

[Lexie Grey]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå er jeg nødt til å være streng her:

Nå har denne tråden pågått over 5 sider og jeg kan ikke se at du har foretatt deg noe, selv om du har fått en mengde gode råd om hva du skal gjøre. Det hjelper dessverre ikke å skrive seg utav dette problemet, det må handling til.

1. Si fra til familien din og hans at nå er det NOK. Du finner deg ikke mer i trakasseringen hans. Hvis ingen gjør noe for å få stoppet dette, går du til politiet.

2. Ta kontakt med politiet uansett. De kan hjelpe deg med gode råd. 

3. Stalking og trakassering er forbudt ved norsk lov.

4. Som sagt, så vil ikke han gi seg ved at du sitter her på kg og skriver. Du MÅ ta tak i problemet selv, siden det er deg det går utover.

Anonymkode: 98ec0...c18

Det er ikke så lett å finne blant alle kommentarene på de 5 sidene, men jeg har faktisk foretatt meg ting jo.. Jeg HAR blokkert han fra alt, og jeg har fortalt det til deler av familien men ikke alle enda. Det kommer. Politiet ser jeg ikke som nødvendig enda, derfor har jeg ikke kontaktet dem. Hvis jeg eller andre observerer han kjøre rundt huset mitt, eller at han kjører etter meg én gang til, da er politiet neste. Jeg vet moren hans har snakket med han men jeg vet ikke hva som ble sagt. 

Dette er tøft for meg å gå gjennom og jeg er veldig glad og takknemlig for all den gode responsen jeg har fått. Grunnen til at jeg ønsket å dele dette her inne var for å få mange forskjellige synspunkt fra folk som ikke har en relasjon til hverken meg eller han det handler om. 

[AnonymBruker]

På 26/8/2017 den 18.50, Gjest Stille leser skrev:

Aspergesere har ikke så mye empati og er ofte tillært så de bryr seg ikke om hva du føler så lenge de får det de vil ut av det. 

Edit: Så om de for eksempel baksnakker deg til en annen fordi de er fornermet på deg og den personen sier "hva tror du x sier om jeg forteller han hva du sa nå" kan de få litt panikk, ikke fordi det etisk er feil, men fordi de vet det kan komme konsekvenser,

Det du skriver her passer langt ifra alle med diagnosen. Blir så trist og lei meg av å lese at folk skriver sånn. Mange med denne diagnosen er kjærlige mennesker, opptatt av å gjøre andre godt, tenker på andres følelser og klarer å sette seg inn i hvordan andre føler seg. Jeg er selv en av de. Jeg er har dog en mild grad (skal bli evaluert på nytt siden det er mistanker om at jeg ikke har diagnosen). Jeg tenker alltid på andres følelser, tråkker aldri over andre, tenker alltid på hvordan jeg kan hjelpe og være omsorgsfulle med andre. Jeg forstår andres følelser. Jeg har masse empati. Jeg har vært gjennom masse. Har også kompleks PTSD. Livredd for avvisning, kritikk og har konstant dårlig samvittighet. Jeg spør alltid folk om ting er greit og lar ikke mine behov komme først. Jeg ønsker å hjelpe, gi håp og vise omsorg så mye jeg kan. Jeg får vondt av å se nyheter og jeg gråter når andre har det vondt. Jeg kan også bli fysisk dårlig når andre forteller noe, fordi det påvirker meg og fordi jeg kjenner på kroppen andres smerte. 

Så nei, alle med diagnosen er ikke empatiløse. I tillegg til dette er jeg veldig var på hint. Hvis en person synes noe er ukomfortabelt så ser jeg det, spør om det går bra osv. Tilogmed når det kommer til et TV-program. "Vil du se dette?", spør jeg. Om personen svarer "Nja" så sier jeg at vi ikke trenger å se på det, at personen kan velge noe annet å se på, eller at den må si ifra om vi skal skru av tv-en.

