Hvor ofte gråter typen deres foran dere?

[AnonymBruker]

1. Hvor lenge har dere vært sammen?

2. Når var første gang han åpnet seg for deg, med følelser ol?

3. Tar han lett til tårene eller er han hard å komme innpå?

 

Lurer fordi han jeg er sammen med var mye mer følsom og åpen i de første åra våre sammen. Nå er vi på vårt 9ende år og han viser sjeldent følelser lenger. Jeg savner den nærheten vi hadde før, da jeg følte at han var trygg nok på meg til å tørre å vise følelser når ting er vanskelig. Jeg har sett et par tilfeller hvor han har svelget unna og holdt masken. Og det gjør meg trist...

Anonymkode: 4453d...d34

[AnonymBruker]

1: 1 år, straks samboere 

2: har egentlig aldri åpnet alle sluser 

3: han har aldri grått foran meg. Han er en person som er veldig privat, men han svarer dersom jeg spør hva som er galt (ser det på han når han tenker på noe).

 

han er ikke en person som sitter å snakker om følelser. Han kan fortelle meg om ting som plager han, men som regel må jeg invitere til den samtalen. Det plager ikke meg. Han er veldig forståelsesfull ovenfor meg og det jeg evt trenger å snakke om, men han personlig er bare ikke slik å jeg vil ikke presse han. 

Anonymkode: a7c4c...faf

[AnonymBruker]

1. 7 år

2. Ikke helt åpnet seg

3. Har aldri sett han gråte for en faktisk situasjon han er i, men han gråter nesten hver eneste gang vi ser noe på tv/film som enten handler om dyr som blir skadet/dør, eller far/sønn forhold - pep talks, foreldre som sier de er stolte av barna sine etc. Tror han har en del issues fra barndommen som han ikke vil snakke om. Jeg har prøvd å presse det ut av han men han vil ikke si noe.

Anonymkode: 45609...97b

[AnonymBruker]

1. 3,5 år.

2. Da vi hadde vært sammen i tre-fire måneder.

3. Ikke egentlig. Men har sett han gråte et par ganger;  ved dødsfall og triste filmer..

Syns egentlig at han er sånn passe åpen.  takler ikke sånne som skal dele følelser i hytt og pine. Men godt å føle st jeg er den han deler ting med. 

Anonymkode: 6ca4a...b4a

[AnonymBruker]

vært gift 30 år og han gråter hver gang han ser meg.  Veldig glad jeg har en så følsom mann,.

 

 

(oh.. sorry... klarte ikke styre meg. Lykke til med tråden)

Anonymkode: 0ce8c...e57

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

vært gift 30 år og han gråter hver gang han ser meg.  Veldig glad jeg har en så følsom mann,.

 

 

(oh.. sorry... klarte ikke styre meg. Lykke til med tråden)

Anonymkode: 0ce8c...e57

Øøøhm?? 😳

Anonymkode: a7c4c...faf

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

1. Hvor lenge har dere vært sammen?

2. Når var første gang han åpnet seg for deg, med følelser ol?

3. Tar han lett til tårene eller er han hard å komme innpå?

 

Lurer fordi han jeg er sammen med var mye mer følsom og åpen i de første åra våre sammen. Nå er vi på vårt 9ende år og han viser sjeldent følelser lenger. Jeg savner den nærheten vi hadde før, da jeg følte at han var trygg nok på meg til å tørre å vise følelser når ting er vanskelig. Jeg har sett et par tilfeller hvor han har svelget unna og holdt masken. Og det gjør meg trist...

Anonymkode: 4453d...d34

1. Vi har vært sammen i snart 4 år.

2. Han har nok åpnet seg litt og litt, men jeg synes han åpnet seg mest for ca. 2 år siden

3. Han har grått framfor meg en gang bare. Jeg har noen ganger sett ham tilsynelatende sint, men det jeg kaller "mannetårer", altså at du ser at de har det vanskelig inni seg, men ikke gråter, kanskje heller virker kalde. Jeg synes han åpner seg mer og mer. Han har sagt at han stort sett bare gråter når folk dør (men kompisen hans sa at han gråt litt da han dro i militæret). Han kan ikke "holde masken" med meg, jeg skjønner alltid hva han tenker på. Han kan ikke skjule at han er trøtt en gang uten at jeg skjønner det. Men jeg har sagt til ham at han må prøve å snakke litt mer om følelser, fantasier osv, ihvertfall innimellom. Ellers blir det litt for mye gjetting på meg. Det er ikke vanskelig nå, men det kan jo komme dager hvor det blir vanskeligere for meg og da må han kunne si selv litt om hvordan han har det. Han er en veldig følsom mann, og samtidig vil han gjerne være litt tøff. Jeg liker generelt veldig godt den kombinasjonen. 

