Samboer har et sinneproblem

[GammelKaktus]

6 minutter siden, Per30 skrev:

Om hun tar livet sitt da? Siden hun truet med det om eg kaster hun ut. Tror faktisk hun kan gjør det i sinne.. 

Du må prioritere barna, hva hun velger å gjøre er hennes problem, du har ikke noe ansvar der.

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Per30 skrev:

Umulig å snakke sammen om det når hun er rolig, skal ingenting til før det koker over for henne.. Så eg eg er forsiktig pga ungene. 

Har vært flere episoder, men er første gang ho henter en kniv.

Har ikkje vært deprimert som eg vet om, men er noe om fortiden hennes som er grunnen til sinnet. Det nevnte ho under denne krangelen, men nekter å fortelle. Politiet var innlandet, noe mer vet eg ikkje. 

Det som er vondt når hun ikke vil samarbeide for da blir det tvang. 

Det høres kanskje brutalt ut, og kanskje det tøffeste valget du må ta, men beskyttelsen din må være hos barna. Du skal selvfølgelig prøve å hjelpe henne, men du og dine barn kan ikke bo sammen med en ustabil person som ikke vil samarbeide. 

Anonymkode: b651d...f6e

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Per30 skrev:

Om hun tar livet sitt da? Siden hun truet med det om eg kaster hun ut. Tror faktisk hun kan gjør det i sinne.. 

Bare gjør det klart at du ikke "kaster henne ut" men bare vil at hun skal skaffe seg hjelp med det samme om hun er glad i deg og barna fordi dere trenger henne og er glad i henne, men trenger ting fra henne som hun ikke kan gi i den tilstanden men snarere kan skade alle, inklusive seg selv.

Forklar henne at det andre alternativet er at du ringer AMK om hun truer med selvmord og at det vil være mye værre for alle en at hun frivillig oppsøker hjelp.

Anonymkode: c4b78...f76

[Meadow]

Denne situasjonen er uholdbar! Her må du gjøre noe! Går jo ikke an å leve sånn, du må alltid gå på nåler og være forsiktig med hva du sier? Har hun vært sånn hele tiden?

[Gjest noe tilfeldig]

Foreldre som står å truer med kniv foran barn? Kastet ting på deg når du holder i en baby? 

Dette skyldes ikke Diabetes type 1. 

Du kan snakke med helsesøster på helsestasjon,

Samboeren din trenger hjelp, det kan være fødselsdepresjon eller fødselspsykose! 

Noen må følge dere opp videre. 

Barna må skjermes!

Om du ikke får barna vekk fra henne er du selv heller ikke egnet til å ta vare på dem, hun er åpenlyst et alvorlig risikomoment rundt dem slik hun oppfører seg nå.

Er du ikke redd hun ville kunne skade barna ??? 

 

Endret 24. juli 2017 av noe tilfeldig

[Mari Y]

1 time siden, Per30 skrev:

Samboeren (Dame) har er sinne problem. Og eg treng råd på hva eg skal gjør. 

Her er det som skjedde for noen dager siden: 

Vi hadde en liten diskusjon ang når eg skal ta pappaperm, ho blir irritert og vill ikkje snakke mer. Ho går ut av huset til 3 åringen som leker ute, eg skifter bleie på babyen og går ut etter ca 5min (eg tror alt er greit). Åpner ytterdøren og ho kommer mot meg og kaster en plastleke mot meg og babyen, eg går inn igjen. Ho kommer etter, fly forbannet!. Vi diskuterer, eg holder meg rolig ber ho roe seg ned. Ho er hysterisk og stormer ut på kjøkkenet og tar opp brødkniven. Stormer mot meg og babyen med kniven i hånden, stopper 1m fra oss, koker av sinne. Tar kniven til strupen og seie ho skal drepe seg selv. 3 åringen står i ytterdøra å ser på, gråter. Eg ber ho legge ned kniven, noe som ho gjør etter noen sekunder og ho løper til 3 åringen for å trøste henne? Eg går bort å tar 3 åringen inn og presser ho ut å låser døra. Ho knip meg hardt i armen når eg presser ho ut, sinnet hennes koker. Eg har fått et svært blåmerke. Eg gjemmer alle kjøkkenknivene. Vurderer å ringe politiet, men telefonen er tom for strøm.

