Føler at jeg er definisjonen på dårlig mor

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente som ikke har noen venner jeg kan prate med, så er vel derfor jeg legger ut et lite innlegg. Nok mest for å lufte ut litt....

I August 2016 ble jeg mor til min fantastiske sønn. Han er mitt et og alt, og jeg klarer meg ikke uten han. Men kanskje han hadde hatt det bedre uten meg? Bare hatt faren sin, eller ei annen mor? Tankene om å reise og trekke meg helt unna og ut av livet hans, er tilstedeværende. Og ikke for min del, men for hans del, og nå skal dere få lese hvorfor...

Da han var 7 mnd, fant han ut av at "nå er det virkelig på tide å teste ut mamma, hvor går grensene hennes?" 

Han begynte først med å krabbe ut i gangen å spise hundematen og kattematen. Vi bestemte oss for å sette opp grind mellom kjøkken og gang, da kunne han ikke krabbe ut å spise og leke med maten til dyrene. 

Da det ble ukult - at han ikke kom seg ut dit, bestemte han seg for å sjekke hva som skjer når han roter og kaster rundt med pyntetingene som står på tv-bordet. Jeg var raskt på, og sa konsekvent nei. Det funket en stund, frem til han begynte å reise seg opp og slå ting. Da begynte jeg med å sitte nede på gulvet med ham, og fjerne gå da hans og si konsekvent nei. Reaksjonen hans var skriking og han kastet kroppen bakover og begynte å sutre. Da han fikk reist seg opp igjen, skulle han ha klem, noe han selvsagt fikk. 

Da tv-bordet ble kjedelig, synes han at det var veldig morsomt med oppvaskmaskinen. Med skarpe kniver, og ting som kan skade han, sa jeg også her konsekvent nei. Jeg fjernet han fra situasjonen og satt han på et teppe, 3 meter vekk fra oppvaskemaskinen. Her ble det høy skriking og gråt, og jeg tenker at han er sur, og går tilbake til å ta oppvasken. Når han kom krabbene bort til maskinen igjen, fjernet jeg han, og lot han sitte å være syr. Dette gjentok seg mange ganger - og over flere mnd. Nå har han endelig skjønt det da. 

Nå for en drøy mnd siden, var vi (Jeg og mini) på gruppetreff med barselgruppe på helsestasjonen. Der satt vi i en sirkel, jeg og mini, 5 andre mødre og deres barn, 1 fysioterapeut, og 1 helsesøster. Borte i det ene hjørnet står det et gjerde som folk bruker til gå trening. Guttungen min, nysgjerrig som han er, krabber med en gang bort dit, og skal sjekke. Plutselig, ut av det blå, begynner han å grine. Jeg sier at "mamma er her" og strekker ut armene mine. Jeg sitter ca 3 meter bort fra han, og han kunne bare krabbe til meg hvis han var utrygg. Det ender da altså med at jeg må gå bort å hente han, og gå tilbake og sette meg med han på fanget. Han lager seg ut av fanget mitt, og går bort i hjørnet igjen og begynner å grine. Jeg går bort og henter å trøster. Dette gjentar seg 3 ganger.

For 5 dager siden, var vi på 10 mnd kontroll hos helsesøster, hvor hun tar opp dette her. Hun sier at grunnlaget til at guttungen ikke krabber bort til meg for trøst, er fordi at jeg ikke har vært med på hans nedturer. At jeg ikke har vært flink nok til å trøst han når han har vært lei seg. Som mor stikker dette selvfølgelig langt inn i hjertet, men det var det som skjedde i etterkant som er grunnen til at jeg tenker at guttungen har det bedre med faren sin, eventuelt at får får seg ny dame som kan fungere som mor for guttungen. 

Torsdag ettermiddag, klokka bikker 15.30 og får kommer inn døra. Guttungen får en klem og blir satt ned på gulvet igjen. Jeg sitter å leker med han, mens får lager mat. Guttungen reiser seg opp langs veggen, mister balansen og detter å slår seg. Han begynner å grine og jeg kommer krabbene mot han og skal trøste han. Han ser på meg med frykt i øynene, han skriker og gråter og forter seg å krabbe vekk fra meg og mot far for å få trøst. Dette gjør selvfølgelig at jeg føler at guttungen er utrygg på meg, at jeg ikke vil stille opp for han og trøste han når han trenger det. Jeg føler meg såret og som ei dårlig mor. Som ei som bare kan stille opp for sønnen min - når han ikke har noe valg. 