Den ene gangen han gråt framfor meg, ble han veldig flau og mumlet noe om at "menn ikke skal gråte". Jeg sa at visst kan de gråte hvis det er mye følelser. Jeg blei litt sjokkert faktisk, for det var ganske heftig da det kom. Men jeg har hørt at når menn først gråter, er det ofte en tillitshandling, for da stoler de veldig på den de viser det til. Så jeg svelget sjokket og bare, dette fikser vi. Jeg skjønte etterhvert at han hadde det veldig vanskelig og ble forvirret pga det. Men at han ble veldig fornøyd fordi jeg tålte at han var både lei seg og sur i den perioden. Det var noe med jobben som var vanskelig... Så byttet han jobb og ting ble bedre. Og han ble VELDIG glad i meg, kan du si. Jeg følte på en måte at jeg hadde bestått testen, hvis det gir mening. Han synes jeg er det beste i verden, omtrent, siden det skjedde. Han har kanskje lurt på om jeg var til å stole på og så fikk han svaret sitt? 

Anonymkode: c2314...eaa

[AnonymBruker]

Lov for meg som er mann selv å svare, eller?  

1: Vært sammen med den nåværende kjæresten i fire år.

2: Jeg tror jeg har vært omtrent like åpen hele veien. Vi kjente hverandre i flere år før vi ble et par og hadde vært ganske åpne med hverandre om følelser også før vi ble sammen. Men noen ting forblir kun for meg selv, og det vil de nok alltid gjøre. Jeg føler sjelden jeg får noe nyttig tilbake hvis jeg snakker om det aller innerste, bare at jeg forvirrer og frustrerer. Jeg vet at folk har medfølelse med meg om jeg forteller dem om triste ting, men det hjelper meg ingenting. Det er altfor krevende og vanskelig å forklare de aller innerste tankene mine til noen til at jeg kunne fått respons som faktisk var nyttig. Det handler ikke om kjæresten min i seg selv, hun er en fantastisk bra dame og ville gjort det hun kunne for å hjelpe meg, men jeg vet at det å søke støtte og trøst for enkelte tanker bare ikke fungerer. Jeg liker at hun en gang iblant ligger bak meg og stryker på meg fremfor det motsatte, og vi kan gjerne snakke om forbigående ting som plager meg og gjør meg nedfor, men å skulle prate om alt som foregår i hodet mitt ville bare ført til at hun ikke forstod (ikke fordi hun ikke evner å forstå ting, også fordi det er vanskelig å forklare) og at jeg ikke ville fått særlig nyttig respons. Det sier jeg ikke for å være kjip, det sier jeg fordi det er realiteten. Jeg har aldri fått noe ut av å åpne absolutt alle sluser overfor noen andre heller, herunder profesjonelle med tiårs erfaring den gang jeg gikk til slikt.

3: Jeg har aldri grått foran henne, men så har jeg vel aldri grått hverken foran noen andre eller for meg selv heller siden jeg fylte ti år. Ikke fordi det er skikkelig "teit og homo og barnslig" og alle mulige andre idiotiske tanker enkelte menn har om menn og gråting, bare fordi det aldri skjer samme hvor trist jeg føler meg. Tror rett og slett ikke jeg har gråting i registeret mitt. Jeg var like langt unna at det skulle renne saltvann ut av øynene mine da katten min døde da jeg var 13 (og tro meg, da var jeg virkelig ekstremt lei meg) og da en av mine beste venner tok sitt eget liv da jeg var rundt 20 som jeg er når jeg knyter skolisser eller spiser potetgull. Hvorvidt jeg gråter (eller er blank i øynene, ser trist ut etc.) eller ei er en fullstendig ubrukelig måte å vurdere om man har kommet innpå meg eller ikke. Det hører man eventuelt kun på det jeg sier.

