Mannen har skrevet "hore" på hobbytingene mine! Nekter for det.

[Gjest Blondie65]

Kan dere veksle på å bo på hytten?

Har du snakket med fastlegen din om mulighetene for avlastning - at han rett og slett blir innlagt et sted og kan komme hjem på perm? Eller har dere økonomi til å leie en hybel der han kan bo noen netter i uken?

Ellers må dere snu dette på hodet: kan DU sove hos noen av venninnene dine en til tre netter i uken?

Her må du kanskje ta på deg "kravbuksene": krev hjelp. Du er hans viktigste støttespiller og da er det viktig at du får hvilt ut skikkelig regelmessig. Krev at hjelpetiltakene han får også tar høyde for dette.

[Gjest AnonGangerTo]

On 17. november 2017 at 9:28 PM, AnonymBruker said:

Heihei dere! 

Jeg er innom på KG av og til, og jeg sjekker tråden, og så går jeg tilbake og leser ting (det hjelper på å se ting litt sånn jeg så det da, og jeg blir helt forundret over hvor annerledes jeg virket, jeg hadde litt mer futt og engasjement!), og jeg leser om og om igjen svarene deres. Føler meg så utilstrekkelig som ikke har svart dere en etter en. Men dere skal vite at jeg setter stor pris på det. Virkelig. Jeg har vært heldig her i denne tråden som har møtt så mye forståelse, og omsorg. Sterke kvinner (og menn?) som støtter fremmede. Den siste måneden har mildt sagt vært turbulent, og samtidig preget av jeg har gått dypere og dypere ned i denne mørke dalen. Det er forferdelig ensomt her. Mørkt. Som om at ingen andre kan forstå, jeg føler meg distansert og isolert. Hvorfor bare fortsetter alle (inkludert mannen virker det som) som før, mens jeg bare går i stykker?

Jeg har gjort noen gode ting for meg selv i det siste. Jeg har henvendt meg til mine venninner som jeg har uten mannen min, og snakket mer med dem, og delt mer med dem. Dette likte ikke mannen. Men jeg har sagt at jeg holdt på å gå på grunne, og at dette var noe jeg trengte for å holde hodet over vann. Få puste. De får selvsagt ikke gå og sladre om det på bygda, men jeg vet jeg kan stole på dem. Jeg har trengt at noen tar min side! Ikke mot mannen, men at de holder i meg og hører på meg. Og når jeg har fått det har jeg klart mer å akseptere at jeg må holde kjeft overfor våre felles venner. 

Jeg har også dratt bort. Jeg var borte i tre uker på hytta til mine foreldre. Dere hadde så rett. Jeg må redde meg selv, ta på min egen oksygenmaske først. Og han likte det ikke, liker det ikke. Han har sagt at han er skuffa over meg. Vi dytter hverandre bort. Jeg vil at han skal dele med meg, men han vil fremdeles ikke dele med meg. Jeg sier at jeg trenger å få oppdatering på hva det er, at jeg bekymrer meg syk, men han sier at han fremdeles ikke er klar. Jeg prøver å være tålmodig. Tålmodig. Tålmodig. Han besøkte meg to av helgene mens jeg var på hytta. Den første var fæl, vi kranglet som vi aldri har kranglet før. Før har vi begge vært mer på den unnskyldende siden. Så mange stygge ting som ble sagt. Men den neste (to uker senere) var bedre. Vi laget god mat, var nære, jeg følte meg elsket. Det høres sikkert helt teit og dumt ut, men det var tydelig at han gjorde en innsats. Jeg trengte det, jeg trengte det virkelig, virkelig. At han viste at det at jeg var borte gjorde noe med ham, og at selv om han fremdeles sier han ikke vil dele at han gjorde en innsats for å få meg til å føle meg bra og som en viktig del av livet hans. Å høre om små ting rundt om i huset som han ikke har tenkt på at jeg gjør, at han har blitt vant med å bo med meg, og han sa at selv om han nå får profesjonell hjelp og at han føler at det er de som skal utrede og fikse så er det jo meg han trenger mest. At jeg er klippen hans. Og det har jeg jo vært så opptatt av, så jeg vet ikke om det er fordi han har lest det her eller hva, men han brukte det ordet og, ja. Det var godt. Det var så viktig å vite at han trenger meg og at det handler om tid og tålmodighet. Men at han trenger meg og at han ser meg, selv om han ikke har klart å støtte meg på den måten jeg har trengt. 

