Mild psykisk sykdom og graviditet - erfaringer

[AnonymBruker]

Hei! 

Anonym av åpenbare grunner her

Er det noen her som har mild psykisk sykdom (eller annen sykdom som gjør deg sliten) som har fått barn og kan fortelle litt? 

Jeg lurer også på om det er andre som har opplevd å bli frarådet hos lege å bli gravid ved depresjon/angst? 

Både fastlege, psykolog og lege ved psykiatrisk har sagt at de fraråder graviditet. Jeg syntes det er ganske sårt! Jeg føler at jeg er godt egnet til å bli mor og har gledet meg lenge. Jeg sa til de at jeg føler meg klar og kommer ikke til å følge rådet. Jeg skjønner veldig godt at de må si det, for å ha sitt på det rene, men syntes også det er litt rart at de ikke kommer med andre råd. Tok jo kontakt for å få hjelp og støtte ved graviditet, men får bare råd om å ikke bli gravid. 

Jeg har en depresjon/angst-diagnose som jeg opplever som lite alvorlig. I hverdagen merker jeg at jeg blir sliten av å være sosial og sliter med å koble av og sove. Angsten har jeg blitt flink til å jobbe meg gjennom og overvinne. For å sove bruker jeg ikke-avhengighetsskapende medisin i veldig lav dose (lege beskrev dosen som "homeøpatisk"). Iflg lege er ikke medisinen skadelig for foster og kan brukes under graviditeten. Jeg er 31 år, jobber 100 prosent i fast jobb, har samboer, familie i nærheten som følger godt opp på begge sider og mange gode venner. Jeg er høyt utdannet, aldri brukt røyk/narkotika, aldri gjort noe kriminelt, drikker lite alkohol, er slank og aktiv, frisk kroppslig og jobber med barn til daglig. Jeg har aldri vurdert selvmord eller selvskading, aldri vært manisk, alltid hatt høy ansvarsfølelse og har full kontroll over meg selv. Samboer er veldig støttende og veldig god med barn. Jeg skjønner at graviditeten og hvordan den påvirker kroppen må jeg gjennom på egenhånd, men jeg føler meg jo klar for oppgaven. Jeg skjønner at graviditet er slitsomt,  men det er skal jo også være en positiv opplevelse og jeg er optimist. 

Tar gjerne i mot erfaringer med graviditet fra alle som har sykdom som gjør at man blir sliten! Håpet på litt hjelp fra lege, men ser ut til at jeg må finne ut litt på egenhånd!  

Anonymkode: c4e95...743

[Gjest wahaj]

Har barn, og en sykdom som gjør meg sliten/utmattet bl.a.

Jeg har konstant dårlig samvittighet for at jeg ikke strekker til ift barna. De er inforstått med at jeg er syk og det er vondt når de spør om når jeg blir frisk.

Det er urettferdig overfor dem og jeg unner ingen barn en syk forelder. 

Men virker som du har gjort deg opp en mening uansett. Men jeg ville anbefalt deg å vente. Når i tillegg både lege og psykolog fraråder deg det. Du går i tillegg på medisiner for søvn, ville prøvd å slutte på de før tanken om barn uansett om det er skadelig eller ei. 

[Gjest lillagubban]

Feel tr[d

Endret 13. juli 2017 av lillagubban

[AnonymBruker]

Ts

24 minutter siden, wahaj skrev:

Har barn, og en sykdom som gjør meg sliten/utmattet bl.a.

Jeg har konstant dårlig samvittighet for at jeg ikke strekker til ift barna. De er inforstått med at jeg er syk og det er vondt når de spør om når jeg blir frisk.

Det er urettferdig overfor dem og jeg unner ingen barn en syk forelder. 

Men virker som du har gjort deg opp en mening uansett. Men jeg ville anbefalt deg å vente. Når i tillegg både lege og psykolog fraråder deg det. Du går i tillegg på medisiner for søvn, ville prøvd å slutte på de før tanken om barn uansett om det er skadelig eller ei. 

Takk for tilbakemelding. Det høres ut som om du er mye sykere enn meg og det er trist å høre at du sliter med dårlig samvittighet  

Du sier som legen min at jeg "skal vente". Men hva er det jeg skal vente på da? Dette er jo ikke noe jeg kommer til å bli frisk av? Jeg har hatt det sånn hele livet og føler meg bedre nå enn noen gang  Jeg føler meg som sagt veldig klar  Jeg er ikke så ung at jeg kan vente lenge

Selv er jeg mer usikker på hvordan graviditeten påvirker meg. I forhold til det å ha barn er jeg ikke spesielt bekymret. For meg er det ikke sånn at noen legger merke til at jeg er syk, det er noe jeg kjenner på selv. Jeg liker å være i aktivitet å ha noe å gjøre. Jeg jobber fullt, har tidkrevende fritidsaktiviteter, dyr og er mye sosial, og ligger aldri i sengen utenom på natta. Jeg har også en samboer som gleder seg veldig til å bli far og familie som ønsker å følge tett opp, så jeg er ikke alene med barn. 