Ho hamrer på døren/vinduet, skriker høylytt ber meg sleppe ho inn. Løper bort å velter grillen, går i boden å henter sykkelen min(dyr) slenger den bortover bakken. Setter seg på sin egen sykkel og forsvinn en liten stund. Kommer tilbake og forsetter å hamre på døren, prøver å snakke med henne gjennom vinduet for å roe henne. Roer seg etterhvert ned slik at eg tør å sleppe henne inn. Ho vil holde babyen, eg nekter pga situasjonen. Hisser seg opp igjen og sparker meg når eg sitt i sofaen mens eg holder babyen. Vi diskuterer mer. Eg vil ringe lege/familievern, men seie ho skal ta selvmord om eg forteller noen eller om eg går fra ho. 

Ting roer seg ned. Og neste dag er ho som normalt, som om ingenting har skjedd. 

Ho har en sykdom som gjør at eg mest sannsynlig får full omsorg for barna om eg går fra ho, 3åringen er veldig glad i mammaen sin. Så eg er i en vanskelig situasjon.

Ho har tidligere vært voldelig mot meg, slått, sparket og klortet. Men mest pga sykdommen sin. 

Hva gjør eg nå? 

Kontakt politiet, og et lokalt familiesenter/ krise- senter, tror jeg er det lureste. Kan hende nasjonalt kunnskapssenter mot vold har en liste over hvilke steder du kan oppsøke. 

[AnonymBruker]

Sørg for å få sånne hendelser på video, da det kan spare deg og barna tid og krefter etter den dagen du tar deg til fornuft og kommer dere vekk fra henne.

Anonymkode: 67b2e...f00

[Gjest NotNaomi]

For et drama! Stakkars barn sier jeg. Det der går ikke an. Syns nok du gjorde et par feil her også. Som at hun ikke fikk holde babyen da hun hadde roet seg ned blant annet. Det trigget jo til enda mer bråk. Men det er hun som har problemer,og hvis hun ikke vil gjøre noe med dette,må du jo flytte! Hun er jo voldelig mot deg også.

Tenker først og fremst på treåringen. Må jo ha vært traumatisk for henne å oppleve dette! Uff. Du må ta ansvar her.

[AnonymBruker]

Ta med deg ungene og dra på krisesenter.  Dama er gal. Sørg for at kun du har samvær 

Anonymkode: b75a9...e31

[Outlander]

Du må få  henne innlagt, mot vilje hvis du trenger det, og så fort som mulig.  Diabetes gjør ikke folk klinkende gæren som dette - høres ut som hun kan være bi-polar, men ikke noe her på KG som kan diagnose.  At du spørre hva du kan gjøre uten at du har faktisk fjernet barnet fra det galskapen er helt hårreisende.  Hva feiler deg?  Få disse stakkars barnet vekk fra henne så fort som mulig før de blir helt ødelagt og blir til voldelig, terroriserte voksne.  

Endret 24. juli 2017 av Outlander

[Mr. Kilmister]

11 timer siden, Per30 skrev:

Samboeren (Dame) har er sinne problem. Og eg treng råd på hva eg skal gjør. 