Så, idag, mandag. Klokka bikker 11.30 og guttungen skal sove. Jeg legger han i senga si, og han begynner å gråte. Jeg setter meg inn ved siden av senga hans og snakker stille og rolig med han, forklarer at mamma er her, noe som bare gjør stemningen  dårligere. Guttungen reiser seg opp, faller og slår hodet i sengekanten. Han begynner å grine, og jeg reiser meg opp og plukker han opp. Jeg prøver å trøste - nytteløst. Han slår og sparker. Han biter meg og klorer meg og stikker meg i øyet med fingrene. Jeg mister grepet på han fordi han vrir seg. Han henger brått opp ned og jeg har bare tak i ene beinet hans. Jeg må legge han rolig ned på gulvet for å ikke miste han. Så får han satt seg opp, fortsatt gråtkvalt. Jeg går mot han med armene strakt rett ut for å få løftet han opp. Han begynner å skrike end mer, og krabber vekk og prøver å gjemme seg. Jeg blir veldig lei meg, og forlater rommet i 30 sek for å tørke de mange tårene som renner ned av kinnene mine. Da jeg går inn på rommet igjen, så får jeg plukket han opp og prøver å trøste han. Til slutt legger jeg ham ned i senga og han får bamsen sin og kose med. Han legger seg ned og gråter, og jeg setter med ved siden av senga hans. Jeg sitter der i drøye 10 min før han sovner. 

 

Så hvis du sliter med å føle deg som en dårlig mor fordi barnet ditt datt ned fra sofaen, eller du har klipt neglene for langt ned, så ro deg ned. Det sitter ei her som pakker tingene sine for å gi hennes sønn et bedre liv - uten meg. Jeg har mistet ungen min ned fra sofaen, ned fra senga, jeg har klipt negler for langt ned, og vi har vært innlagt pga brannskader som er min skyld (Jeg mistet en flaske med nykokt vann til nan ut av kjøleskapet og deg sprutet på legg og lår på guttungen), men alt deg har ikke fått meg til å føle meg som verdens dårligste mor som jeg gjør nå når sønnen min ikke vil ha trøst av meg. 

 

Beklager veldig langt innlegg, jeg bare måtte lufte ut. Jeg har dessverre ingen andre - eller noe annet - enn et forum...

Anonymkode: faeb1...829

[Minlillesky]

Jeg tenker du burde fått veiledning på hvordan du burde håndtere sånne situasjoner og problemer du mener du har som mor til barnet ditt. Har du prøvd cosp kurset? Det kommer til nytte selv om man er en god/dårlig forelder. Har selv vært på cosp kurs og man ser ting på en annen måte etterpå. Prøv det, anbefales på det varmeste! Du kan og ta kontakt med barnevernet. De kan og hjelpe til for at du skal bli en bedre forelder til barnet ditt. Ikke bli skremt av barnevernet, de fleste er veldig dyktige og flinke. Sorte får finnes overalt i alle yrker. 

Jeg tenker du er en god mor som klarer å se at du trenger hjelp til mor-barn forholdet. Du spør om hjelp, du gjør noe for å finne ut av dette. Det er et stort og viktig steg videre. Ikke gi opp før du har prøvd alt. Dette går seg til, men det kan ta tid. 😊 💪

[AnonymBruker]

Han tar opp dine følelser av utrygghet, dermed blir han han utrygg. Du er den voksne, du er trygg og du bestemmer, her lar du jo han styre.

Anonymkode: 639d5...03b

[Vera Vinge]

Men kjære deg, ikke pakk tingene dine - gutten din trenger mammaen sin! Jeg klarer ikke å lese ut av innlegget ditt om du er alt for selvkritisk og helsesøster var på bærtur, eller om du trenger litt veiledning i hvordan du bedre kan trøste barnet ditt. Men det er jo åpenbart at du ønsker alt det beste for gutten din, og da må du enten jobbe med usikkerheten din og/eller få litt veiledning av f.eks. helsesøster. Det verste du gjør er jo å bli borte for barnet ditt. Med mindre du holder noe tilbake i innlegget ditt, er jo ikke det du skriver noen grunn til å forlate barnet. Du nevner at far kan få en ny stemor til barnet, men det vil jo aldri kunne erstatte deg!

