Alt for snilt barn?

[Vera Vinge]

Jeg har også et barn som er litt sånn (han begynner siste året i barnehagen nå), bortsett fra at han kan vise ganske heftig temperament på hjemmebane når det først slår til. Men, i barnehagen og sammen med andre barn er han veldig mild og snill og mye av tiden hjemme også. Jeg lurte tidligere også på om han kom til å bli helt push over, men han hevder seg overraskende bra sammen med andre barn. Han kan være litt usikker når han kommer i helt nye settinger med mange barn han ikke kjenner, særlig hvis de er eldre og tøffe i trynet. Men i hverdagen går det veldig fint, og barnehagen har alltid sagt at han har gode strategier for å løse konflikter, som å snakke med det andre barnet og komme med alternative løsninger. Barnehagen sier han er empatisk og inkluderende, og derfor en populær lekekamerat. Han trekker seg også unna de som bøller mest, og der vet jeg ikke hva han sier og ikke sier direkte til dem, men han sier hvertfall til meg at han ikke gidder å leke med de som er slemme og da heller går til noen andre. Så jeg tenker at dette i bunn og grunn er veldig gode egenskaper, ts, at barna klarer å ta hensyn. Samtidig som vi i blant snakker med sønnen vår om at man ikke alltid skal ta hensyn osv, noe jeg ser at han heller ikke gjør, men det er nok greit å snakke om det i blant. Jeg var også et veldig snilt barn selv, og følte meg til tider litt overkjørt av det, men der var det heller ingen som hjalp meg med å sette ord på dette eller oppmuntre meg til å sette egne grenser. Derfor er jeg som deg, ts, litt obs på det, men samtidig ikke bekymret.

[Hermine3011]

På 6.8.2017 den 1.37, AnonymBruker skrev:

Jeg har en sønn som jeg selvfølgelig syns er helt fantastisk. Men noen ganger blir jeg nesten litt bekymret, ikke fordi han er vanskelig å ha med å gjøre, men rett og slett det motsatte. Helt fra han ble født har han vært så utrolig lettvint. 
Han nærmer seg nå skolealder og jeg er redd for at han rett og slett er for snill. Han har ikke vært i noen trassalder foreksempel. Han gjør alt jeg ber han om, er aldri slem mot andre barn, veldig medgjørlig på alle måter. Jeg er heller ikke streng på noen måte. Jeg har selvfølgelig tenkt at han kun er slik mot meg, og har spurt i barnehage hvordan han oppfører seg der, og de sier det samme, han er veldig medgjørlig og gjør alltid det han skal, krangler aldri med noen, har aldri slått noen og er aldri frekk. Han har mange venner, er godt likt og veldig sosial. 
Noen ganger lurer jeg på om han har noe vilje i seg? Akkurat nå virker det ikke slik, og jeg syns nesten det er bekymringverdig. Er jeg helt på jorde? Kanskje? Det er jo et luksusproblem, men samtidig vil jeg jo tro det bare er sunt å være litt sta. Han er alltid blid, fra morgen til kveld. 
Jeg ser når vi er sammen med jevnaldrene barn at de gjerne slår seg litt vrange iblant, og vet dette er normalt. Jeg syns nesten det er flaut at han er så snill noen ganger, spesielt hvis vi er sammen med barn som gjør litt ekstra ut av seg. Føler at jeg må snakke han litt "ned", si at sånn er han også noen ganger, selv om det ikke er sannheten. Eller at han kan slå seg vrang når vi er hjemme alene, men det skjer aldri. Om det snakk om å dra hjem fra lekeplassen, sove, pusse, spise, rydde - alt er bare ja og greit for han. Spør han om å få noe på butikken og jeg sier nei er ikke det noe problem det heller.

Jeg lurer egentlig på om noen andre har sånne barn, og når gikk det "over"? Er redd for at han kan bli et lett mobbeoffer på skolen foreksempel, fordi han tar aldri igjen og er litt sladrehank på andre barn, fordi han gjør aldri ting som ikke er lov. 

Føler at dette ble litt skryt, men det er ikke ment som det. Jeg føler ikke at jeg har gjort noe spesielt for at han er sånn og tar ikke på meg noe a æren. Håper jeg slipper veldig mange troll på denne posten, fordi jeg lurer oppriktig.

Anonymkode: 88bd1...33a

Jeg har hatt to barn.  Et såkalt "snilt" og et såkalt "rampete". De har fått samme oppdragelse, tydelige grenser , kjærlighet og struktur. 

