Fått barn med feil mann...

[JuliaKepler]

Den dagen mannen min sier at "ved et evt brudd, så skal jeg ha barna", ja, da er det virkelig kroken på døren og jeg skulle vist ham hvem som fikk barna!! 

[AnonymBruker]

1 time siden, Catzzzz skrev:

Nå er det heller ikke snakk om at jeg skal finne en annen mann... jeg skrev i første innlegg at jeg hadde begynt å legge merke til andre menn med kvaliteter jeg liker... og ja at jeg har begynt å vente på en prins på hvit hest... gjør ikke single det kvinner det? Poenget var at slike tanker har jeg ikke hatt på våre ni år sammen og spm var om vi hadde vokst i fra hverandre. 😊 Jeg har en god økonomi og har alltid vært flink med penger, har verken studielån eller billån lengre samt nesten full bsu og en sparekonto. Eneste lånet jeg har er boliglån så jeg føler meg trygg nok der til å stå på egne bein... jeg er heller i tvil om det er verdt å gjøre dette mot barna for at mor skal være lykkelig på landet...

Jeg forstår at du er skuffet, og jeg er helt enig i at mannen din er urimelig og har brutt sine løfter.

Men nå må du se realistisk på situasjonen. Hvis dere får et småbruk sammen: han er i full jobb, du er i full jobb og dere har to små barn som skal følges opp. I tillegg blir det oppussing og vedlikehold (som er veldig tidkrevende) OG ta vare på evt hester som skal stelles, luftes, trenes opp. Tipper at mannen din ikke kommer til å bidra mye her så alt faller på deg. I tillegg er det jo veldig dyrt å holde hest, pluss at de er jo bare for "kos" de produserer ingenting. Du sliter deg ut og forholdet går i vasken.

Hvis du går fra han: barna må bo i en koffert, pendle fram og tilbake og ha en splittet familie. Det kan komme steforeldre inn i bildet og forsure situasjonen. Du kjøper et småbruk og sliter deg ut på oppussing og bruker opp alle pengene dine, uten noe hjelp. Når du ikke har barna sitter du alene fordi du ikke kommer deg ut på grunn av dyra, dårlig råd osv. Idyllen er ikke så rosenrød som du så for deg.

Hva med å jobbe sammen om et kompromiss? Et hus som ligger landlig til, med stor hage og noen få dyr som ikke krever all verden (hund og høner?)

Du har barna å ta hensyn til nå. Du kan ikke lenger følge din egen drøm blindt - de må også være med. Sånn er det - du har valgt denne mannen, du har valgt å få barn. Du er nødt til å ta konsekvensene.

Anonymkode: bba90...ada

[AnonymBruker]

1 time siden, Catzzzz skrev:

Nå er det heller ikke snakk om at jeg skal finne en annen mann... jeg skrev i første innlegg at jeg hadde begynt å legge merke til andre menn med kvaliteter jeg liker... og ja at jeg har begynt å vente på en prins på hvit hest... gjør ikke single det kvinner det? Poenget var at slike tanker har jeg ikke hatt på våre ni år sammen og spm var om vi hadde vokst i fra hverandre. 😊 Jeg har en god økonomi og har alltid vært flink med penger, har verken studielån eller billån lengre samt nesten full bsu og en sparekonto. Eneste lånet jeg har er boliglån så jeg føler meg trygg nok der til å stå på egne bein... jeg er heller i tvil om det er verdt å gjøre dette mot barna for at mor skal være lykkelig på landet...

Husk, du og mannen din er dine barns fremste rollemodeller for de relasjonene de selv skal danne i voksen alder. Om det var en av døtrene dine som kom til deg med samme problemstilling, hva ville du rådet henne til? Ville du ønsket at hun skulle gi opp sine egne drømmer for noen som tilsynelatende ikke var i stand til å se verdien av dette offeret? Som forventet at alt skulle skje på egne premisser? Som ikke respekterte henne?

Anonymkode: c8e28...e86

[AnonymBruker]

2 timer siden, JuliaKepler skrev:

Den dagen mannen min sier at "ved et evt brudd, så skal jeg ha barna", ja, da er det virkelig kroken på døren og jeg skulle vist ham hvem som fikk barna!! 