Jeg syns det var fælt å lese innlegget ditt, og blir bekymret for om du kan være deprimert? I så fall er det hjelp å få, og jeg syns du burde lufte bekymringene dine for fastlegen og helsesøster. Og ta i mot all veiledning du kan få rundt hvordan du kan være til stede for barnet ditt, dersom du virkelig trenger det (men som sagt, vanskelig å se om det er det som er problemet eller om du gjør alt riktig, men er alt for selvkritisk). Det at barnet ditt ikke vil ha trøst av deg kan jo skyldes flere ting og trenger ikke å ha noe med deg som mor å gjøre, men et barn med mye temperament. (Mine barn har ikke alltid villet ha trøst med en gang, hvis de er sinte, men heller etter hvert.) Du skriver heller ikke noe om at alltid er sånn, eller bare disse eksemplene du nevner.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Vera Vinge skrev:

Men kjære deg, ikke pakk tingene dine - gutten din trenger mammaen sin! Jeg klarer ikke å lese ut av innlegget ditt om du er alt for selvkritisk og helsesøster var på bærtur, eller om du trenger litt veiledning i hvordan du bedre kan trøste barnet ditt. Men det er jo åpenbart at du ønsker alt det beste for gutten din, og da må du enten jobbe med usikkerheten din og/eller få litt veiledning av f.eks. helsesøster. Det verste du gjør er jo å bli borte for barnet ditt. Med mindre du holder noe tilbake i innlegget ditt, er jo ikke det du skriver noen grunn til å forlate barnet. Du nevner at far kan få en ny stemor til barnet, men det vil jo aldri kunne erstatte deg!

Jeg syns det var fælt å lese innlegget ditt, og blir bekymret for om du kan være deprimert? I så fall er det hjelp å få, og jeg syns du burde lufte bekymringene dine for fastlegen og helsesøster. Og ta i mot all veiledning du kan få rundt hvordan du kan være til stede for barnet ditt, dersom du virkelig trenger det (men som sagt, vanskelig å se om det er det som er problemet eller om du gjør alt riktig, men er alt for selvkritisk). Det at barnet ditt ikke vil ha trøst av deg kan jo skyldes flere ting og trenger ikke å ha noe med deg som mor å gjøre, men et barn med mye temperament. (Mine barn har ikke alltid villet ha trøst med en gang, hvis de er sinte, men heller etter hvert.) Du skriver heller ikke noe om at alltid er sånn, eller bare disse eksemplene du nevner.

TS her. Jeg kommer løpende alltid når han slår seg, med en gang. Helsesøster mener at grunnlaget til usikkerheten er at når jeg sier nei til han, og han blir sur, så lar jeg han være i fred istedenfor å trøste han. Fordi, som helsesøster sier, han blir ikke sur, han blir lei seg. Så små barn (8-10 mnd), blir ikke sinte, de blir lei seg. Så når jeg har sagt nei, og lagt han sitte å skrike og gråte og "knurre", i tro om at han er sur og får bare finne seg i at det ikke er lov å leke med kniv, har jeg gjort det stikk motsatte. Jeg har ikke vært der når han har trengt meg. Hun viste meg trygghetssirkelen, og på den så jeg jo at jeg ikke har vært der før han i hans nedturer. Jeg har bare vært der når han slår seg, og det er ikke nok... Jeg har ikke støttet han nok i de negative følelsene hans, som sinne, tristhet osv, så han er utrygg på meg. Det var slik hun fikk forklart meg det... Og de to siste eksemplene mine, er etter samtalen med helsesøster, og dette har jeg tenkt over hele helgen og prøvd å rette opp i. Så er vel både selvkritisk, men jeg tror også at jeg har ganske god selvinnsikt. 

Anonymkode: faeb1...829

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han tar opp dine følelser av utrygghet, dermed blir han han utrygg. Du er den voksne, du er trygg og du bestemmer, her lar du jo han styre.

Anonymkode: 639d5...03b

Hva mener du når du sier at jeg lar han styre? Jeg tok ikke helt den, og vil ikke misforstå hvis jeg kan få noen gode råd.. 

