Mannen har skrevet "hore" på hobbytingene mine! Nekter for det.

[AnonymBruker]

Fant Ts egentlig ut av dette? Rart.. så ikke at denne var fra 2017..

Anonymkode: d847a...aa0

[AnonymBruker]

Hei. TS her. 

Jeg har startet dette innlegget noen ganger før. Jeg ser det er flere som har etterlyst en oppdatering om hvordan det går med oss. Men jeg har visket bort og lagt det bort, ikke orket å se tilbake på årene som har gått. Hvordan det hadde vært for meg. Jeg hadde mer enn nok med hvordan det var, nåtid. Så tenkte jeg på å skrive det av meg, få støtte, få råd, omsorg. En periode var jeg litt bortskjemt med det her. Men så husket jeg også hvordan det ble en del styr. Anklager om trolling. At ANDRE mennesker som beskrev lignende i andre tråder ble beskyldt for trolling. Så jeg orket verken å gi oppdatering og heller ikke skrive om her og nå-situasjonen. Men NÅ ... nå prøver jeg. 

Mannen har DID. (Merker jeg vegrer meg for jeg bruker en del tid på å prøve å fokusere på andre ting, mens nå går jeg inn i det og prøver å oppsummere det som har vært disse årene og det er ikke sånn ting skulle vært. Vi skulle fått vårt første barn nå eller vært gravide. Bodd sammen. Fikset på boligen. Planlagt sommerferie. Sånn er det ikke.) 

Etter å ha prøvd å fungere sammen halvannet år på den måten at vi tok en del pause fra hverandre (sove andre steder, ikke gjøre så mye sammen som før) men fremdeles VAR sammen, hadde kvalitetstid sammen flyttet jeg ut før jul. Siden har jeg bodd for meg selv. Vi var fortsatt "oss", snakk om dedikasjon! Men jeg sa jeg trengte tid til å tenke over forholdet. Og vi gikk vel nærmere to måneder uten kontakt. Begge hadde åpning for å ta kontakt hvis det var krise og vi trengte den andre, men på det tidspunktet var jeg så utslitt at det var ganske tydelig at jeg trengte skjerming fra den livssituasjonen der jeg hadde en mann jeg ikke visste hvem ville være fra dag til dag. 

Behandleren og mannen min delte lite med meg en lang stund. Jeg hadde flere perioder med sykmelding. Fikk søvnvansker tross at vi prøvde å ikke sove så mye sammen. Jeg har lest opp igjen nå hvordan jeg skrev det i begynnelsen og det som slår mot meg er den følelsen jeg husker så godt og som gjorde alt så slitsomt: alt var feil og hva kan jeg stole på. Jeg hadde ingen svar. Det var som at mannen f.eks fortalte at himmelen faktisk ikke var blå, at et slags grunnlag jeg hadde basert livet mitt på bare ble revet bort og at han samtidig bare fortsatte som normalt. Jeg fikk det ikke til å stemme. HAN var syk, men fungerte mye bedre enn meg, i begynnelsen. Jeg følte meg skyldig fordi jeg ble deprimert av å leve på denne måten for "det er jo ikke noe problem egentlig". Mannen kunne tidvis møte meg som at disse problemene var noe jeg hadde skapt. 

I fjor sommer fikk jeg vite at det var DID. Mannen og behandleren fortalte meg det sammen. Det var en enorm lettelse. Jeg visste at mannen var i beste hender, med veldig tillit til behandleren sin og å føle at jeg endelig ble sluppet inn. 

Det var tveegget. Nå skal ikke jeg gå inn i barndommen til mannen men det var i alle fall en del ting der som ikke var så artig å bli klar over. Eller å leve, da noen av personlighetene fortsatt var i det. En del av mannen var fryktelig sint på meg. Den delen sånn jeg forstår det mer nå gjorde kanskje opprør mot å huske. Jeg fikk mer og mer skyllebøtter. En del det ikke gikk an å rasjonalisere med som klandrer meg for å ha presset frem dette. Mannen ble sykere, fungerte dårligere og til og med mannen min-personligheten klandret meg tidvis for det. Ikke noe mer "godtemumsen" min for å si det sånn. 

