Gravid, allergisk og livredd

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det stemmer at vi er i sjokk ja, bekymringene er helt overveldende. Jeg sover ikke om natten og føler meg som en zoombie akkurat nå. 

Tror jeg må gå og ta en prat med legen, men føler ikke det vil hjelpe heller da de fleste mennesker ikke forstår vårt levesett og verdisyn. Det ser man jo eksempler på i denne tråden også. Folk forstår ikke hvilke konsekvenser det kan ha for vårt liv. 

Ts

Anonymkode: cbfb7...d66

Allergi bruker du som unnskyldning til å ikke ville ha barnet. Barnet deres er uønsket. Punktum. Om dere ikke adopterer er jeg redd at hundene ALLTID vil komme foran barnet. Jeg må si jeg er meget bekymret over det stakkars uskyldige barnet i magen din etter å ha lest tråden.

Anonymkode: b74e8...c0e

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er gravid i uke 17,  uplanlagt på prevensjon... Fant det nettopp ut, siden jeg har hatt vanlig mens hele tiden og ingen symptomer. 

Jeg og mannen min lever i et godt ekteskap men hadde i utgangspunktet bestemt oss for å ikke få barn. Vi har aldri hatt det store behovet og ville heller evt få et fosterbarn/krisehjem om noen år. Jeg er 36 år. 

Vi har flere husdyr som betyr alt for oss. Hundene er vår hobby, vår familie og det kjæreste vi har. Jeg er selv ganske allergisk mot hundene men regulerer dette greit med medisiner. Mannen var allergisk som barn.

Nå er jeg helt lammet av redsel for at barnet skal bli allergisk mot hundene.  Disse hundene er virkelig det kjæreste vi har, vår hobby, treningspartner osv. Et liv uten dem er virkelig et trist liv for oss. Dessuten egner ikke disse hundene seg for omplassering så det er utelukket.

Siden jeg er uke 17, snart 18 regner jeg ned at alle muligheter for abort er utelukket..? 

Noen tips og råd? 

Anonymkode: cbfb7...d66

Ja, du får ikke senabort med begrunnelsen at du er redd kiden skal bli allergisk mot babybofsene deres.

Blir ungen allergisk mot hunder, må dere finne en løsning. Som kan innebære avlivning.

Anonymkode: 590f9...2e2

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, du får ikke senabort med begrunnelsen at du er redd kiden skal bli allergisk mot babybofsene deres.

Blir ungen allergisk mot hunder, må dere finne en løsning. Som kan innebære avlivning.

Anonymkode: 590f9...2e2

Det er ikke aktuelt overhode.  no chance

Anonymkode: cbfb7...d66

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke aktuelt overhode.  no chance

Anonymkode: cbfb7...d66

Så hva gjør du om det som du frykter mest skjer? Hva gjør du med barnet eller hundene?

Anonymkode: b74e8...c0e

[laviniabcn79]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke bekymret for vårt levesett og et barn, det vil gå helt fint. Er overhode ikke bekymret for dette.

Jeg er kun bekymret for scenarioet hvis barnet blir så allergisk at vi ikke kan jobbe med hund og ha våre hunder.  At vi må gi opp vårt levesett, gi opp hundene og endre personlighet fordi vi får et sykt barn. Det er der belymringen ligger. 

Dette skjedde med et vannepar av oss. Der ble spedbarnet hyperallergisk og hunden måtte bort... Dette er min store skrekk.

Og den bekymringen har tatt over min hjerne totalt nå

 

Anonymkode: cbfb7...d66

Det livet dere lever nå, må dere uansett på et nivå "gi opp". Et barn snur opp ned på tilværelsen uavhengig av allergi eller ikke...... Det kan man aldri være forberedt på... så får dere ta problemstillingen til allergi senere. Jeg hadde hund, hun var 9 år og mitt alt når jeg fikk barn, men noe endret seg... Sånn har det vært for flere jeg kjenner også. Hadde noen sagt til meg at jeg kom til å se annerledes på ting etter jeg fikk barn, hadde jeg aldri trodd det. Men noe skjer når barnet blir født.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, laviniabcn79 skrev:

Det livet dere lever nå, må dere uansett på et nivå "gi opp". Et barn snur opp ned på tilværelsen uavhengig av allergi eller ikke...... Det kan man aldri være forberedt på... så får dere ta problemstillingen til allergi senere. Jeg hadde hund, hun var 9 år og mitt alt når jeg fikk barn, men noe endret seg... Sånn har det vært for flere jeg kjenner også. Hadde noen sagt til meg at jeg kom til å se annerledes på ting etter jeg fikk barn, hadde jeg aldri trodd det. Men noe skjer når barnet blir født.