Anonymkode: faeb1...829

[AnonymBruker]

29 minutter siden, Minlillesky skrev:

Jeg tenker du burde fått veiledning på hvordan du burde håndtere sånne situasjoner og problemer du mener du har som mor til barnet ditt. Har du prøvd cosp kurset? Det kommer til nytte selv om man er en god/dårlig forelder. Har selv vært på cosp kurs og man ser ting på en annen måte etterpå. Prøv det, anbefales på det varmeste! Du kan og ta kontakt med barnevernet. De kan og hjelpe til for at du skal bli en bedre forelder til barnet ditt. Ikke bli skremt av barnevernet, de fleste er veldig dyktige og flinke. Sorte får finnes overalt i alle yrker. 

Jeg tenker du er en god mor som klarer å se at du trenger hjelp til mor-barn forholdet. Du spør om hjelp, du gjør noe for å finne ut av dette. Det er et stort og viktig steg videre. Ikke gi opp før du har prøvd alt. Dette går seg til, men det kan ta tid. 😊 💪

TS her. Helsesøster skulle si ifra når hun får beskjed om et slikt kurs igjen. Og så håper jeg at tia går fort, jeg kan ikke vente på å få lov å trøste han igjen, ting er bare litt tungt nå. Og håper at jeg får frem at jeg ikke prøver å klage, måtte bare få luftet ut, som anonym - tør ho ikke legge det ut med brukernavn...

Anonymkode: faeb1...829

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du når du sier at jeg lar han styre? Jeg tok ikke helt den, og vil ikke misforstå hvis jeg kan få noen gode råd.. 

Anonymkode: faeb1...829

De fanger opp foreldrenes usikkerhet på "et blunk", de reagerer gjerne med å bli usikker selv.

Jeg sier ikke det er slik hos deg, men prøv med "en mer tydelig, selvsikker og kontrollert" foreldrerolle, se om det hjelper. 

Anonymkode: 639d5...03b

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Helsesøster skulle si ifra når hun får beskjed om et slikt kurs igjen. Og så håper jeg at tia går fort, jeg kan ikke vente på å få lov å trøste han igjen, ting er bare litt tungt nå. Og håper at jeg får frem at jeg ikke prøver å klage, måtte bare få luftet ut, som anonym - tør ho ikke legge det ut med brukernavn...

Anonymkode: faeb1...829

Du kan også bruke rollemodeller der du øver barn i sosial kompetanse, det henger nemlig sammen med grunnleggende trygghet.

" Se bamsen Kalle, han falt og slo seg, stakkars Kalle, han er lei seg, nå skal jeg trøste Kalle" ( barnet ser du trøste, etterhvert så vil barnet lære, følge med og trøste.. ( kalles modelllæring, også fin til og utvikle videre trygghet for omsorgsperson )

Anonymkode: 639d5...03b

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du kan også bruke rollemodeller der du øver barn i sosial kompetanse, det henger nemlig sammen med grunnleggende trygghet.

" Se bamsen Kalle, han falt og slo seg, stakkars Kalle, han er lei seg, nå skal jeg trøste Kalle" ( barnet ser du trøste, etterhvert så vil barnet lære, følge med og trøste.. ( kalles modelllæring, også fin til og utvikle videre trygghet for omsorgsperson )

Anonymkode: 639d5...03b

TS her. Tror du det kan funke for et barn på bare 10 mnd? Han kaster jo selv rundt seg med ring og bamser - og tror ikke han skjønner at man må "trøste" bamsen fordi den slo seg. Er usikker på om et så lite barn har den forståelse. Gjør seg vel mer gjeldene for større barn? Eller er det jeg som har liten forståelse nå? 

Anonymkode: faeb1...829

[gullhjerte]

Huff, jeg føler veldig med deg i de vonde følelsene du har nå. Jeg synes det dummeste du kan gjøre er å gi opp nå, og forlate gutten din. Du virker veldig reflektert og interessert i å være en god mor - et bedre utgangspunkt finnes ikke. Dette har du alle forutsetninger for å gjøre noe med! 