De har fremdeles ikke gitt ham noen diagnose. Jeg tror han har flere personligheter. Det er det eneste jeg får til å gå opp når jeg ser på alt jeg har skrevet om tidligere hendelser mellom oss. Jeg har lest en del krim når jeg var på hytta, og så fant jeg ut at jeg skulle ikke grave meg ned i alt dette og bli sliten og utmattet, men jeg skulle late som jeg var detektiv, late som om det var en gåte, som om det var noe jeg skulle finne ut av. Det gjorde det forhåpentligvis litt mindre slitsomt. Men jeg klarte ikke la være, jeg klarte ikke å gå og ikke vite noe! 

Denne uka har jeg vært hjemme, og vi prøver å gjøre ting litt annerledes. Vi har også satt oss ned for å planlegge ukene fremover mot jul, hvordan vi kan gjøre det sånn at jeg får sove uten at jeg må være bortreist. Den beste løsningen vi har kommet til er han bor hos noen andre eller bor på campingen. Siden vi ikke vil at han skal bo hos søsteren siden de har et barn, så sliter vi litt med å finne noen. Men jeg kunne jo bodd hos søsteren, men jeg trenger stabiliteten av å være her, jeg føler på dårlig samvittighet for det. Hvis noen har noen gode, rimelige løsninger til hvor mannen kan bo 5-6 netter i uka i 4-5 uker så setter jeg pris på det. 

Ellers har fastlegen min henvist meg til å snakke med en psykolog. Jeg hadde ikke vært der nå siden jeg reiste bort, bare snakket med ham på telefon noen ganger, men han mener at jeg trenger noe mer strategier enn det han gir. Jeg kjenner på en enorm skyld for det mannen min går igjennom, og katastrofetanker. Sliten. Så ja, det er stoda her. Jeg vil ikke forlate ham spesielt lenger, jeg vil egentlig bare forlate alt. Det virker ikke som det er noe mening med dette. Livet er bare trist liksom. 

Stor klem fra TS! 

Anonymkode: 75f2b...862

Forstår ikke hvorfor du kjenner en enorm skyld for det din mann går gjennom. Du er uskyldig! Vær så snill og slutt med å tenke og føle at det er slik. 

Det jeg reagerer mest på er at mannen din kun er opptatt av at du skal ta deg av han, sy puter under armene hans mens du går "i oppløsning" innvendig og ødelegger deg selv. Beklager men det hele går kun en vei, dvs han kan ikke støtte deg i det hele tatt, og han forventer at du skal tåle og takle alt imens du er hans klippe. Hvor lenge tror han at du skal fortsette med å være hans klippe? Dette kommer til å pågå i hele deres liv. Er du klar over det? Ser du konsekvensene av å ha et slikt liv? For meg vil det være umenneskelig å ha et liv preget av det du går gjennom med han nå. Vi kan ikke redde alle på bekostning av vår psykisk helse. Håper du ser det, om ikke nå men snart. 

[AnonymBruker]

Hvordan går det, TS?9

Anonymkode: 1e1c7...ff1

[AnonymBruker]

Genial tråd. Virkelig. Genial!

Anonymkode: a8140...880

[AnonymBruker]

TS her. 

Jeg skriver mest fordi i en annen tråd blir det hevdet at jeg står for den også. Jeg skrev der at jeg var meg (haha, dette blir innviklet), og tenkte derfor å skrive her samtidig, for å vise at det ikke er noen som utgir seg for å være meg. Siden jeg skriver her samtidig og har samme AB-kode som før vet en at det jeg er nå som har skrevet i tråden om "samboer, psykose?". 