Etter at jeg fikk "uro-kråka" har jeg tenkt mye over hvilken type mor jeg ble sett på som når jeg hadde "englebarnet". Jeg ble rost opp i skyene, barnet mitt ble bestandig fremhevet som en av de "snille og gode", og jeg kunne fint stå og se på "umulige" barn med litt hevet øye. 

Nå som jeg har fått ei "uro-kråke", forstår jeg at det like så mye handler om barnets personlighet og temperament. Du har nok vært "heldig" å få et barn med lett temperament og rolig personlighet, noe som innebærer lite konflikter, lettere for å tilpasse seg og mye ros og anerkjennelse fra omgivelsene. Man er ikke nødvendigvis på noen måte noe bedre foreldre fordi om man har "snille" barn, inkluderende barn, veloppdragne barn... nei, man har rett og slett bare vært heldigere med barnets genetiske lynne. Snarere tvert imot vil jeg si at jeg har vært en best mor for "urokråka." Hun krever mye mer, må ha mer konsekvente regler, må ha streng struktur og må forklares i det vide og det brede. Til forskjell fra eldste som var selvgående, demokratisk og passet inn i institusjonenes mal om tilpassede barn- som følger regler uten protester osv osv. 

I innlegget ditt presiserer du at du ikke ønsker å skryte, men alle mødre som du (inkludert meg for mitt første barn ) legger kun ut sånne statuser for å få bekreftelse. Også for å sukke over det stakkars snille barnet som kanskje vil bli " offer " for andres slemme og uoppdragne barn.

Vel, jeg kan si så mye at jeg måtte svelge store kameler. Om du får barn to eller tre, kan fort det samme gjelde for deg. Just sayin'...

absolutt ikke noe vondt ment. Men bare tenk over hvordan en slik status kan tolkes for alle foreldre som har barn som avviker fra malen. Vær heller glad for at du har fått et rolig barn som kommer til å gjøre alt lettere for deg. Ikke lag problemer . Du sier selv at han har veldig mange venner, er snill og god, tilpasser seg alt. Hva er problemet? Det er opplagt for alle at han klarer seg utmerket. Pga sitt lynne. 

ps. Betegnelsen "snilt " barn, gir assosiasjoner til slemme barn i andre enden. En elendig betegnelse som vi i 2017 må bort fra

Endret 19. august 2017 av Hermine3011

[Gjest making.a.mess]

På 6.8.2017 den 1.37, AnonymBruker skrev:

Jeg har en sønn som jeg selvfølgelig syns er helt fantastisk. Men noen ganger blir jeg nesten litt bekymret, ikke fordi han er vanskelig å ha med å gjøre, men rett og slett det motsatte. Helt fra han ble født har han vært så utrolig lettvint. 
Han nærmer seg nå skolealder og jeg er redd for at han rett og slett er for snill. Han har ikke vært i noen trassalder foreksempel. Han gjør alt jeg ber han om, er aldri slem mot andre barn, veldig medgjørlig på alle måter. Jeg er heller ikke streng på noen måte. Jeg har selvfølgelig tenkt at han kun er slik mot meg, og har spurt i barnehage hvordan han oppfører seg der, og de sier det samme, han er veldig medgjørlig og gjør alltid det han skal, krangler aldri med noen, har aldri slått noen og er aldri frekk. Han har mange venner, er godt likt og veldig sosial. 
Noen ganger lurer jeg på om han har noe vilje i seg? Akkurat nå virker det ikke slik, og jeg syns nesten det er bekymringverdig. Er jeg helt på jorde? Kanskje? Det er jo et luksusproblem, men samtidig vil jeg jo tro det bare er sunt å være litt sta. Han er alltid blid, fra morgen til kveld. 
Jeg ser når vi er sammen med jevnaldrene barn at de gjerne slår seg litt vrange iblant, og vet dette er normalt. Jeg syns nesten det er flaut at han er så snill noen ganger, spesielt hvis vi er sammen med barn som gjør litt ekstra ut av seg. Føler at jeg må snakke han litt "ned", si at sånn er han også noen ganger, selv om det ikke er sannheten. Eller at han kan slå seg vrang når vi er hjemme alene, men det skjer aldri. Om det snakk om å dra hjem fra lekeplassen, sove, pusse, spise, rydde - alt er bare ja og greit for han. Spør han om å få noe på butikken og jeg sier nei er ikke det noe problem det heller.