Anonymkode: 54c35...1af

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler sjelden jeg får noe nyttig tilbake hvis jeg snakker om det aller innerste, bare at jeg forvirrer og frustrerer. Jeg vet at folk har medfølelse med meg om jeg forteller dem om triste ting, men det hjelper meg ingenting. Det er altfor krevende og vanskelig å forklare de aller innerste tankene mine til noen til at jeg kunne fått respons som faktisk var nyttig. Det handler ikke om kjæresten min i seg selv, hun er en fantastisk bra dame og ville gjort det hun kunne for å hjelpe meg, men jeg vet at det å søke støtte og trøst for enkelte tanker bare ikke fungerer. Jeg liker at hun en gang iblant ligger bak meg og stryker på meg fremfor det motsatte, og vi kan gjerne snakke om forbigående ting som plager meg og gjør meg nedfor, men å skulle prate om alt som foregår i hodet mitt ville bare ført til at hun ikke forstod (ikke fordi hun ikke evner å forstå ting, også fordi det er vanskelig å forklare) og at jeg ikke ville fått særlig nyttig respons.

Anonymkode: 54c35...1af

Blir nesten nysgjerrig på hva slags tanker det er for noe som er helt umulig å sette ord på. Jeg har selv følt på ting som kan være vanskelig for andre å sette seg inn i, men har alltid kunnet si dem til ihvertfall en dagbok og til dels venner og kjæreste. 

Det som kanskje er vanskelig for meg er at jeg har en litt spesiell personlighet (har hatt det testet), og at ikke alle forstår hvordan jeg tenker alltid,men jeg har ikke noen vanskelighet for å sette ord på det jeg tenker på overfor meg selv. Har du selv tatt noen test for å sjekke ut hva slags personlighet du har? (sier dette fordi jeg selv gikk til psykolog som sa at "alle tror de er spesielle, det er normalt å føle at man er spesiell" og så tok jeg MBTI-test som sier at bare 1 % av befolkningen har samme personlighet som meg, hehe  )

Anonymkode: c2314...eaa

[AnonymBruker]

1. Vi har vært sammen i 4 måneder.

2. Han har ikke åpnet seg helt 100% for meg enda, men jeg har vel strengt tatt ikke gjort det jeg heller.

3. Jeg har ikke sett han gråte sånn egentlig, men en gang jeg ble utsatt for en ulykke hvor han ikke visste hvor stort skafeomfanget var, var han virkelig livredd. Da han kom inn på rommet og så meg i senga, kunne jeg se at 10kg blr lettet fra skuldrene og at øynene hans ble blanke. Han tok henda kjapt til hodet og hikstet før han kom bort til meg og nesten kvelte meg i en klem. 

Anonymkode: 23926...eb7

[AnonymBruker]

En av mine ekser kalles fremdeles gråtegutten av mine venner. Han virket ekstremt følsom, og tok til tårer i enhver situasjon der han "følte seg misforstått", ikke fikk det som han ville, eller bare ville ha litt sympati. 

Det tok meg faktisk noen år å forstå at det var en strategi for å få sympati, og for å på en måte sette folk ut, slik at han fikk det som han ville. Det virker veldig sterkt på folk at en mann gråter. 

Mannen var rendyrket narssissist, og jeg forstod etterhvert at han kunne skru av og på kranen som han ville. Virket ikke den strategien (noe den ofte gjorde, men ikke så mye etter at den ble gjennomskuet), så hoppet han rett til neste strategi. Kranen av på sekunder. 

Etter dette har jeg faktisk satt pris på menn som ikke gråter ofte, men som likevel er genuine. Å gråte så andre ser det er ingen garanti for at følelser er genuine, og å ikke gråte betyr ikke at man ikke har følelser! Tårer kan også brukes som mental utpressing, og man er ikke nødvendigvis kald dersom man ikke tar til tårer. 

Selv gråter jeg sjeldent, men jeg er svært følsom og ekte likevel.

Anonymkode: f4a6b...e7d

[AnonymBruker]

Aldri felt ei tåre 

Anonymkode: 9f711...9aa

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Blir nesten nysgjerrig på hva slags tanker det er for noe som er helt umulig å sette ord på. Jeg har selv følt på ting som kan være vanskelig for andre å sette seg inn i, men har alltid kunnet si dem til ihvertfall en dagbok og til dels venner og kjæreste. 