Jeg skjønner at folk spekulerer i trolling, det er mye trolling ute og går, men jeg håper folk tenker seg litt om. Jeg har vært heldig og fått så mye støtte og hjelp her inne, men det blir også en belastning med så mange anklager om trolling. Det jeg har lært er at virkeligheten er rarere enn fiksjon. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

[Hulderen]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her. 

Jeg skriver mest fordi i en annen tråd blir det hevdet at jeg står for den også. Jeg skrev der at jeg var meg (haha, dette blir innviklet), og tenkte derfor å skrive her samtidig, for å vise at det ikke er noen som utgir seg for å være meg. Siden jeg skriver her samtidig og har samme AB-kode som før vet en at det jeg er nå som har skrevet i tråden om "samboer, psykose?". 

Jeg skjønner at folk spekulerer i trolling, det er mye trolling ute og går, men jeg håper folk tenker seg litt om. Jeg har vært heldig og fått så mye støtte og hjelp her inne, men det blir også en belastning med så mange anklager om trolling. Det jeg har lært er at virkeligheten er rarere enn fiksjon. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

Kan du tenke deg å fortelle litt hvordan det går nå? Vi er nok mange som er bekymret for deg.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her. 

Jeg skriver mest fordi i en annen tråd blir det hevdet at jeg står for den også. Jeg skrev der at jeg var meg (haha, dette blir innviklet), og tenkte derfor å skrive her samtidig, for å vise at det ikke er noen som utgir seg for å være meg. Siden jeg skriver her samtidig og har samme AB-kode som før vet en at det jeg er nå som har skrevet i tråden om "samboer, psykose?". 

Jeg skjønner at folk spekulerer i trolling, det er mye trolling ute og går, men jeg håper folk tenker seg litt om. Jeg har vært heldig og fått så mye støtte og hjelp her inne, men det blir også en belastning med så mange anklager om trolling. Det jeg har lært er at virkeligheten er rarere enn fiksjon. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

Man har ikke samme ab-kode i forskjellige tråder, så det at du har samme kode her i tråden og en annen ab-kode i en annen tråd beviser ingenting. 

Anonymkode: fdc09...f45

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Man har ikke samme ab-kode i forskjellige tråder, så det at du har samme kode her i tråden og en annen ab-kode i en annen tråd beviser ingenting. 

Anonymkode: fdc09...f45

Tror nok hun mener at hun med dette bekrefter at det var hun som skrev i den andre tråden at det IKKE var hennes tråd, siden hun skriver med samme ab-kode her.

Nå har jeg ikke sett den andre tråden, men hvis det ble spekulert i at TS startet den tråden går jeg ut i fra at den var laget av en ab-bruker, og da beviser hun jo nå at hun ikke startet den tråden.

Anonymkode: 18504...769

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Man har ikke samme ab-kode i forskjellige tråder, så det at du har samme kode her i tråden og en annen ab-kode i en annen tråd beviser ingenting. 

Anonymkode: fdc09...f45

Skjønner at logikken gikk over hodet på deg. 

Det at jeg skriver her med den AB-koden som jeg har brukt hele tiden, viser at jeg er den samme som har skrevet her hele tiden. For at ingen skal tro at det er bare noen med en annen AB-kode enn den som er TS i den andre tråden som later som den er personen som har skrevet her hele tiden, så skrev jeg i begge samtidig, for at dere skal vite at det er samme som skrev med AB_8b9 der og jeg som skriver med AB_862 og er TS her. Hvis dere fremdeles tror at jeg og TS i den andre er den samme personen og har flere brukere så får dere heller gjøre det. Jeg kan ikke bestemme at dere skal tro på det. Men det er lov å tenke seg litt mer om før man tråkker på folk som ligger nede og er i krisesituasjoner. Jeg håper bare jeg ikke gjorde ting vanskeligere for TS i den tråden om den alvorlige skadde samboeren. Dere vet jo at å snakke med seg selv med ulike AB-er ikke er greit, så det finner jo moderatorene kjapt ut av om så er tilfellet. Noe jeg jo vet at det ikke er. Dette blir det siste jeg skriver om den andre tråden her. 