Jeg lurer egentlig på om noen andre har sånne barn, og når gikk det "over"? Er redd for at han kan bli et lett mobbeoffer på skolen foreksempel, fordi han tar aldri igjen og er litt sladrehank på andre barn, fordi han gjør aldri ting som ikke er lov. 

Føler at dette ble litt skryt, men det er ikke ment som det. Jeg føler ikke at jeg har gjort noe spesielt for at han er sånn og tar ikke på meg noe a æren. Håper jeg slipper veldig mange troll på denne posten, fordi jeg lurer oppriktig.

Anonymkode: 88bd1...33a

Det sies at de som er lette småbarn blir vriene tenåringer. Det stemmer etter min erfaring. Og omvent. Så har du derimot en vrang unge nå så går du gledens dag i møte... 

Men slikt holder jo ikke alltid stikk. 

Og enebarn ( fikk inntrykkav at han er det), trenger ikke slåss for oppmerksomheten, ting,godis, etc og de får sitt privatliv i fred hvilket gjør dem harmoniske. Desverre kan skolesystemet bli tøft, for der er det ofte de mest frampå med spisse albuer som oppnår noe. 

[AnonymBruker]

På 19.8.2017 den 22.56, Hermine3011 skrev:

Jeg har hatt to barn.  Et såkalt "snilt" og et såkalt "rampete". De har fått samme oppdragelse, tydelige grenser , kjærlighet og struktur. 

Etter at jeg fikk "uro-kråka" har jeg tenkt mye over hvilken type mor jeg ble sett på som når jeg hadde "englebarnet". Jeg ble rost opp i skyene, barnet mitt ble bestandig fremhevet som en av de "snille og gode", og jeg kunne fint stå og se på "umulige" barn med litt hevet øye. 

Nå som jeg har fått ei "uro-kråke", forstår jeg at det like så mye handler om barnets personlighet og temperament. Du har nok vært "heldig" å få et barn med lett temperament og rolig personlighet, noe som innebærer lite konflikter, lettere for å tilpasse seg og mye ros og anerkjennelse fra omgivelsene. Man er ikke nødvendigvis på noen måte noe bedre foreldre fordi om man har "snille" barn, inkluderende barn, veloppdragne barn... nei, man har rett og slett bare vært heldigere med barnets genetiske lynne. Snarere tvert imot vil jeg si at jeg har vært en best mor for "urokråka." Hun krever mye mer, må ha mer konsekvente regler, må ha streng struktur og må forklares i det vide og det brede. Til forskjell fra eldste som var selvgående, demokratisk og passet inn i institusjonenes mal om tilpassede barn- som følger regler uten protester osv osv. 

I innlegget ditt presiserer du at du ikke ønsker å skryte, men alle mødre som du (inkludert meg for mitt første barn ) legger kun ut sånne statuser for å få bekreftelse. Også for å sukke over det stakkars snille barnet som kanskje vil bli " offer " for andres slemme og uoppdragne barn.

Vel, jeg kan si så mye at jeg måtte svelge store kameler. Om du får barn to eller tre, kan fort det samme gjelde for deg. Just sayin'...

absolutt ikke noe vondt ment. Men bare tenk over hvordan en slik status kan tolkes for alle foreldre som har barn som avviker fra malen. Vær heller glad for at du har fått et rolig barn som kommer til å gjøre alt lettere for deg. Ikke lag problemer . Du sier selv at han har veldig mange venner, er snill og god, tilpasser seg alt. Hva er problemet? Det er opplagt for alle at han klarer seg utmerket. Pga sitt lynne. 

ps. Betegnelsen "snilt " barn, gir assosiasjoner til slemme barn i andre enden. En elendig betegnelse som vi i 2017 må bort fra

Jøss, det var da også en måte å tolke Ts sitt innlegg, jeg leser det helt annerledes. Det du ser som skryt ser jeg som oppriktig bekymring.

Hvorfor skal det ikke være lov til å være bekymret for et barn som er rolig? Har du prøvd å være det rolige barnet noen gang? Har du prøvd å være den som, til tross for gode foreldre og ingen omsorgssvikt, har en overutviklet respekt for autoriteter (som foreldre, lærere osv)? Har du prøvd å være det lille barnet som ikke klarer å ytre sine egne meninger, fordi det er de voksne sin jobb å bestemme? Nå vet jeg selvsagt ikke om det er slik for Ts sitt barn, men sånn var det for meg, og jeg kjenner andre tidligere "snille barn" som forteller om lignende følelser.

