Mamma tror hun kjenner meg

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne på 28 år som har et par personlige dilemma med min mamma. Et av disse er at hun tror hun kjenner meg, noe hun absolutt ikke gjør. Det høres kanskje enkelt ut, men her går det på følelsemessige plan. Hun tolker meg i alt jeg gjør og sier. Hennes konklusjon er at jeg er deprimert eller savner noe. Det som sant er at jeg ikke klarer å vise henne følelser, rett og slett fordi hun alltid skal tolke altså negativt. Det jeg gjør da er å stenge alle følelser for henne ute, slik at jeg blir som stein. Det tolker hun helt sikkert også. 

Det verste er vel kanskje at jeg er en veldig positivt, utadvendt og livsglad dame. Dette får hun aldri se, fordi da hadde hun tolket det også.

Helt siden jeg var liten har jeg slitt med å vise følelser foran mammaen min, fordi jeg synes hennes håndtering er så pass ubehagelig. Hun er nokså negativ selv, og tolker alle andre sine følelser negativt. 

Den eneste plassen jeg kan puste ut er med samboeren min, og det er flott. Men det sier seg likevel at det er nokså tungt å ha søndagsmiddager, bursdager, julefeiringer og slike ting.

 

Hvordan håndterer jeg dette? Hun kommer aldri til å bli en person som jeg vil åpne meg opp for. Det kjennes rett og slett ekstremt unaturlig ut.

Anonymkode: 462ed...eec

[serstjerner]

Det føles unaturlig ut nå, men det blir bedre hvis kommunikasjonen mellom dere forbedrer seg. Dette er veldig innafor å ta opp, du skal tross alt ha et forhold med mammaen din i veldig mange år fremover og da er sånne ting essensielt å ta opp på en snill og rolig måte, i min mening iallfall.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en kvinne på 28 år som har et par personlige dilemma med min mamma. Et av disse er at hun tror hun kjenner meg, noe hun absolutt ikke gjør. Det høres kanskje enkelt ut, men her går det på følelsemessige plan. Hun tolker meg i alt jeg gjør og sier. Hennes konklusjon er at jeg er deprimert eller savner noe. Det som sant er at jeg ikke klarer å vise henne følelser, rett og slett fordi hun alltid skal tolke altså negativt. Det jeg gjør da er å stenge alle følelser for henne ute, slik at jeg blir som stein. Det tolker hun helt sikkert også. 

Det verste er vel kanskje at jeg er en veldig positivt, utadvendt og livsglad dame. Dette får hun aldri se, fordi da hadde hun tolket det også.

Helt siden jeg var liten har jeg slitt med å vise følelser foran mammaen min, fordi jeg synes hennes håndtering er så pass ubehagelig. Hun er nokså negativ selv, og tolker alle andre sine følelser negativt. 

Den eneste plassen jeg kan puste ut er med samboeren min, og det er flott. Men det sier seg likevel at det er nokså tungt å ha søndagsmiddager, bursdager, julefeiringer og slike ting.

Hvordan håndterer jeg dette? Hun kommer aldri til å bli en person som jeg vil åpne meg opp for. Det kjennes rett og slett ekstremt unaturlig ut.

Anonymkode: 462ed...eec

Innlegget ditt fremstår som selvmotsigende. Om du er vokst opp med en mor som har misforstått deg slik du beskriver, vil det prege deg negativt. Noe mer enn det vil jeg ikke gå inn på. 

Hvordan håndtere det? Finne ut av hva du selv ønsker først. Om du vil ta avstand fra moren din, så blir det innfallsvinkelen.

Anonymkode: ce7b6...0eb

[Solivagant]

6 timer siden, serstjerner skrev:

Det føles unaturlig ut nå, men det blir bedre hvis kommunikasjonen mellom dere forbedrer seg. Dette er veldig innafor å ta opp, du skal tross alt ha et forhold med mammaen din i veldig mange år fremover og da er sånne ting essensielt å ta opp på en snill og rolig måte, i min mening iallfall.

Dette. Dere er nødt til å kommunisere, med mindre du vil ta avstand fra moren din.

[AnonymBruker]

For det første hjelper det jo overhodet ikke at du ikke viser din mor hvem du er. Hvordan skal hun kunne vite at du er noe annet når alt du viser er lukket og følelseskaldt? Klart hun tror det er slik du er. 

Dere kommuniserer tydeligvis dårlig, men husk at du også sitter på løsningen! Du kan faktisk velge å kommunisere annerledes med din mor, men du kan ikke styre hennes meninger. Det må du lære deg å leve med. Du kan begynne med å faktisk viste hvem du er og hvis du får det fu føler er negative tilbakemeldinger, så kan du faktisk velge å ignorere eller korrigere henne. Du kan si at du forstår hvorfor hun tror slik og sånn, men at du er glad/lykkelig etc og du føler hun har mistolket. Du trenger hverken angripe eller forsvare, bare si at du nok synes hun tolker feil. 

Anonymkode: d3e36...e8d

[AnonymBruker]

Forventer du at moren din skal lese tankene dine egentlig? Når du alltid er mutt rundt henne så er det naturlig at hun tror det er sånn personligheten din er. De fleste er seg selv helt ut rundt familien.

Anonymkode: 756c1...214

[AnonymBruker]

På 21.6.2017 den 1.19, AnonymBruker skrev:

Om du er vokst opp med en mor som har misforstått deg slik du beskriver, vil det prege deg negativt. Noe mer enn det vil jeg ikke gå inn på.

Ikke TS her, men kjenner meg litt igjen i det hun skriver. Jeg er vokst opp med en mor som ikke kunne forstå meg emosjonelt. Dette ble jeg ikke ordentlig bevisst på før i godt voksen alder. Hvis hun skal fortelle hvem jeg er, så er hun på bærtur. Jeg tror hun må ha en slags nonverbal diagnose. Som barn tolket hun meg etter ting hun hadde lest i bøker. Slik og slik oppfører en treåring seg, da måtte det gjelde meg som treåring også. Dermed ble det umulig for meg å meddele mine emosjonelle opplevelser, og siden det var ingen å dele dem med, holdt jeg alt for meg selv. Du kan tenke deg hva dette må gjøre med et barn. Selvfølgelig har det hatt negativ betydning for hele mitt liv. Men ingen kan bebreides. Min mor var så god mor hun kunne være ut fra hennes forutsetninger og evner. Jeg er glad for alt hun har gjort for meg og vært for meg. Emosjonelle skader jeg har fått på grunn av det hun ikke kunne være for meg som barn, er det bare jeg selv som kan gjøre noe med nå som voksen.

Anonymkode: 79cfd...763