Det som kanskje er vanskelig for meg er at jeg har en litt spesiell personlighet (har hatt det testet), og at ikke alle forstår hvordan jeg tenker alltid,men jeg har ikke noen vanskelighet for å sette ord på det jeg tenker på overfor meg selv. Har du selv tatt noen test for å sjekke ut hva slags personlighet du har? (sier dette fordi jeg selv gikk til psykolog som sa at "alle tror de er spesielle, det er normalt å føle at man er spesiell" og så tok jeg MBTI-test som sier at bare 1 % av befolkningen har samme personlighet som meg, hehe  )

Anonymkode: c2314...eaa

Ja. Altså, det er vel forsåvidt mulig å formulere det om jeg hadde satt meg ned og bestemt meg for å bare "skrive det ut av meg" og deretter revidere det og koke det ned til noe forståelig. Men jeg tror ikke det ville vært særlig enkelt for andre å sette seg inn i, langt mindre å (uten å ha brukt alle årene jeg selv har fundert på saker og ting i eget hode) på rekordtid komme frem til noe nyttig og konstruktivt jeg ikke selv har tenkt på allerede. Det klarte i hvert fall hverken psykologer eller psykiatere. Og jeg må oppriktig si at jeg sliter med å henge med i svingene selv iblant. Dessverre er det jo også, naturlig nok, litt vanskelig å forklare hva det er som er så vanskelig å forklare. Jeg bare har erfart at forsøk på å ta opp absolutt alt med noen bare gir meg en påminnelse om hvor alene jeg på sett og vis er i den forunderlige måten hodet mitt til tider fungerer på. 

Emosjonell støtte, der partneren i hvert fall forstår det man beskriver rent logisk og kausalt, og at man bare kan si fra om man trenger en klem og en å holde fast i, er sikkert bra for mange. Jeg skjønner at det ofte har en verdi bare at noen bryr seg. Jeg setter selv pris på det de gangene det som plager meg er f.eks. at det er noe dritt på jobben eller i familien min. Men når det gjelder det aller innerste av tanker, de som kretser rundt i hodet mitt helt uavhengig av ytre faktorer i hverdagen, da er det å høre "Jeg skjønner... Jeg elsker deg og vil gjerne hjelpe" eller "gode råd" fra de som bare har hørt min kortversjon (langversjonen ville tatt noen år uten pauser) og reflektert over den i noen dager fremfor de tiårene jeg selv har brukt egentlig mer frustrerende enn godt. Dessverre. 

Jeg tror nok det er flere faktorer som gjør at det er vanskelig (eller lite nyttig?) for meg å snakke om absolutt alt med noen, være seg partner eller en annen, enn det som kommer frem i en sånn MBTI-test. Men jeg har tatt noen av dem, altså, og jeg ender uten unntak som INTJ  

Nå skal jeg ikke spore av TS' tråd ved å legge ut i det vide og det brede om min egen psyke og mine egne erfaringer, altså, men det var et interessant spørsmål. Og det kan jo være litt nyttig for TS å høre direkte fra en mann her inne også, selv om jeg kanskje ikke er særlig representativ.

Anonymkode: 54c35...1af

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja. Altså, det er vel forsåvidt mulig å formulere det om jeg hadde satt meg ned og bestemt meg for å bare "skrive det ut av meg" og deretter revidere det og koke det ned til noe forståelig. Men jeg tror ikke det ville vært særlig enkelt for andre å sette seg inn i, langt mindre å (uten å ha brukt alle årene jeg selv har fundert på saker og ting i eget hode) på rekordtid komme frem til noe nyttig og konstruktivt jeg ikke selv har tenkt på allerede. Det klarte i hvert fall hverken psykologer eller psykiatere. Og jeg må oppriktig si at jeg sliter med å henge med i svingene selv iblant. Dessverre er det jo også, naturlig nok, litt vanskelig å forklare hva det er som er så vanskelig å forklare. Jeg bare har erfart at forsøk på å ta opp absolutt alt med noen bare gir meg en påminnelse om hvor alene jeg på sett og vis er i den forunderlige måten hodet mitt til tider fungerer på. 