Jeg bryr meg, jeg elsker og jeg er kjærlig. Jeg er livredd for å gjøre noe galt, for å være til bry og for å bli sett ned på. Jeg har blitt beskrevet som en harmløs katt, en empatisk sjel, at jeg har mye smerte for andre, at jeg ikke gjør noen vondt og at jeg forstår alle. Jeg er den som forstår det nesten aller best når noen har det vanskelig. Mens andre ber personen skjerpe seg (eller hvertfall tenker det) så er jeg den som lar personen føle det den føler, forstår hvordan den tenker og kan dele egne erfaringer til oppmuntring, trøst og omsorg. I veldig mange situasjoner kunne jeg sett en person i øynene og sagt: "Jeg forstår deg for jeg har følt på noe lignende selv. Det er ikke lett, men vi kan finne styrke i hverandre. Si ifra hvis du trenger noe, en klem eller hva om helst"

på tide å knekke noen fordommer mot diagnosen, eller hva? 

Anonymkode: b2b12...c08

[AnonymBruker]

På 23.8.2017 den 13.25, 97'girl skrev:

Sånn som dette har jeg levd i 6 år, men føler det har blitt verre de 2 siste årene. Jeg har fått moren hans, faren min og kjæresten min til å prate med han fordi han aldri respekterer meg. Men da blir det et helvete på jorda. Han tåler ikke å få tilsnakk. Aller mest skulle jeg ønske jeg kunne bryte all kontakt og kutte han helt ut fra livet mitt.

Jeg har en lignende opplevelse med en i familien. Alle forsøkte å snakke med vedkommende, men det eneste som hjalp var da jeg kontaktet politiet.

Det du opplever er vold! Du kan kontakte krisesenter og politi og få hjelp. Anbefaler dette på det STERKESTE!

Livet mitt er helt forandret etter det skjedde. Og NEI! Det er ikke ditt ansvar å finne en ny person til han!

Anonymkode: 59d74...9a2

[AnonymBruker]

På 23.8.2017 den 13.51, Atea skrev:

Ta en telefon til politiet og spør om de kan snakke med han? Han oppfører seg ikke normalt. Vil kalle det stalking.

Jepp! 

Det er helt utrolig at ingen voksne har hjulpet deg. Det er deres ansvar! Ikke en fjorten år gammel jente sitt. 

Anonymkode: 59d74...9a2

[AnonymBruker]

På 23.8.2017 den 14.04, 97'girl skrev:

Stalking på høyeste nivå i så fall ja.. Politiet er absolutt siste utvei hvis han begynner med alvorlige trusler og ekstrem oppførsel, men sånn som det er nå er det ikke grunnlag for det. Han har jo ikke gjort noen lovbrudd mot meg akkurat, men det begynner å bli voldsomt..

Jo, det er ABSOLUTT på høy tid å kontakte politiet. Han ØDELEGGER livet ditt!

Les på http://www.hvorlite.no/

Oppsøk krisesenter. Kontakt politi. Få de voksne rundt deg til å reagere!

Anonymkode: 59d74...9a2

[Lexie Grey]

11 timer siden, Solstrålenjeg skrev:

Man kan ikke snakke tøffere og strengere til en med asperger. Du skjønner IKKE overhodet hva disse diagnosene innebærer, han vil ta det fryktelig tungt. Jeg ser din side av saken og jeg ser hans. 

Jeg ville prøvd å finne en "Ny" person til han, kanskje foreslå en støttekontakt eller lignende?

Det er det jeg også opplever, at han tar det forferdelig tungt når jeg eller andre prøver å sette han hardt på plass. Akkurat som om han er ekstremt sensitiv på en måte, han får en følelse av at hele verden hans raser sammen og at alle er imot han. 

Det er ikke akkurat mitt ansvar å finne støttekontakt til han vil jeg si.. Jeg vet han har hatt det før når han var mindre. Den biten må nesten foreldrene hans ta seg av, og det er jo lov å foreslå men som sagt er jo ikke det mitt ansvar. 