Var du forbredt på å adoptere bort barnet da? Eller forbli barnløs? 

Hvis nei, så kan ikke våre situasjoner sammenlignes

Anonymkode: cbfb7...d66

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så hva gjør du om det som du frykter mest skjer? Hva gjør du med barnet eller hundene?

Anonymkode: b74e8...c0e

Det vet jeg ikke. Adopsjon sannsynligvis 

Anonymkode: cbfb7...d66

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det vet jeg ikke. Adopsjon sannsynligvis 

Anonymkode: cbfb7...d66

Forstår jeg deg rett adopterer du barnet på 6 år om den plutselig ble hyperallergisk i stedet for å omplassere hundene?

Anonymkode: b74e8...c0e

[Carrot]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke bekymret for vårt levesett og et barn, det vil gå helt fint. Er overhode ikke bekymret for dette.

Jeg er kun bekymret for scenarioet hvis barnet blir så allergisk at vi ikke kan jobbe med hund og ha våre hunder.  At vi må gi opp vårt levesett, gi opp hundene og endre personlighet fordi vi får et sykt barn. Det er der belymringen ligger. 

Dette skjedde med et vannepar av oss. Der ble spedbarnet hyperallergisk og hunden måtte bort... Dette er min store skrekk.

Og den bekymringen har tatt over min hjerne totalt nå

 

Anonymkode: cbfb7...d66

Jeg adopterer barnet ditt TS hvis det skjer - null stress, så sikker er jeg på at dette vil gå helt fint!

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Carrot skrev:

Jeg adopterer barnet ditt TS hvis det skjer - null stress, så sikker er jeg på at dette vil gå helt fint!

 

Takk for beroligende ord

Anonymkode: cbfb7...d66

[AnonymBruker]

Fy så slemme dere er mot TS. Seriøst, dere bør slå av internettilgangen deres og gjøre noe fornuftig i det virkelig liv istedetfor å sitte her og være bedrevitere.. avlive hundene og adopsjon er eneste riktige løsning? Skam dere.

TS, skjønner godt at du er bekymret, og det er ikke så rart når du er gravid for første gang og du har sett dette skrekkscenarioet skje blant venner. Folk på KG krisemaksimerer absolutt alt, her skal lærere være tilgjengelig for foreldre 24/7 fordi poden er universets navle, om du er usikker på noe med barnet ditt så bør du ikke ha barn og alle må ringe barnevernet med en gang, om ungen har pollenallergi så må du flytte til sørpolen, for du må gjøre ALT for barnet ditt, uansett hvor urimelig det er - det skulle bare mangle. Slik tenker mange av de hjemmeværende husmødrene her som ikke har noe annet liv enn barna sine, og de skal du ikke bry deg om.

Nå er du gravid, og du har hundene dine og jobben, kos deg med det. Det finnes noen artikler/forskning på når det lønner seg å eksponere baby/barn mye og lite for dyr, basert på mors allergier og astma - disse kan du lese gjennom, så kan du ta et valg basert på det når ungen kommer på hvordan du vil tilpasse inne. Dette går nok helt fint, men om ungen skulle utvikle allergi (det skjer ofte i 6-7 års alderen) så finnes det masse du kan gjøre for å likevel få  det til å fungere. Tenk positivt, og ikke la masse sure kjerringer som tror de er perfekte si at du ikke fortjener å få babyen din, det gjør du

Anonymkode: a94b2...f02

[Gjest Sisti]

Jeg skjønner godt at du er bekymret. Det er jo faktisk ikke en veldig irrasjonell frykt en gang, allergi er vanlig, og hvis du er allergisk er sannsynligheten for større. Det er heller ikke, som noen påstår, uvanlig å være så allergisk at medisiner ikke hjelper. Det er realiteten. 

Men du må jo bare forholde deg til realiteten. Det jeg tenker dere KAN gjøre er å på forhånd tilrettelegge for en livsstil hvor det er enklere å adskille barn og hund. Vet ikke hvordan dere bor, men ta tenker jeg med en bolig hvor det er mulig med en hundegård, og kanskje stenge av deler av boligen til hund. Med (mulighet for) to innganger, en hvor dyrehår er tillatt (hvor dere kan kle av dere ytterklær etter å ha vært med hunder), en som er fri for dyrehår. Kanskje omså to vaskemaskiner. Et bad for barnet, et for dere. Være nøye på å skifte klær etter å ha vært med hundene, gjerne dusje. Være med hundene "på skift".  Dette er selvfølgelig ikke tiltak dere skal gjøre før en eventuell allergi inntreffer, men finn dere et bosted hvor dette kan være mulig hvis nødvendig! I førsten må dere jo bare eksponere barnet for hundene som normalt, og se det an. 