Vi klarte ikke å være så mye par i det hele. MIN opplevelse er at det gikk veldig enveis. Det var ikke rom for det jeg nå ser er helt essensielt i et forhold at BEGGE kan snakke innimellom om det som opptar dem, bekymrer dem og gleder dem. Det var lite plass til meg og mitt. Det meste handlet liksom om dette. Samtidig ble jeg bitter fordi jeg så at med venner holdt han fast i det gamle. Jeg forstår det, han ville ha noe normalitet. Men jeg følte vel at han ga noe til dem som han ikke unnet/klarte å gi til meg. Til slutt ble både jeg så nedkjørt og utslettet og forholdet så tynnslitt da han på et vis klandret meg for dette som nå var den største krisen i hans liv. Vi klarte ikke være kjærester og jeg flyttet. 

Jeg trodde den første høsten at bunnen var nådd. At 2018 skulle bli bedre for meg og oss. Og jeg tenkte det samme før jul i fjor at NÅ endelig tok jeg et stort skritt og sa at vi måtte gå drastisk til verks. Det kunne ikke bli verre. Men det ble det. 

Svigermor som har vært et mareritt gjennom det hele da hun i alle fall klandret meg for at sønnen nå begynte å ta opp historier fra gammelt av og fungerte dårligere. Hun ble helt i furore da jeg flyttet ut. Ingen skulle vite noe som helst om hva dette var. Hun skulle ikke ha noe av at sannheten om hennes avdøde mann kom ut. Som at folk egentlig ville fått vite noe av dette av at jeg flyttet. Men uansett satt hun i desperasjon ut et rykte om meg på bygda. At jeg over lengre tid hadde vært utro og det var det som hadde gjort sønnen så dårlig den siste tiden men at han nå endelig hadde hatt vett til å kaste meg ut. Vennene våre visste jo at jeg hadde slitt med noe i lang tid og siden jeg hadde trukket meg mye fra fellesskapet med dem siden jeg ikke orket hvordan han gå mer til dem enn han klarte til meg så ga visst dette mening. 

Dere kan selv tenke dere hvordan våren har vært. Mannen har benektet dette overfor venner, men likevel har ryktet nådd lenger enn hans benektelser. Han var heller ikke villig til å fortelle sannheten. Fordi hans mors løgner gjorde vel på en måte at det ville innebære at han måtte delt den sannheten mer en del flere enn hva som kunne vært godt eller nødvendig. Hadde ikke hun kommet med dette kunne han sagt det etter hvert til noen. Mens nå kan han ikke si det til halve vennegruooa f.eks da det vil bli så påfallende om de plutselig tar meg inn i varmen igjen. 

Tross svigermor og hennes agenda førte flyttingen oss nærmere hverandre. Etter de månedene uten kontakt var det som at han hadde fått øynene opp for hvordan det hadde påvirket meg. Han har sagt noe om at å høre hvordan vennene våre vendte seg mot meg fikk ham til å innse hvordan han hadde vært med på å fremmedgjøre meg frå vårt felles liv. Han hadde tenkt på hvordan alt hadde vært for meg. På tide! Da han fortalte meg alt dette fikk jeg igjen litt varme for ham. At han så meg og hvor urettferdig ting etterhvert hadde blitt for meg, de tingene som jeg sleit sånn med å syns det var okei å føle. Det reparerte noe når han kunne beklage seg for å overhodet ikke ha forstått at JEG kunne bli deprimert av situasjonen. Sånn sett førte løgnen til svigermor oss nærmere igjen. Og jeg er glad jeg flyttet tross alt. Ellers ville jeg druknet. Jeg har fått profesjonell hjelp av en privat psykolog og jeg har brukt sparepengene på å gå regelmessig der siden vinter. For som jeg jo også leser så tydelig her jeg tok jo ingen plass og fikk bekreftet også av mannen at jeg var skyldig og mine behov ble usynlige. Jeg har kommet dit i det siste at jeg har sluttet å beklage for at jeg også ble deprimert av dette. Selv om jeg ikke alltid tror på det. 