Viser barnet trygghet hos deg i andre situasjoner? Hos faren sin? Andre voksne? Jeg har også opplevd "krakilske" barn som ikke roer seg i leggesituasjoner. Kan barnet ditt ha vært overtrøtt? Da har mine store problemer med å roe seg, og har flere ganger grått seg i søvn, selv om vi har forsøkt all trøst vi vet om. Så hvis det er slik at barnet sjeldent eller aldri viser trygghet hos deg, så er det annerledes enn om det er snakk om de enkeltepisodene du nevner her. 

Helsesøstre er viktige fagpersoner, men de kjenner ikke barnet ditt like godt som du gjør, og de ser kun noen minutter av en situasjon og kan dermed tolke feil. Følte du denne håpløsheten før helsesøster tok opp problemstillingen? 

Hvis HS hadde vært veldig bekymret, så ville hun informert deg om at hun så seg nødt til å melde sin bekymring til barnevernet, slik at de kunne følge dere opp. Jeg mener du kan ta kontakt med helsestasjonen igjen og spørre om de har kurs eller veiledning som kan være aktuelt og positivt for dere. Barnevernet kan også være en hjelpeinstans, men helsestasjonen bør ha oversikt.

Man er ikke automatisk god i noe man aldri har gjort (å være forelder, å oppdra et barn), men hvis man har en innstilling om at alt kan læres (growth mindset) og man er villig til å virkelig prøve, så er du den beste moren ditt barn kan ha! Jeg ønsker deg lykke til, og jeg håper du finner igjen tryggheten din igjen. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Tror du det kan funke for et barn på bare 10 mnd? Han kaster jo selv rundt seg med ring og bamser - og tror ikke han skjønner at man må "trøste" bamsen fordi den slo seg. Er usikker på om et så lite barn har den forståelse. Gjør seg vel mer gjeldene for større barn? Eller er det jeg som har liten forståelse nå? 

Anonymkode: faeb1...829

Modelllæring fungerer på 10 mnd, "det er bare helt enkelt " tøst av en bamse, en kan ikke forvente at læring tas opp med en gang, men begynner vi tidlig jo mer lærer de på sikt. Har jobbet på småbarnsavdeling med dette, mye i samling, der er de fra 1 år. ( ikke misforstå, det er ikke slik at "joda, klart det, vips kan de det" det skjer læring etterhvert.

Har jobbet konsekvent med de i åresvis da, hehe  fått mange trygge, gode, selvstendige barn

Anonymkode: 639d5...03b

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Jeg kommer løpende alltid når han slår seg, med en gang. Helsesøster mener at grunnlaget til usikkerheten er at når jeg sier nei til han, og han blir sur, så lar jeg han være i fred istedenfor å trøste han. Fordi, som helsesøster sier, han blir ikke sur, han blir lei seg. Så små barn (8-10 mnd), blir ikke sinte, de blir lei seg. Så når jeg har sagt nei, og lagt han sitte å skrike og gråte og "knurre", i tro om at han er sur og får bare finne seg i at det ikke er lov å leke med kniv, har jeg gjort det stikk motsatte. Jeg har ikke vært der når han har trengt meg. Hun viste meg trygghetssirkelen, og på den så jeg jo at jeg ikke har vært der før han i hans nedturer. Jeg har bare vært der når han slår seg, og det er ikke nok... Jeg har ikke støttet han nok i de negative følelsene hans, som sinne, tristhet osv, så han er utrygg på meg. Det var slik hun fikk forklart meg det... Og de to siste eksemplene mine, er etter samtalen med helsesøster, og dette har jeg tenkt over hele helgen og prøvd å rette opp i. Så er vel både selvkritisk, men jeg tror også at jeg har ganske god selvinnsikt. 

Anonymkode: faeb1...829

En helsesøster med trygghetssirkelen?..ha TRO på deg selv, barn lærer også i perioder, det går i rykk og napp, og det finnes virkelig ingen fasit, det burde denne helsesøsteren vite:)

Anonymkode: 639d5...03b

[AnonymBruker]

Det høres ut som cos-p er noe for deg ja. Det er et nydelig kurs ☺

Det du kan begynne med i dag, er å være bevisst på å støtte og benevne. Det er en del av cos-p. Når han blir lei seg, si at han er lei seg. Si hvorfor han er lei seg. Sett ord på det han føler. Når du må fjerne han fra f.eks oppvaskmaskinen og han reagerer med frustrasjon, si 'du ble sint og lei deg du, du fikk ikke leke med xx'. Vær der, sett deg på gulvet i nærheten og snakk med ham om hva han kjenner på. 'Klart du ble lei deg, du har så lyst å leke med xx, og så får du ikke lov.' Med trist stemme. Legg fra deg alt du holder på med og vis med hele deg at du er tilgjengelig. Speil ham ved å etterligne stemme og ansiktsuttrykk når han gråter og er lei seg. 