Her er det som skjedde for noen dager siden: 

Vi hadde en liten diskusjon ang når eg skal ta pappaperm, ho blir irritert og vill ikkje snakke mer. Ho går ut av huset til 3 åringen som leker ute, eg skifter bleie på babyen og går ut etter ca 5min (eg tror alt er greit). Åpner ytterdøren og ho kommer mot meg og kaster en plastleke mot meg og babyen, eg går inn igjen. Ho kommer etter, fly forbannet!. Vi diskuterer, eg holder meg rolig ber ho roe seg ned. Ho er hysterisk og stormer ut på kjøkkenet og tar opp brødkniven. Stormer mot meg og babyen med kniven i hånden, stopper 1m fra oss, koker av sinne. Tar kniven til strupen og seie ho skal drepe seg selv. 3 åringen står i ytterdøra å ser på, gråter. Eg ber ho legge ned kniven, noe som ho gjør etter noen sekunder og ho løper til 3 åringen for å trøste henne? Eg går bort å tar 3 åringen inn og presser ho ut å låser døra. Ho knip meg hardt i armen når eg presser ho ut, sinnet hennes koker. Eg har fått et svært blåmerke. Eg gjemmer alle kjøkkenknivene. Vurderer å ringe politiet, men telefonen er tom for strøm.

Ho hamrer på døren/vinduet, skriker høylytt ber meg sleppe ho inn. Løper bort å velter grillen, går i boden å henter sykkelen min(dyr) slenger den bortover bakken. Setter seg på sin egen sykkel og forsvinn en liten stund. Kommer tilbake og forsetter å hamre på døren, prøver å snakke med henne gjennom vinduet for å roe henne. Roer seg etterhvert ned slik at eg tør å sleppe henne inn. Ho vil holde babyen, eg nekter pga situasjonen. Hisser seg opp igjen og sparker meg når eg sitt i sofaen mens eg holder babyen. Vi diskuterer mer. Eg vil ringe lege/familievern, men seie ho skal ta selvmord om eg forteller noen eller om eg går fra ho. 

Ting roer seg ned. Og neste dag er ho som normalt, som om ingenting har skjedd. 

Ho har en sykdom som gjør at eg mest sannsynlig får full omsorg for barna om eg går fra ho, 3åringen er veldig glad i mammaen sin. Så eg er i en vanskelig situasjon.

Ho har tidligere vært voldelig mot meg, slått, sparket og klortet. Men mest pga sykdommen sin. 

Hva gjør eg nå? 

Om dette er tilfellet bør du ta ungen å stikke, eventuelt hive ho ut. Men det aller beste er om ho kan få hjelp. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri turt å la henne være alene med barna. 

Anonymkode: d79ae...b42

[AnonymBruker]

Helt sykt hvordan slike ting bagatelliseres når det gjelder damer. Jeg har aldri skrevet i slike tråder som dette, men her er det vel åpenbart at mor trenger hjelp og må få tid alene. Du må gå. Så kan hun ta seg av barna når hun blir frisk. 

Anonymkode: d8813...bb4

[AnonymBruker]

Har jobbet en del med diabetes, og opplevd raseriet som det kan føre med seg. Har aldri opplevd at det kommer som en reaksjon på en samtale da slik som det virker som det gjør i dette tilfellet, og jeg får inntrykk av at hun legger skylden over på diabetesen når det er andre ting som er den egentlige grunnen. Ville gjort som de andre sier, få hjelp til henne.  Utredning, terapi, foreldrekurs. Du kan miste omsorgen for barna om det skulle bli en barnevernssak da du ikke klarer å skjerme dem. Det kan fort spinne veldig ut av kontroll. 

 

Anonymkode: 0b53e...18f

[AnonymBruker]

Altså, få litt samvær. Ikke omsorg alene. Ring noen! Be om hjelp. Krisesenter feks. 

Anonymkode: d8813...bb4

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har jobbet en del med diabetes, og opplevd raseriet som det kan føre med seg. Har aldri opplevd at det kommer som en reaksjon på en samtale da slik som det virker som det gjør i dette tilfellet, og jeg får inntrykk av at hun legger skylden over på diabetesen når det er andre ting som er den egentlige grunnen. Ville gjort som de andre sier, få hjelp til henne.  Utredning, terapi, foreldrekurs. Du kan miste omsorgen for barna om det skulle bli en barnevernssak da du ikke klarer å skjerme dem. Det kan fort spinne veldig ut av kontroll. 