Det jeg nå skal skrive tenker jeg mest jeg skal utelate da jeg når jeg skriver ned alt dette virkelig ser at DET ER FOR MYE. Nesten så jeg ikke tror det selv. Men here goes: For en liten stund siden ble jeg gravid. Jeg var så nervøs da jeg var sen, det går jo ikke an nå tenkte jeg. Vi bodde ikke sammen, mannen er ikke i stand til å være pappa på en stund enda, livet er et kaos. Men da jeg leste av testen positivt var det en sånn lykke i meg. En som var fra "det gamle livet. Jeg tenker på det på den måten. I et lite øyeblikk kjente jeg den spenningen jeg egentlig ofte var velsignet med før. Hva skulle livet vårt innebære. Hva hadde vi i vente! En iver. Men jeg valgte å ta abort. Og det som skjedde da er vel det som gjør at jeg nå sliter med å glede meg over fremgangen mellom meg og mannen. 

En av sykepleierne som møtte meg hadde jo hørt hva jeg angivelig skulle gjort. Så hun så på meg som at barnet selvsagt var en annens. En jeg hadde vært utro med den gangen. Knapt kastet ut av huset til mannen før jeg får barn med en annen liksom. Mannen var jo der, og han var en engel i hennes øyne som støttet meg i dette tross alt. Det var ikke det at hun gjorde noe, men jeg kunne se det hvordan hun dømte meg. Jeg ville ha det barnet og så måtte jeg komme dit for å ta det bort og så bli dømt som en utro hore av noen som ikke aner hvordan ting har vært. 

En del av meg forstår jo mannen. Forstår at han ikke forteller gud og hvermann hva som egentlig ligger bak. Men jeg er også sint. For han bærer på mye vondt men her og nå har han alle med seg. Det virker som jeg fremstiller meg som et enormt offer, det er sant at jeg gjør, jeg er et. Jeg vil ikke unnskylde meg mer. Det tar ikke bort fra at mannen min også lider altså. Men å skrive om hans lidelser blir helt feil. 

Jeg vil bort. Jeg vil samtidig fortsatt få oss til. Noe har begynt å løsne. Jeg har møtt nye deler. En sårbar del. Barnet. Jeg vil være den klippen jeg tenkte jeg skulle være. Men en del av meg er så bitter. Sånn som den opplevelsen med sykepleieren. Eller på jobb. Jeg ble jo sykmeldt etter ryktet kom ut. Og for kollegaene ble det en grunn til å ikke lenger holde tilbake misnøyen over at jeg gjennom halvannet år hadde vært på og av med sykmeldinger. Det hadde ført til ekstrajobb for dem. Og så blir forklaringen at det er fordi jeg er ei utro kjerring. Greia er at jeg forstår alle. Forstår vennene våre, forstår kollegaene mine. Men så ender jeg med å hate mannen som KUNNE endt alt av det. Men som da måtte blitt DEN historien. Jeg forstår ham veldig. En del av meg råder ham til ikke å gjøre det. En annen del dør inni meg av at han ikke gjør det for meg. 

Nå er jeg inne i en sykmelding. Dagene går til å se på jobb og bolig et helt annet sted. Møter mannen regelmessig. Jeg er fortsatt midt i det vil jeg vel si. Ting tar tid. 

Merkelig å se det stående svart på hvitt. Merkelig hvordan noen hendelser som var ekstreme og vonde har bleknet fordi det ble toppet av noe verre. En dag vil også alt dette bli et vagt minne.

TS

Anonymkode: 75f2b...862

[AnonymBruker]

Takk for oppdatering ts! Det er leit at du har og har hatt det vondt og vanskelig. Jeg ønsker deg alt godt  

Kan man få DID plutselig, eller har mannen din hatt det lenge og blitt gradvis verre? https://no.wikipedia.org/wiki/Dissosiativ_identitetsforstyrrelse

Anonymkode: 170a2...cc5

[AnonymBruker]

Selg manuset og start livet på nytt!

Anonymkode: a4589...58e

[Marixxx]

For en smerte og prøvelser du har vært i gjennom. Og for en styrke du har!🙏🏻❤️Ønsker deg virkelig alt godt. Du klarer deg gjennom dette, ett skritt, en dag om gangen. 

