Ettereffektene av traumatiske opplevelser...

[AnonymBruker]

Hei ung kvinne på 23 her. 

Jeg opplevde noe veldig traumatisk over tid. Ca 6 mnd. Det er ca 3-4 mnd siden den traumatiske tiden er over men kroppen og psyken er helt forferdelig. Jeg er så lei av å vente.

Jeg sover og sover og sover. Orker nesten ikke å gjøre noe. Jeg jobber litt men klarer ikke mye. Etter en kort arbeids dag sover jeg på dagen og 10 timer om natten. Psyken går opp og ned hver dag. Den ene dagen får jeg sammen brudd den andre har jeg det litt bedre utenom at jeg blir irritert av alt. Også har jeg masse angst en dag. Og neste er jeg deprimert. Kroppen klarer ikke å trene. Jeg har prøvd flere ganger men ender med at jwf slått ut i 2 dager. 

Når går dette over?! 

Noen som har opplevd noe lignende før? Jeg orker snart ikke mer. Jeg liker ikke livet. Jeg gleder meg så enormt til dette er over så jeg kan begynne å leve igjen. Jeg føler jeg lever i et fengsel.

Noen som har erfaringer om hvor lang tid kroppen bruker på å bli bra igjen etter en periode med traumatiske opplevelser?  

Hilsen frustrert ung kvinne. 

Anonymkode: 1e7f3...739

[AnonymBruker]

Har selv opplevd ting. Det går ikke over før du bearbeider det hos en profesjonell. Det er min erfaring. 

Du vil aldri glemme, men ting blir mye lettere og man føler seg fri. 

Anonymkode: 480c1...b0c

[AnonymBruker]

Går du i behandling?

Ganske vanlig å bli sliten når du går rundt i konstant stressmodus. Kjenn etter på kroppen din, er du anspent akkurat nå? Pust inn og forsøk se for deg at du slapper av i kroppen

Anonymkode: a501d...cc0

[AnonymBruker]

Jeg var syk i mange år. Først når jeg fikk tilrettelagt behandling og aktivt tok tak i problemene begynte jeg å få det bedre. Samtidig var det vanskelig å i førsten aktivt ta tak i ting, siden jeg hadde mer enn nok med å overleve. 

Jeg anbefaler deg for alt i verden å få behandling, enten det er psykolog eller en annen samtaleterapeut. Hvis du har PTSD er det viktig at dette behandles, og at du får bearbeidet eller jobbet med tingene slik at de slutter å begrense deg i livet ditt. 

Nå, 5 år senere, er jeg mye bedre. Nå vet jeg ikke om det du sliter med er lite omfattende eller ille, men noe som gjorde at jeg sleit så lenge var at jeg i bunn også hadde en depresjon, og relasjonsproblemer fra barndommen, med traumet oppå det hele ble alt mye, mye verre. Men som sagt, ting ble litt etter litt bedre med å jobbe med meg selv, stole på terapeuten min og regelmessig følge opp behandlingen og selv-ivaretagende oppførsel. Hvis det gikk for meg, så går det for deg også, selv om det du skulle slite med måtte være mye verre enn mitt. Det er mulig! Vit at jeg også daglig i mange år gikk og lurte på "hvor lenge skal jeg ha det sånn!?" og jeg trodde oppriktig at når terapeuten sa at det skulle bli bedre også for meg, at hun tok feil, at jeg var den ene der det aldri ville bli bra, for det var SÅ grusomt inni meg. 

Nå smiler jeg, jeg ler. Og jeg har ikke full funksjonsevne, men jeg overrasker meg stadig og gjør ting jeg for 5 år siden aldri hadde trodd jeg ville gjøre i livet mitt igjen. 

Heier på deg! 

Anonymkode: 61435...66a

[AnonymBruker]

Jeg lurer på det samme som ts, bare at i stedet for å sove mye, så får jeg knapt sove. Pulsen år i hundre hele tiden....
Hvordan behandling finnes det for PTSD som du over her nevner som må behandles, utenom det å snakke om det?

Anonymkode: 0e97a...ba8

[OffTheBlock]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer på det samme som ts, bare at i stedet for å sove mye, så får jeg knapt sove. Pulsen år i hundre hele tiden....
Hvordan behandling finnes det for PTSD som du over her nevner som må behandles, utenom det å snakke om det?

Anonymkode: 0e97a...ba8

Jeg var ute for en svært alvorlig hendelse for mange år siden og fikk PTSD som følge av dette. Jeg gikk i behandling som gikk ut på at psykolog "skøt" lysstråler inn i øyet/øynene mine mens jeg måtte fortelle om hendelsen fra start til slutt. Dette ble gjentatt, og de delene som kom tilbake som flashbacks og mareritt ble gjennomgått igjen og igjen med denne behandlingen. Jeg trodde i grunn bare det var et slags påskudd for å fjerne fokus fra den litt vanskelige terapi-settingen, men har lest at mange har god effekt av denne behandlingen av traumer.

