?

[Ronaldo85]

?

Endret 27. november 2017 av stf

[exictence]

Nei, jeg tror ikke at man direkte arver følelsene. Men jeg tror at miljøet rundt kan i høyeste grad påvirke barnet. Er det noen som går rundt med visse typer følelser, man ser hvordan dette blir håndtert, så vil de rundt bli preget av samme type følelser og bli påvirket av deres måte å håndtere handlinger/reaksjonsmønstre.

[exictence]

Og ja, man blir trist av å omgåes ofte med triste mennesker.

[AnonymBruker]

Ja, jeg tror det setter seg i DNA og forskning har begynt å vise noe av det samme.

Anonymkode: 1e38b...d67

[stan]

Kanskje ikke arver, men at tankesett overføres er jeg ganske sikker på. Men det er kanskje bare to måter å beskrive det samme på. 

Man påvirkes av de menneskene som er rundt. Foreldrene har jo en spesiell stor innflytelse,og man må være svært bevisst for å se og skjønne at slik din familie gjør ting ikke er den eneste måten. 

Jeg vokste opp med to familier og la tidlig merke til hvor ulike de var. Det som var absolutt i den ene var ikke så viktig i den andre. 

Kunsten for er å velge de verdiene og tankene som er gode for en selv. 

[AnonymBruker]

Psykiske problemer er arvelig, man utvikler ikke nødvendigvis samme sykdom. Og et ustabilt oppvekstmiljø selvsagt.

Anonymkode: d1049...140

[AnonymBruker]

Man kan arve predisposisjoner. For eks at man er mer tilbøyelig til å være en engstelig person. Men jeg tror det kan i mange tilfeller bli bedre om foreldrene er trygge rollemodeller som lærer barna hvordan de skal utvikle seg selv og lære stole på seg selv. I mange tilfeller er oppdragelsen hos foreldre soms liter dårlig, og barna får gjerne lignende problemer som foreldrene har. 

Og ja, jeg tror følelser under svangerskap påvirker fosteret

Anonymkode: 45684...fe9

[Katten.2.0]

Du har jo f.eks. arvelige diagnoser som gjør en mer utsatt for bl.a. depresjon.

Ellers er jo miljø nevnt.

[palamina]

39 minutter siden, Steffieboy skrev:

Tror du følelsene man har akkurat når man unnfanger et barn kan ha noe å si for hvordan det barnet selv blir? Dette blir jo veldig spekulativt, da. Hvis man er trist, så blir det en trist unge f.eks..?

Det vi kaller følelser er jo i stor grad kjemi og hvordan det hormonelle systemet til moren fungerer kan virke inn på barnet i magen, særlig den biten som går på stress. I tillegg er nervesystemet i stor grad arvelig, og foreldre som plages av angst og dårlige nerver vil videreføre det til en andel av barna. Det er jo derfor man ikke avler på dyr som viser dårlig evne til å takle stress, er aggressive osv.

[Minlillesky]

55 minutter siden, Steffieboy skrev:

Jeg har for ikke lenge siden funnet ut at min familie på den ene siden har vært sterkt preget av angstproblematikk, alkoholisme og økonomiske ruiner..

Plutselig fikk jeg en forklaring på hvordan jeg (ikke) håndterer følelser. Jeg har ingen alkoholproblematikk, men jeg sliter med jobb, utdannelse og økonomien.

Vi er 3 av 4 søsken som sliter mentalt, i mer eller mindre grad. Det samme med den ene forelderen min. Det ene søskenet er dog svært suksessfull karrieremessig, men sliter med alkoholen. Vi må da utvilsomt ha arvet disse uheldige "egenskapene" fra den siden av familien? Det kan ikke være tilfeldig, akkurat?

Tror du følelsene man har akkurat når man unnfanger et barn kan ha noe å si for hvordan det barnet selv blir? Dette blir jo veldig spekulativt, da. Hvis man er trist, så blir det en trist unge f.eks..?

