Mannen sørger veldig etter spontanabort

[AnonymBruker]

Jeg spontanaborterte i uke 7 for litt over 3 uker siden. Det var ikke planlagt å bli gravid, men man begynner jo å glede seg når man får fordøyd nyheten og virkelig tatt innover seg at det vokser et barn der. Jeg selv spontanaborterte for et par år siden, så jeg var veldig klar over at dette kunne skje. Jeg turte ikke glede meg skikkelig, og ventet konstant på å passere 12 uker da det er litt mer sikkert. Samboeren min har snakket om at han ønsket seg barn en stund, og ble helt knust av dette. Han er en ganske følsom mann, og barn er noe han virkelig ønsker seg over alt på jord tror jeg. Vi måtte i tillegg avlive hunden vår for en måned siden, så det har vært en ganske tøff sommer. Nå ligger han bare på sofaen og virker skikkelig deprimert. Det er ikke alltid han klarer å dra på jobb en gang. Jeg jobber jo på dagen, men han blir skikkelig lei seg da jeg må dra fra ham. Noen som er i samme situasjon? Jeg vet ikke helt hva jeg vil med tråden, bare få luftet litt tanker tror jeg. Det er litt frustrerende, for jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det hele. Tar gjerne i mot noen råd. Dette er jo så klart tøft for meg også, men jeg klarer å fungere i hverdagen.

Anonymkode: 1e13d...afe

[AnonymBruker]

Det er vel 1/10 fostere som spontanaborteres før uke 12, så sannsynligheten er ganske stor. Var han ikke klar over dette og trodde gravid = barn? Da skjønner jeg det er vanskelig for han, men rart å ikke ha fått det med seg

 

Tenker dere å prøve mer? Eller ikke, fordi det i utgangspunktet ikke var planlagt? 

Anonymkode: 0e308...f1a

[Gjest Magnifiq]

Jeg tenker at en ting er å være lei seg, en annen er å være så knust at han ikke kommer seg på jobb engang. Han bør få seg en time hos fastlegen, og å hjelp.

[AnonymBruker]

høres kronisk ut. Bare å ringe legen før det utvikler seg til sykdom.

Anonymkode: 46ab6...b74

[AnonymBruker]

Enig i de over her at han tar det litt vel tungt. Har selv mistet i uke 7 så jeg forstår smerten, men ikke i den grad han opplever nå. Tre uker er lenge å sørge slik, bli med ham til fastlegen slik at han får hjelp til å takle sorgen. 

Anonymkode: ab877...b8b

[AnonymBruker]

Han var klar over at dette kunne skje, men ville nok ikke innse det. Han går til psykolog, da han sliter litt til tider etter at han mistet datteren sin for mange år siden. Han får den hjelpen han trenger sånn sett, men hva kan JEG gjøre? Kanskje litt dårlig av meg å ikke skrive at han alt får profesjonell hjelp i HI.

TS

Anonymkode: 1e13d...afe

[AnonymBruker]

Dette minner han nok om tapet for mange år siden...du må være der, lytte og vise omsorg. Gjør noe koselig sammen. Vil nok bli bedre med tiden, og dere får nok gleden av et barn i fremtiden. 

Anonymkode: e8348...1dd

[AnonymBruker]

Tror ikke menn helt skjønner at å få barn ikke er selvfølge. Enten er det "bare" å ta abort om de ikke ønsker barn selv ved uplanlagt graviditet ellers tar de det som en selvfølge at det kommer et friskt barn ut etter 9 mnd om de ønsker det. Uvitenhet rett og slett og at de ikke setter seg inn i det som ikke angår deres egen kropp kanskje.. Faren for abort er jo høy for alle. Ellers enig med den over som sier at dette nok er del av noe større for hans del fordi han har mistet et barn. Kan dere ikke prøve på ny?

Anonymkode: 4d4d0...435

[Gjest JesusElskerAlle]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han var klar over at dette kunne skje, men ville nok ikke innse det. Han går til psykolog, da han sliter litt til tider etter at han mistet datteren sin for mange år siden. Han får den hjelpen han trenger sånn sett, men hva kan JEG gjøre? Kanskje litt dårlig av meg å ikke skrive at han alt får profesjonell hjelp i HI.

TS

Anonymkode: 1e13d...afe

Jeg forstår godt reaksjonen hans. Etter å ha mistet en datter tidligere kom det nok veldig sterkt tilbake nå. Å miste sitt eget barn er det verste foreldre kan gå gjennom, og det tar lang tid å bearbeide en så stor og smertefull sorg. Jeg skjønner at dette tapet påvirket han masse. Mennesker reagerer på forskjellige måter, og noen trenger lengre tid enn andre på å komme over slike ting. Likevel forstår jeg hva du også mener. Det må ha vært veldig vondt for deg også, og du er veldig sterk som har klart å komme på jobb såpass fort etter det som skjedde. Jeg kan forstå at du føler at han burde klare det samme. Det var jo du som mistet barnet, mens det er han som ikke klarer å jobbe. Likevel er det ikke rart for meg at dette går veldig sterkt inn på han, spesielt etter det som skjedde med dattera. 

Dette må være en vond situasjon for dere begge. Jeg håper at dere får snakket ut om det og at han for hjelp slik at han kan få det bedre. Sender dere begge en klem

[Katten.2.0]

Det er overraskende mange kvinner som undervurderer sorgen en mann kan føle ved en spontanabort, noe denne tråden også understøtter.

TS, du ser jo at det er en del av et større bilde og at han alt får den profesjonelle hjelpen. Det er en periode i en sorgprosess når du bør bare være der for ham. Skap gode, koselige situasjoner i hjemmet eller andre steder, slik at han kan få fri fra de negative tankene i ny og ne.

Ellers kommer man også til et punkt hvor man trenger en fot bak og komme seg ut i livet igjen. Det å vite når man skal gjøre hva, må du nok kjenne på selv - for sorg er fullstendig individuelt.