Det er faktisk like viktig for et "snilt barn" å bli sett, som det er for urokråkene. Du sier jo selv at du har vært en bedre forelder for urokråka, fordi urokråka krever mer. Skal man virkelig måtte kreve for å få det beste av foreldrene? Bær ikke foreldrene etterstrebe å gi det beste de kan, også til de barna som ikke krever? Hvordan skal man kunne gi det beste til "snille barn", hvis man ikke kan diskutere utfordringene ved å oppdra et "snilt barn"?

Jeg er forøvrig enig med deg i at vi trenger et annet begrep enn "snille barn", bruker det likevel her, i mangel på noe bedre.

Anonymkode: b6f35...04f

[Hermine3011]

På 21.8.2017 den 23.56, AnonymBruker skrev:

Jøss, det var da også en måte å tolke Ts sitt innlegg, jeg leser det helt annerledes. Det du ser som skryt ser jeg som oppriktig bekymring.

Hvorfor skal det ikke være lov til å være bekymret for et barn som er rolig? Har du prøvd å være det rolige barnet noen gang? Har du prøvd å være den som, til tross for gode foreldre og ingen omsorgssvikt, har en overutviklet respekt for autoriteter (som foreldre, lærere osv)? Har du prøvd å være det lille barnet som ikke klarer å ytre sine egne meninger, fordi det er de voksne sin jobb å bestemme? Nå vet jeg selvsagt ikke om det er slik for Ts sitt barn, men sånn var det for meg, og jeg kjenner andre tidligere "snille barn" som forteller om lignende følelser.

Det er faktisk like viktig for et "snilt barn" å bli sett, som det er for urokråkene. Du sier jo selv at du har vært en bedre forelder for urokråka, fordi urokråka krever mer. Skal man virkelig måtte kreve for å få det beste av foreldrene? Bær ikke foreldrene etterstrebe å gi det beste de kan, også til de barna som ikke krever? Hvordan skal man kunne gi det beste til "snille barn", hvis man ikke kan diskutere utfordringene ved å oppdra et "snilt barn"?

Jeg er forøvrig enig med deg i at vi trenger et annet begrep enn "snille barn", bruker det likevel her, i mangel på noe bedre.

Anonymkode: b6f35...04f

Har vært et "snilt" barn selv, så ja til alt du skriver.

Det er jo imidlertid ikke slik du skriver, at disse barna har mer respekt for autoriteter enn andre barn. De er bare en roligere personlighetstype som gjør at de i større grad enn mer urolige og robuste barn klarer å temme sine impulser. Med det du beskriver, bekrefter du mitt poeng- nemlig at "snille" barn får tilskrevet positive karakteristika (oppfører seg, er mer respektfulle etc). 

Så klart skal man diskutere sine barn, men diskusjonene fra foreldrene med disse barna har en tendens til å innholde beskrivelser som "mer respektfull," "snill mot alle", "masse venner," "aldri i bråk", "tidlig for sin alder," etc . Jeg oppfatter ikke dette som et uttrykk for bekymring, men heller et forsøk på å frammeheve. Om en var bekymret, ville det kanskje vært mer naturlig å brukt ord som "vansker med å hevde seg," "tørr ikke si fra ," "vansker med vennskap" osv. For dette er jo beskrivelser av barn som gir grunn til bekymring.

mange venner, stort nettverk, flink leker, populær, skoleflink og blid gjør ikke det. 

[Gjest Sugemerke]

Søskenbarnet mitt er slik, også som voksen. Han bare er sånn. Han klarer seg utrolig fint og har masse venner, nettopp fordi han er den han er. 

[AnonymBruker]

På 6.8.2017 den 2.09, AnonymBruker skrev:

Hvordan har du blitt? 

Sladrehank ja, jeg har sagt han ikke skal sladre, men si ifra selv. Jeg jobber selv i skolen og vet at de som sladrer fort får problemer med andre barn i klassen. Han sladrer ikke om ubetydelige ting, men jeg skulle likevel ønske at han kunne klart å si i fra selv noen ganger, kanskje ta igjen tilogmed (det sier jeg ikke til han da).

Anonymkode: 88bd1...33a

Tystere blir aldri likt noe som helst sted.

Anonymkode: be718...ac2

[Vera Vinge]

5 timer siden, Hermine3011 skrev:

Har vært et "snilt" barn selv, så ja til alt du skriver.

Det er jo imidlertid ikke slik du skriver, at disse barna har mer respekt for autoriteter enn andre barn. De er bare en roligere personlighetstype som gjør at de i større grad enn mer urolige og robuste barn klarer å temme sine impulser. Med det du beskriver, bekrefter du mitt poeng- nemlig at "snille" barn får tilskrevet positive karakteristika (oppfører seg, er mer respektfulle etc). 