Det er ikke bare en forelder som skal ha barnet, barnefordeling og samvær ordnes  ut fra hva som er barnets beste. Ved brudd, oppsøk familievernkontoret 

Anonymkode: 32bdf...452

[AnonymBruker]

Hadde ordnet meg slik at jeg visste hvordan det lå ann med barnefordeling osv, og deretter gitt et ultimatum og sagt at du heller vil å, kontra å leve med en somikke respekterer meg og bryter løfter. Han får fint holde det han har lovt. I det MINSTE skal du da såklart få ha dyr, hunder katter osv... Og blir han sur, ja da får han bli sur. Han kan ikke bare ta barna, dere må dele. 

Du kan alltids ta opp samalen om dette på tlf - dette er lov å bruke så lenge du deltar i samtalen. Ta det opp rolig, og hvis han blir sjokkert og begynner å true med å ta barna - så er du rolig og sier "jeg har tenkt på dette, og det fungerer fint med 50/50 løsning, hva syntes du? Vi må jo tenke på hva som er best for barna, ikke oss", og ta opp at han er frekk. Det er gull verdt dersom det blir videre krangling om samvær. 

Anonymkode: a16ae...19f

[AnonymBruker]

Livet er for kort til å være ulykkelig! 

Og barn har det best med lykkelige foreldre! 

Og du er ikke lykkelig! Du har sagt fra deg odelen pga han og så behandlet han deg sånn, og vil ikke en gang prøve og møte deg på midten. Jeg hadde absolutt ikke blitt i et sånt forhold. 

 

Anonymkode: 68592...549

[Carrot]

Det med barnefordeling er jo en trussel, neste gang tema er oppe og han kommer med det skal du rolig spørre om han virkelig mener slike trusler er oppbyggende for et forhold, om han tror at parforhold og foreldrerollen er en enveiskjøring der alt skal gå etter hans forventning og din evt ikke teller - for hvis han har så lite respekt for deg kan jeg ikke skjønne annet enn at du og ungene har det bedre uten ham?

[Marie90]

Du møtte "drømmemannen" for 9 år siden - ergo var du 20. 

20 er fryktelig ungt. Det er knapt ut av videregående, før det meste av studier og reell jobberfaring. Folk flest er ulike mennesker fra 20 til 30, og har helt ulike behov samt lever ulike liv. Som resultat er de færreste sammen med mennesket de var sammen med da de var 20, ti år etter. Man kan gå utifra at ens partner ved 20 ikke er ens livspartner, uavhengig av hvor forelsket man er. 

Greit at du ikke visste det da. Men nå er du snart 30, og du bør vite det nå. Jeg savner litt voksen refleksjonsevne her. Det naturlige ville være å innse det absurde i å planlegge en detaljert fremtid for 9 år siden, eller love hverandre noe som helst. Kanskje har du vært heldig som simpelthen har beholdt noen veldig enkle 'ambisjoner' siden da, og du påtar deg derfor retten til å si at han har "sviktet" og "endret retning". Newsflash: nesten alle endrer retning. Og nesten alle er hestejenter som tenåringer. Du er kanskje en av de få som fortsatt er det. Men du kan snu på det og tenke at om du hadde valgt en annen mann for 9 år siden, og forventjet at han skulle forbli den samme mannen over ti år, så hadde du hatt samme resultat. Du har ikke valgt feil mann, du har simpelthen valgt for tidlig - punktum. Og det at du attpåtil har gått hen og fått barn - to ganger - gjør at du ikke kan avskrive det som idioti og gå videre.

Jeg vet ikke helt hva slags råd jeg skal gi. Jeg ser det ikke som noe trist at du ikke lenger har odelsretten. Odelsarven er en ganske utdatert tradisjon, og dette er vel det beste eksempelet på det - det faktum at du var villig til å gi fra deg odelsretten for denne mannen tilsier jo at den ikke var noe du kunne ivareta i utgangspunktet. 