Angående medisiner, kan jeg selvfølgelig slutte, men lege anbefaler å fortsette. Det er ikke sløvende medisiner, bare for å dempe angst ved leggetid. 

Anonymkode: c4e95...743

[AnonymBruker]

Dersom både behandlende lege, psykolog og lege ved psykiatrisk avdeling fraråder graviditet ville jeg ha hørt på de, og fortsatt å jobbe mot å bli frisk/bedre slik at jeg ble bedre egnet til å ta vare på et barn. Dersom du har vært i kontakt med psykiatrisk avdeling er nok sykdommen din mer alvorlig enn du fremlegger her. Dersom behandlerne dine fraråder graviditet blir du nok også ekstra nøye fulgt opp av barnevernet dersom du skulle velge å gå i mot rådene. 

Anonymkode: 00fe8...ce4

[AnonymBruker]

Du beskriver jo dette som veldig milde plager, men når du går til tre forskjellige leger for dette så kan det ikke være så mildt som du tror? Og når tre uavhengige leger fraråder graviditet, så tenker jeg at kanskje er det alvorligere enn du selv innser? 

Anonymkode: dab21...81c

[AnonymBruker]

Enig i AB over - man havner ikke hos psykiater med mild psykisk sykdom. Når tre fagpersoner, med lang erfaring fraråder deg graviditet, er ikke det uten grunn, det er ikke fordi de "må" si det for å være på den sikre siden. 

Anonymkode: c7f35...da4

[AnonymBruker]

Jeg har generell angst og går også på medisiner. Jeg har ikke blitt frarådet å bli gravid - men går til svangerskapsforberedene samtaler hos jordmor. Synes det er merkelig at de fraråder deg å bli gravid når du har så "lite" plager i hverdagen.. 

Anonymkode: e00e6...6c5

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Enig i AB over - man havner ikke hos psykiater med mild psykisk sykdom. Når tre fagpersoner, med lang erfaring fraråder deg graviditet, er ikke det uten grunn, det er ikke fordi de "må" si det for å være på den sikre siden. 

Anonymkode: c7f35...da4

TS: Svarer alle her. 

Det er jeg selv som har dratt til lege og bedt om råd og jeg selv som ønsket å bli henvist til psykolog. Jeg kjenner ingen av disse tre fra før og de kjenner ikke meg, anbefaling er gitt på generelt grunnlag. Jeg har aldri blitt innlagt eller lignende.

Jeg kommer til å til å bli noe "friskere" enn jeg er nå. 

Prøv å ta utgangspunkt i at det jeg sier er sant   

Ingen som har noe som helst sykdom eller plager her inne som kan gi noen erfaring, i stedet for å gjør meg ennå mer lei meg enn jeg er

Anonymkode: c4e95...743

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har generell angst og går også på medisiner. Jeg har ikke blitt frarådet å bli gravid - men går til svangerskapsforberedene samtaler hos jordmor. Synes det er merkelig at de fraråder deg å bli gravid når du har så "lite" plager i hverdagen.. 

Anonymkode: e00e6...6c5

Takk for god tilbakemelding

Ja, jeg opplever veldig lite plager i hverdagen, og føler meg bedre nå enn noen gang, har fungert så bra på de medisinene jeg tar de siste 3 åra. 

Hvordan er det svangerskapskontrollene? Jeg kjenner at jeg nesten gruer meg, hvis det skal bli noe negativt rundt det, altså at jeg må få høre hver gang at "vi anbefaler jo egentlig ikke de med psykiske sykdommer å bli gravide.. såå"... ? 

For all del, alle tre jeg har snakket med har vært hyggelige og sagt alle tre at "dette må vi si, for å ha vårt på det rene". Det er ikke som om de har noe personlig i mot meg. Men reagerte allikevel på at det var liksom det rådet jeg fikk. Jeg gleder meg masse til å bli gravid og jeg og samboer har forberedt oss et års tid nå til å begynne å prøve. 

Anonymkode: c4e95...743

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts

Selv er jeg mer usikker på hvordan graviditeten påvirker meg. I forhold til det å ha barn er jeg ikke spesielt bekymret. For meg er det ikke sånn at noen legger merke til at jeg er syk,

Anonymkode: c4e95...743

Når legen og psykologen sier du er for syk til å få barn, så merkes det at du er syk!

