Min frustrasjon over uføre :(

[AnonymBruker]

Man kan selvsagt unne alle pengene, problemet er jo at velferdsstaten ikke er bærekraftig i sin nåværende form. Vi har ikke råd, rett og slett, til å ha så mange som lever på trygd hvis man ser noen år frem i tid. Så reformer må faktisk til, det kommer vi ikke utenom. Når man da vet at lettere psykiske diagnoser ofte blir bedre av å jobbe så er det ikke å ta for hardt i å spå at det vil bli vanskeligere å få innvilget dette etterhvert. Men problemstillingen er kompleks og henger selvsagt også sammen med det høye lønnsnivået vi har i Norge samt at det er vanskelig å si opp folk, dette gjør  at arbeidsgivere er forsiktig med hvem de ansetter. 

Anonymkode: 1bf5e...0fd

[AnonymBruker]

Jeg har multippel sklerose, noe som for øyeblikket ikke er synlig for andre. Jeg synes det er kjempeubehagelig å tenke på at andre kan se på meg som lat for at jeg ikke er i jobb. Det er faktisk noe jeg tenker en del på. 

Når jeg fikk de første symptomene ignorerte jeg dem fordi det ikke virket alvorlig nok. Tiden gikk og dagene mine besto av jobb, barn og totalt utmattelse. Jeg klarte nesten ikke følge opp ungen min fordi jeg var så sliten og svak. Symptomer kom og forsvant, og etter en stund oppsøkte jeg lege. 

Gikk forbausende fort å få diagnosen. Hadde alt: symptomer, lesjoner på hjernen og oligokonale bånd i spinalvæsken. 

Jeg var trist og lei, men fikk medisiner(med ekle bivirkninger). Til tross for medisinene, fortsatte sykdommen å utvikle seg. Jeg ble mer og mer sliten, men stigmaet rundt de som ikke er i  jobb fikk meg til å fortsette. 

Du vet når du er sliten etter jobb, må handle,  lage middag, stelle barnet ditt, gjøre husarbeid og sånne ting? Jeg klarte ikke. Ikke var jeg uthvilt dagen etter heller. Jeg ble ikke uthvilt uansett hvor mange dager det gikk. Jeg gjorde jobben min dårlig, jeg jeg var en dårlig mor som attpåtil var blitt sur, jeg så tynn og fæl ut, medisinene gikk utover hud og hår og jeg var alltid på bristepunktet.  

Heldigvis så en sykepleier dette og ga meg en time med en sosionom på MS-avdelingen. Mitt voksne livs vendepunkt! 

Jeg fikk hjelp og forståelse, det ble lettere å åpne seg opp for andre, både leger og de rundt meg. Jeg visste jo ikke at man ikke skulle ha det sånn som jeg hadde det! Jeg oppdaget at systemet var der for "sånne som meg" og. 

Nå har jeg gått på aap i to år, har fått en kjempegod medisin som har fått meg litt ovenpå igjen. Er heldigvis ikke ufør, som denne tråden handler om, men vet ikke hva som skjer videre. 

Det er med både glede og skam jeg er sosial og på fjelltur, for jeg føler blikkene er der og dømmer meg. 

Anonymkode: 7c4dd...5fa

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man kan selvsagt unne alle pengene, problemet er jo at velferdsstaten ikke er bærekraftig i sin nåværende form. Vi har ikke råd, rett og slett, til å ha så mange som lever på trygd hvis man ser noen år frem i tid. Så reformer må faktisk til, det kommer vi ikke utenom. Når man da vet at lettere psykiske diagnoser ofte blir bedre av å jobbe så er det ikke å ta for hardt i å spå at det vil bli vanskeligere å få innvilget dette etterhvert. Men problemstillingen er kompleks og henger selvsagt også sammen med det høye lønnsnivået vi har i Norge samt at det er vanskelig å si opp folk, dette gjør  at arbeidsgivere er forsiktig med hvem de ansetter. 