Du kan være alenemor på et småbruk eller du kan tilpasse deg et annet liv med ham. Barna må uansett kunne se sin far. Det beste vil være om dere kan finne et sted som i best mulig grad ivaretar dere begges ønsker. Ingen av dere vil få full pakke.

 

[AnonymBruker]

Blir irritert av å lese 😟

Ikke pga skrivefeil men pga samboeren din som virker å være utrolig egosentrisk ! 

Du må snakke med han og være tydelig på at dere hadde en avtale! Foreslå parterapi - virker som dere kommuniserer dårlig... 

ikke Finn deg i dette, Synnøve solbakken! 

Anonymkode: 5671b...7a5

[AnonymBruker]

10 timer siden, draug 75 skrev:

Alle sammen: den setninga der.
TS, det virker som du hatt et ønske om å overta gården, du utdanna deg til agronom, og har hatt lyst til å overta gården, men der har han fått deg på "bedre" tanker en gang i tiden.

Det gjør vondt å lese. Det er vondt å tenke på.

Derfor skal dere legge dere på sinn, alle, og spesielt unge kvinner:
En mann som skal ha deg til å begynne å gi slipp på det du vil han er sannsynligvis ikke den rette. Og det gjelder om det er odelen din du skal gi opp eller om det er å avslutte videregående tre måneder før du er ferdig eller hva som helst. Skygg unna. 

Det er da du skal begynne å lete etter en annen mann. Ikke når du har fått to unger med feil fyr.

TS sin historie er trist.

Men jeg fatter ikke hvordan resten av panelet kan si "du finner deg en ny mann."
Tror dere virkelig at det bare er å troppe opp på døra til en noen lunde velordnet singel noenogtredveåring med flyttelass og to unger "her er vi."? Dere venter dere virkelig at en mann som er godt forholdsmateriale skal gå på vent til han er godt over tretti år, med utsikter til å få en ferdigpakke med to unger han er nødt for å forsørge! "Få sparepengene dine, ungene trenger klær og jeg må få betalt kredittkortgjelda mi." Greit nok at kvinna vil ha flere barn, kanskje til og med med han. Men det er jo ikke sikkert de har råd til det en gang! To store unger som krever dobbelt opp av alt fordi de skal være både hos far og mor, ny etablering, og så i tillegg få to-tre småbarn? (Det beste av alt er at han forringer arven til sine egne barn, fordi hennes særkullsbarn arver han gjennom henne, og i tillegg arver de sin egen biologiske far. Hans barn arver bare det som eventuellt er igjen.) Den økonomien har ikke alle.
Det er utrolig teit tenkt det - moralen er faktisk: det gjør ikke så mye om du får ungene dine med en umulig mann, for det er bare å kvitte seg med han og finne seg en hvit ridder en gang i framtida.

Kvinner: kan dere ikke få barn med rett mann i utgangspunktet og ikke forvent at dere kan treffe en tosk som rydder opp livene deres når det går på tverke? Hadde jeg enda sett tegn til at dere setter pris på at en mann kommer inn i livene deres og for deres skyld tar omsorg for deres særkullsbarn. Men dere bare forventer det.

Kan jo være hun møter en som også har barn. Og det er oftere folk på landet finner seg nye partnere enn i byene - det er flere som forblir single i byene; kanskje fordi markedene her er mer overfladiske og kyniske?

Anyhow, Ts, å bryte opp er ingen dans på roser - ingen gjør det med lett hjerte. Men folk gjør det likevel. Det jeg prøver å si er at det er mange som har vært i liknende sko (om ikke samme situasjon, så i forhold som sliter og gjør en ulykkelig), som har vært redd og bekymret for en bruddprosess, men som har klart å gå videre. Du har også rigget deg bra økonomisk og kompetansemessig - jeg tror du har veldig gode forutsetninger for å takle et brudd og å stå på egne ben veldig bra.

Anonymkode: 239cb...3c9

[AnonymBruker]

1 time siden, Marie90 skrev:

Du møtte "drømmemannen" for 9 år siden - ergo var du 20. 