Jeg har også hatt svært god effekt og den effekten jeg fikk kom etter relativt kort tida behandling. Kan være verdt å sjekke ut før man bruker mange år i samtaleterapi hvertfall. Min behandling fikk jeg ved en psykiatrisk poliklinikk.

[AnonymBruker]

20 minutter siden, OffTheBlock skrev:

Jeg var ute for en svært alvorlig hendelse for mange år siden og fikk PTSD som følge av dette. Jeg gikk i behandling som gikk ut på at psykolog "skøt" lysstråler inn i øyet/øynene mine mens jeg måtte fortelle om hendelsen fra start til slutt. Dette ble gjentatt, og de delene som kom tilbake som flashbacks og mareritt ble gjennomgått igjen og igjen med denne behandlingen. Jeg trodde i grunn bare det var et slags påskudd for å fjerne fokus fra den litt vanskelige terapi-settingen, men har lest at mange har god effekt av denne behandlingen av traumer.

Jeg har også hatt svært god effekt og den effekten jeg fikk kom etter relativt kort tida behandling. Kan være verdt å sjekke ut før man bruker mange år i samtaleterapi hvertfall. Min behandling fikk jeg ved en psykiatrisk poliklinikk.

Det høres jo helt forferdelig ut?? At man får framtvunget enda flere antall av flashbacksene og marerittene??
Jeg sliter nok med det på nattetid og dagtid, og vil jo helst unngå å ha dem i det hele tatt :S
Hva er funksjonen her? At jo flere ganger du har flashbacksene, jo sjeldnere kommer dem/jo mer blir underbevisstheten kvitt de?

Anonymkode: 0e97a...ba8

[AnonymBruker]

Dere som sliter med mye flashbacks. Kom disse etter noen år? Jeg har motsatt. Kan rett og slett være helt blank...husker ikke detaljer, klarer ikke å legge ting på riktig plass, sortere ting i riktig rekkefølge (hendelsen) og husker bare små brøkdeler av ting som skjedde. Har stor tendens til å skyve ting unna. Følelser og inntrykk også..Eller - jeg føler mye. Men jeg kan skru helt, helt av!. Kan vokne av mareritt, men marerittene er ikke flashbacks, det er bare en "følelse" av å være redd, hjelpesløs, stressa, monotom eller opplevelser av diffuse ting (mennesker som endrer form, forandrer seg osv).

Er det noen andre som kjenner seg igjen i det?

Anonymkode: 62d32...104

[AnonymBruker]

Jeg gjør det selv, skaffer meg kunnskap, oppsøker steder, går gjennom hele følelsesregisteret.

Anbefaler ingen å gjøre det samme hvis de ikke føler seg sterk nok. 

Anonymkode: c1e93...cb3

[AnonymBruker]

Når man har opplevd noe traumatisk må man stabiliseres bør man kan bearbeides.

EMDR som nevnes over her (øyefokus) er en vitenskapelig bevist metode som fungerer for noen, men det finnes mange gode behandlinger for traumer.

Dere som strever med søvn, flashbacks, vonde tanker, mangel på minner og følelser som svinger bør oppsøke fastlege og få henvisning til DPS, hvor det jobber psykologer med god kompetanse. Det er meget god hjelp å få, og det er nødvendig å få hjelp.

Lykke til ❤️

 

Anonymkode: c1f22...bec

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Når man har opplevd noe traumatisk må man stabiliseres bør man kan bearbeides.

EMDR som nevnes over her (øyefokus) er en vitenskapelig bevist metode som fungerer for noen, men det finnes mange gode behandlinger for traumer.

Dere som strever med søvn, flashbacks, vonde tanker, mangel på minner og følelser som svinger bør oppsøke fastlege og få henvisning til DPS, hvor det jobber psykologer med god kompetanse. Det er meget god hjelp å få, og det er nødvendig å få hjelp.

Lykke til ❤️

 

Anonymkode: c1f22...bec

Enig. Man bør ikke gå rundt med dette uten å få hjelp.. (går til psykolog).

Anonymkode: 62d32...104

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere som sliter med mye flashbacks. Kom disse etter noen år? Jeg har motsatt. Kan rett og slett være helt blank...husker ikke detaljer, klarer ikke å legge ting på riktig plass, sortere ting i riktig rekkefølge (hendelsen) og husker bare små brøkdeler av ting som skjedde. Har stor tendens til å skyve ting unna. Følelser og inntrykk også..Eller - jeg føler mye. Men jeg kan skru helt, helt av!. Kan vokne av mareritt, men marerittene er ikke flashbacks, det er bare en "følelse" av å være redd, hjelpesløs, stressa, monotom eller opplevelser av diffuse ting (mennesker som endrer form, forandrer seg osv).