Anonymkode: 1bf5e...0fd

Men løsningen er ikke å kunstig tvinge syke mennesker ut i jobb. Som sagt, dette bare flytter problemet og kanskje gjemmer det for en befolkning som bare leser tall. (Oi, lavere andel uføre, her må politikerne gjøre noe bra, ass). 

Man blir for øvrig ikke ufør av milde psykiske vansker. 

Anonymkode: 6d566...776

[Rødtoppen]

Frå ei med ein usynleg sjukdom, med konstante smerter:
NEI! Du vil ikkje ha ein sånn sjukdom/plage mot å få meir fri for å "nyte" livet.

Kunne verkeleg ønske at alle fekk gå med ein usynleg sjukdom ei veke, så dei viste kva dei sutra om.

[AnonymBruker]

TS her

Jeg elsker velferdssystemet i Norge. Jeg elsker at da jeg brakk foten og var sykemeldt at jeg ikke trengte å bekymre meg for mat på bordet. Det er jo ikke det jeg reagerer på.

Det jeg reagerer på at en person som kan gå masse på fjellturer, er sosial, treffer venner og har en aktiv hverdag, HVER DAG, ikke kan jobbe mer. Jeg sier ikke personen skal ut i 100% jobb, men det er så mange stiller rundt om kring som er deltidsstillinger, med lav prosentandel. Hvorfor ikke bidra mer?

Det er korrekt, jeg ser bare det jeg ser + sosiale medier. Men det er nokså mye det.

Anonymkode: 9b397...385

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Rødtoppen skrev:

Frå ei med ein usynleg sjukdom, med konstante smerter:
NEI! Du vil ikkje ha ein sånn sjukdom/plage mot å få meir fri for å "nyte" livet.

Kunne verkeleg ønske at alle fekk gå med ein usynleg sjukdom ei veke, så dei viste kva dei sutra om.

Enig. Den mest patetiske sutringen jeg vet om, er sånt som ts kommer med. 

Anonymkode: ac7ab...433

[MajorasMaske]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man kan selvsagt unne alle pengene, problemet er jo at velferdsstaten ikke er bærekraftig i sin nåværende form. Vi har ikke råd, rett og slett, til å ha så mange som lever på trygd hvis man ser noen år frem i tid. Så reformer må faktisk til, det kommer vi ikke utenom. Når man da vet at lettere psykiske diagnoser ofte blir bedre av å jobbe så er det ikke å ta for hardt i å spå at det vil bli vanskeligere å få innvilget dette etterhvert. Men problemstillingen er kompleks og henger selvsagt også sammen med det høye lønnsnivået vi har i Norge samt at det er vanskelig å si opp folk, dette gjør  at arbeidsgivere er forsiktig med hvem de ansetter. 

Anonymkode: 1bf5e...0fd

Vi bør sette strengere krav til somatisk syke slik at de ikke ødelegger tilbudet for de som sliter med alvorlige diagnoser som klaustrofobi, depresjon og tvangstanker.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

TS her

Jeg elsker velferdssystemet i Norge. Jeg elsker at da jeg brakk foten og var sykemeldt at jeg ikke trengte å bekymre meg for mat på bordet. Det er jo ikke det jeg reagerer på.

Det jeg reagerer på at en person som kan gå masse på fjellturer, er sosial, treffer venner og har en aktiv hverdag, HVER DAG, ikke kan jobbe mer. Jeg sier ikke personen skal ut i 100% jobb, men det er så mange stiller rundt om kring som er deltidsstillinger, med lav prosentandel. Hvorfor ikke bidra mer?

Det er korrekt, jeg ser bare det jeg ser + sosiale medier. Men det er nokså mye det.

Anonymkode: 9b397...385

Du skjønner jo INGENTING! Er du legen hennes? Har du behandlet henne, sett i hennes journaler? Er du i det hele tatt interessert i å prøve å forstå hvorfor hun ikke jobber når hun ikke bare er hjemme under dyna??? 

Anonymkode: ac7ab...433

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo nettopp det at diagnoser som psykiske lidelser og muskelsmerter uten klare objektive funn ikke kan behandles på samme måte som man kan om man vet hva folk feiler. 