20 er fryktelig ungt. Det er knapt ut av videregående, før det meste av studier og reell jobberfaring. Folk flest er ulike mennesker fra 20 til 30, og har helt ulike behov samt lever ulike liv. Som resultat er de færreste sammen med mennesket de var sammen med da de var 20, ti år etter. Man kan gå utifra at ens partner ved 20 ikke er ens livspartner, uavhengig av hvor forelsket man er. 

Greit at du ikke visste det da. Men nå er du snart 30, og du bør vite det nå. Jeg savner litt voksen refleksjonsevne her. Det naturlige ville være å innse det absurde i å planlegge en detaljert fremtid for 9 år siden, eller love hverandre noe som helst. Kanskje har du vært heldig som simpelthen har beholdt noen veldig enkle 'ambisjoner' siden da, og du påtar deg derfor retten til å si at han har "sviktet" og "endret retning". Newsflash: nesten alle endrer retning. Og nesten alle er hestejenter som tenåringer. Du er kanskje en av de få som fortsatt er det. Men du kan snu på det og tenke at om du hadde valgt en annen mann for 9 år siden, og forventjet at han skulle forbli den samme mannen over ti år, så hadde du hatt samme resultat. Du har ikke valgt feil mann, du har simpelthen valgt for tidlig - punktum. Og det at du attpåtil har gått hen og fått barn - to ganger - gjør at du ikke kan avskrive det som idioti og gå videre.

Jeg vet ikke helt hva slags råd jeg skal gi. Jeg ser det ikke som noe trist at du ikke lenger har odelsretten. Odelsarven er en ganske utdatert tradisjon, og dette er vel det beste eksempelet på det - det faktum at du var villig til å gi fra deg odelsretten for denne mannen tilsier jo at den ikke var noe du kunne ivareta i utgangspunktet. 

Du kan være alenemor på et småbruk eller du kan tilpasse deg et annet liv med ham. Barna må uansett kunne se sin far. Det beste vil være om dere kan finne et sted som i best mulig grad ivaretar dere begges ønsker. Ingen av dere vil få full pakke.

 

For et inkompetent og nedlatende innlegg. Forskjell på hestejente og agronom. Du ville aldri kalt en mannlig agronom med planer om gårdsbruk for hestegutt (eller hestejente). 

Og selvsagt kunne hun nyttiggjort seg odelen, og om den er utdatert el ei, er et samfunnsspørsmål - for Ts var det en økonomisk god mulighet som hun ofret på visse betingelser. 

Noen skifter retning fra tyveårene og andre ikke, men typen her har jo ikke vært ærlig om der underveis. Og; at retningen er skiftet betyr her at man som mange par har vokst fra hverandre. Ts er ikke alene om å ha trodd på fremtidsplaner. 

 

Anonymkode: 239cb...3c9

[Catzzzz]

2 timer siden, Marie90 skrev:

Du møtte "drømmemannen" for 9 år siden - ergo var du 20. 

20 er fryktelig ungt. Det er knapt ut av videregående, før det meste av studier og reell jobberfaring. Folk flest er ulike mennesker fra 20 til 30, og har helt ulike behov samt lever ulike liv. Som resultat er de færreste sammen med mennesket de var sammen med da de var 20, ti år etter. Man kan gå utifra at ens partner ved 20 ikke er ens livspartner, uavhengig av hvor forelsket man er. 

Greit at du ikke visste det da. Men nå er du snart 30, og du bør vite det nå. Jeg savner litt voksen refleksjonsevne her. Det naturlige ville være å innse det absurde i å planlegge en detaljert fremtid for 9 år siden, eller love hverandre noe som helst. Kanskje har du vært heldig som simpelthen har beholdt noen veldig enkle 'ambisjoner' siden da, og du påtar deg derfor retten til å si at han har "sviktet" og "endret retning". Newsflash: nesten alle endrer retning. Og nesten alle er hestejenter som tenåringer. Du er kanskje en av de få som fortsatt er det. Men du kan snu på det og tenke at om du hadde valgt en annen mann for 9 år siden, og forventjet at han skulle forbli den samme mannen over ti år, så hadde du hatt samme resultat. Du har ikke valgt feil mann, du har simpelthen valgt for tidlig - punktum. Og det at du attpåtil har gått hen og fått barn - to ganger - gjør at du ikke kan avskrive det som idioti og gå videre.