Dette klarer du helt fint å reparere! Begynn NÅ med speiling, støtte og benevning av følelser. Og så gjennomfører du cos-p så snart som mulig. 

Og du? Hadde du vært en dårlig mor, hadde du ikke vurdert å reise for at gutten din skal ha det bra. En god mor er ikke feilfri, en god mor innser sine feiltrinn og svakheter og gjør sitt ytterste for å rette opp i de feil hun gjør. Dette her kommer til å gå helt fint! 

Anonymkode: f20f4...d98

[AnonymBruker]

Dette vet jeg ikke om jeg helt forstod - men det kan jo tenkes at du utelater endel ting.

Jeg ville meldt meg på et kurs som andre her har anbefalt, men jeg er ikke helt sikker på om du skal ta helsesøsterens ord for sannhet om hun faktisk ikke har observert dere over tid - i hjemmesituasjon. 

Igjen; det er mulig at du utelater mange ting, men eksepelvis det med flasken; det var jo et uhell? Hva har det med dine evner til å trøste å gjøre?

Jeg må si at jeg ikke helt forstod dette, og hvorfor du utfra det du i innlegget forteller tenker at det er best at barnet ditt ikke skal ha deg som mamma.

Det kan jo også være at barnet selv har utfodringer ifht emosjonell tilknytning som ikke har noe med deg å gjøre, men som kan utredes i samme fase som du tar et kurs. Jeg ville bedt om henvisning til PPT også, for å få en observasjon - når han begynner i barnehagen.

Anonymkode: f0f7c...ee4

[charactouy]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det høres ut som cos-p er noe for deg ja. Det er et nydelig kurs ☺

Det du kan begynne med i dag, er å være bevisst på å støtte og benevne. Det er en del av cos-p. Når han blir lei seg, si at han er lei seg. Si hvorfor han er lei seg. Sett ord på det han føler. Når du må fjerne han fra f.eks oppvaskmaskinen og han reagerer med frustrasjon, si 'du ble sint og lei deg du, du fikk ikke leke med xx'. Vær der, sett deg på gulvet i nærheten og snakk med ham om hva han kjenner på. 'Klart du ble lei deg, du har så lyst å leke med xx, og så får du ikke lov.' Med trist stemme. Legg fra deg alt du holder på med og vis med hele deg at du er tilgjengelig. Speil ham ved å etterligne stemme og ansiktsuttrykk når han gråter og er lei seg. 

Dette klarer du helt fint å reparere! Begynn NÅ med speiling, støtte og benevning av følelser. Og så gjennomfører du cos-p så snart som mulig. 

Og du? Hadde du vært en dårlig mor, hadde du ikke vurdert å reise for at gutten din skal ha det bra. En god mor er ikke feilfri, en god mor innser sine feiltrinn og svakheter og gjør sitt ytterste for å rette opp i de feil hun gjør. Dette her kommer til å gå helt fint! 

Anonymkode: f20f4...d98

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg la dette som anonym... Jeg ville si at du kan gjerne ta kontakt på pm om du har lyst å prate litt. 

[mortilen]

Det høres ut som for meg at det er noe som ikke er helt bra her i forholdet du har med barnet ditt. Når det er sagt er tingene du beskriver områder som kan gjøres noe med og som du kan få masse hjelp til via helsestasjonen. 

Som flere her skriver, cos kurs, helt fantastisk kurs som kan hjelpe deg til å forstå barnet ditt 😊 Har deltatt på det selv og føler jeg har vokst masse via kurset. Uhell skjer, jeg også har vært uoppmerksom og mistet datteren min (som baby) ut av sengene tre ganger. Herregud jeg gråt når det skjedde, og det var da jeg ringte helsestasjonen og fikk suuuuper oppfølgning og hjelp. På det tidspunktet var jeg så sliten og gjorde dumme valg og beskyldte ungen min for å ødelegge hverdagen min 😑 Helt bak mål, men synet har totalt endret seg og jeg har jobbet masse med egne følelser. 