Er det noen andre som kjenner seg igjen i det?

Anonymkode: 62d32...104

Slik har jeg det også TS - mange år etter. I begynnelsen kunne jeg skru fullstendig av og så ble jeg plutselig bombardert med flashbacks før jeg kunne skru det av igjen. Nå kan jeg også skru det av i lengre tid og får små "stikk" innimellom, men jeg blir sjeldent overveldet på samme måte som tidligere.

Det BLIR bedre! Stol på meg! Nå vet ikke jeg hva du har opplevd, men oppsøk hjelp like greit først som sist. Stor klem

Anonymkode: 2b36f...2d5

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gjør det selv, skaffer meg kunnskap, oppsøker steder, går gjennom hele følelsesregisteret.

Anbefaler ingen å gjøre det samme hvis de ikke føler seg sterk nok. 

Anonymkode: c1e93...cb3

Hjelper det å gjøre det på denne måten?

Anonymkode: 62d32...104

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hjelper det å gjøre det på denne måten?

Anonymkode: 62d32...104

For meg gjør det det.

Har forsøkt å få hjelp fra legen, men de har ikke sett alvoret og jeg har ikke fått hjelp, så jeg måtte ta saken i egne hender, så slik er det. 

Gjennomgår jeg,skriver og oppsøker jeg steder for trauma bearbeider jeg så jeg kan bli helt kvitt det..slippe det ut i luften og gå videre uten tåke.

Ønsker alle som sliter med trauma all lykke til

Anonymkode: c1e93...cb3

[Simbyxor]

Finnes ikke noe fasitsvar på hvor lang tid det tar å bli frisk. Du kan ta to steg frem, og tre tilbake. Umulig å si.

Men det er viktig at du får time hos en psykolog, spesialisert på traumer.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dere som sliter med mye flashbacks. Kom disse etter noen år? Jeg har motsatt. Kan rett og slett være helt blank...husker ikke detaljer, klarer ikke å legge ting på riktig plass, sortere ting i riktig rekkefølge (hendelsen) og husker bare små brøkdeler av ting som skjedde. Har stor tendens til å skyve ting unna. Følelser og inntrykk også..Eller - jeg føler mye. Men jeg kan skru helt, helt av!. Kan vokne av mareritt, men marerittene er ikke flashbacks, det er bare en "følelse" av å være redd, hjelpesløs, stressa, monotom eller opplevelser av diffuse ting (mennesker som endrer form, forandrer seg osv).

Er det noen andre som kjenner seg igjen i det?

Anonymkode: 62d32...104

Mine kom etter noen uker, og holdt på intenst i et års tid. Nå kommer flashbacksene fra den utløsende gangen nesten aldri, men jeg får flashbacks til nyere følelsesmessig belastende ting (som når jeg oppdaget partner var utro). Jeg skyver tanken unna ellers, men blir jaget av følelsene og flashbacksene og marerittene..

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Når man har opplevd noe traumatisk må man stabiliseres bør man kan bearbeides.

bør oppsøke fastlege og få henvisning til DPS, hvor det jobber psykologer med god kompetanse. Det er meget god hjelp å få, og det er nødvendig å få hjelp.

Anonymkode: c1f22...bec

Men hva kan egentlig psykologene på DPS gjøre?
Jeg har vært i lang behandling på DPS for depresjon tidligere i livet og opplevde ikke å bli tatt hensyn til eller tatt seriøst, følte meg oversett (psykologen satt å sa Hæ når jeg var ferdig å fortelle om noe, og hadde ikke fulgt med) , fortalte også om episoden som utløste traumene hos meg , men det ble også oversett, vanskelig å utlevere noe så traumatisk og personlig når psykologen ikke viser interesse eller omsorg, så jeg sluttet.
Hva sier du til psykologen, er det det å fortelle om episoden og følelsene som hjelper, det å tømme seg, eller får du gode faglige råd og konkret behandling som kjemisk løser / minsker problemet?

Anonymkode: 0e97a...ba8

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mine kom etter noen uker, og holdt på intenst i et års tid. Nå kommer flashbacksene fra den utløsende gangen nesten aldri, men jeg får flashbacks til nyere følelsesmessig belastende ting (som når jeg oppdaget partner var utro). Jeg skyver tanken unna ellers, men blir jaget av følelsene og flashbacksene og marerittene..

Men hva kan egentlig psykologene på DPS gjøre?
Jeg har vært i lang behandling på DPS for depresjon tidligere i livet og opplevde ikke å bli tatt hensyn til eller tatt seriøst, følte meg oversett (psykologen satt å sa Hæ når jeg var ferdig å fortelle om noe, og hadde ikke fulgt med) , fortalte også om episoden som utløste traumene hos meg , men det ble også oversett, vanskelig å utlevere noe så traumatisk og personlig når psykologen ikke viser interesse eller omsorg, så jeg sluttet.
Hva sier du til psykologen, er det det å fortelle om episoden og følelsene som hjelper, det å tømme seg, eller får du gode faglige råd og konkret behandling som kjemisk løser / minsker problemet?