 

[Marihønepøne]

Tusen takk for at du delte hvordan det går med deg og dere; jeg har tenkt mye på deg. Du er sterk som takler ting så bra og som greier å passe på deg selv og sette grenser midt oppe i det hele.

Jeg har skrevet mye til deg tidligere i denne tråden (da under et annet navn) og delt mye fra eget liv fordi jeg fort ante hva det var mannen din og du sto overfor her. Jeg sa at du og/eller mannen din kunne sende meg en PM hvis en av dere ønsket noen å snakke med. Det tilbudet står fortsatt ved lag. 

Jeg håper ting går oppover for både deg og forholdet deres (dersom du ønsker et forhold) videre framover. Jeg støtter deg fullt ut i å flytte langt unna nå, det tror jeg er nødvendig når ting er blitt som det er blitt. Det synes jeg forøvrig også mannen din bør gjøre. Han trenger avstand til moren sin og alle som tror på hennes løgner han også. 

[AnonymBruker]

Tenk at han tillater at du blir trukket ned i søla fordi han ikke tør stå fram med at han har en psykisk lidelse. Jeg hadde fortalt sannheten om at han er syk til de rundt meg, uten å si noe om årsakene fra oppveksten. Det får være grenser for hva man skal finne seg i. 

Klem til deg❤️

Anonymkode: e9172...8a5

[AnonymBruker]

Syns det er veldig rart at svigermor reagerer så sterkt på at du sendte mld da han var forsvunnet. Har du vært hysterisk/dramatisk ved andre anledninger der du og mannen har kranglet? 

Jeg har en kusine som er bipolar og hun klikker vinkel hvis mannen kommer en halvtime senere hjem fra jobb o.l, og ringer gjerne 100 ganger samt kontakter familie og venner og gjør alle bekymret. Når hun gjengir historien gjør hun den ofte veldig mye mer dramatisk enn det den egentlig var, og setter seg selv i offer-rollen. Dette blir familie og venner lei av. Vi vet jo ingenting om Ts har en slik diagnose, min kusine sier til alle at hun er frisk.

bare prøver å se saken fra en annen side. 

Anonymkode: 369a2...953

[AnonymBruker]

På 19.6.2018 den 15.56, Rosatoast skrev:

Dissosiativ lidelse er faktisk en nærpsykotisk lidelse, hvor personen går inn i en nærpsykotisk tilstand, men ikke full psykose. Jeg har lidelsen selv  På mange måter kan Dissosiativ Lidelse og Schizofreni være veldig like å gå hånd i hånd, symptomene og anfallene kan være utrolig like og det er få ting som skiller dem fra hverandre. 

Du må ta en ny prat med behandleren din. Det er gedigen forskjell mellom den type dissosiativ lidelse der en faller ut, får hukommelsestap og detter helt ut i samtaler og dissosiativ identititetsforstyrrelse der en har mange forskjellige personligheter. Som en skrev her brukes dissosiativ lidelse som et sekkeuttrykk. Dissosiativ identitetsforstyrrelse er så langt fra psykose du kan komme. Personer med sistnevnte har ofte meget høy intelligens, antagelig fordi det kreves en viss form for kreativitet i hjernebarken for å greie å splitte seg i flere personer. 

Skremmende at du ikke kan mer om din egen lidelse. Om du sier lidelsen din ligner en psykotisk tilstand kan jeg fortelle deg at du ikke har dissotiativ identitetsforstyrrelse. Enest likhetstrekk er hukommelsestap. Ellers er det ikke et eneste fellestrekk. 

Anonymkode: f1f07...dd0

[AnonymBruker]

På 20.6.2018 den 13.56, Rosatoast skrev:

Da får du lese litt mer om Dissosiativ Lidelse og sette deg litt mer inn i hva selve lidelsen dreier seg om. Jeg har kronisk PTSD med dissosiativ lidelse, som jeg kommer til å ha resten av livet mitt. Men har lært meg å leve med enn så lenge! Tviler sterkt på at "jeg får mange folk imot meg" pga jeg hevder at det er en nærpsykotisk lidelse. Du får gjøre litt mer research så ser du at det jeg sier er riktig. Om du ikke er helsepersonell eller en profesjonell, ville jeg ikke vært så påståelig i denne saken når du ikke har verken erfaring eller helhetlig kunnskap.

