Da var det min tur

[AnonymBruker]

Takk masse. Hjelper veldig med sånne eksempler. Gir trygghet. om at jeg antagelig ikke er på gal vei i prosessen. Takk veldig for at du deler med meg noe så personlig.

Rastløs, betyr vel en ikke finner roen. Visste bare ikke det var en del av sorg. Takk.

Anonymkode: 7072a...bab

[AnonymBruker]

På 28.7.2017 den 19.15, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner ikke. Min far  var så uendelig viktig for meg. Søylen. Den eneste jeg  har kjent på at jeg har elsket. Med sine feil og sine dyder. Snakket flere gang i uken på telefon.  men jeg føler nesten ingenting... eller.. Jeg.. vet ikke hva jeg føler.. er bare rastløs..

Skal sies at jeg har gruet så for hans død før at jeg har grått mye på forhånd over at jeg en dag måtte gi slipp.

Men vil helst få tak i å føle noe nå også. noe som gir mening.

Anonymkode: 7072a...bab

Kondolerer! Det gjør vondt å lese alle tanker og følelser du deler..

Jeg også har følt og hatt det slik som du beskriver her, hele livet. Da jeg var liten var jeg så redd og gruet meg så mye at jeg slet flere måneder av gangen med gråt og magesmerter. 
I mai mistet jeg morfaren min, og jeg klarer enda ikke forklare hvor utrolig jævlig det er. Dagen alt skjedde mistet jeg begrep om tid og alt, egentlig. Følelsene mine er enda en berg og dalbane uten like, og jeg er aldri "her". 
Men det skyldes kanskje også fordi jeg ikke har hatt noen å snakke med. Morfar var absolutt alt for meg, den eneste jeg stolte på og følte brydde seg om meg, og den eneste jeg brydde meg om..
Håper det går bedre med deg, at du har noen å snakke med og som bryr seg, og/eller at du får tid til deg selv og tillater deg selv å føle det du føler og går igjennom. 

Anonymkode: 1f2f8...10b

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kondolerer! Det gjør vondt å lese alle tanker og følelser du deler..

Jeg også har følt og hatt det slik som du beskriver her, hele livet. Da jeg var liten var jeg så redd og gruet meg så mye at jeg slet flere måneder av gangen med gråt og magesmerter. 
I mai mistet jeg morfaren min, og jeg klarer enda ikke forklare hvor utrolig jævlig det er. Dagen alt skjedde mistet jeg begrep om tid og alt, egentlig. Følelsene mine er enda en berg og dalbane uten like, og jeg er aldri "her". 
Men det skyldes kanskje også fordi jeg ikke har hatt noen å snakke med. Morfar var absolutt alt for meg, den eneste jeg stolte på og følte brydde seg om meg, og den eneste jeg brydde meg om..
Håper det går bedre med deg, at du har noen å snakke med og som bryr seg, og/eller at du får tid til deg selv og tillater deg selv å føle det du føler og går igjennom. 

Anonymkode: 1f2f8...10b

Takk for at du deler dine tanker med meg, og trist med din morfar og at du sliter slik. Kondulerer.

Takk for omtanken. Her er det ennå uroen som preger meg aller mest. Jeg får ei fred i kroppen. Urolig og rastløs. Noe uforløst ? Prøver så godt jeg kan å ha tiltro til prosessen,  Men godt å få sagt ord på det her og dermed fått definert at det jo er en følelse. Jeg føle da altså noe. Bra å vite.

Anonymkode: 7072a...bab

[AnonymBruker]

Kondolerer, mente jeg selvsagt.

Anonymkode: 7072a...bab

[AnonymBruker]

Da er han i jord. Og jeg er knust. For nå. En viktig del av virkeligheten min er borte, med ham. Og jeg vet ikke helt hva som nå er virkligheten.  Alt går over. Holder fast i det.

 

Anonymkode: 7072a...bab

[Gjest Blondie65]

 

[AnonymBruker]

Takk !

Anonymkode: 7072a...bab

[AnonymBruker]

Anonymkode: 3e12a...513

[AnonymBruker]

Takk !

Anonymkode: 7072a...bab

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Da er han i jord. Og jeg er knust. For nå. En viktig del av virkeligheten min er borte, med ham. Og jeg vet ikke helt hva som nå er virkligheten.  Alt går over. Holder fast i det.

 

Anonymkode: 7072a...bab

Et familiemedlem sa etter begravelsen til min far at nå starter en ny tidsregning. Jeg tenkte at det var noe tull, men nå begynner jeg også å kjenne på det. Det føles som et nytt og annerledes liv som vi plutselig må finne ut av hvordan vi skal leve. Hvem er vi nå, uten han? Noen ganger kjentes det ut som familien min var helt ødelagt. Da var jeg på bunnen. Men vi famler oss fremover, og det går sakte bedre.

Stor klem til deg TS. Hold ut.

Anonymkode: f1cd0...678

[heiheilillemei]

Kondolerer så mye TS  Ord blir fattige men det beste du kan gjøre er å være sammen med dine nære og kjære. Det tar tid å komme over sorg. Det kommer øyeblikk der du kjenner at nå greier du ikke holde tårene inne lenger, og det er helt greit.. I mange mange måneder og til og med år fremover. Du kommer til å leve et normalt liv igjen men plutselig kommer et minne, en tanke, en gjenstand som gjør at du tenker på han, og da kommer nok tårene. Husk at det alltid finnes sorgeksperter innen helsesystemet. De har hjulpet mange, og om du føler du har lyst å snakke med noen utenfor familie/venner er dette en fin ordning om du ikke er på dette allerede. Ikke hold følelsene inne! Gråt når du kjenner du trenger det, klem familie og venner, snakk med dem. 

