Må jeg bry meg?

[AnonymBruker]

Min mor og far skilte lag når jeg var liten, og min mor og jeg flyttet til et annet sted i landet. Min far har aldri vist spesielt stor interesse for meg og jeg må ærlig innrømme at min interesse dabbet av i takt med hans. De siste 10 årene har vi ikke hatt kontakt i det hele tatt. "Problemet" er at min far og stemor eller hva man skal kalle henne fikk en sønn etterhvert. Denne moren har da skapt noen form for forventninger ovenfor meg og ønsker så gjerne at jeg skal ha et forhold til han. Jeg skjønner det. Jeg derimot, verken kjenner på et savn, ei heller ønsker jeg å engasjere meg. Samtidig synes jeg synd på denne gutten der foreldrene har skapt et bilde av at jeg er en del av hans liv. Jeg vet jeg høres kynisk ut, men MÅ jeg virkelig bry meg? Jeg har jo ingen kontakt med dem, har ikke behov for det heller, og synes ikke det er riktig av henne å "presse" han på meg. Han er sikkert en flott gutt, det er ikke det, men jeg bare orker ikke. 

Anonymkode: e8952...c1e

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt,og om det var så viktig å være nær familien ville ikke din far fallt fra, så han anser deg nok kun som en framtidig barnevakt og avlastning.

Anonymkode: 5e0cc...60b

[Rosalie]

Det er broren din. Å bruke litt energi på å få et godt forhold til ham vil gjerne betale seg tilbake i fremtiden. Det er jo heller ikke hans skyld at faren deres er en douche. 

[AnonymBruker]

Min far kunne nok ikke brydd seg mindre. Han har ikke sagt et ord eller sendt en eneste melding til meg på 10 år. Det er moren til denne gutten som så gjerne ønsker at vi skal ha kontakt- for hans del. Igjen, jeg forstår det, men føler ikke at de kan kreve at jeg skal ta del i hans liv når jeg ikke kjenner dem. 

TS

Anonymkode: e8952...c1e

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Rosalie skrev:

Det er broren din. Å bruke litt energi på å få et godt forhold til ham vil gjerne betale seg tilbake i fremtiden. Det er jo heller ikke hans skyld at faren deres er en douche. 

Ingenting her er vår skyld. Men det blir på en måte det samme som at jeg skal kreve at de skal engasjere seg i mine unger- som de knapt vet hva heter. Tror muligens minstemanns navn har gått dem hus forbi. Uansett, jeg har ikke behov for at de deltar i vårt liv, bærer heller ikke nag til at de har engasjert seg så lite. Jeg skjønner at det sikkert hadde vært stas for han å bli kjent med meg, men det er ikke jeg som har skapt disse forventningene, det er det foreldrene som har gjort. 

Anonymkode: e8952...c1e

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noe forhold, til mine mye eldre halvsøsken. Som min far fikk før han møtte min mor. Min far hadde ikke kontakt med de, og dermed ble jeg ikke kjent med de. Og det er helt greit. Det er bare min far, som er skyld i hvorfor jeg ikke har noe forhold til de. Og jeg savner heller ikke å ha noe kontakt med de.

Så jeg vil si at du skylder de ingenting. Og trenger ikke å ha kontakt med han, om du ikke ønsker det.

Anonymkode: 44482...c8c

[Stjerneku]

Det kan jo godt hende at du kan få glede av å ha et forhold til din lillebror etterhvert. Det er jo positivt at din fars kone gjør en innsats. Men den som burde gjort det er din far, og jeg forstår deg godt all den tid han bare forsvant ut av livet ditt slik og ikke har gjort forsøk på å ta kontakt. Du kan jo vurdere om du kanskje skal legge til rette for å møte din bror, men du trenger jo ikke opprette kontakt med din far for å få det til. Er du ikke motivert nå så kan det jo hende at du føler det annereledes om noen år. Har selv en eldre halvbror som jeg ikke har all verden av kontakt med. Det er mange grunner til det (aldersforskjell, geografisk avstand, mangel på intitiativ), men en av hovedårsakene er nok vår far som aldri gjorde noen særlig innsats for å bygge en relasjon mellom oss - og som heller ikke hadde all verden av kontakt med min bror når han ble eldre. 

[Horten Market]

Det høres veldig ut som at du er din fars datter. Hans nye kone skjønner betydningen av slektskap og familiære bånd, det gjør hverken din far eller du. Deres sønn er din bror, du bryr deg ikke. Hvis din far har en "diagnose", har nok du den samme. Den lengselen du hadde til din far som barn, har din bror til deg nå. De følelsene, eller mangel på følelser, som du har til din far i dag, vil kanskje din bror få til deg når han blir voksen.

