Da var det min tur

[Gjest ricecrispies]

Ville bare si at jeg føler med deg. 🌷

Mistet selv min far da jeg var helt ung,for over 20 år siden.

Ta i mot all hjelp du kan få og ta tiden til hjelp. Kondolerer. 

[Tash]

På 28.7.2017 den 20.36, Blondie65 skrev:

Å nei, antall tårer og gråtende hikst er ingen definisjon på hvor mye man er glad i noen. Det kan jeg love. Jeg ser ut fra denne tråden at du var svært svært glad i han og at du har lidd et stort tap. Så kjære deg, den tanken om manglende kjærlighet fordi du ikke sørger "rett" kan du helt klart parkere. 

@Blondie65 Du har alltid så gode og kloke ord å komme med

 

Kjære TS: min dypeste medfølelse. Jeg kan ikke engang forestille meg hvor vanskelig du har det.
Mange gode tanker og medfølelse

[Gjest JanHelge]

Kondolerer!

[helledussen]

På 7/23/2017 den 16.18, AnonymBruker skrev:

Min far er dø. Skulle fylt 70 på tirsdag. Dykkerulykke. Visst i en halvtime. Tar det ikke inn. Han var den viktigste i livet mitt. Vi hadde ett meget spesielt bånd.Og her sitter jeg på KG. Syns KG kan være ett skummelt sted. Være snill med meg please.

Må bare uttrykke meg. Har fått vite masse detaljer men de sitter ikke, så helst ikke spør. Måtte bare si det. Får prosessen i gang. Hjernen min forstår ei.

Det virker så fjernet når en leser folk skriver slikt. Og nå også for meg. Men da var det altså min tur å gå sorgens vei. Lurer på når det slår meg. Har mye psykisk sykdom i livet. Håper jeg står. Sorgtips ?

Beklager anonymiteten.

Anonymkode: 7072a...bab

Min dypeste medfølelse i sorgen. Sorgen har ofte faser og vi kan føle vi går inn og ut av den. Plutselige og uventede dødsfall kan føre til at vi først er i sjokk. Vi klarer ikke å ta innover oss hva som har skjedd. Hvor lenge vi er i hver fase kan være ulikt fra person til person. Jeg tror det er viktig å erkjenne de følelsene som kommer uansett hvor vondt det gjør. Det er helt naturlig å sørge når man har mistet en man elsket. Du er ikke syk for at hjernen ikke forstår for dette er helt naturlig i en sånn situasjon du er i. Sorgprosessen er i gang og starter ikke nødvendigvis ved at du gråter og har oppfattet det som har skjedd. 

[AnonymBruker]

Takk så mye for medfølelese og tanker og støtte. Varmer. Skjønner dette vil ta tid.

Litt skummelt jeg har denne psykiske sykdommen i bund i tillegg.. Men så lenge jeg er frisk skal jeg klare stå i dette. På ett vis. Og tenker også at det ikke er helt uvanlig å bryte midlertidig sammen heller i denne prosessen. . Jeg vet iallefall hva som skjer da... For meg. Siden jeg har ett mønster på det. Og har psykolog.  Heldig sånn. To sammenbrudd til nå. Totalt forvirra og en annen verden. Skummelt. Men varte kun en dag hver og her jeg er igjen.

 

Føler mye til tider nå. Bra det. Men min før-tanke om at sorg handler mest om å væe lei seg, stemmer absolutt ikke for meg.

Føler litt på dette med å ikke være andre til bry. At jeg ikke kan snakke og snakke om dette. Spesielt sm tiden går .Bra med denne tråd. hm. Takk alle som har svart

Anonymkode: 7072a...bab

[Gjest Blondie65]

Du er ikke til bry, da. De fleste av oss har fra tid til annen behov for hjelp fra slekt og venner til store eller små ting. Nå er det du som trenger hjelp, da er de der for deg. Neste gang trenger de hjelp, da er du der for dem.

Jeg tenker også at det er på høy tid at vi tar et lite oppgjør med ordet "normalt" når det gjelder sorg og psyke.Vi er kanskje litt vel opptatte av at vi skal ha en normal reaksjon på noe og frykter verden rundt dersom vi selv føler at vi avviker fra normalen. Dermed stresser vi oss selv helt unødvendig. Det normale for deg er det du føler, ikke det du tror at andre skal se at du føler.

 

[AnonymBruker]

Veldig enig med deg angående det med "normal". Føler meg bittelitt klokere og tenker dette kan jeg spre til andre i ettertid. Jeg har i grunn ofte prøvd å fremme at det å føle "ikke etter boka" er normalt. Men har visst endel fastlåste tanker om sorg på forhånd ser jeg. Og ser helt klar at de som vet noe annet kan gjøre andre en tjeneste ved å dele. For jeg visste visst ikke mye om sorg nei.

Klaustrofobisk dette med at vi forventer og forventes å reagere slik og slik på ting, ja. Veldig viktig vi snakker sammen om dette alle sammen. For ikke bare skal en slite md å skjønne en føler normalt, en skal slite med å få aksept for det en føler når en kjenner en vil dele.

Jeg er meg. Slik det er for meg er det for meg ja. Men det gjør meg tryggere og jeg føler meg minde alene når andre forteller. Flokkdyr jeg er. Og godt i en helt ny situasjon og kjenne seg som en i flokken også. Selv om jeg nå prøver mer å tillate meg å være der jeg er. Men fy søren hvor hjernevaska jeg er angående normal sorg gitt.

Mest utslitt og litt i ørska her nå. Og gått fra å være B menneske til A menneske. For nå.

Klem tilbake.

 

Anonymkode: 7072a...bab

[AnonymBruker]

Hm. Merker også at mange av de persolige "svakheter" og særligheter jeg hadde fra før forsterkes. Som redd for å være til bry f.eks. Alltid vært med meg.

Anonymkode: 7072a...bab