 

Anonymkode: 0b53e...18f

Jeg leser HI mer som det er han som legger skylden for oppførselen på diabetesen hennes, ikke at hun gjør det.

Litt rart at han også spekulerer  at hun ikke ville kunne ha omsorg for sine barn fordi hun er diabetiker.

Ellers er jeg ganske enig med deg, her er det noe annet enn diabetes som spiller inn. Og dette "annet" er det som bør tas tak i.

12 timer siden, Per30 skrev:

Ho har en sykdom som gjør at eg mest sannsynlig får full omsorg for barna om eg går fra ho, 3åringen er veldig glad i mammaen sin. Så eg er i en vanskelig situasjon.

 

Anonymkode: 75277...622

[AnonymBruker]

14 timer siden, Per30 skrev:

Umulig å snakke sammen om det når hun er rolig, skal ingenting til før det koker over for henne.. Så eg eg er forsiktig pga ungene. 

Har vært flere episoder, men er første gang ho henter en kniv.

Har ikkje vært deprimert som eg vet om, men er noe om fortiden hennes som er grunnen til sinnet. Det nevnte ho under denne krangelen, men nekter å fortelle. Politiet var innlandet, noe mer vet eg ikkje. 

Hvordan rettferdiggjør det knivbruk? Klarer du virkelig å leve med deg selv om kniven plutselig en dag står i en av ungene?

Ungene er faktisk forsvarsløse. Det er din jobb som far å beskytte dem. Og det du må beskytte de fea nå er deres mor. Selv om hun ikke ender opp med å skade de fysisk, så vil de bli svært skadet psykisk. Vær så snill å gjør noe!!!!!

Ring ett krisesenter å prat med dem. De kan gi deg råd. Nå må du faktisk sette ungene først.

Anonymkode: c95fa...7ce

[AnonymBruker]

Dette er ikke greit i det hele tatt. Hadde barnevernet blitt involvert tror jeg fort at barna hadde blitt flyttet om det ikke ble bedring. Så da har du valget mellom å fortsette med en som kan risikere at du mister omsorgen for barna deres, eller du kan komme deg vekk fra den dama der! Det der er langt ifra greit.

Mvh.
Barnevernspedagog.

Anonymkode: 4b298...82f

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg leser HI mer som det er han som legger skylden for oppførselen på diabetesen hennes, ikke at hun gjør det.

Litt rart at han også spekulerer  at hun ikke ville kunne ha omsorg for sine barn fordi hun er diabetiker.

Ellers er jeg ganske enig med deg, her er det noe annet enn diabetes som spiller inn. Og dette "annet" er det som bør tas tak i.

 

Anonymkode: 75277...622

Jo men Ts har mest sannsynlig ikke kunnskap om sykdommen da han godtar at diabetikere er ustabile i humøret. Jeg har blitt angrepet flere ganger i det de får følinger, men det er ikke "vanlig" og kommer ikke som en reaksjon på konfrontasjon etter min erfaring. Det er noe man ser tegnene på om man kjenner brukeren/pasienten/hva som helsten. 

Det at han spekulerer i dette viser igjen at han ikke har kunnskap om sykdommen. 

Han burde få møte med noen med god kunnskap, finnes egne leger/sykepleiere for diabetes som kan rådføre her. Jeg har så vidt rørt borti sykdommen i psykiatri, så jeg er langt fra noen ekspert.

Det var egentlig enda ett poeng! De jeg har møtt med den type utagering+dia er ofte i psykiatrien. 

Anonymkode: 0b53e...18f

[Ild]

Lykke til, her har du fått mange gode råd. Sender deg en klem, du både har og kommer til å få en tøff tid fremover. Hun er syk, egner seg ikke som omsorgsperson og trenger hjelp. Husk at barn elsker foreldrene sine uansett og det er faktisk ingen grunn til å utsette dem for slike dramatiske opplevelser.

Jeg har selv temperament, men ville aldri aldri aldri gjort noe slik du forteller om din samboer.