Og jeg lurer på hva du vet om hva folk feiler eller ikke i andre land - er du sikker på at i andre land så jobber folk og har det så greit hele dagen? Eller kan det være at de faktisk ligger utslått time etter time etter endt arbeidsdag, og at det er sånn livene deres er? Nettopp fordi de ikke har samme uførepolitikk som oss.

Det er helt logisk at mennesker med psykiske vansker (da spesielt årsak som vanskelig oppvekst av ulike grunner) havner på kjøret, og blir kriminelle. De starter kanskje som stille, tilbaketrukne i barndommen. I tenårene "sprekker de" og havner på kjøret. Kan hende narkotika. Kan hende annen kriminalitet. Kan også hende mental institusjon, selvmord, eller bare total innesluttelse. Kanskje starter de som mobbere. I tenårene får de seg en trøkk i trynet. Kanskje blir de tøffere av det, og havner på kjøret. Narkotika. Kriminalitet. Kanskje gir trøkken en omvendt effekt. Angst. Depresjon. Kanskje varig mental skade. 
Noen starter kanskje med et utgangspunkt i en mellomting - som oss "vanlige" mennesker. Tålig til gode karakterer. Sosial intelligens og aksept. Kanskje klarer de seg. Kommer seg gjennom med godt mot. Eller kanskje tenårene slår dem i bakken. Havner der ovennevnte havner. Kanskje noe skjer i voksenalder, motgang av noe slag, gjør at de enklere vil havne i en mental grøft det er vanskelig/umulig å komme seg ut av. 
Det er ikke noe nytt av psykiske lidelser like gjerne kan bli til fysiske lidelser. 

Vi med så god uførepolitikk, gjør at befolkningen rett og slett klarer seg bedre generelt. Noen klarer å jobbe ræva av seg (som min mann. Kan jobbe hele døgnet om han bare hadde villet). Så har du meg i andre enden. Ufør. Plaget. Utslitt etter bare en tur på butikken. Mental ubalanse (bipolar). Tidvis sløv. Klarer sjeldent å konsentrere meg om noe. Klarer knapt å føre en skikkelig samtale med varighet over 5-10 minutter. Jeg er smart nok (trolig derfor min smarte, høyt utdannede mann trives med meg), men samtalene må ofte være konsise. Mister jeg konsentrasjonen, mister jeg ikke bare samtaleemnet (glemmer hva som er sagt, hva som skal sies osv), nei, jeg klarer ikke lenger å uttale alle ord riktig. Jeg klarer ikke lenger å sette sammen en setning uten å stokke om på ord. Det er ikke fordi jeg er dum, at det skjer. Men jeg ser at det kan virke sånn.
Jeg vet aldri hvordan morgendagen blir. Jeg vet ikke om jeg engang vil klare å stå opp av sengen. Eller om jeg er full av energi og endelig får unnagjort huslige plikter. Kanskje klarer jeg til og med å lage middag! 

Anonymkode: 3fcde...049

Når det kommer til ufør partner, jeg er kvinne men det hadde IKKE vært et no-no for meg å komme sammen med en ufør partner. Hvordan personen er som menneske er det viktigste, så hvis jeg finner en mann som er snill mot andre, har mye selvironi og i tillegg har et smart hode, så sier jeg ikke nei-takk fordi denne mannen tilfeldigvis er uføretrygdet pga sykdom  .

Anonymkode: b06a3...ac0

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men løsningen er ikke å kunstig tvinge syke mennesker ut i jobb. Som sagt, dette bare flytter problemet og kanskje gjemmer det for en befolkning som bare leser tall. (Oi, lavere andel uføre, her må politikerne gjøre noe bra, ass). 

Man blir for øvrig ikke ufør av milde psykiske vansker. 

Anonymkode: 6d566...776

Vel, alternativet er jo kraftig kutt i alle stønader, sykelønn, pensjoner og la folk forsørge hverandre mer.

Anonymkode: 1bf5e...0fd

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kryper til korset og innrømmer at jeg er frustrert over noen uføre. Misforstå meg rett: jeg er sjeleglad for systemet vi har i Norge slik at mange får hjelp og sånn, men de som utnytter systemet blir jeg frustrert over.