Emosjonell støtte, der partneren i hvert fall forstår det man beskriver rent logisk og kausalt, og at man bare kan si fra om man trenger en klem og en å holde fast i, er sikkert bra for mange. Jeg skjønner at det ofte har en verdi bare at noen bryr seg. Jeg setter selv pris på det de gangene det som plager meg er f.eks. at det er noe dritt på jobben eller i familien min. Men når det gjelder det aller innerste av tanker, de som kretser rundt i hodet mitt helt uavhengig av ytre faktorer i hverdagen, da er det å høre "Jeg skjønner... Jeg elsker deg og vil gjerne hjelpe" eller "gode råd" fra de som bare har hørt min kortversjon (langversjonen ville tatt noen år uten pauser) og reflektert over den i noen dager fremfor de tiårene jeg selv har brukt egentlig mer frustrerende enn godt. Dessverre. 

Jeg tror nok det er flere faktorer som gjør at det er vanskelig (eller lite nyttig?) for meg å snakke om absolutt alt med noen, være seg partner eller en annen, enn det som kommer frem i en sånn MBTI-test. Men jeg har tatt noen av dem, altså, og jeg ender uten unntak som INTJ  

Nå skal jeg ikke spore av TS' tråd ved å legge ut i det vide og det brede om min egen psyke og mine egne erfaringer, altså, men det var et interessant spørsmål. Og det kan jo være litt nyttig for TS å høre direkte fra en mann her inne også, selv om jeg kanskje ikke er særlig representativ.

Anonymkode: 54c35...1af

Makes sense. Jeg tror du er veldig representativ; Broren min er trolig INTJ også, og jeg tror ikke han heller ser verdien av å "åpne seg", selv om han kan spørre hvis han har et konkret, semi-praktisk problem  Han ser verden i veldig saklige termer og synes mennesker er rare som har så mye følelser rundt alt mulig. Men han skjønner nok ikke helt det at han har følelser selv også  Selv opplever jeg at det er nettopp det å skrive jevnlig dagbok som gjør at jeg kan formulere ganske kompliserte problemer jeg har, ned til kortere versjoner som kanskje andre har mulighet for å forstå. Jeg må som regel selv forstå det først, før jeg kan dele det med andre. Ofte opplever jeg at andre ikke helt har erfart samme ting som meg, men de setter likevel pris på å høre det jeg tenker på - fordi de tenker mye rare tanker selv, bare litt andre slags. 

Anonymkode: c2314...eaa

[Horten Market]

Jeg sluttet å gråte da jeg var 12-13 år, det vil si i overgang til voksen mann. Dette skjer med alle gutter. Ikke fordi vi tar oss sammen og holder ting inni oss, men fordi vi ikke lenger har behov for å kommunisere med tårer. Det er ikke naturlig for menn å gråte.

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har aldri sett han gråte for en faktisk situasjon han er i, men han gråter nesten hver eneste gang vi ser noe på tv/film som enten handler om dyr som blir skadet/dør, eller far/sønn forhold - pep talks, foreldre som sier de er stolte av barna sine etc. Tror han har en del issues fra barndommen som han ikke vil snakke om. Jeg har prøvd å presse det ut av han men han vil ikke si noe.

Anonymkode: 45609...97b

Nettopp. Når menn gråter, er det gjerne ikke for det han opplever i dag som voksen, men det vonde fra barndommen. Det merker jeg på meg selv også. Jeg er mer følsom nå og kan få tårer i øynene når jeg ser en film som minner meg om mine vonde opplevelser, eller også noe fint som minner meg om det jeg drømte om som barn. Det er altså mer lengselen etter det som aldri var eller aldri ble, enn vonde ting fra den voksne hverdagen.

Det kvinner må lære, er at menn føler på en annen måte og viser det på en annen måte. Det er ikke sånn at menn som ikke gråter eller viser følelser som kvinner, stenger ting inni seg.

[Arabella]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

vært gift 30 år og han gråter hver gang han ser meg.  Veldig glad jeg har en så følsom mann,.

 

 

(oh.. sorry... klarte ikke styre meg. Lykke til med tråden)

Anonymkode: 0ce8c...e57

Sannelig om jeg vet hvordan jeg ville tolket dette. Hmmmm.