[Gjest JesusElskerAlle]

1 time siden, 97'girl skrev:

Det er det jeg også opplever, at han tar det forferdelig tungt når jeg eller andre prøver å sette han hardt på plass. Akkurat som om han er ekstremt sensitiv på en måte, han får en følelse av at hele verden hans raser sammen og at alle er imot han. 

Det er ikke akkurat mitt ansvar å finne støttekontakt til han vil jeg si.. Jeg vet han har hatt det før når han var mindre. Den biten må nesten foreldrene hans ta seg av, og det er jo lov å foreslå men som sagt er jo ikke det mitt ansvar. 

Synes også det kan høres ut som at han har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, evt kompleks PTSD (om han har vært utsatt for vedvarende traumer i barndommen). Sier det fordi jeg selv har kompleks PTSD (hadde også høy skår på emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, men har ikke diagnosen) og er ekstremt sensitiv, reagerer kraftig på avvisning og går i kjelleren når jeg føler at folk er imot meg. Resten av oppførselen du beskriver han har kjenner jeg meg ikke igjen i, så det kan godt være at det er en annen grunn til at han er så innpåsliten og ikke lar deg være i fred. Det vet jeg ikke noe om. Et spørsmål, har han noen guttevenner som han henger med? Kanskje du kunne prøvd støttekontakt og fått han inn i ei gruppe med mennesker med litt av samme utfordringer (samme diagnose) så han kunne gjort noen aktiviteter med dem?

[Lexie Grey]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det du skriver her passer langt ifra alle med diagnosen. Blir så trist og lei meg av å lese at folk skriver sånn. Mange med denne diagnosen er kjærlige mennesker, opptatt av å gjøre andre godt, tenker på andres følelser og klarer å sette seg inn i hvordan andre føler seg. Jeg er selv en av de. Jeg er har dog en mild grad (skal bli evaluert på nytt siden det er mistanker om at jeg ikke har diagnosen). Jeg tenker alltid på andres følelser, tråkker aldri over andre, tenker alltid på hvordan jeg kan hjelpe og være omsorgsfulle med andre. Jeg forstår andres følelser. Jeg har masse empati. Jeg har vært gjennom masse. Har også kompleks PTSD. Livredd for avvisning, kritikk og har konstant dårlig samvittighet. Jeg spør alltid folk om ting er greit og lar ikke mine behov komme først. Jeg ønsker å hjelpe, gi håp og vise omsorg så mye jeg kan. Jeg får vondt av å se nyheter og jeg gråter når andre har det vondt. Jeg kan også bli fysisk dårlig når andre forteller noe, fordi det påvirker meg og fordi jeg kjenner på kroppen andres smerte. 

Så nei, alle med diagnosen er ikke empatiløse. I tillegg til dette er jeg veldig var på hint. Hvis en person synes noe er ukomfortabelt så ser jeg det, spør om det går bra osv. Tilogmed når det kommer til et TV-program. "Vil du se dette?", spør jeg. Om personen svarer "Nja" så sier jeg at vi ikke trenger å se på det, at personen kan velge noe annet å se på, eller at den må si ifra om vi skal skru av tv-en.

Jeg bryr meg, jeg elsker og jeg er kjærlig. Jeg er livredd for å gjøre noe galt, for å være til bry og for å bli sett ned på. Jeg har blitt beskrevet som en harmløs katt, en empatisk sjel, at jeg har mye smerte for andre, at jeg ikke gjør noen vondt og at jeg forstår alle. Jeg er den som forstår det nesten aller best når noen har det vanskelig. Mens andre ber personen skjerpe seg (eller hvertfall tenker det) så er jeg den som lar personen føle det den føler, forstår hvordan den tenker og kan dele egne erfaringer til oppmuntring, trøst og omsorg. I veldig mange situasjoner kunne jeg sett en person i øynene og sagt: "Jeg forstår deg for jeg har følt på noe lignende selv. Det er ikke lett, men vi kan finne styrke i hverandre. Si ifra hvis du trenger noe, en klem eller hva om helst"

på tide å knekke noen fordommer mot diagnosen, eller hva? 