Jeg har en bekjent jeg har truffet gjennom en hundeklubb fordi vi begge har hund. Hun er ærlig og åpen om sin uførhet noe som er positvit. ADHD, bipolar lidelse og sånn er det hun lider av. Jeg spør da, men du virker jo så bra? Ja, for etter mye prøving og feiling med medisiner har hun endelig fått det til å funke. Så bra tenker jeg! Men kan du ikke da jobbe? Hun jobber ca 4 timer i uka i en butikk. Resten av tiden går vekk på hundetrening, turgåing, besøke venner og sånn. Økonomien er ikke på topp, men hun er flink til å finne på gratis ting og spare hvis hun har lyst på noe.

Siste uka har hun vært på 5 lange fjellturer hvor noen netter ble tilbring i telt, noen av fjellturene var sånn fellestur med andre turglade. Vi har hatt fint vær og hun har utnyttet det til det fulle. Og jeg er misunnelig. Ikke på uførheten, men fordi jeg må være inne, jobbe en full dag for så komme meg ut i sola. Og jeg vet hva skattepengene mine går til. Jeg mener ikke uføre ikke kan ha det greit og kjekt, men når man kan ha så krevende dager med fjellturer og sosialt, kan man ikke jobbe litt mer da?

Anonymkode: 9b397...385

Vil du få det bedre med deg selv, om hun jobbet litt mere? Eller, det er vel henne du tenker på?

Slike som deg,er egentlig ikke verd å bruke tid på kommentering. Så kunnskapsløs. Håper for din del, at du aldri sier sånne ting i offentligheten.

Du bør egentlig skamme deg. 

Anonymkode: 4ef50...fa6

[Katten.2.0]

Jah. Jeg hadde definitivt valgt et liv med konstante smerter (ødelagt kne som bare blir verre, rygg som gjør at jeg ikke klarer å bevege meg noen uker i året, en skulder som er fucked og forventet å måtte bruke stokk/krykker/rullestol innen jeg er femti) for å mer enn halvere inntekten min fra den tiden jeg hadde tre jobber.

Heldigvis fikk jeg argumentert for støtte til omskolering kontra ung ufør, da det å gå hjemme - uten mål og mening - er døden for sinnet.

Det er fantastisk at de som er såpass sjuke at de blir ufør (og det er en lang og krevende prosess) klarer å finne en mening i hverdagen.

[AnonymBruker]

Å bli ufør er som å vinne i lotte, du får en masse penger inn på konto mens du kan sitte hjemme og kose deg hele dagene, eller dra på tur rundt og se verden. I mens må resten av samfunnet jobbe hardere for å betale enda mer, for både å ta igjen de skatter som blir borte når de "uføre" ikke gidder å jobbe, og for å betale for alle de "uføre" som sitter hjemme og koser seg mens vi andre er på jobb.

Anonymkode: abebf...701

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Rødtoppen skrev:

Frå ei med ein usynleg sjukdom, med konstante smerter:
NEI! Du vil ikkje ha ein sånn sjukdom/plage mot å få meir fri for å "nyte" livet.

Kunne verkeleg ønske at alle fekk gå med ein usynleg sjukdom ei veke, så dei viste kva dei sutra om.

Engang jeg knakk foten fikk jeg intense nervesmerter, fyttikatta så vondt det var! Men for meg varte det bare noen dager, og det fikk meg til å tenke på de som hadde kroniske smerter, hvordan klarer man å leve et liv med slike smerter?? Nå vet jeg ikke hvilke type smerter du har du, men uansett, all respekt til deg!

Anonymkode: b06a3...ac0

[Katten.2.0]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Å bli ufør er som å vinne i lotte, du får en masse penger inn på konto mens du kan sitte hjemme og kose deg hele dagene, eller dra på tur rundt og se verden. I mens må resten av samfunnet jobbe hardere for å betale enda mer, for både å ta igjen de skatter som blir borte når de "uføre" ikke gidder å jobbe, og for å betale for alle de "uføre" som sitter hjemme og koser seg mens vi andre er på jobb.