Så klart skal man diskutere sine barn, men diskusjonene fra foreldrene med disse barna har en tendens til å innholde beskrivelser som "mer respektfull," "snill mot alle", "masse venner," "aldri i bråk", "tidlig for sin alder," etc . Jeg oppfatter ikke dette som et uttrykk for bekymring, men heller et forsøk på å frammeheve. Om en var bekymret, ville det kanskje vært mer naturlig å brukt ord som "vansker med å hevde seg," "tørr ikke si fra ," "vansker med vennskap" osv. For dette er jo beskrivelser av barn som gir grunn til bekymring.

mange venner, stort nettverk, flink leker, populær, skoleflink og blid gjør ikke det. 

Jeg skjønner jo at de som har et annet perspektiv, bl.a. deg med to veldig ulike barn, ikke forstår hva ts bekymrer seg for. På papiret virker jo alt bra, og ofte i praksis også. Og kanskje er ts litt overbekymret, men jeg opplever det ikke som skryt. Jeg leser ikke noe sted at hun fremhever sine egne evner som forelder som har fått et sånt "snilt" barn. Hun lurer jo på om han kan få problemer pga. det. Og det er jo noe fagfolk skriver om i blant - disse alt for tilpasningsdyktige barna som blir tråkket på av andre barn og sliter med å hevde seg selv og får trøbbel med selvfølelsen. Det er faktisk like alvorlig for et barn som at det ikke klarer å hemme impulsene sine. Igjen, nå tror ikke jeg at ts har grunn til bekymring, men jeg leser innlegget hennes som at hun er bekymret, ikke at hun skryter og vil ha bekreftelse på hvor flink hun er.

[AnonymBruker]

11 timer siden, Hermine3011 skrev:

Har vært et "snilt" barn selv, så ja til alt du skriver.

Det er jo imidlertid ikke slik du skriver, at disse barna har mer respekt for autoriteter enn andre barn. De er bare en roligere personlighetstype som gjør at de i større grad enn mer urolige og robuste barn klarer å temme sine impulser. Med det du beskriver, bekrefter du mitt poeng- nemlig at "snille" barn får tilskrevet positive karakteristika (oppfører seg, er mer respektfulle etc). 

Så klart skal man diskutere sine barn, men diskusjonene fra foreldrene med disse barna har en tendens til å innholde beskrivelser som "mer respektfull," "snill mot alle", "masse venner," "aldri i bråk", "tidlig for sin alder," etc . Jeg oppfatter ikke dette som et uttrykk for bekymring, men heller et forsøk på å frammeheve. Om en var bekymret, ville det kanskje vært mer naturlig å brukt ord som "vansker med å hevde seg," "tørr ikke si fra ," "vansker med vennskap" osv. For dette er jo beskrivelser av barn som gir grunn til bekymring.

mange venner, stort nettverk, flink leker, populær, skoleflink og blid gjør ikke det. 

Jaha? Først sier du "ja til alt jeg skriver", du sier dermed "ja" til at du har prøvd å være den som, til tross for gode foreldre og ingen omsorgssvikt, har en overutviklet respekt for autoriteter (som foreldre, lærere osv). Deretter forteller du meg at det ikke er sånn disse barna har det, de har i følge deg ikke mer respekt for autoriteter enn andre barn. Kjenner jeg har litt problemer med å ta deg seriøst når du motsier deg selv på den måten.

Newsflash: Det er ikke sånn at alle "snille barn" har den samme opplevelsen av det å være et "snilt barn". Noen er, som du selv har erfart, en roligere personlighetstype, og trives med å være "snill" og rolig. Andre er "snille" fordi de ikke klarer å oppføre seg anderledes, selv om de overhodet ikke trives med egen væremåte. Jeg har ikke forutsettning for å vite hvorfor Ts sitt barn er av den rolige typen, men når Ts er bekymret for barnet, har jeg ingen grunn til å anta at hun har andre intensjoner med innlegget enn å søke råd.  