Anonymkode: 0e97a...ba8

Det er bare så ufattelig stygt og respektløst å gjøre slikt mot noen som kommer med vonde ting. Blir nesten forbannet når jeg leser slikt.

Det som har hjulpet for min del er mindfullness og psykomotorisk/traumebehandling. Det svinger og kjenner godt igjen symptomene du beskriver TS.

Anonymkode: d7503...eb5

[OffTheBlock]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det høres jo helt forferdelig ut?? At man får framtvunget enda flere antall av flashbacksene og marerittene??
Jeg sliter nok med det på nattetid og dagtid, og vil jo helst unngå å ha dem i det hele tatt :S
Hva er funksjonen her? At jo flere ganger du har flashbacksene, jo sjeldnere kommer dem/jo mer blir underbevisstheten kvitt de?

Anonymkode: 0e97a...ba8

Det har helt klart vært hardt arbeid i terapi, og veldig ubehagelig, men formålet er (som jeg har fått forklart) at man ved denne kombinasjonen får organisert minner fra det som skjedde som helt vanlige minner - og ikke som traumer. Resultatet er da at de slutter å komme som flashbacks, men ligger der som hvilken som helst annen ubehagelig informasjon man husker. 

Kanskje kan man si at det er en slags eksponeringsterapi for egne traumeminner?

Jeg fikk hverken mer eller mindre flashbacks underveis i behandlingen, men selve behandlingen var jo tung. Etterpå er det kun helt små deler av traumer som kan dukke opp som flashbacks etter enkelte triggere, mot hele traumet hele tiden, slik det var før.

[AnonymBruker]

Jeg opplevde to store traumer samtidig for mange år siden. Dette var ting som varte over mange mnd. Jeg gikk i konstant stressmodus. Dessverre visste jeg ikke at det var hjelp å få for dette, så jeg endte med å bli kronisk syk og uføretrygdet. Jeg utviklet ME etter å ha fått et virus som jeg normalt ville ha tålt om jeg ikke hadde opplevd så mye traumatisk på forhånd.

Anonymkode: 5e224...be3

[AnonymBruker]

For det første, så må du nok som de andre også kommentere, gå og søke om behandling 

Jeg var som deg, jeg hadde ikke energi til noen ting og bare sov og sov. Hvis jeg fant på ting med venner en dag så var jeg slått ut i 2-3 dager, ofte lengre. I tillegg så ble jeg ofte syk grunnet somatiske plager (ble syk fysisk pga tingene jeg sleit med psykisk), så jeg klarte ikke å jobbe, fordi om jeg jobbet 2-3 dager på rad så ble jeg syk med for eksempel influensa eller halsbetennelse, ofte flere ting om hverandre, good times! Det ble bare verre og verre helt til jeg endelig forsto at jeg trengte behandling (tok sin tid).

Etterhvert som jeg begynte i behandling så ble det litt bedre, sikkert fordi man får delt det man har inni seg som drar en ned. Men det ble verre før det ble bedre. Etter en del panikkanfall, angst, og eksponeringsterapi så har jeg det mye bedre i dag. Har gått til psykolog i litt over et år, og har nå endt behandlingen, og det er litt over 3 år siden hendelsene skjedde. Jeg er mindre sliten, og klarer mer. Så det tar tid, men man må nok gå i behandling for at det skal bli bedre. Om du bare går rundt med alt inni deg selv så vil det gjøre deg enda mer sliten! Underbevisstheten din vet alt, og selv om man prøver å fortrenge det så vet den det fortsatt og det sliter deg ut. Jo mer man ignorerer det, jo verre blir det. 

Jeg har fått påvist at jeg har 20% varig men, så det forklarer nok litt hvorfor jeg fortsatt blir sliten av å gjøre ting. Jeg kan ikke gjøre like mye som alle andre, og det merkes. Jeg har fått beskjed av utredningsspesialist at jeg burde gå til en ny psykolog som spesialiserer seg innenfor traumer, siden jeg har egentlig mer fortrengt det hele og tørr ikke helt la meg kjenne på følelsene rundt det som skjedde, og psykologen som jeg gikk til tok ikke helt tak i det heller - bare alt det andre. Så etter 3 år så er jeg vel ganske normal, bare litt sliten Men om jeg hadde tatt tak i det tidligere så hadde det kanskje vært bedre.

Det her kommer til å gå bra  Bare gi det tid, jobb med deg selv og gjør ting som du kan se frem til senere også slik at du holder motivasjonen oppe 

Anonymkode: 83f3b...002