Anonymkode: abebf...701

Du er en idiot.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å bli ufør er som å vinne i lotte, du får en masse penger inn på konto mens du kan sitte hjemme og kose deg hele dagene, eller dra på tur rundt og se verden. I mens må resten av samfunnet jobbe hardere for å betale enda mer, for både å ta igjen de skatter som blir borte når de "uføre" ikke gidder å jobbe, og for å betale for alle de "uføre" som sitter hjemme og koser seg mens vi andre er på jobb.

Anonymkode: abebf...701

Jeg kan bare anta at du ikke vet noe om hva uføre får? Har sett mye virkelighetsfjerne poster, men denne tar kaka. 

Anonymkode: 6e6fc...cba

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat dette er en av de tingene som gjør det så vanskelig. Jeg bruker mesteparten av min energi på jobb. Det er jobb, jobb, jobb og jobb, så hjem og være sliten i et par timer før det er natt. Jeg hadde og hatt et mer meningsfylt og godt liv hvis jeg kunne gå hjemme og likevel få inn penger på konto. En del uføre sier at de kan ikke jobbe, for da kan de ikke ha et lov utenom. Vel, jeg jobber til livets opphold, ikke har jeg en veldig fancy jobb heller, men jeg har ikke all verden til liv utenom. 

At alle som er uføre og sykemeldt faktisk har grunn til det, er det vel mange som tviler på. Mange er det, Såklart, men langt fra alle. 

Anonymkode: e8b36...cbd

Jeg kan gjerne bytte med deg! 

Jeg savner den tiden da jeg kom utslitt hjem fra jobb, spiste middag, hvilte llitt, gjorde litt husarbeid, fikk en god natts søvn, og var uthvilt nok til å gjøre det samme neste dag.

I dag må alle gjøremål planlegges ned til minste detalj.
I morgen må jeg på datterens avslutningskonsert på skolen.  Det tar 3 timer inkludert reise til og fra.
Det vil si at jeg ikke kan gjøre noe annet enn litt lett husarbeid i dag (middag), jeg må leggge meg senest kl 21 i kveld, og jeg kan ikke gjøre annet enn å hvile på fredag.
Jeg skulle besøkt svigermor på sykehjemmet på torsdag, men dette må utsettes til lørdag, og dermed må jeg bruke søndagen på å gjøre det husarbeidet jeg ikke fikk gjo

Jeg har en total "arbeidskapasitet" på 2-3 timer pr dag, går jeg ut over dette blir jeg syk.
Jeg kan jobbe disse timene, men da må kommunen inn med hjemmehjelp og hjemmesykepleie.

Anonymkode: 4372e...112

[tussi84]

Hei ts 

Jeg har ikke det samme som venninnen din men jeg har også en sykdom som ikke kan ses. Jeg er ikke ufør enda men jeg har søkt da nav mente det ville være best. Det finnes ingen behandling mot det jeg har.

Nå når jeg ikke jobber så fungerer jeg i hverdagen. Jeg har energi nok til å bidra til hjemmet og til å være sosial i mitt tempo. Jeg styrer mye mer energien min etter hva jeg har ork til å ikke. Jeg har fortsatt dager hvor jeg er helt slått ut men på langt nær så mye som det var da jeg jobbet.

Da jeg jobbet var livskvaliteten min elendig. Hver eneste dag bestod av jobbe. Det å jobbe gjorde meg ikke sliten men utmattet. Jeg gikk på jobb,  kom hjem og la meg ned på sofaen. Det ble jeg liggende stort sett resten av kvelden fram til jeg skulle legge meg. Jeg orket ingen former for sosialt liv og arbeidsoppgaver i hjemmet orket jeg kun en sjelden gang. Det var ikke snakk om dager litt her og der hvor jeg var sånn. Det var hver dag omtrent. Jeg fikk aldri hentet meg ordentlig inn i helgene eller.