 

Det er ikke slik at alle disse barna har mer respekt for autoriteter enn andre barn,  men noen av dem har det. Andre har bare en roligere personlighetstype. Hvis du leser hele innlegget mitt, så ser du at jeg ikke påstår at Ts sitt barn er blant de som har mer respekt for autoriteter enn andre barn. Jeg sier derimot at jeg slett ikke vet om det gjelder for dette barnet, men at jeg vet at det gjelder for noen av de "snille" barna. Jeg gir altså ikke alle "snille barn" karakterestikken "oppfører seg mer respektfult", men forteller at noen "snille barn" har en for høy respekt for autoriteter. Hvordan du klarer å se på det som en positiv ting får være din greie. Jeg ser ikke på det som positivt hvis noen ikke er i stand til å stå opp for seg selv.

Jeg har også vært et "snilt barn". Som barn kunne jeg helt sikkert blitt beskrevet som respektfull, snilll mot alle, masse venner, aldri i bråk og tidlig for min alder. Sikkert med mange andre positive karakterestikker også. Likevel var det i mitt tilfelle grunn til bekymring. Jeg var stille fordi jeg ikke turte hevde mine egne meninger. Jeg hadde mange venner, fordi jeg aldri sa imot de andre, jeg lagde aldri bråk, fordi jeg aldri turte si ifra. Nå sier jeg som sagt IKKE at det er sånn for alle "snille barn". Jeg sier at det er sånn for NOEN av dem. Jeg mener det er helt legitimt at Ts uttrykker bekymring for sitt barn, og synes egentlig det er litt ufint at du mener bekymringen hennes er skryt fordi hun ikke uttrykker seg på den måten du mener hadde vært passende. 

 

Anonymkode: b6f35...04f

[lillesky]

Tråden er ryddet for spekulasjoner.
/lillesky (mod)

[Gjest NotNaomi]

På 6.8.2017 den 20.13, AnonymBruker skrev:

Ja, han savner nok pappan sin, og det er jo noe jeg tenker mye på. Klart det er viktig at han står opp for seg selv, og det er noe jeg vet vi må jobbe med. Det med sladringen er ikke noe stort problem nå, men nå tenker jeg litt fremover. Han er bare fem år ja, så du har nok rett i at jeg kan slappe litt av nå. Mye kan heldigvis forandre seg i årene som kommer

Anonymkode: 88bd1...33a

Jeg vet om en gutt som var prikk lik sønnen din Ts,og han vokste opp hos far :-) så det siterte kan du se litt bort fra.

Det kan bli sånn at han endrer seg i tenårene. Mange "snille"barn gjør det :-)

Men gutten jeg vet om var sånn fram til han begynte på videregående. Han ble ikke direkte mobbet,for han var for "grei"om du skjønner? :-) men alle var ikke like allrighte,men han hadde alltid venner.

Nå har han blomstret for fullt! Fått mer selvtillit og selvsikkerhet,men,fremdeles den "greie"gutten. Men har hatt flere kjærester,men nå bryr han del lite om å være den mest ettertrakta,og han har søte kjærester hittil. En fin gutt er det. Ikke ønsk at han gjør så stort opprør senere. Vær forsiktig med hva du ønsker deg :-D

[AnonymBruker]

Datteren min var sånn, jeg og bekymret meg litt når hun var litt eldre enn gutten din fordi jeg var redd hun ikke skulle ha egne meninger. Nå er hun 20 år, har alltid vært like snill, fikk heller ingen "trassalder" i tenårene. Vi har et veldig godt og åpent forhold. Men heldigvis selv om hun alltid har vært snill, veldig sosial og har mange venner så fikk hun etterhvert også tydelige meninger, og vet hva hun vil og ikke vil. Noen mennesker er nok bare mer harmoniske enn andre. 

Anonymkode: 9962e...4a9

[Hermine3011]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Datteren min var sånn, jeg og bekymret meg litt når hun var litt eldre enn gutten din fordi jeg var redd hun ikke skulle ha egne meninger. Nå er hun 20 år, har alltid vært like snill, fikk heller ingen "trassalder" i tenårene. Vi har et veldig godt og åpent forhold. Men heldigvis selv om hun alltid har vært snill, veldig sosial og har mange venner så fikk hun etterhvert også tydelige meninger, og vet hva hun vil og ikke vil. Noen mennesker er nok bare mer harmoniske enn andre. 

Anonymkode: 9962e...4a9

Igjen; ikke harmoniske, men et genetisk roligere potensiale bare..

[Drakan]

Jeg var et sånt type barn.
Håper du er obs og ikke for streng. Kan hende han er litt virkelighetsfjern. Med en bra familie, og god veiledning så burde ikke noe galt skje. Men sørg for at han forstår at ikke alle voksne er "snill" og at man kan si ifra om man ikke liker noe. Prøv å kommuniser at det er greit å dele ting.