Det er også sjelden at barn blir født allergisk. Det kan ta flere år før en allergi utvikler seg. Innen den tid er kanskje noen av hundene gamle? 

Det er veldig lite sannsynlig at barnet får en type allergi som gjør at ikke en gang dere voksne kan være med hund. Det er jo mulig, men skal man være så pessimistisk kan man jo like gjerne forberede seg på uhelbredelig  kreft også. Det er mulig til å leve et liv hvor hundene er en del av livet deres, uten at barnet tar stor del i hundelivet. 

Prøv også å tenke best case scenario. Mest sannsynlig blir ikke barnet allergisk. Tenk for en hvilken fantastisk, givende hverdag dette barnet kan få sammen med deres livsstil! Den gleden dere opplever med hundene kan deres barn også oppleve. Det er få ting som er mer givende enn å se ens eget barn være lidenskapelige glad i noe du selv bryr deg om. Dette har potensiale til å bli skikkelig bra! Ta utgangspunkt i at dette kan bli bra, men tenk samtidig på å tilrettelegge bosted til at det er mulig å gjøre tilpasninger HVIS nødvendig. Som noen påpeker - det er få bønder som gir opp jobben fordi de har allergiske barn. Det er ikke nødvendig. Tilrettelegging er i de fleste tilfeller mulig. 

[laviniabcn79]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Var du forbredt på å adoptere bort barnet da? Eller forbli barnløs? 

Hvis nei, så kan ikke våre situasjoner sammenlignes

Anonymkode: cbfb7...d66

Hvis det med sammenligning av situasjon var det eneste du tok ut av hva jeg skrev, burde du lese det på nytt. Uansett hva du tror i dag, så vil et barn snu opp ned på tilværelsen. Med hund i livet eller ikke. Dere kan ikke forberede dere på det uansett hvor mye du prøver. Ting som virker viktig den ene dagen, blir helt ubetydelig, og da snakker jeg igjen ikke kun om hunder. Det eneste dere kan gjøre er og se. Og du snakker jo om barnerom i det ene innlegget, og så om adopsjon. Skjønner det må være et sjokk å få beskjed i uke 17. Men det er søren meg et lite mirakel også, med p-sprøyte osv osv. Eneste jeg prøver formidle er at det som virker helt horribelt og utenkelig i dag, kan potensielt ikke være like gjeldende når det barnet ligger på brystet ditt.. Jeg opplever du vil ha barnet innerst inne ( slik jeg tolker det), og ting vil løse seg.

 

Jeg var forresten forbedt på å være barnløs ja, fikk barn på piller og med PCOS selv.

[AnonymBruker]

Hvis det er så krise å bli gravid så må du sterilisere deg, alle vet at prevensjon ikke er 100% sikkert. Det er ikke sikkert dette er så krise som du fremstiller det som, når du bare får tid til å bli vant med tanken. Jeg kjenner flere som har fått barn mens de har hund, og det har stort sett gått greit med litt forholdsregler, å la hundene sleike på ungen er f.eks en svært lite god ide. Dog kjenner jeg et par som måtte omplassere hunden fordi hunden var ekstremt sjalu og ble en fare for barnet, jeg håper jo dere da klarer å forstå alvoret fremfor å prioritere hunden om det skulle gjelde dere. Har også et nært familiemedlem som ikke hadde allergi men fikk det etter å ha blitt mor. Det endte med at ingen medisiner virket, og hun slet sånn med pusten at det enten måtte bli skilsmisse der han tok hunden, eller så måtte hunden omplasseres. Den ble omplassert til andre i slekten og hadde det fint, og så kunne de hilse på innimellom. Både dere og barnet kan rammes av mye verre ting enn allergi, ikke alt i livet kan styres, noen ganger må man bare tilpasse seg de endringene som dukker opp. 

Anonymkode: ba1c9...4fc

[AnonymBruker]

Om det er noen trøst kjenner jeg hauger av både hundekjørere, utstillere og andre som er aktive i hundesporter. Og de kombinerer de heldigvis fint, så dere som sier at hund må du bare gi opp, hvorfor det? Har opplevd flere barn som ligger i vogna på utstilling når de er små, jeg har sett fedre som tar seg av barnet når mor er ute på hundekjøring og andre veien! Men igjen, dette er folk som har hund som livsstil, ikke som har hund, stiller ut litt nå og da fordi det er stas, men folk som reiser landet rundt på utstillinger, folk som drar på løp og konkurranser i andre land o.l. Og de har fått det til å fungere. Så tror du bare må tenke at så lenge ikke barnet er allergisk kan alt løses, heldigvis!