Jeg har møtt så mange mennesker som har fått barn til tross for problemer og diverse sykdommer, så mange barn, ungdommer som etterhvert blir voksne som blir helt ødelagt av barndommen sin. Jeg har stor forakt for syke mennesker som velge å få barn og mentalt herpe et annet menneske

Anonymkode: df284...077

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig i AB over - man havner ikke hos psykiater med mild psykisk sykdom. Når tre fagpersoner, med lang erfaring fraråder deg graviditet, er ikke det uten grunn, det er ikke fordi de "må" si det for å være på den sikre siden. 

Anonymkode: c7f35...da4

Også må jeg jo bare kommentere da, for jeg ser at du skriver at "man havner ikke hos psykiater med mild psykisk sykdom". For det første har jeg aldri sagt noe som psykiater, og for det andre er det heldigvis veldig lett i Norge å snakke med fagpersoner innen helse.  Jeg bare ba fastlegen om å snakke med psykolog, rett og slett, også henviste legen meg. Og her er det snakk om lavterskel samtale mens jeg var hos psykolog. Altså en lege som tilfeldigvis var på jobbe den dagen som ble vinka inn, fikk lese journalen min og ga meg råd om medisinering rundt graviditet. Verken psykolog eller lege kjenner meg utover den diagnosen jeg har og fastlegen er jeg veldig sjelden hos. 

 

Anonymkode: c4e95...743

[AnonymBruker]

 

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når legen og psykologen sier du er for syk til å få barn, så merkes det at du er syk!

Jeg har møtt så mange mennesker som har fått barn til tross for problemer og diverse sykdommer, så mange barn, ungdommer som etterhvert blir voksne som blir helt ødelagt av barndommen sin. Jeg har stor forakt for syke mennesker som velge å få barn og mentalt herpe et annet menneske

Anonymkode: df284...077

Det virker som mange ikke forstår hvordan dette fungerer Jeg har jo selv tatt kontakt meg lege og fortalt hvordan jeg føler det, og har fått en diagnose utifra det jeg forteller. Det er ikke som om noen har lagt meg inn eller legen på eget initiativ har gitt meg noen diagnose. De jeg har snakket meg nå kjenner meg jo ikke heller, utover at jeg har en mild diagnose, som er gitt av en annen lege for lenge siden.

De aller fleste mennesker i verden har ett eller annet som er litt hemmende i hverdagen. Noen har mye vondt i magen, noen er bipolare, har amputert ett bein, har søvnapne, er spillavhengig, røyker som en skorstein, har leddgikt, har ticks, har diabetes, osv osv. I forhold til mange andre føler jeg meg veldig frisk!

Jeg jobber med barn selv og ser barn med foreldre som er helt på bærtur hver dag. Det er veldig trist. Jeg føler at jeg er veldig ressurssterk i forhold til mange andre her i verden og kan tilby et barn mye godt  Jeg er på ingen måte bekymret for barnet, det kommer til å få det fint, det skal jeg og min flott samboer og familie sørge for! 

Det jeg etterspør råd om er graviditeten  

 

 

Anonymkode: c4e95...743

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dersom både behandlende lege, psykolog og lege ved psykiatrisk avdeling fraråder graviditet ville jeg ha hørt på de, og fortsatt å jobbe mot å bli frisk/bedre slik at jeg ble bedre egnet til å ta vare på et barn. Dersom du har vært i kontakt med psykiatrisk avdeling er nok sykdommen din mer alvorlig enn du fremlegger her. Dersom behandlerne dine fraråder graviditet blir du nok også ekstra nøye fulgt opp av barnevernet dersom du skulle velge å gå i mot rådene. 

Anonymkode: 00fe8...ce4

 

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du beskriver jo dette som veldig milde plager, men når du går til tre forskjellige leger for dette så kan det ikke være så mildt som du tror? Og når tre uavhengige leger fraråder graviditet, så tenker jeg at kanskje er det alvorligere enn du selv innser? 

Anonymkode: dab21...81c

 

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig i AB over - man havner ikke hos psykiater med mild psykisk sykdom. Når tre fagpersoner, med lang erfaring fraråder deg graviditet, er ikke det uten grunn, det er ikke fordi de "må" si det for å være på den sikre siden. 

Anonymkode: c7f35...da4

 

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når legen og psykologen sier du er for syk til å få barn, så merkes det at du er syk!