Jeg vet ikke helt hva slags råd jeg skal gi. Jeg ser det ikke som noe trist at du ikke lenger har odelsretten. Odelsarven er en ganske utdatert tradisjon, og dette er vel det beste eksempelet på det - det faktum at du var villig til å gi fra deg odelsretten for denne mannen tilsier jo at den ikke var noe du kunne ivareta i utgangspunktet. 

Du kan være alenemor på et småbruk eller du kan tilpasse deg et annet liv med ham. Barna må uansett kunne se sin far. Det beste vil være om dere kan finne et sted som i best mulig grad ivaretar dere begges ønsker. Ingen av dere vil få full pakke.

 

Mulig du har et poeng angående konsekvenser... men du har også mistet noen poeng her føler jeg... ja jeg er hestejente og det er noe jeg savner... men jeg har også forberedt meg et helt liv på en livsstil, tatt utdanning og praksiss nok til å kvalifisere meg som en gårdsbruker... ikke bydame som drømmer om livet på landet. Jeg vet å holde inntekter i et bruk, nok til at det går i rundt. Ja, vi var unge...ja folk forandrer seg, men han har heeele veien vært så enig... om han ombestemte seg for to/tre/seks år siden... kunne han ikke sagt det da? Dette er noe vi har snakket om, fantasert om og ventet på. Jeg har heller ikke satt livet på vent som du skriver, jeg har benyttet meg av muligheten til å utdanne meg i en annen retning... jeg har til og med gått på byen👍🏻😝 jeg har reist til spennende destinasjoner  med venninner og alene.  jeg ga min odel videre til min onkel som jeg vet holder gården i vårt navn... jeg kan allikevel nå mine drømmer og mål et annet sted. Jeg var overbevist i så mange år på at han var/er den rette... det er min feil, det kan jeg være enig i. Men skal man vente til man er over 30 før man satser på kjærligheten... er det de du mener?  Igjen Sorry om innlegget ble rotete, men du provoserte meg ( selv om jeg kan være enig i noe)👍🏻

Endret 1. august 2017 av Catzzzz
Kom borti knappen etter fire ord😅

[Marie90]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For et inkompetent og nedlatende innlegg. Forskjell på hestejente og agronom. Du ville aldri kalt en mannlig agronom med planer om gårdsbruk for hestegutt (eller hestejente). 

Anonymkode: 239cb...3c9

Ville jeg ikke? Kan du legge ved kilder på det?

Alle er ansvarlige for å ta valg for sin egen fremtid. Om du legger din fremtid "på hyllen" fra 23 til 29 - blant ditt livs viktigste år - fordi din daværende kjæreste skal studere og du skal sitte der og tvinne tommeltotter, så tviler jeg på hvorvidt dette er din lidenskap. Da er ikke dette en karriere, kun en tenåringsfantasi.

Aldri i livet om jeg ville gitt fra meg såpass med muligheter som 23-åring for en mann jeg ikke engang var forlovet eller gift med, og det ville ingen oppegående kvinne. Om hun ikke innså det som 23-åring, burde det ha siget inn ved 24, 25, 26 osv.

[AnonymBruker]

2 timer siden, Marie90 skrev:

Ville jeg ikke? Kan du legge ved kilder på det?

Alle er ansvarlige for å ta valg for sin egen fremtid. Om du legger din fremtid "på hyllen" fra 23 til 29 - blant ditt livs viktigste år - fordi din daværende kjæreste skal studere og du skal sitte der og tvinne tommeltotter, så tviler jeg på hvorvidt dette er din lidenskap. Da er ikke dette en karriere, kun en tenåringsfantasi.

Aldri i livet om jeg ville gitt fra meg såpass med muligheter som 23-åring for en mann jeg ikke engang var forlovet eller gift med, og det ville ingen oppegående kvinne. Om hun ikke innså det som 23-åring, burde det ha siget inn ved 24, 25, 26 osv.