6 minutter siden, Hulderen skrev:

Kan du tenke deg å fortelle litt hvordan det går nå? Vi er nok mange som er bekymret for deg.

Det kunne jeg godt gjort. Og det hadde nok vært godt for meg, og jeg føler samtidig også på en slags takknemlighetsgjeld til dere som virkelig ga av dere selv for å sende støttende meldinger, og vise forståelse for mitt kaos og alt det mørke jeg virvlet meg inn i. Men jeg vet ikke om jeg orker å dra opp igjen tråden noe mer, bare for å få slengt i trynet igjen og igjen at det umulig kan være sant og alt det der. Jeg vet ikke om jeg fikser det, jeg får tenke litt på det. 

Jeg tror likevel at bunnen må være nådd, og satser på at 2018 blir et bedre år for meg, for mannen og for forholdet. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

[filifjonka]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Skjønner at logikken gikk over hodet på deg. 

Det at jeg skriver her med den AB-koden som jeg har brukt hele tiden, viser at jeg er den samme som har skrevet her hele tiden. For at ingen skal tro at det er bare noen med en annen AB-kode enn den som er TS i den andre tråden som later som den er personen som har skrevet her hele tiden, så skrev jeg i begge samtidig, for at dere skal vite at det er samme som skrev med AB_8b9 der og jeg som skriver med AB_862 og er TS her. Hvis dere fremdeles tror at jeg og TS i den andre er den samme personen og har flere brukere så får dere heller gjøre det. Jeg kan ikke bestemme at dere skal tro på det. Men det er lov å tenke seg litt mer om før man tråkker på folk som ligger nede og er i krisesituasjoner. Jeg håper bare jeg ikke gjorde ting vanskeligere for TS i den tråden om den alvorlige skadde samboeren. Dere vet jo at å snakke med seg selv med ulike AB-er ikke er greit, så det finner jo moderatorene kjapt ut av om så er tilfellet. Noe jeg jo vet at det ikke er. Dette blir det siste jeg skriver om den andre tråden her. 

Det kunne jeg godt gjort. Og det hadde nok vært godt for meg, og jeg føler samtidig også på en slags takknemlighetsgjeld til dere som virkelig ga av dere selv for å sende støttende meldinger, og vise forståelse for mitt kaos og alt det mørke jeg virvlet meg inn i. Men jeg vet ikke om jeg orker å dra opp igjen tråden noe mer, bare for å få slengt i trynet igjen og igjen at det umulig kan være sant og alt det der. Jeg vet ikke om jeg fikser det, jeg får tenke litt på det. 

Jeg tror likevel at bunnen må være nådd, og satser på at 2018 blir et bedre år for meg, for mannen og for forholdet. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

Jeg har ikke fulgt denne tråden, men det virker som om folk viser genuin interesse for ts's ve og vel, og det finner jeg veldig positivt.

[Hulderen]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kunne jeg godt gjort. Og det hadde nok vært godt for meg, og jeg føler samtidig også på en slags takknemlighetsgjeld til dere som virkelig ga av dere selv for å sende støttende meldinger, og vise forståelse for mitt kaos og alt det mørke jeg virvlet meg inn i. Men jeg vet ikke om jeg orker å dra opp igjen tråden noe mer, bare for å få slengt i trynet igjen og igjen at det umulig kan være sant og alt det der. Jeg vet ikke om jeg fikser det, jeg får tenke litt på det. 

Jeg tror likevel at bunnen må være nådd, og satser på at 2018 blir et bedre år for meg, for mannen og for forholdet. 

Jeg kan skjønne at du ikke orker, synd at så mange skal rope "troll" hele tiden. Godt Nytt år, og lykke til for dere begge! 

[AnonymBruker]

Jeg ønsker deg virkelig et godt nytt år, TS. Håper du og din mann får det bedre da. Klem 

Anonymkode: f1c14...c28

[Gjest Blondie65]

Jeg ønsker deg også et godt nytt år!