Jeg har møtt så mange mennesker som har fått barn til tross for problemer og diverse sykdommer, så mange barn, ungdommer som etterhvert blir voksne som blir helt ødelagt av barndommen sin. Jeg har stor forakt for syke mennesker som velge å få barn og mentalt herpe et annet menneske

Anonymkode: df284...077

☝️ Det de sier👍 Det er HELT KLART at når 3 fagpersoner, uavhengig av hverandre sier at du ikke bør få barn så er du nok sykere enn det du skriver her. Jeg er selv syk, har slitt med angst i mange år, men den har kommet pga utbrenthet, går på beroligende medisiner og har vært hos både fastlege, psykiater, psykolog og til konsultasjon på dps for å fastslå at det dreide seg kun om angst relatert til utbrenthet og "flink-pike-syndrom" og ingen av de fire har sagt at: nei, du bør ikke få barn, de har faktisk oppmuntret meg til det. Her har jeg ikke barn, men det er fordi jeg stopper meg selv. Så det er jo en vesentlig forskjell så tror som de andre sier at du er nok mye sykere enn du gir uttrykk for her og da hadde jeg helt klart latt være. 

Anonymkode: 64544...21b

[AnonymBruker]

 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

 

 

☝️ Det de sier👍 Det er HELT KLART at når 3 fagpersoner, uavhengig av hverandre sier at du ikke bør få barn så er du nok sykere enn det du skriver her. Jeg er selv syk, har slitt med angst i mange år, men den har kommet pga utbrenthet, går på beroligende medisiner og har vært hos både fastlege, psykiater, psykolog og til konsultasjon på dps for å fastslå at det dreide seg kun om angst relatert til utbrenthet og "flink-pike-syndrom" og ingen av de fire har sagt at: nei, du bør ikke få barn, de har faktisk oppmuntret meg til det. Her har jeg ikke barn, men det er fordi jeg stopper meg selv. Så det er jo en vesentlig forskjell så tror som de andre sier at du er nok mye sykere enn du gir uttrykk for her og da hadde jeg helt klart latt være. 

Anonymkode: 64544...21b

Takk for tilbakemelding. Jeg føler jeg er veldig ærlig når jeg forteller om meg selv. Igjen, dette er ikke snakk om at jeg går jevnlig til mange leger fordi jeg har et stort problem, det jeg selv som har spurt rett ut om medisinering og råd rundt gravidtet de siste 6 månedene. Det er ikke leger som kjenner meg godt, men det er sagt første gang de møter meg. Når jeg spør hvorfor handler det ikke om noe spesifikt angående meg, men de sier at på generelt grunnlag så gjennomgår kroppen mye forandringer under graviditeten og det er mange hormoner som kan påvirke humør, derfor blir graviditet ekstra påkjenning for de som har vansker psykisk.  Hos meg snakker de også om "flink-pike-syndrom", men jeg føler jeg er blitt mye flinkere til å gi faen og bare gjøre så godt jeg kan og være fornøyd med det de siste årene  

Anonymkode: c4e95...743

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS: Svarer alle her. 

Det er jeg selv som har dratt til lege og bedt om råd og jeg selv som ønsket å bli henvist til psykolog. Jeg kjenner ingen av disse tre fra før og de kjenner ikke meg, anbefaling er gitt på generelt grunnlag. Jeg har aldri blitt innlagt eller lignende.

Jeg kommer til å til å bli noe "friskere" enn jeg er nå. 

Prøv å ta utgangspunkt i at det jeg sier er sant   

Ingen som har noe som helst sykdom eller plager her inne som kan gi noen erfaring, i stedet for å gjør meg ennå mer lei meg enn jeg er

Anonymkode: c4e95...743

Man får ikke behandling hvis man ikke er syk nok. Det er altfor lite ressurser tilgjengelig i psykisk helsevesen i Norge. Jeg har diagnosen moderat depresjon med generalisert angst og panikkanfall, og måtte kjempe i tre år før DPS tok meg inn! Tre henvisninger før de anså meg som syk nok til å få hjelp. 

Men jeg skjønner ikke helt, du sier ingen av de kjenner deg? Går du ikke i behandling? Har du kun hatt en time med psykologen? De kjenner jo sykdomsbildet ditt, både via henvisning og ved å ha snakket med deg. 

Ellers kan jeg nevne at jeg selv har barn og ser jo at det påvirker barnet at jeg har perioder som går opp og ned. Hadde ikke disse lidelsene da jeg gikk gravid og fikk barnet, så jeg vet ikke hvordan selve graviditeten påvirker. Men når du er så syk at du går til behandling ville jeg ventet og snakket mer om det. Jeg har aldri blitt frarådet flere barn pga min psykiske helse. 