Og hvilke fellestrekk har schizofreni med dissosiativ identity disorder? Sikter til mulitppel personlighet her nå, for å ikke gjøre deg forvirret. Ikke sekkediagnosen dissosiativ lidelse. Nysgjerrig nå, har god kjennskap til schizofreni... 

Anonymkode: f1f07...dd0

[Gjest Blondie65]

Takk for oppdatering TS. 

Jeg tror det kan være nødvendig å få styrken til å sette svigermor på plass en gang for alle, og fortelle henne at den skaden hun har gjort muligens rammer deg på kort sikt. Men på lang sikt har hun satt sin sønn i et forferdelig lys siden han ikke kan forsvare deg uten å dele opplysninger om seg selv som han er i ferd med å bearbeide. Det aner meg at denne svigermoren stilltiende har godtatt helt horrible ting fra sin ektemann der hun burde skjermet sitt barn. Hva i all verden trodde hun at du skulle gjøre - løpe rundt på bygden og fortelle hva som plager din mann? Hvorfor skulle du det? Det at man blir skilt betyr ikke at man henger skittentøyet til offentlig skue.

Uansett: ja, kjempebra å komme seg langt bort og starte med blanke ark. Lykke til!

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Blondie65 skrev:

Takk for oppdatering TS. 

Jeg tror det kan være nødvendig å få styrken til å sette svigermor på plass en gang for alle, og fortelle henne at den skaden hun har gjort muligens rammer deg på kort sikt. Men på lang sikt har hun satt sin sønn i et forferdelig lys siden han ikke kan forsvare deg uten å dele opplysninger om seg selv som han er i ferd med å bearbeide. Det aner meg at denne svigermoren stilltiende har godtatt helt horrible ting fra sin ektemann der hun burde skjermet sitt barn. Hva i all verden trodde hun at du skulle gjøre - løpe rundt på bygden og fortelle hva som plager din mann? Hvorfor skulle du det? Det at man blir skilt betyr ikke at man henger skittentøyet til offentlig skue.

Uansett: ja, kjempebra å komme seg langt bort og starte med blanke ark. Lykke til!

Akkurat dette her tror jeg og. Og i tillegg virker det som om svigermor har en eller annen pf.

Anonymkode: f1f07...dd0

[Ella Ellefantella]

Tusen takk for oppdatering, TS!

Jeg har endret navn siden sist, men har fulgt med og lurt på hvordan det går det deg!

At du fortsatt er sammen med han synes jeg er helt ufattelig! Hele familien er giftig! Den er ødelagt av faren hans og moren fortsetter terroren, men legger det på deg!!

 Kjempebra at du ser etter jobb og bolig et helt annet sted, du trenger å få dette på avstand og komme deg unna løgnene!

Det du har opplevd er helt ufattelig! Håper du kommer sterk ut på andre siden og får deg det normale livet du burde ha!

Du fortjener ikke å bruke årevis av ditt liv med dette! Nå har du prøvd fordi du elsker han, og vært kjempesterk, men nok er nok, nå må du faktisk redde deg selv, det er et ansvar du må ta alvorlig! Dette er den ene kroppen du har fått, den er ditt ansvar og den trenger å komme seg vekk fra denne galskapen!

Aborten var nødvendig, for ellers hadde du blitt bundet til den ødelagte familien resten av livet! Nå har du sjangsen til å skaffe deg et fint liv og la dette bare bli et minne i fortiden. 

Du kommer til å klare dette, og han er ikke ditt ansvar!