Ikke gi opp, dette ordner seg og med ditt utgangspunkt vil jeg tro at hjelo utenfor vil gjøre stor forskjell for deg :-) lykke til!! 

[AnonymBruker]

Siden du får så mye støtte, skriver jeg dette:

Jeg fikk helt vondt av å lese innlegget ditt. Det høres ut som du dresserer babyen din som det var en hund. Men flott at du innser at du har problemer. Nå må du bare skaffe deg og barnet hjelp så snart som mulig.

 

Anonymkode: 84be5...7c0

[Gjest wildfig]

Du er utslitt, kjære deg 

Dette forholdet kan repareres, du trenger bare litt mer veiledning, og du har fått gode råd over her. Husk at unger og er svært forskjellig. Noen er rolige, andre er dramatiske. Noen sitter på gulvet å pusler med lego, andre river hus. Noen gir deg overskudd til å være husmor, andre unger gir deg knapt anledning til å spise mat.  Fortsett med å gjør ditt beste, les deg opp om aldersgruppen til barnet ditt, ta imot råd, ta kontakt med helsesøster. Å lov meg at du gir deg selv pauser! La far ta barnet så du får pustet ut, alt fra 10 minutter på badet til 5 timer i byen. Dette ordner seg 

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ei jente som ikke har noen venner jeg kan prate med, så er vel derfor jeg legger ut et lite innlegg. Nok mest for å lufte ut litt....

I August 2016 ble jeg mor til min fantastiske sønn. Han er mitt et og alt, og jeg klarer meg ikke uten han. Men kanskje han hadde hatt det bedre uten meg? Bare hatt faren sin, eller ei annen mor? Tankene om å reise og trekke meg helt unna og ut av livet hans, er tilstedeværende. Og ikke for min del, men for hans del, og nå skal dere få lese hvorfor...

Da han var 7 mnd, fant han ut av at "nå er det virkelig på tide å teste ut mamma, hvor går grensene hennes?" 

Han begynte først med å krabbe ut i gangen å spise hundematen og kattematen. Vi bestemte oss for å sette opp grind mellom kjøkken og gang, da kunne han ikke krabbe ut å spise og leke med maten til dyrene. 

Da det ble ukult - at han ikke kom seg ut dit, bestemte han seg for å sjekke hva som skjer når han roter og kaster rundt med pyntetingene som står på tv-bordet. Jeg var raskt på, og sa konsekvent nei. Det funket en stund, frem til han begynte å reise seg opp og slå ting. Da begynte jeg med å sitte nede på gulvet med ham, og fjerne gå da hans og si konsekvent nei. Reaksjonen hans var skriking og han kastet kroppen bakover og begynte å sutre. Da han fikk reist seg opp igjen, skulle han ha klem, noe han selvsagt fikk. 

Da tv-bordet ble kjedelig, synes han at det var veldig morsomt med oppvaskmaskinen. Med skarpe kniver, og ting som kan skade han, sa jeg også her konsekvent nei. Jeg fjernet han fra situasjonen og satt han på et teppe, 3 meter vekk fra oppvaskemaskinen. Her ble det høy skriking og gråt, og jeg tenker at han er sur, og går tilbake til å ta oppvasken. Når han kom krabbene bort til maskinen igjen, fjernet jeg han, og lot han sitte å være syr. Dette gjentok seg mange ganger - og over flere mnd. Nå har han endelig skjønt det da. 

Nå for en drøy mnd siden, var vi (Jeg og mini) på gruppetreff med barselgruppe på helsestasjonen. Der satt vi i en sirkel, jeg og mini, 5 andre mødre og deres barn, 1 fysioterapeut, og 1 helsesøster. Borte i det ene hjørnet står det et gjerde som folk bruker til gå trening. Guttungen min, nysgjerrig som han er, krabber med en gang bort dit, og skal sjekke. Plutselig, ut av det blå, begynner han å grine. Jeg sier at "mamma er her" og strekker ut armene mine. Jeg sitter ca 3 meter bort fra han, og han kunne bare krabbe til meg hvis han var utrygg. Det ender da altså med at jeg må gå bort å hente han, og gå tilbake og sette meg med han på fanget. Han lager seg ut av fanget mitt, og går bort i hjørnet igjen og begynner å grine. Jeg går bort og henter å trøster. Dette gjentar seg 3 ganger.

