Alvorlig syk slektning. Hva gjør jeg?

[AnonymBruker]

En forholdsvis nær slektning (da tenker jeg utifra slektstreet, ikke utifra hvor mye kontakt vi har/hvor godt vi kjenner hverandre) av meg er alvorlig syk. Det skal et stort mirakel til for at han skal bli frisk, det går raskt nedover.

Han er 20 år eldre enn meg. Jeg har ikke hatt veldig mye å gjøre med han. Var med foreldrene mine på besøk da jeg var barn, han var på besøk hos oss, møtte han i familieselskaper.. Nå når jeg er voksen har jeg i noen år møtt han for å spise middag/lunsj, besøk osv. noen få ganger i året. Etter at vi sammen måtte hjelpe hverandre når en annen slektning ble syk, og etter hvert døde, så hadde vi litt mer kontakt. Men det dabbet av.

Det har aldri føltes naturlig å be han om noe, men i vanskelige situasjoner har han sagt at han stiller opp. Han har vært ganske praktisk, ordner opp i praktiske ting, fremstår nesten litt ufølsom i kjipe situasjoner. Og han har pleid å si ifra til meg når han har noe på hjertet. Det er derfor jeg ikke er så frempå nå. Jeg er vant til at han snakker når han har noe å dele. Spør man når han ikke har det, får man ikke mye svar.

Nå er han som jeg skrev veldig syk. Jeg vil så gjerne gjøre noe for han, vise at jeg bryr meg. Jeg har hatt en del kontakt via sms med han. Men så har svarene vært korte en stund. Jeg sendte blomster til han for en stund siden, han satte pris på det fikk jeg sms om. Jeg har sendt sms for å høre om det passer at jeg kommer på besøk. Ikke noe svar. Jeg har ringt han for å høre om det passer at jeg kommer, ingen svar. Etter å ha snakket med en som står han nærmere har jeg vært på besøk. Har også ringt hans nærmeste for å høre hvordan det går osv, men foretrekker å snakke med han selv.

Det er ganske vanskelig å vite hvordan han vil at jeg skal forholde meg. Så da har jeg tenkt at jeg prøver å kontakte, og håper at han vil svare (å troppe opp på døra hans uten å høre om det passer, gjør jeg bare ikke).

Jeg mistet en av mine foreldre av alvorlig sykdom for noen år siden. Da var han han veldig praktisk orientert før det skjedde. Nesten litt kald, så jeg følte jo ikke for å søke støtte hos han akkurat. "Si ifra hvis det er noe jeg kan gjøre" sa han, som en del andre.

Husker at jeg likte når folk foreslo noe konkret de kunne gjøre for meg. Altså å slippe å be noen om noe, men at folk tok litt tak selv. Eller sa "Kontakt meg når som helst! Gjerne midt på natta også, hvis du vil snakke. Det mener jeg! Det må du gjøre." for eksempel. At folk gjorde ting som det ikke var nødvendig at jeg gjorde selv, så jeg kunne konsentrere meg om oppgaver bare jeg kunne gjøre.

Det har jeg tenkt at jeg kunne gjort for han nå. Men så har han jo sine nærmeste som sikkert gjør masse sånt. Hele hans nærmeste familie virker ganske kalde. Noen ser ikke alvoret og vil plage han til å gjøre masse fiksfakseri som kunne vært forebyggende for sykdommen, men som rett og slett ikke vil utgjøre forskjell nå. Annet enn at han ikke har det så bra som han kunne den siste tiden. Mens andre er veldig sånn "Naboen til eksen til tanta til venninna mi hadde også den sykdommen, og døde etter kort tid på sykehuset. Mora til en venninne har en annen sykdom, det er ikke håp for henne." litt sånn hverdagslig, som om det ikke er trist for det skjer med så mange....

Kan tenke meg å være litt "real" da. Altså, "virkelig". Snakke med han om ting som betyr noe. Prøve å sette meg litt inn i hvordan han har det. Det er så uinteressant med de svevende, nesten virkelighetsfjerne greiene som hans nærmeste sier og sa da min forelder var syk også.

Men aner ikke hva jeg skal si og gjøre. Råd?

Anonymkode: b2f70...2db

[AnonymBruker]

Ang å bli oppdatert av den nærmeste om tilstanden til syke: spørs det hvilket forhold man har til vedkommende. Jeg ble spurt av alle mulige folk om hvordan det gikk med moren min da hun syk og snart skulle dø. Noen spurte mens det var masse folk rundt, alle snudde seg mot meg. best på tomannshånd hvis man absolutt skal spørre! Helt ærlig legger mange nesa si borti ting kun av nysgjerrighet.De færreste av dem spurte hvordan det gikk med meg.Så føler du at du er nær nok til å ringe den nærmeste, Så Ok. Husk å vise at du bryr deg om den personen også, som sikkert har det veldig tøft nå. Før du besøker han, når den nærmeste sier at du kan besøke, så bør du forsikre deg om at faktisk vil ha besøk. At den andre ikke bare vil være høflig/ikke si nei.

 

Ang hva man skal snakke om. Se an formen hans,og la han styre. Er han vanligvis "kald" kan man ikke regne med at han skal vise masse følsomhet og nærhet nå.merker du han vil åpne seg så er det mulighet for en god samtale men ikke tving han til det. Vil han prate overfladisk så gjør dere det.

Anonymkode: 17c44...9dc