Lykke til så mye. <3 Ønsker deg alt det beste.

 

[AnonymBruker]

Så snille dere er som trøster og har slik medfølelse med en fremmed. Takk. Godt. Godt at folk som dere fins. Fin del av en virklighet.

Jeg har nok levd ett liv der jeg har vendt meg til å ikke forvente noe av noen. Nå er den jeg stolte på gått bort og jeg må tørre danne de der livsviktige relasjonene med andre. Så en ny tid ja. Tung dag. Ny dag i morgen. Prøve se muligheter.

Egentlig mest redd for å ikke finne tilbake til det som jeg føler er meg. Men jeg var der i går. Begravelse i dag. Og håper på jeg dukker opp i morgen. Ja inni meg.  Proff hjelp jeg får torsdag faktisk. Samtale.

Takk så mye for svar.

Anonymkode: 7072a...bab

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Et familiemedlem sa etter begravelsen til min far at nå starter en ny tidsregning. Jeg tenkte at det var noe tull, men nå begynner jeg også å kjenne på det. Det føles som et nytt og annerledes liv som vi plutselig må finne ut av hvordan vi skal leve. Hvem er vi nå, uten han? Noen ganger kjentes det ut som familien min var helt ødelagt. Da var jeg på bunnen. Men vi famler oss fremover, og det går sakte bedre.

Stor klem til deg TS. Hold ut.

Anonymkode: f1cd0...678

Takk.  Lykke til med famlingen... Stor klem tilbake.

Anonymkode: 7072a...bab

[Gjest Blondie65]

Det er godt at du får profesjonell hjelp. Ikke fordi du sørger unormalt eller at du trenger det spesielt mer enn andre, men fordi det er godt å ha noen å snakke med som ikke har en mening om deg fra før.

Husk også at død er en livsendring - dette vet du jo. Men vi har en tendens til å normalisere disse tingene, uten å ta helt innover oss at dette virkelig er en "før og etter" opplevelse. Jo fortere en kommer i gang med "slik er livet nå", jo enklere blir bearbeidelsen. 

Nok en klem  til deg.

[AnonymBruker]

Takk, Blondie65. Forstår jeg sørger normalt. Dere her har hjulpet meg med forståelsen. Psykologen var der fra før dette siden jeg slet psykisk fra før. Det er fin å vite at jeg sørger normalt. Og samtidig griper den hjelpen jeg har. Takk for kloke ord rundt sorg.

 

En del av mitt opprinnelig sykdomsbilde er akkurat dette med å miste seg selv. Dissasoiasjon. Ikke huske hvem jeg er og hva jeg vansligvis føle og tenker. Så det er jeg i grunn alltid redd for. Selv om det er lenge siden jeg har vært skikkelig syk over lang  tid, så har jeg traumer av det og derfor alltid redd for å forsvinne for meg selv og inn i kaoset og tapet av å forstå meg selv og virkeligheten.  Du har så rett i at jeg må bare fortsette livet. Det er bare skummelt. Redd for å viskes ut og ikke høre min egen stemme inni meg. forsvinne. Greia er vel å ikke få panikk. Å si til meg selv: jeg vet du er redd for å bli syk. Det er du alltid... Men det er år siden sist og du er ikke der lenger nå. Også opplevd at folk har utnyttet meg da jeg var helt hjelpeløs. Så vanskelig å stole på folk. At folk vil meg vel og ikke bare er ute etter noe. Men også traumer har sine regler går det opp for meg men jeg skriver nå.

Men jeg sørger normalt ja. Ser det. Bare så redd. Men vanig for meg det også.

 

Tar til meg det du sier om å få ny-livet i gang. Takk. En dag av gangen. Bevege seg og finne nye steder å stå. Godt råd. Takk igjen for at du tok deg tiden.

Anonymkode: 7072a...bab

[AnonymBruker]

Takk igjen. Betyr så mye å skrive her. Og få svar.   Åpnet en dør  hodet mitt akkurat nå å tenke det finnes regler og vaner rundt min reddsel for å bli syk. Selvsagt er det slik...

Anonymkode: 7072a...bab

[Gjest Blondie65]

Jeg synes nå at du hjelper deg selv veldig ved å opprette denne tråden, søke hjelp før du får et ordentlig problem og ikke minst erkjenner at noen ganger må man ha hjelp.

Så all skryt til deg for å kjenne igjen at du trenger hjelp.

Og jeg er virkelig glad for å høre at det hjelper deg at vi skriver her.

 

[AnonymBruker]

Takk for alle kloke ord og omtanke ogstøtte, Blondie65.

Regnbuen til deg.

 

 

Anonymkode: 7072a...bab

[AnonymBruker]

Kondulerer ❤️ jeg har opplevd det samme som deg og vet hvordan det føles! Ta tiden til hjelp og ta vare på deg selv

Anonymkode: cf70c...e13

[AnonymBruker]

Takk. Blomst.

Anonymkode: 7072a...bab