Anonymkode: b2b12...c08

Jeg vet ikke hva jeg skal si.. Jeg fikk iallefall en tankevekker, selv om jeg vet at det finnes selvsagt flere grader av denne diagnosen som du sier. Det er veldig vanskelig det jeg går gjennom. På mange av punktene du beskriver deg selv, kjenner jeg igjen fetteren min veldig godt. Han er også en omsorgsperson til 1000. Han bryr seg om andre, han vil meg absolutt ikke vondt, han hjelper og støtter meg utrolig mye når jeg går gjennom noe vanskelig. Han er også livredd for avvisning og kritikk, dessuten får han dårlig samvittighet av hver minste ting han føler han gjør galt.

Han meldte meg daglig for å spørre hvordan jeg hadde det, nettopp fordi han ville hjelpe og fordi han brydde seg. Han er egentlig en fantastisk god og omsorgsfull venn. Men problemet er.. Det blir for mye av det gode. Han forsto ikke at det ble masete for meg med meldinger hver dag, telefon hver dag, og hver gang jeg ikke svarte ble han bekymret for at det hadde skjedd noe eller for at han hadde gjort noe galt. Jeg måtte berolige han med at alt var bra men at jeg trengte litt fred. Dette tolket han som avvisning og at han hadde gjort noe galt, derfor ble han veldig såret og opprørt. Dette skjedde så og si hver uke gjennom flere år. Kontakten ble rett og slett for intens. Men jeg vet igjen at han ikke ville meg vondt. Derfor er det er forferdelig vanskelig valg for meg å ta med å stenge han ute, det gjør vondt. Men jeg klarte ikke å ha  sånn mer, for jeg ble helt utslitt av det. Han ga meg ikke pusterom og måtte alltid ha grunner, i tillegg til at jeg alltid måtte forsikre han om at jeg ikke er sint på han for noe. 

Han har ikke kun denne diagnosen, han har flere men foreldrene vet ikke helt hva. Jeg fikk oppriktig vondt inni meg av å lese det du skrev om deg selv. Nettopp på grunn av dette har jeg ikke klart å snakke hardt til han som nesten alle sier jeg burde - for det var noe som skurret. Jeg må iallfall si det var veldig interessant å lese om deg fra ditt synspunkt, for det var som sagt mye jeg kjente igjen av kjærligheten og omsorgen han har for andre. Det ble bare altfor mye og han forsto ikke det. Dessuten er det jo andre ting også som gjorde at jeg valgte å stenge han ute. Men det gjør vondt. Og jeg har ingen tvil om at du er en god og varm person!

[Lexie Grey]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en lignende opplevelse med en i familien. Alle forsøkte å snakke med vedkommende, men det eneste som hjalp var da jeg kontaktet politiet.

Det du opplever er vold! Du kan kontakte krisesenter og politi og få hjelp. Anbefaler dette på det STERKESTE!

Livet mitt er helt forandret etter det skjedde. Og NEI! Det er ikke ditt ansvar å finne en ny person til han!

Anonymkode: 59d74...9a2

Jeg er glad du fikk hjelp til å løse det! Hvis du vil fortelle litt hva du opplevde så hadde det vært interessant å lese, men såklart bare hvis du vil.

[Lexie Grey]

22 minutter siden, JesusElskerAlle skrev:

Synes også det kan høres ut som at han har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, evt kompleks PTSD (om han har vært utsatt for vedvarende traumer i barndommen). Sier det fordi jeg selv har kompleks PTSD (hadde også høy skår på emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, men har ikke diagnosen) og er ekstremt sensitiv, reagerer kraftig på avvisning og går i kjelleren når jeg føler at folk er imot meg. Resten av oppførselen du beskriver han har kjenner jeg meg ikke igjen i, så det kan godt være at det er en annen grunn til at han er så innpåsliten og ikke lar deg være i fred. Det vet jeg ikke noe om. Et spørsmål, har han noen guttevenner som han henger med? Kanskje du kunne prøvd støttekontakt og fått han inn i ei gruppe med mennesker med litt av samme utfordringer (samme diagnose) så han kunne gjort noen aktiviteter med dem?