Fordi jeg ble så utmattet var jeg gjerne syk en til to dager hver mnd også. I tillegg var jeg ofte sykemeldt enten deltid eller heltid. Etter en heltidsykemelding på noen uker klarte jeg meg feks ganske greit i et par uker. Jeg var kun sliten etter jobb og ikke utmattet. Men gang på gang så varte det ikke.

Jeg har dager nå hvor jeg kanskje kunne fungert i en liten deltidsstilling. Men dessverre vet jeg ikke hvordan formen er før jeg våknet. Derfor er jeg ustabil som arbeidstager og derfor vil ikke arbeidslivet ha meg.

Jeg har ført non verbale lærevansker og klarer derfor ikke å tolke sanseinntrykk hele tiden. Jeg blir fort utmattet. Jeg sliter med dårlig affekt regulering. Jeg har problemer med sammenhengen feks i noe som blir sagt. Dessverre er det ingen behandling for det og det er medfødt. Kall det en svikt i hjernen.. Men det er usynlig.

Så når noen møter meg på gata så ser jeg ikke syk ut. Det betyr derimot ikke at jeg fungerer i noen jobb. Jeg skulle gjerne jobbet jeg om helsen tillot men det gjør det ikke. For min del blir jeg dårligere av å jobbe. Nå har jeg muligheten til å styre dagene mine etter mitt tempo og energi, og det har hjulpet mye.  

 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg kan gjerne bytte med deg! 

Jeg savner den tiden da jeg kom utslitt hjem fra jobb, spiste middag, hvilte llitt, gjorde litt husarbeid, fikk en god natts søvn, og var uthvilt nok til å gjøre det samme neste dag.

I dag må alle gjøremål planlegges ned til minste detalj.
I morgen må jeg på datterens avslutningskonsert på skolen.  Det tar 3 timer inkludert reise til og fra.
Det vil si at jeg ikke kan gjøre noe annet enn litt lett husarbeid i dag (middag), jeg må leggge meg senest kl 21 i kveld, og jeg kan ikke gjøre annet enn å hvile på fredag.
Jeg skulle besøkt svigermor på sykehjemmet på torsdag, men dette må utsettes til lørdag, og dermed må jeg bruke søndagen på å gjøre det husarbeidet jeg ikke fikk gjort tidligere i uken.  (Mannen min kan ikke gjøre alt, siden han pendler)

Jeg har en total "arbeidskapasitet" på 2-3 timer pr dag, går jeg ut over dette blir jeg syk.
Jeg kan jobbe disse timene, men da må kommunen inn med hjemmehjelp og hjemmesykepleie, og annen tilrettelegging.

Anonymkode: 4372e...112

Postet før jeg fikk skrevet ferdig.

Anonymkode: 4372e...112

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her

Jeg elsker velferdssystemet i Norge. Jeg elsker at da jeg brakk foten og var sykemeldt at jeg ikke trengte å bekymre meg for mat på bordet. Det er jo ikke det jeg reagerer på.

Det jeg reagerer på at en person som kan gå masse på fjellturer, er sosial, treffer venner og har en aktiv hverdag, HVER DAG, ikke kan jobbe mer. Jeg sier ikke personen skal ut i 100% jobb, men det er så mange stiller rundt om kring som er deltidsstillinger, med lav prosentandel. Hvorfor ikke bidra mer?

Det er korrekt, jeg ser bare det jeg ser + sosiale medier. Men det er nokså mye det.

Anonymkode: 9b397...385

Min venninne som er uføretrygdet pga sosial angst og personlighetsforstyrrelse, jobber av og til hvitt ( slik at ikke det også blir en anklage mot uføretrygdede, de jobber svart!), må ta beroligende medisin for å klare denne jobbingen, hun er så redd mennesker at det rett og slett ikke går uten. Jeg er overbevist om at de hun vasker for ikke forstår hvorfor hun er uføretrygdet, men så vet de heller ikke at hun må ta beroligende medisin bare for å klare å møte dem. Med andre ord, du aner ikke hvordan denne venninnen din har det når hun er alene.

Anonymkode: b06a3...ac0