Og så ønsker jeg alle trollvarslerne noe bedre å gjøre på i 2018. 

[Meadow]

1 time siden, Blondie65 skrev:

Jeg ønsker deg også et godt nytt år!

Og så ønsker jeg alle trollvarslerne noe bedre å gjøre på i 2018. 

Er så enig! Er drittlei av at så mange tråder blir ødelagt av troll-politiet. 

TS, jeg har skrevet flere ganger i denne tråden og sendt deg mange tanker.  

Ønsker deg et godt nytt år ☺

[Edie]

Ryddet for spekulasjoner og brukerdebatt.

Edie, mod.

[AnonymBruker]

Hei TS. Jeg husker ikke om jeg har skrevet i tråden tidligere men har fulgt deg og det du har skrevet med stor interesse. 

Jeg har levd og lever med alvorlig fysisk og psykisk sykdom, hos mine nærmeste, i mange år nå. Mannen min, med sin fysiske sykdom som kommanderte og forventet at jeg skulle stå på pinne for han omtrent døgnet rundt. Jeg, som følte konstant dårlig samvittighet og utilstrekkelighet fordi jeg tross alt ikke kunne hjelpe han med annet enn å være der og støtte, muntre opp og hjelpe med praktiske ting. Hans udiskutable klippe! Han sa likevel veldig stygge ting til meg, utilgivelige ting! Men han hadde et grep om meg som gjorde at jeg hadde vanskelig for å gå, eller sette av tid helt  til meg selv. Jeg greide ikke sette ned foten, og ble stadig ble tråkket på, og bærer preg av det den dag i dag, mange år etter. 

Så ble mitt voksne barn psykisk syk. Og jeg ble/er full av dårlig samvittighet over å ikke ha sett og skjønt hvor vanskelig denne hadde det. Men her er den psykiske sykdommen svingende, ikke en konstant tilstand. Schizofreni. Et ord "alle" forbinder med "flere personligheter". Jeg opplever det ikke slik. Det virker mer som om det er øyeblikk, eller perioder med endring i personligheten. Uforutsigbar oppførsel og mye rart som skjer. "Styrer" en del og har mye kaos rundt seg. Men er en oppriktig snill og god person i seg selv. Utenom alt dette andre! 

Vi som vet hvordan det var før, og kjenner hn fra før, greier å stå i det i korte perioder. Og hn kan ta seg sammen og være seg selv over litt tid, som nå i julen når det har vært mye familiesamvær og besøk hos folk langt unna der vi bor. Men det er tydelig anstrengende, for det blir en "utagering" når vi kommer hjem. Jeg må vel bare innse at alle disse rare episodene og utageringene er en del av personligheten nå, og det kommer til å fortsette. Selv med medisinering. 

Det har tatt lang tid for mitt barn å komme dit hn er i dag. Mange runder i helsevesenet, innleggelser, medisiner, mye drama og traumer. Men hn er ung og mye kan fortsatt skje.

TS. Hvis din mann er mottagelig for samtaler og behandling så er det flott at han går dit! Det øker forståelsen for egen situasjon. Han må kanskje endre sin oppfatning av seg selv, og virkeligheten. Han føler seg kanskje svak og redd. Men det gjør du også!

Som pårørende har jeg hatt samtaler med legene til mitt barn alene, uten hn. Her har jeg kunnet spørre om alt som har falt meg inn og de har forklart.

Det er skummelt med psykisk sykdom! Den man elsker og trodde man kjente ut og inn er plutdelig annerledes, vrang, rar og gjør og sier merkelige ting! Det er ikke rart man føler hele fundamentet bare forsvinner! Jeg har ikke snakket med så mange om vår sak fordi det er så tabu og mye fordommer! Jeg vil ikke at noen skal dømme hn og se med de psyke brillene på alt hn gjør! For hn finnes der inne, mesteparten av tiden fremstår hn som en helt vanlig person og seg selv, morsom, smart, snill og omtenksom.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil, annet enn å si at du må finne styrke et sted til å stå i dette, og lære deg å se små lysglimt der de er! Det er det helt sikkert mange av!