[Frøken_fjong1]

5 minutter siden, Horten Market skrev:

Det høres veldig ut som at du er din fars datter. Hans nye kone skjønner betydningen av slektskap og familiære bånd, det gjør hverken din far eller du. Deres sønn er din bror, du bryr deg ikke. Hvis din far har en "diagnose", har nok du den samme. Den lengselen du hadde til din far som barn, har din bror til deg nå. De følelsene, eller mangel på følelser, som du har til din far i dag, vil kanskje din bror få til deg når han blir voksen.

For en tåpelig konklusjon av deg.  Så du mener alle som er adoptert feks har en "diagnose" om de ikke har et savn til sin biologiske familie og ikke bryr seg om folk de ikke kjenner ? 

[Rosalie]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ingenting her er vår skyld. Men det blir på en måte det samme som at jeg skal kreve at de skal engasjere seg i mine unger- som de knapt vet hva heter. Tror muligens minstemanns navn har gått dem hus forbi. Uansett, jeg har ikke behov for at de deltar i vårt liv, bærer heller ikke nag til at de har engasjert seg så lite. Jeg skjønner at det sikkert hadde vært stas for han å bli kjent med meg, men det er ikke jeg som har skapt disse forventningene, det er det foreldrene som har gjort. 

Anonymkode: e8952...c1e

Jeg skal ikke fortelle deg hva du skal gjøre. 

Men ved å ikke ha kontakt med broren din, gjør du samme urett mot han som faren din har gjort mot deg. Be the bigger person. Og ta det gode med det onde. Prøv å endre tankesettet ditt. I stedet for å tenke at hvorfor skal du gi noe når din far aldri har gjort det til deg og din familie, så prøv heller å se på det som at ved å ta din bror inn i livet deres, berikes det, og at din far har mistet/tapt mye på ikke å ha kontakt med dere. Din bror og dine barn kan ved dette vinne en veldig god relasjon seg i mellom. Og selv om din bror er velkommen hos dere betyr ikke det at du trenger å ha mer enn minimalt med kontakt med faren din.

Det kan også være at din fars kone endelig har funnet en måte å strekke ut en hånd til deg. Dersom din far er veldig bestemt på at de ikke skal ha kontakt med deg og din familie, kan hun ha vært skikkelig i skvisen i mange år. Men med sønnen har hun en god grunn til å ha kontakt med deg samme hva hennes mann mener. Ved å ha ventet til gutten er gammel nok til å spørre etter deg, kan hun endelig ta kontakt med deg uten at hennes mann kan argumentere mot det. 

Endret 21. juni 2017 av Rosalie

[AnonymBruker]

Tror jeg bare hadde svart at jeg har ikke noe mer interesse av hans familie enn han har av min. 

Anonymkode: 06af3...227

[AnonymBruker]

Så kyniske enkelte er som har svart her. Han er jo din bror ts. Han kan ingen ting for at ditt forhold til faren hans er dårlig. Har du ikke lyst til å bli kjent med broren din da? For meg er de helt ufattelig ikke å ha noe ønske om det. Så blås i faren din, stemor også, de er voksne, men du har en bror. Dere kan jo få stor glede av hverandre.
At din far valgte ikke å ha kontakt med deg var hans valg, men du har nå et valg angående broren din. 

Anonymkode: 846e4...fa5

[Solivagant]

Du må ingenting, jeg synes ikke du skylder din far noe. Men gutten er trossalt din bror, og det ville sikkert gjort deg godt å bli kjent med han. For hans skyld, ikke for faren din sin.

[AnonymBruker]

Synes du må få bestemme dette helt selv. Dersom du ikke ønsker kontakt nå, men skulle ombestemme deg om noen år, er det ikke sikkert det er for sent. Synes ikke du er frekk, ei heller at du brenner alle broer ved å ikke ha noe kontakt nå. Forklart på en fin måte at du er travel med ditt, og at manglende kontakt med far gjør det unaturlig for deg å ha kontakt med familien hans.

Anonymkode: 21ffd...4d1

[Phoenix]

Man skal stille opp for familie... men denne gutten er ikke din familie. Faren din har ikke vært far for deg de siste ti årene (kanskje aldri?), og nå skal liksom du holdes ansvarlig for et individ han har satt til verden? Det blir for dumt i mine øyne. Familie er den man skaper, biologisk slektskap er for meg irrelevant. Veldig mange deler dette synet, det blir mer og mer vanlig. Still opp for folk som stiller opp for deg, og for folk du ønsker å stille opp for. Det er din familie, ikke denne fremmede gutten. Han er sikkert allright, men han kommer ikke til å få traumer av å ikke ha en søster i deg.

[Hadley]

Drit i faren din og stemor. Men prøv å bli kjent med broren din. Dere har kanskje mer til felles enn du vet.

[Perle]

Stygt av stemor å kansje skape forventninger hos et barn, men det er ikke noe du skal ha dårlig samvittighet for.