For 5 dager siden, var vi på 10 mnd kontroll hos helsesøster, hvor hun tar opp dette her. Hun sier at grunnlaget til at guttungen ikke krabber bort til meg for trøst, er fordi at jeg ikke har vært med på hans nedturer. At jeg ikke har vært flink nok til å trøst han når han har vært lei seg. Som mor stikker dette selvfølgelig langt inn i hjertet, men det var det som skjedde i etterkant som er grunnen til at jeg tenker at guttungen har det bedre med faren sin, eventuelt at får får seg ny dame som kan fungere som mor for guttungen. 

Torsdag ettermiddag, klokka bikker 15.30 og får kommer inn døra. Guttungen får en klem og blir satt ned på gulvet igjen. Jeg sitter å leker med han, mens får lager mat. Guttungen reiser seg opp langs veggen, mister balansen og detter å slår seg. Han begynner å grine og jeg kommer krabbene mot han og skal trøste han. Han ser på meg med frykt i øynene, han skriker og gråter og forter seg å krabbe vekk fra meg og mot far for å få trøst. Dette gjør selvfølgelig at jeg føler at guttungen er utrygg på meg, at jeg ikke vil stille opp for han og trøste han når han trenger det. Jeg føler meg såret og som ei dårlig mor. Som ei som bare kan stille opp for sønnen min - når han ikke har noe valg. 

Så, idag, mandag. Klokka bikker 11.30 og guttungen skal sove. Jeg legger han i senga si, og han begynner å gråte. Jeg setter meg inn ved siden av senga hans og snakker stille og rolig med han, forklarer at mamma er her, noe som bare gjør stemningen  dårligere. Guttungen reiser seg opp, faller og slår hodet i sengekanten. Han begynner å grine, og jeg reiser meg opp og plukker han opp. Jeg prøver å trøste - nytteløst. Han slår og sparker. Han biter meg og klorer meg og stikker meg i øyet med fingrene. Jeg mister grepet på han fordi han vrir seg. Han henger brått opp ned og jeg har bare tak i ene beinet hans. Jeg må legge han rolig ned på gulvet for å ikke miste han. Så får han satt seg opp, fortsatt gråtkvalt. Jeg går mot han med armene strakt rett ut for å få løftet han opp. Han begynner å skrike end mer, og krabber vekk og prøver å gjemme seg. Jeg blir veldig lei meg, og forlater rommet i 30 sek for å tørke de mange tårene som renner ned av kinnene mine. Da jeg går inn på rommet igjen, så får jeg plukket han opp og prøver å trøste han. Til slutt legger jeg ham ned i senga og han får bamsen sin og kose med. Han legger seg ned og gråter, og jeg setter med ved siden av senga hans. Jeg sitter der i drøye 10 min før han sovner. 

 

Så hvis du sliter med å føle deg som en dårlig mor fordi barnet ditt datt ned fra sofaen, eller du har klipt neglene for langt ned, så ro deg ned. Det sitter ei her som pakker tingene sine for å gi hennes sønn et bedre liv - uten meg. Jeg har mistet ungen min ned fra sofaen, ned fra senga, jeg har klipt negler for langt ned, og vi har vært innlagt pga brannskader som er min skyld (Jeg mistet en flaske med nykokt vann til nan ut av kjøleskapet og deg sprutet på legg og lår på guttungen), men alt deg har ikke fått meg til å føle meg som verdens dårligste mor som jeg gjør nå når sønnen min ikke vil ha trøst av meg. 

 

Beklager veldig langt innlegg, jeg bare måtte lufte ut. Jeg har dessverre ingen andre - eller noe annet - enn et forum...

Anonymkode: faeb1...829

Ikke pakk! Du vil jo så gjerne! Det betyr at det kommer til å gå bra. Anbefaler cos -tryggehetsirkelen)kurs slik som bruker over. Dette kommer til å gå bra. Barnet ditt trenger deg.

Anonymkode: bde6f...7cc