Gift, men forelsket i en annen.

[Gjest CamillaCollett]

På ‎04‎.‎06‎.‎2017 den 21.25, AnonymBruker skrev:

Han har barn selv, men de er eldre enn mine. De er vel nærmere meg i alder enn barna mine. Han sier at han vil ha meg med alt det innebærer, også et liv med barna mine. Han liker barn, og har møtt mine tidligere gjennom den relasjonen vi har hatt i noen år. Om dette fortsatt gjelder når hverdagen melder seg er det vanskelig å si noe om enda. 

Anonymkode: b7aa4...93e

 

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tenker du at du gjorde det rette ovenfor deg selv da?

 

Jeg kjenner ham ganske godt tror jeg, har gjort det i noen år nå. Hvordan det ville vært å leve med han er vanskelig å svare på. Om det bare hadde vært han og meg tror jeg det ville vært fantastisk. Men jeg vet at vi ville blitt dømt nord og ned av omgivelsene og familiene våre. Jeg vet ikke om følelsene er sterke nok til å overleve det.

Anonymkode: b7aa4...93e

 

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Les ts sitt innlegg en gang til du, det kommer nokså tydelig frem at hun drømmer om å være bare hun og han og ikke barn, men at det ville blitt fordømt.

Anonymkode: 37de8...bb4

TS får komme og oppklare selv, men jeg tolker det ikke som om hun vil leve helt uten barna sine. Men at hun mener at forholdet med denne nye mannen vil bli godt om man ser det isolert sett, men problematisk med tanke på reaksjonene fra storfamilien.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, CamillaCollett skrev:

TS får komme og oppklare selv, men jeg tolker det ikke som om hun vil leve helt uten barna sine. Men at hun mener at forholdet med denne nye mannen vil bli godt om man ser det isolert sett, men problematisk med tanke på reaksjonene fra storfamilien.

Greit nok, men tre av fire tolker det altså - tydelig - slik, i det siste innlegget fra henne.

Anonymkode: 37de8...bb4

[pressplay]

Jeg tror TS vet hva som er det rette å gjøre i denne situasjonen. Hun og ektemannen har ingen problemer annet enn at hverdagen er litt kjedelig, de har det fint sammen og familielivet fungerer. Man kan ikke gå rundt i livet og hele tiden jakte på emosjonelle høydepunkt. Det er i det hele tatt ganske trist at folk velger å splitte opp familie ved å såre ektefelle og barn og endre dems livssituasjon bare for å tilfredsstille seg selv når problemene i samlivet ikke er store. Økonomien endrer seg plutselig og barna må forholde seg til en annen livssituasjon og flytte delvis fra der man føler seg hjemme. 

Har man familie har man også forpliktelser. Det er altfor lett å bryte opp samliv i dag. 

[Gjest CamillaCollett]

På én måte er det mye lettere å bryte opp samliv i dag, ja.

Men samtidig har presset på parforhold aldri vært større. Å gifte seg er en mye større forpliktelse i dag enn før fordi vi lever så lenge. Sier man ja til å leve sammen resten av livet i dag kan man komme til å leve med samme menneske i seksti år. I Frankrike på 1800-tallet var gjennomsnittlig lengde på et ekteskap seks år, mener jeg å ha lest. Folk døde så mye tidligere. (Mulig jeg bommer med et par år her og der, men poenget står.) Så dette med at vi skal leve sammen bestandig tror jeg faktisk aldri har vært vanskeligere.

[AnonymBruker]

39 minutter siden, CamillaCollett skrev:

På én måte er det mye lettere å bryte opp samliv i dag, ja.

Men samtidig har presset på parforhold aldri vært større. Å gifte seg er en mye større forpliktelse i dag enn før fordi vi lever så lenge. Sier man ja til å leve sammen resten av livet i dag kan man komme til å leve med samme menneske i seksti år. I Frankrike på 1800-tallet var gjennomsnittlig lengde på et ekteskap seks år, mener jeg å ha lest. Folk døde så mye tidligere. (Mulig jeg bommer med et par år her og der, men poenget står.) Så dette med at vi skal leve sammen bestandig tror jeg faktisk aldri har vært vanskeligere.

Nå blander du! De fleste av oss som er voksne i dag har besteforeldre som har holdt sammen fra de var tidlig i tyveårene og resten av livet, til de var/er 80-100, dvs de har levd sammen 60-80 år.

Så har du vår foreldregenerasjon, vi, våre barn, som også lever til vi er 80-100, men som gjerne gifter oss eller i det minste blir kjæreste flere ganger, ofte ikke før 25-45 års alder og da er ofte halve livet unnagjort. Vi inngår forhold med stadig mer kortvarige prognoser enn før, ikke motsatt. 

Sammenligningen med Frankrike på 1800-tallet, er en avsporing.

Anonymkode: 37de8...bb4

[AnonymBruker]

Du går ikke fra mannen din fordi du ønsker spenning! Du sier jo dere har det såpass bra at du ikke hadde gått hvis det ikke var for en annen. DA GÅR DU IKKE! Du kommer til å angre, tro meg. 

Har du tenkt på hvordan dette her kommer til å bli, i praksis? Hverdagen kommer med denne nye mannen også, han blir også kjedelig, han har også uvaner. I tillegg kommer dere til å ha hver deres eks, og du kommer til å ha stebarn, og han får stebarn. Du og din nåværende mann deler en ting; dere er begge like glad i barna deres, din nye kommer aldri til å bli glad i barna dine på samme måte. Får du et dårlig samarbeid med din eventuelt kommende eksmann så har du ingen å dele positive og negative ting i barnas liv med på samme måte som nå. Du kan risikere at eksen hans kommer til å prøve å gjøre livet deres surt, du kan risikere at dine nye stebarn hater deg, og du kan risikere at dine barn misliker din nye mann fordi de vet at han var grunnen til at dere gikk i fra hverandre. Et liv med "mine og dine" er ikke alltid en dans på roser, spesielt ikke når barna har nådd en viss alder. Han sier kanskje nå at han "vil ha deg uansett", med barn og alt, men han vet ikke hva han lover. 