Man må huske at man har mange "by-folk" ala ungene jeg har hatt på leirskole som fikk sjokk når jeg forklarte at barn som bor rundt her står opp selv, drar på skole selv, kommer hjem, mater hundene, rydder i hundegårdene, får middag, gjør lekser og så er ute og leker.

Anonymkode: 0ece3...285

[AnonymBruker]

Jeg fikk astma som 1 åring og utviklet allergi mot midd og pelsdyr som 7 åring. Når jeg ble tenåring så fikk jeg kronisk elveblest så jeg har siden det gått på allergitabletter. Når jeg ble voksen bestemte jeg meg for at jeg ville ha katt og det gikk fint. Så fikk vi hund og det går fortsatt bra. Jeg må uansett gå på allergitabletter, noe jeg forøvrig ikke får noen bivirkninger av. Hverken astma eller allergi har blitt verre av å ha katt og hund for min del. 

Jeg har to barn, den ene har fått astma, men ikke allergi. Begge er nå tenåringer. 

Så ikke ta sorgene på forskudd. Ekstrem allergi er sjeldent. Snakk med legen din så kanskje du blir litt beroliget. 

Anonymkode: a133c...e9a

[TinaChristina]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Takk for mange fine svar og noen få idiotiske

En av de viktigste grunnene til at vi ikke vil ha barn er akkurat fordi vi er redd for at det ikke kan la seg kombinere med hundene.  Jeg jobber også med hund og hundene våre er virkelig livet vårt. Jeg har gått på sprøyte siden jeg var 18 og aldri vært gravid, itillegg har jeg kraftig endomitrose , så legen sa det var liten sannsynlighet for at vi kunne få barn

Ta fra meg hundene og jeg mister all form for glede i livet,  og livet mitt vil reduseres til å bli en gledesløs tilværelse. 

Så ja, jeg hadde definitivt tatt abort om jeg var uke 10 nå feks. Men uke 18 er for langt..  vi kan selvsagt vurdere adopsjon. 

Hundene kan ikke omplasseres fordi de er selv omplasseringshunder med div issues, ingen av dem er aggressjon. Blant annet har de kraftig separasjonsangst. Men å omplassere dem er ikke aktuelt overhode.

 

Anonymkode: cbfb7...d66

Dersom du virkelig ikke ønsker barnet, kan du ta kontakt med barnevernstjenesten angående å få adoptert bort barnet ditt. Men jeg vil tro at når du kjenner barnet bevege seg i magen din og får det til deg etter fødsel, vil du knytte bånd. Så jeg ville ventet litt med å bestemme noe.

Det er ikke gitt at barnet vil bli allergisk. Men allergimedisinene ville jeg ikke tatt under svangerskapet uten å forhørt meg med lege. 

[AnonymBruker]

Abort er utelukket på et slikt grunnlag, ja.

Foreslår at du snakker med legen din, det høres ut som om du trenger noen å snakke med. Sannsynligvis vil dette gå helt fint. Og hvis det verste likevel skulle skje, kan jeg forsikre deg om at dere kommer til å bli mye mer glad i barnet enn dere er i hundene. Det kan ikke sammenlignes. 

Anonymkode: 83265...389

[xinnia]

Forstår godt at du er i sjokk TS, men når det første sjokket har lagt seg kommer dere begge til å glede dere over barnet.

Barn og hund går kjempefint- har selv vært alenemor til 3 og aktiv med hund og oppdrett .. 

pust med magen.. det kommer til å gå bra😊

Lykke til

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Abort er utelukket på et slikt grunnlag, ja.

Foreslår at du snakker med legen din, det høres ut som om du trenger noen å snakke med. Sannsynligvis vil dette gå helt fint. Og hvis det verste likevel skulle skje, kan jeg forsikre deg om at dere kommer til å bli mye mer glad i barnet enn dere er i hundene. Det kan ikke sammenlignes. 

Anonymkode: 83265...389

Spiller ingen rolle.. 

Hundene er livet vårt, vi har mange,  vi jobber med dette og vi bruker hele vårt liv på hund og hundesport. 

Det er ikke snakk om å ha en liten kosehund. Dette er livet vårt!  Hele vårt sosiale nettverk osv. 

Uten hundene ser jeg ingen særlig mening med livet. Jeg hadde blitt dypt dypt ulykkelig uten dem. 

Så ja, jeg velger hunder over barn, det var derfor vi hadde valgt bort barn. 

 

Anonymkode: cbfb7...d66