Jeg gruer meg litt til å bli gravid

[AnonymBruker]

Snart 30 år, vært sammen med min store kjærlighet i 8 år. Han er 2 år eldre enn meg. Vi er begge veldig glad i ski, trening og friluftsliv og har mange venner med barn som klarer å prioritere en del av det (men ikke så mye som de skulle ønske). Jeg er også veldig glad i å pynte meg og gå på byen/ut og spise med venninner.

 

Når det er sagt, så er jeg 100 % sikker på at jeg vil ha barn og har vært veldig klar et års tid. Jeg har mast veldig mye på han, men han har vært veldig tilbakeholden med å begynne prøvingen og bare utsatt det igjen og igjen. (Han har alltid sagt at han vil ha barn, men han vil ha det frem i tid..) Det har vært så vondt for meg, og jeg har vært såå misunnelig på gravide damer og damer med babyer, og har følt at jeg har sett dem over alt. MEN han har endelig blitt med på å prøve, og vi har prøvd litt (ikke timet med eggløsning osv) et par måneder. Jeg ble såå lykkelig når han ble med på å sette i gang, og han virker virkelig klar for barn i måten han snakker også. 

 

Jeg har nå vendt meg til at vi er i denne prøvesituasjonen, men nå har jeg plutselig begynt å tenke veldig grundig over hva det vil innebære. Først skal jeg (forhåpentligvis) bli gravid og sannsynligvis bli kvalm og i dårligere form. Det er meget mulig at jeg legger på meg (jeg liker veldig godt å være slank, sporty og atletisk), og når babyen kommer må jeg kanskje venne meg til myye mindre søvn enn jeg er vant til og at jeg ofte må droppe ting jeg egentlig kunne tenke meg. Tidligere fokuserte jeg veldig på det fine og spennende og den store kjærligheten til barnet, men nå ser jeg mye mer nyansert på det. (Kanskje litt mer sånn min mann har tenkt) er dette vanlig? Er det sunt å forberede seg på dette også? Eller er jeg egoistisk? Noen som har noen tanker å dele?

Anonymkode: 3eb73...589

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er fornuftig at du tenker som du gjør. Det er ikke så dumt å være forberedt og å ha tenkt gjennom hva du går til. Det er ikke så rosenrødt å få barn som man lett får inntrygg av i blogger og på Instagram(ikke minst).

Jeg har inntrykk av at mange har en veldig stor fallhøyde. For de har sånn fokus på det materielle og perfekte rundt babyen at de glemmer at det skal komme et lite vesen som vil kreve mye og som slettes ikke ikke har tenkt å sveve på en rosa sky.

Skal ikke se bort i fra at du får en ro i deg når du blir gravid og ser at ting faktisk går bra. Du takler å være kvalm, takler at kroppen forandrer deg og takler en tilværelse der du må sette deg selv i andre rekke. Det skjer noe i en når babyen er født også. Det føles helt naturlig å sette babyen først og sette sine egne behov til side.

Jeg tenkte nok litt som deg i forkant og jeg følte meg veldig godt forberedt på mammarollen. Det var ikke alltid bare bare, men jeg taklet ting mye bedre enn forventet.

Lykke til

 

Anonymkode: 4200d...5cc

[frk.bie]

Jeg har ikke selv vært gravid eller noe slikt - men jeg har det helt likt som deg, noe som stopper meg i å bli gravid. Jeg ser for meg alt negative med å få barn og glemmer fort det som skal være positivt. Men samtidig tror jeg at dersom man er forberedt på at det ikke blir bare roserødt gjør at man takler det bedre enn ved at man faktisk er klar over at det blir tøft og nytt. 

Heier på deg og tror nok du klarer det bare bra :D 

[AnonymBruker]

Sikkert bare en fordel. Da jeg ble gravid i steinalderen, hadde jeg fokusert kun på alt jeg hadde hørt og lest om at barn var helvete på jord. Grudde meg skikkelig, og det var lurt, for da ble det jo en positiv overraskelse hvor enkelt det var.

Anonymkode: 53c78...38d