[AnonymBruker]

28 minutter siden, Horten Market skrev:

Det kvinner må lære, er at menn føler på en annen måte og viser det på en annen måte. Det er ikke sånn at menn som ikke gråter eller viser følelser som kvinner, stenger ting inni seg.

Nei, dere "mannegråter" når dere har det vondt, istedet. Jeg synes på mange måter det er vondere å se det, enn damer som gråter. Jeg gråter selv for ingenting og det betyr ikke noe. Men når jeg ser "mannegråt" er det alltid fare på ferde og det er ikke noe utløp for følelsene, heller.

Anonymkode: c2314...eaa

[a l'orange]

6 timer siden, Horten Market skrev:

Nettopp. Når menn gråter, er det gjerne ikke for det han opplever i dag som voksen, men det vonde fra barndommen. Det merker jeg på meg selv også. Jeg er mer følsom nå og kan få tårer i øynene når jeg ser en film som minner meg om mine vonde opplevelser, eller også noe fint som minner meg om det jeg drømte om som barn. Det er altså mer lengselen etter det som aldri var eller aldri ble, enn vonde ting fra den voksne hverdagen.

Tror det er veldig mye sant i dette.

Men jeg tror det gjelder for de fleste, at hvis de har mange følelser som de ikke helt får utløp for, så kan de se en film eller minne seg selv på andre ting fra en annen tid.

 

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, dere "mannegråter" når dere har det vondt, istedet. Jeg synes på mange måter det er vondere å se det, enn damer som gråter. Jeg gråter selv for ingenting og det betyr ikke noe. Men når jeg ser "mannegråt" er det alltid fare på ferde og det er ikke noe utløp for følelsene, heller.

Anonymkode: c2314...eaa

Grunnen til at det er vondt å se, er kanskje fordi det ikke er samme som du, altså noe fremmed? Litt sånn som menn reagerer når kvinner gråter? 

Er ikke enig at det ikke er noe utløp for følelsene. Det å gråte og snakke om ting er ikke eneste måten å få utløp for følelser.

 

Jeg er INTJ forresten, og gråter hele tiden og av det meste; Sinne, glede, følelsesmessig bevegethet...

[ekkoet]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

1. Hvor lenge har dere vært sammen?

2. Når var første gang han åpnet seg for deg, med følelser ol?

3. Tar han lett til tårene eller er han hard å komme innpå?

Jeg svarer for meg selv som mann

1. 15 år

2. Vi har vært ganske åpne med følelser alltid, men hun er mer følelsesmenneske enn meg.

3. Jeg gråter stort sett kun i begravelser, men da nesten uansett hvem det er som er død. (Litt snodig, men det er nesten aldri personen som er død jeg gråter for, men for alle andre som savner personen og har mistet en bror/far/mor/bestemor etc. Det er vel en empatisak). Dette har ikke endret seg.

Samtidig er jeg 15 år eldre enn da vi traff hverandre, jeg tror ikke utviklingen stopper opp når man er 20, man fortsetter å endre seg så lenge man lever. Noen ting blir man mykere på (barn for min del) og andre ting blir man hardere på (man innser at "slik er livet" i noen tilfeller)

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

1. Hvor lenge har dere vært sammen?

7 år. Kjent hverandre i 10.

2. Når var første gang han åpnet seg for deg, med følelser ol?

Før vi ble sammen. Vi pleide å gå turer når det var andakt på ungdomsklubben.Da åpnet han seg gjerne. Fortalte om sine følelser, triste opplevelser, drømmer og fremtidsplaner. 

3. Tar han lett til tårene eller er han hard å komme innpå?

Han er absolutt ikke hard å komme innpå - for de rette personene. Han er en type som tar lett til tårene. F.eks når vi ser triste filmer eller mennesker dør. Han grein også når han satt øksa i leggen. Altså ikke full blown grining, men klar tårestrøm. Ellers kan han gråte når han er lei seg og han gråt når jeg sto med positiv graviditetstest i hånda. Han er et følelsesmenneske, men viser nok mer følelser foran meg, enn andre. Det setter jeg pris på. 

Anonymkode: 4453d...d34

 

Anonymkode: df0e6...907