Anonymkode: 6603f...3c4

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skremmende lesning. Du har inne bare fantasert om denne mannen i mange år, men også tenkt på hvordan det ville vært å bo med han UTEN barna dine? Her tror jeg det ligger noe mer under som du må ta tak i først, kanskje noen sår fra barndommen som har svekket sjelslivet ditt. Det er ikke normalt å ønske og flytte direkte inn til en fyr, og samtidig ønske å bo der uten barna.

 

Anonymkode: c6bdc...1d5

Oida, ser jeg har formulert meg litt uheldig... Jeg mener på ingen måte at jeg kunne tenke meg å flytte inn med denne mannen uten barna mine! Jeg mente bare at jeg kan se for meg et liv, en hverdag med denne mannen om det var bare oss, men jeg får ikke til å se for meg et liv med denne mannen og barna mine. Skjønner du hva jeg mener? Jeg kan ikke se det for meg om jeg prøver å forestille meg det. Og kanskje er det nettopp svaret, jeg kan ikke se det for meg som en virkelighet. Og da er det kanskje ikke meant to be?

Tror ikke jeg har sår fra barndommen som har ført til et svekket sjelsliv, men det sier vel sitt at noen kan tenke slikt om noen som tenker som jeg gjør.

 

10 timer siden, Tba skrev:

Du har et veldig godt poeng, for meg så virker det som at TS ikke er i vater, enten pga oppvekst og/eller er denne mannen rimelig dyktig til å manipulere damer som svake for smiger og smisking. Uansett så er det tydelig at TS er i en rosa boble og  ikke ser  konsekvensene for hverken seg selv eller familie og barna hvis hun lever ut fantasien med denne mannen.

Jeg er kanskje ikke helt i vater og befinner meg nok i en boble nå. Men det var nettopp derfor jeg skrev innlegget, for at noen kanskje kunne hjelpe meg å se dette.

TS

Anonymkode: b7aa4...93e

[AnonymBruker]

Hei vet at dette er lenge siden. Hvordan gikk det? Hva endte du opp med, og angrer du?  

 

 

 

Anonymkode: 1d99b...198

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.6.2017 den 23.55):

Oida, ser jeg har formulert meg litt uheldig... Jeg mener på ingen måte at jeg kunne tenke meg å flytte inn med denne mannen uten barna mine! Jeg mente bare at jeg kan se for meg et liv, en hverdag med denne mannen om det var bare oss, men jeg får ikke til å se for meg et liv med denne mannen og barna mine. Skjønner du hva jeg mener? Jeg kan ikke se det for meg om jeg prøver å forestille meg det. Og kanskje er det nettopp svaret, jeg kan ikke se det for meg som en virkelighet. Og da er det kanskje ikke meant to be?

Tror ikke jeg har sår fra barndommen som har ført til et svekket sjelsliv, men det sier vel sitt at noen kan tenke slikt om noen som tenker som jeg gjør.

 

Jeg er kanskje ikke helt i vater og befinner meg nok i en boble nå. Men det var nettopp derfor jeg skrev innlegget, for at noen kanskje kunne hjelpe meg å se dette.

TS

Anonymkode: b7aa4...93e

 

Anonymkode: 1d99b...198

[sicario]

Vil bare legge til en liten kommentar.

ser mange bruker «vil du gjøre det mot barna» som et argument for å bli i relasjonen.

Er selv «skilsmissebarn», og opplevde det helt udramatisk. Ble selvfølgelig trist, men satte ingen dype, traumatiserende spor for å si det sånn.

alt avhenger av hvordan samlivsbruddet gjennomføres. Mine foreldre skiltes som verdens beste venner. Ble boende rett ved hverandre. Hadde ingen fast fordelingsnøkkel for samvær. Jeg bestemte selv hvor jeg var, når. Helt udramatisk, og jeg så jo kjapt at begge hadde det bedre med seg selv i hverdagen.

[Gjest wanderer]

AnonymBruker skrev (På 6.6.2017 den 23.55):

Oida, ser jeg har formulert meg litt uheldig... Jeg mener på ingen måte at jeg kunne tenke meg å flytte inn med denne mannen uten barna mine! Jeg mente bare at jeg kan se for meg et liv, en hverdag med denne mannen om det var bare oss, men jeg får ikke til å se for meg et liv med denne mannen og barna mine. Skjønner du hva jeg mener? Jeg kan ikke se det for meg om jeg prøver å forestille meg det. Og kanskje er det nettopp svaret, jeg kan ikke se det for meg som en virkelighet. Og da er det kanskje ikke meant to be?

Tror ikke jeg har sår fra barndommen som har ført til et svekket sjelsliv, men det sier vel sitt at noen kan tenke slikt om noen som tenker som jeg gjør.

 

Jeg er kanskje ikke helt i vater og befinner meg nok i en boble nå. Men det var nettopp derfor jeg skrev innlegget, for at noen kanskje kunne hjelpe meg å se dette.

TS

Anonymkode: b7aa4...93e

Vel vi har en hel tråd her som sier at hvis du opplever dette i ett ekteskap så er det helt greit å være utro.

Jeg håper bare som en som har blitt bedratt selv at du velger å være ærlig med ham å si hvordan du har istedet for å være utro. tror det er første steget å faktisk prate med mannen din om det.

 

Endret 21. mars 2021 av wanderer