Noe av det verste jeg vet er å prøve å kikke på diagnoser for å se om det er noe jeg kjenner igjen for da blir jeg visst bare stemplet her inne.. Men nå prøver jeg å gjøre forskjellige tiltak så får jeg se.

Han har en fast vennegjeng som han går sammen med, 3 gutter og 2 jenter. Han er ikke slik mot de som han er mot meg, så det er vel det at han har valgt meg ut som den han vil knytte seg til. Skal høre med moren hans om hun har tenkt på støttekontakt eller aktivitetsgruppe eller lignende. Kan bare ikke se for meg at det er aktuelt når han er 22.. Det er visstnok ganske vanskelig å få han med på ting. 

Endret 29. august 2017 av 97'girl

[Gjest JesusElskerAlle]

4 minutter siden, 97'girl skrev:

Noe av det verste jeg vet er å prøve å kikke på diagnoser for å se om det er noe jeg kjenner igjen for da blir jeg visst bare stemplet her inne.. Men nå prøver jeg å gjøre forskjellige tiltak så får jeg se.

Han har en fast vennegjeng som han går sammen med, 3 gutter og 2 jenter. Han er ikke slik mot de som han er mot meg, så det er vel det at han har valgt meg ut som den han vil knytte seg til. Skal høre med moren hans om hun har tenkt på støttekontakt eller aktivitetsgruppe eller lignende. Kan bare ikke se for meg at det er aktuelt når han er 22.. Det er visstnok ganske vanskelig å få han med på ting. 

Skjønner. Ja, du kan høre om det er en ide å få han inn i en støttegruppe 

[Muscae]

Du har fått mange gode råd her. Jeg ville bare si at dersom har truer med selvmord er det viktig at du helt tydelig legger dette ansvaret tilbake på ham. Om han velger å ta selvmord er det noe han selv har valgt, ikke noe du kan få ansvaret for. Det er jo tydelig at det virker på samvittigheten din når han truer med selvmord, men du må gjøre det helt klart for ham at dette ansvaret tar du ikke. Å bruke trussel om selvmord som et virkemiddel for å kontrollere andre er noe av det verste man kan gjøre i en relasjon til et annet menneske, og det er viktig at han forstår at i dine øyne er det hans ansvar, ikke ditt, om han velger å skade seg selv. Dermed mister han også muligheten til å kontrollere deg med trusler om selvmord. 

[AnonymBruker]

22 timer siden, 97'girl skrev:

Det er ikke så lett å finne blant alle kommentarene på de 5 sidene, men jeg har faktisk foretatt meg ting jo.. Jeg HAR blokkert han fra alt, og jeg har fortalt det til deler av familien men ikke alle enda. Det kommer. Politiet ser jeg ikke som nødvendig enda, derfor har jeg ikke kontaktet dem. Hvis jeg eller andre observerer han kjøre rundt huset mitt, eller at han kjører etter meg én gang til, da er politiet neste. Jeg vet moren hans har snakket med han men jeg vet ikke hva som ble sagt. 

Dette er tøft for meg å gå gjennom og jeg er veldig glad og takknemlig for all den gode responsen jeg har fått. Grunnen til at jeg ønsket å dele dette her inne var for å få mange forskjellige synspunkt fra folk som ikke har en relasjon til hverken meg eller han det handler om. 

Så bra at du har gjort dette. Jeg frykter for at han kommer til å fortsette om en liten stund

Anonymkode: 98ec0...c18

[Lexie Grey]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så bra at du har gjort dette. Jeg frykter for at han kommer til å fortsette om en liten stund

Anonymkode: 98ec0...c18

Hvis jeg fjerner blokkeringene, så ja, dessverre gjør han nok det. Han snakker hele tiden om å ordne opp, men altså.. det nytter ikke å ordne opp med han har jeg og alle andre sett. Jeg har prøvd i årevis men det nytter bare ikke. Derfor måtte jeg blokkere han nå før det rablet for meg. Jeg synes ikke det er rettferdig at jeg skal fortsette å ha kontakt med han for at at han skal ha det bra og jeg bli ødelagt. Jeg kan ikke noe om diagnosene hans, og der burde foreldrene gjort en større jobb med å være bestemt på å finne ut av det. Da hadde vi kanskje visst nok til at vi kunne ordnet det greit for alle. 