Anonymkode: dab21...81c

[AnonymBruker]

TS her. Skjønner at mange henger seg opp i at jeg "må være sykere enn jeg sier", men værsåsnill å ta utgangspunkt i at jeg snakker sant og ber om erfaringer fra de som har vært gjennom det samme.  

Merk at her er IKKE snakk om at jeg har blitt frarådet å få barn på noen som helst måte. Her er det snakk om selve det å være gravid og at det er for stor påkjenning. Det er ingen som betviler at jeg kan tilby et godt hjem til et barn. Beklager hvis det var uklart, men det er selve gravidtiten som er blitt diskutert med lege, ikke evne til å passe barn  

Anonymkode: c4e95...743

[AnonymBruker]

Jeg var veldig veldig syk av spiseforstyrrelse i mange år og hadde såvidt karret meg på beina da jeg på mirakuløst vis ble gravid. Jeg hadde allerede et etablert team rundt meg som støttet meg i det å beholde. Jeg valgte å stole på dem og på meg selv og beholdt. Å være eller ha vært syk før et svangerskap er faktisk ikke den beste forutsetningen i verden. Hormonene raser i kroppen din så vær forberedt på dette. Du har økt risiko for svangerskap og fødselsdepresjon og angsten din kan i stor grad øke. Jeg fikk en liten nedtur etter barnet var født og søvnmangel gjorde seg gjeldene men jeg klarte å komme opp. Svangerskapet gikk fint. Ts, du sier du har få plager i hverdagen og selv ba om å bli henvist. Men man blir faktisk ikke tatt inn på dps/ privat psykolog dersom det ikke er nødvendig. Ingen får medisin dersom det ikke er nødvendig og ingen psykolog og psykiater samt lege vil fraråde en kvinne å bli gravid dersom ikke mener det. Du ba selv om hjelp, vel la dem hjelpe deg. Bruk litt mer tid på å bli friskere, jeg lover deg at det vil være best for både barnet ditt og deg.

Anonymkode: d2da5...769

[AnonymBruker]

Når samtlige behandlere fraråder graviditet har du ikke en mild psykisk sykdom. Da har du en sykdom som i så stor grad påvirker din evne til å være mor at det ikke er tilrådelig hverken for deg å få barn, eller for et barn å ha deg som mor. 

Anonymkode: 4b1b8...1db

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Også må jeg jo bare kommentere da, for jeg ser at du skriver at "man havner ikke hos psykiater med mild psykisk sykdom". For det første har jeg aldri sagt noe som psykiater, og for det andre er det heldigvis veldig lett i Norge å snakke med fagpersoner innen helse.  Jeg bare ba fastlegen om å snakke med psykolog, rett og slett, også henviste legen meg. Og her er det snakk om lavterskel samtale mens jeg var hos psykolog. Altså en lege som tilfeldigvis var på jobbe den dagen som ble vinka inn, fikk lese journalen min og ga meg råd om medisinering rundt graviditet. Verken psykolog eller lege kjenner meg utover den diagnosen jeg har og fastlegen er jeg veldig sjelden hos. 

 

Anonymkode: c4e95...743

Jo, du sier jo selv i HI at du har vært hos lege på psykiatrisk avdeling - det er jo nettopp en psykiater. Det var ikke meningen å virke dømmende, men i måten du fremla det på virker det mye mer alvorlig enn det du beskriver i senere poster

Jeg har selv mild OCD. Den var aldri særlig fremtredende før graviditeten, og jeg visste heller aldri at de korte periodene jeg hadde med mye grubling og fæle tanker og vondt i magen var angst eller OCD. Det varte kun i få uker eller maksimalt et par måneder av gangen, og har aldri påvirket funksjonsevne, arbeidsliv eller sosialt liv forøvrig. 

I graviditeten eksploderte det desverre (graviditet har en tendens til å forsterke OCD men jeg visste jo ikke at det var det jeg hadde) og også etter fødsel, og jeg går nå selv til psykolog for å få bukt med plagene mine en gang for alle. For min del har det kun medført at jeg har en vond klump i magen hele tiden, og før jeg begynte hos psykolog kunne jeg bruke veldig mye tid på telefonen f. eks mens jeg ammet eller baby sov og Google ting jeg var redd for (min primære tvangshandling). Nå gjør jeg ingenting av dette, så utad kan ingen se eller merke at jeg har OCD bortsett fra mannen min som jeg klager min nød til innimellom. Jeg er på bedringens vei, selv om jeg vet jeg har langt igjen, og jeg gleder meg veldig til å bli "meg selv" igjen og kunne nyte mammalivet 100 %! 

Håper det hjalp deg litt

Anonymkode: c7f35...da4