Ønsker deg masse lykke til!! ❤️ 

 

[Butternut]

Tusen takk for at du i det hele tatt orker og oppdatere, tro meg  - ingen her hadde tenkt mindre om deg hvis du aldri mer gjorde det. Jeg sitter bare igjen med en følelse om hva jeg hadde gjort nå, nemlig og bare flyttet langt, langt bort, helst til en annen del av landet, og startet livet på nytt og aldri hatt kontakt med de menneskene igjen. For meg, hadde det som har skjedd rett og slett vært alt for mye. ALT for mye. (Jeg har selv vært gjennom en særdeles uheldig skilsmisse pga mannen klikket fullstendig i topplokket) Det er helt utrolig og lese denne tråden rett og slett, og jeg føler sånn med deg. Jeg har desverre ingen kunnskap om psykiske sykdommer, men jeg har mye kunnskap i dette med og bare tvinge seg selv til og gi slipp. Det er bare så mye man kan gjøre for andre før man selv blir syk, og jeg synes du har opplevd nok. Du er kjempesterk og jeg håper du gjør det som er best for deg. Etter at jeg hadde vært igjennom mitt, med min eksmann, føler jeg veldig på dette med og ikke kaste bort livet. Du fortjener kun det beste. Håper du har noen og snakke med, hvis ikke kan du sende pm om du vil.

[Edie]

Ryddet for spekulasjoner og brukerdebatt.

Edie, adm.

[AnonymBruker]

Kjære TS, har ofte tenkt på deg i de årene som er gått siden du opprettet denne tråden. Du må være et av de sterkeste mennesker jeg vet om, jeg er så imponert over utholdenheten og viljestyrken din! Men du har helt rett i at du er et offer, og at du trenger å først og fremst ta vare på deg selv en stund fremover. Veldig bra at du har en fast psykolog, håper dette er en person som gir deg mye god støtte. Håper du snart finner deg en ny jobb et helt annet sted, og at du snart får oppleve glede igjen, og får kjenne på letthet og latter i hverdagen. Du fortjener lykke! Sender deg mange varme klemmer og gode ønsker for fremtiden ❤️

Anonymkode: f1c14...c28

[Skilpadden]

For en dame. Jeg har også tenkt på historien med jevne mellomrom, og kastet alt jeg hadde i hendene for å lese dette da jeg oppdaget at du hadde oppdatert oss. Tusen takk for det. Som mange før meg har nevnt, har du en ufattelig styrke boende i deg. At du midt oppi alt dette fremdeles viser så enormt mye forståelse for alle rundt deg, er noe jeg ikke klarer å forstå. Det er gode ting som venter på deg. Det må det.

Endret 16. juli 2019 av Skilpadden

[AnonymBruker]

TS, jeg har tenkt på deg flere ganger siden denne tråden. Nå har det gått noen år, og jeg håper du har det fint ♥️

Anonymkode: 2b588...219

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.6.2017 den 23.07):

Jeg vet ikke at han går på noen medisiner. Ikke har han slitt med noe jeg vet om som skulle tilsi medisiner. 

Han har vært ute på fest noen ganger de siste ukene, men jeg har vært hjemme når han har kommet hjem, og jeg husker ganske tydelig at han har kommet inn til meg og vært helt normal, litt brisen og påvirket men ikke mer enn vanlig. 

Det er blokkbokstaver. Men jeg antok at det måtte være ham, siden det er kosenavn han tidligere har brukt på meg, så enten er et jo MEG eller så er det ham, og jeg vet jo at et ikke er meg. Vi har ikke barn. 

Altså ... utroskap falt meg ikke inn ... men tror du ikke at dersom det var noe sånt at han heller hadde vist noen form for "frykt" eller lignende når jeg viste ham, fordi han skjønte at det var en (hypotetisk) elskerinne som hadde gjort ugagn? 

Nei, fyfaen, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Først var jeg jo oppbrakt over hva han har gjort, men nå vet jeg ikke om jeg kan være såret lenger, fordi jeg er så forundret, og dette er så merkelig. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

Herregud han trodde vel det var greit da siden det er kosenavnet ditt...

Anonymkode: e1c3c...571

[Sirah]

Husker at jeg fulgte denne tråden, men fikk ikke med meg oppdateringen før i dag. Dersom du fremdeles er her inne TS, så vil jeg bare sende deg en stor klem. Håper både du og mannen er på et bedre sted i dag ❤️