Kan du prøve å være litt mer nedlatende?

Er mange som ofrer sine drømmer og lidenskaper for ett forhold, ikke så rart når hun har fått beskjed om at ja det kommer etterhvert.

Anonymkode: 2dcfb...193

[Gjest Blondie65]

Er det ikke interessant å lese at TS ikke har forandret seg og at hennes mål og drømmer er de samme som da hun var 20? 

Ja, jeg er i grunnen enig i at det er mange valg en ikke burde tatt så ungt som 20. Men de fleste av oss gjør det likevel.  Jeg vil likevel få påpeke at TS var ung og uerfaren og stolte derfor på det hun trodde var drømmemannen. Denne naiviteten har hun lært av og tar nå konsekvensene av. Men hva er det å si om mannen? Har han løyet hele tiden eller bare deler av tiden? Når ble det klart for han at han måtte snakke TS etter munnen slik at hun ville være sammen med han? Fra dag en, eller litt etter litt? Var han en løgner fra starten, eller er dette noe han har "modnet til"?

For uansett hvor naiv TS kan sies å være, så er det opplagt at hun har vært ærlig om hva hun vil - har mannen?

[AnonymBruker]

15 timer siden, Marie90 skrev:

Og nesten alle er hestejenter som tenåringer.

Men er man hestejente går man Naturbruk og hestefaget, ikke agronomfaget som er et helt annet felt! Gikk nemlig førstnevnte selv, og det er lærer vi ikke om korn, hold av kyr, gris og lam, hvordan drive en gård og økonomien. Vi lærer om hest, og til nød lærer vi om korn fordi hesten spiser høy

Anonymkode: ff320...e81

[AnonymBruker]

12 timer siden, Marie90 skrev:

Ville jeg ikke? Kan du legge ved kilder på det?

Alle er ansvarlige for å ta valg for sin egen fremtid. Om du legger din fremtid "på hyllen" fra 23 til 29 - blant ditt livs viktigste år - fordi din daværende kjæreste skal studere og du skal sitte der og tvinne tommeltotter, så tviler jeg på hvorvidt dette er din lidenskap. Da er ikke dette en karriere, kun en tenåringsfantasi.

Aldri i livet om jeg ville gitt fra meg såpass med muligheter som 23-åring for en mann jeg ikke engang var forlovet eller gift med, og det ville ingen oppegående kvinne. Om hun ikke innså det som 23-åring, burde det ha siget inn ved 24, 25, 26 osv.

Selvsagt har jeg ikke kilder på det, ventet bare på en slik kommentar, i samme arrogante tone. Men ville du? 

"Ingen oppegående kvinne" ville gitt fra seg odel i 23 års alder..? Har du kilder på det? 

Til info kan man ikke alltid utsette odelsvalg i det uendelige, og Ts gjør ikke selv et stort nummer av det - fordi hun hadde en plan B, og en midlertidig plan C som hun har gjennomført, er omstillingsdyktig og var villig til å kompromisse. Hun sitter ikke og depper over odelen, men over at premissene for plan B plutselig ikke gjelder lenger. En ring på fingeren ville ikke endret på det. Ingen oppegående kvinne av 2017 ville basert valget på giftermål. Du fremstår temmelig naiv om det ville vært ekteskap som avgjorde. Anbefaler deg å google ordet skilsmisse. 

Ellers taler Ts' svar over for seg. 

Anonymkode: 239cb...3c9

[AnonymBruker]

Hvorfor mener han at han blir å få barna ved et brudd? Det er veldig stygt å si og han virker som han ser ned på deg.

Anonymkode: d2b30...739

[Catzzzz]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men er man hestejente går man Naturbruk og hestefaget, ikke agronomfaget som er et helt annet felt! Gikk nemlig førstnevnte selv, og det er lærer vi ikke om korn, hold av kyr, gris og lam, hvordan drive en gård og økonomien. Vi lærer om hest, og til nød lærer vi om korn fordi hesten spiser høy

Anonymkode: ff320...e81

Så er ikke jeg bare hestejente heller da...😉