Etterhvert så blir kanskje ikke nedturene så dype fordi du vet (av erfaring) at det går over. Du lærer hvordan du skal opptre for å hindre større episoder. Ja, noen ganger føles det som å gå på nåler. Men for min del har det å forholde seg til en alvorlig psyk person hver dag blitt en del av hverdagen og jeg greier nå å løfte blikket mer og mer og glede meg over ting. Det har jeg ikke greid på flere år!

Jeg planlegger nå ting frem i tid og kommer til å dra selv om jeg vanligvis er vant til å måtte avlyse. Alltid i beredskap i tilfelle krise! Men verden går ikke under om jeg er på kino i 2 timer! Og det finnes andre å lene seg på enn meg! Blant annet et hjelpeapparat som kan hjelpe når en tar kontakt. 

Råder deg også til, hvis din mann får en slik, til å bli involvert i en kriseplan. Hva gjør han hvis.... hvilke symptomer skal han/du se etter og hva slags tiltak hjelper da. Det kan nok ta tid før han er der, det tar tid å få innblikk i og forståelse for egen psyke. 

I mellomtiden må du prøve å ha det så godt du kan, og finne glede i små ting! Tenn stearinlys for å gjøre det koselig hjemme, selv om du ikke egentlig gjør annet enn å sitte i stolen og glo i veggen! 

Ønsker deg masse lykke til. Sender deg masse styrkeklemmer!

Anonymkode: ef1dd...ba3

[AnonymBruker]

Tusen takk for ønsker om et godt nytt år! Og godt nytt år til dere også @Hulderen, @Meadow, @Blondie65 og AB_c28! Måtte det være fylt med sinnsro (haha! tenkte ikke på ironien i det da jeg skrev det), vanlig ro, gode venner/familie og gode øyeblikk! Det er det jeg ønsker meg! 

AB_ba3: Tusen takk for at du deler erfaringen din! Først av alt er det leit å lese både at du ble utsatt for en many som behandlet deg og barnet så dårlig, og videre at barnet ditt har blitt alvorlig syk, jeg håper inderlig at han kan bli bedre med årene, eller lære å leve godt med de symptomene han har. Jeg har lest en del om dette de siste månedene og man finner jo eksempler på mennesker som klarer å bli helt bra igjen, jeg håper det gjelder din sønn! 

Jeg kjenner meg så igjen  i det du sier! Jeg har jo også følt på skylden over å ikke oppdage, samtidig som jeg føler fundamentet for forholdet vårt ble røska bort i grunn. Samtidig som så mye er det samme sitter man der ofte med den følelsen "hvem ER du?!". Og det er rart når det er mannen man skal ligge til sengs med og som man har tenkt man er næreste i verden. Det er så skummelt som du beskriver. Du beskriver det godt! 

Du har rett i at jeg og du må leve våre egne liv. Jeg synes det er vanskelig. For mannen min er ikke barnet mitt. Det er naturlig for oss å gjøre mye sammen. Men det er sånn det har blitt i det siste. Vi har holdt mye avstand for å ikke ødelegge det vi har. Det er ikke en varig løsning, men det er som at jeg er allergisk! Jeg orker ikke og makter ikke! Så vi møtes når vi skal ha "kvalitetstid". 

Takk for oppmuntringer og råd. Ta vare på deg selv og styrkeklemmer tilbake! 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

[Safiye]

Tråden er ryddet for spekulasjoner

- Safiye, mod

[AnonymBruker]

At han klynger seg til TS i overført betydning er sikkert naturlig siden mannen sliter veldig, men ubevisst eller ei fra hans side så virker det veldig manipulativt og egoistisk på meg.

Ta vare på deg selv, TS, og prøv å fri deg fra den dårlige samvittigheten som ikke hjelper deg nå. Klem.

Anonymkode: e798d...6d9

[AnonymBruker]

Et åpenbart hint...

Anonymkode: 59601...aa6