[Lexie Grey]

7 timer siden, Muscae skrev:

Du har fått mange gode råd her. Jeg ville bare si at dersom har truer med selvmord er det viktig at du helt tydelig legger dette ansvaret tilbake på ham. Om han velger å ta selvmord er det noe han selv har valgt, ikke noe du kan få ansvaret for. Det er jo tydelig at det virker på samvittigheten din når han truer med selvmord, men du må gjøre det helt klart for ham at dette ansvaret tar du ikke. Å bruke trussel om selvmord som et virkemiddel for å kontrollere andre er noe av det verste man kan gjøre i en relasjon til et annet menneske, og det er viktig at han forstår at i dine øyne er det hans ansvar, ikke ditt, om han velger å skade seg selv. Dermed mister han også muligheten til å kontrollere deg med trusler om selvmord. 

Jeg har alltid kontaktet de nærmeste av han når han truer med å skade seg selv og det som verre er, for jeg klarer ikke å ta det alene - samtidig føler jeg at jeg har plikt til å si fra til noen. Men nå får jeg ikke flere trusler ettersom jeg har brutt all kontakt med han, så resten får rett og slett foreldrene ta seg av. 

[Meadow]

3 timer siden, 97'girl skrev:

Jeg har alltid kontaktet de nærmeste av han når han truer med å skade seg selv og det som verre er, for jeg klarer ikke å ta det alene - samtidig føler jeg at jeg har plikt til å si fra til noen. Men nå får jeg ikke flere trusler ettersom jeg har brutt all kontakt med han, så resten får rett og slett foreldrene ta seg av. 

Høres veldig fornuftig ut. Klem til deg!

[Lexie Grey]

9 timer siden, Meadow skrev:

Høres veldig fornuftig ut. Klem til deg!

Takk 

[Atea]

Hvis han truer med å ta livet sitt, kontakt foreldrene.

Jeg ville ikke brydd meg om diagnose, en jeg kjenner som har asperger er stille og rolig og kan virke litt kald og vanskelig å komme innpå, men vi er ikke nære så jeg vet ikke.

I stedet for å si at  du trenger fred, kan du si at du ikke er så sosial for tiden. Tror jeg kanskje ville tatt alt opp med han på neste familiesammenkomst, holdt en slags enetale med notater og dato osv. Stå på talerstolen for deg selv, som en type revy. Bare at dette er alvor.

Er ikke sikker, men tror ikke en diagnose utelukker en annen. En psykopat f.eks. kan spille på følelser. En som har asperger kan kanskje også ha sterke psykopatiske trekk.

Det er ditt privatliv, det må du verne om. Gi beskjed i klartekst. Si også at du kontakter politet og krever besøksforbud hvis det fortsetter. Har ikke lest hele tråden, men håper det ordner seg.

[AnonymBruker]

På 23.8.2017 den 13.48, 97'girl skrev:

Skulle så gjerne blokkert han fra alt, men han har den makten som gjør at jeg er redd for alt helvetet som medfører å stenge han ute. 

Hva spesifikt er du redd for vil skje??at han truer med selvmord er hans måte å få makt over deg, jeg har opplevd slik selv og det er utmattende! Jeg gikk helt i kjelleren etterhvert. Tilslutt tok jeg han på ordet og ringe ambulansen..forklarte at han var suicidal. Jeg fikk selvfølgelig kjeft av ham i ettertid, men jeg gjorde det klart at jeg kom til å fortsette å ringe ambulansen hver gang jeg fikk slike meldinger. Jeg ringte vel ambulanse en 5-6 ganger før han tilslutt tok hintet. Nå er det helt slutt på selvmordstrusler😊 anbefaler deg å prøve samme taktikk. 

Anonymkode: b9924...61b