Vil ikke kalle det arv. Det er heller påvirkning av omgivelsene du er omgitt deg med. Du blir påvirket av din familie/søsken. Barn som ligger i magen til mor, merker stress, andre følelser osv, så tenker det har mer å si hvordan følelsene til mor er under graviditeten, at det påvirker mer.Jeg har hørt og lest om skrekkhistorier der barn vokste opp med ustabile foreldre, alkoholiserte foreldre, foreldre som var følelsesmessig ustabile osv, og mange av de barna har vokst opp til å bli flotte personer med gode jobber, noen vanlige jobber, andre høgskole og høyere opp i jobblivet. Så har man de som er litt mer uheldige..Det samme gjelder de som har hatt gode foreldre/"perfekte" foreldre, foreldre som har stått på og vært der for barna sine, og som ender opp med mislykkede barn i voksenlivet.. Det går begge veier. Miljøet rundt en har så mye å si. Omgi deg med de du ønsker å omgi deg med. Ikke de som påvirker deg som person, på en negativ måte. 

Tenker det og handler om at man må selv ta tak i problemet. Ikke omgå deg med mennesker som påvirker deg negativt. For eksempel familie/søsken i dette tilfellet. De kan man nesten ikke unngå, men man kan treffe på de mindre enn vanlig. Man må ha vilje og ønske om å endre seg, sitt liv og gjøre tiltak for å komme seg dit. Det er hard jobbing, og ikke gjort på 1-2-3. 

Barnet får en personlighet, en blanding av mor/far. Videre etter det, så har oppdragelse mye å si. Det samme gjelder miljøet rundt barnet og foreldrene. Omgivelsene du er påvirket av, de verdiene du lærer av dine foreldre og oppdragelse og menneskene rundt deg skaper deg over tid. Den personen du blir når du blir voksen. 

[Biloba]

Temperament, anlegg for angst/depresjon, tendens til å bli avhengig av rusmidler og impulskontroll er egenskaper som vel har en grad av arvelighet. I tillegg utsettes barn for en ustabil oppvekst og kan mangle gode forbilder og gå glipp av god læring rundt følelser og livsvalg, hvis familien er dominert av problemer på disse områdene.

[Stoltskeiv]

Det er ikke arv, men man blir påvirket av sitt miljø  

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg tror det setter seg i DNA og forskning har begynt å vise noe av det samme.

Anonymkode: 1e38b...d67

Det har jeg også lest...

Anonymkode: cede1...928

[AnonymBruker]

Det vet jeg ikke. Om angstproblemer og alkoholisme går i arv, altså. Men jeg tror ikke mors sinnsstemning ved unnfangelsen har noe som helst å si. Hvis noe går i arv, så er det holdninger og anlegg for stemningsleie, altså hvor disponert man er for å bli f.eks deprimert.

  

Anonymkode: 109c9...b09

[AnonymBruker]

Har hørt at alkoholisme kan være ganske arvelig. Ikke at alle blir det, men at man har lettere for å bli det hvis man drikker. Kjenner noen som har en alkoholisert far, og unngår å drikke pga dette.

Anonymkode: 43c8d...62b

[cheers1982]

Det er jo ingen hemmelighet at både angst (og depresjon) og alkoholavhengighet går i arv.

Derimot tror jeg ikke sinnsstemningen under fødsel er avgjørende for atferden til barnet slik du spekulerer i på slutten av innlegget.

[Gjest Solomon Grundy]

Nei

[AnonymBruker]

Søker du på Google etter traumer arvelig, så finner man mye forskning om dette.

Og hadde jeg vært klar over det jeg vet i dag, hadde jeg ikke fått barn. Jeg har hatt en helt for jævlig oppvekst, med store traumer og bare frykt. Og mine foreldre var alkoholikere, og slet jo selvfølgelig mye, som utsatte meg for det de gjorde. De hadde og sine traumer fra barndommen sin. Og min bestemor, var innlagt i mange år, da hun var gal, som de ble kalt da.

Er en god del psykiske problemer på far sin side og.

Så her sliter det ene barnet psykisk, og det andre er svært engstelig. Og jeg er redd for at det kommer til å slite psykisk.

Kan legge til at jeg er veldig sterk psykisk, og har vært igjennom behandling for mine traumer. For at jeg skal være en best mulig mor. Og jeg vet at jeg er en veldig god mor. Og barna får en god oppvekst hos meg. Men de vil uansett ha sitt å stri med, grunnet arv.

Anonymkode: 47931...e58

[AnonymBruker]

Jeg har nesten bare alkoholisme, annet rusmisbruk, scizhofreni og psykoser i slekta mi på begge sider. Jeg har fått litt paranoia, men ellers fikk jeg en helt annen psykisk lidelse som følge av oppvekst. Interessant det der, kanskje jeg blir misbruker og psykotisk i framtiden, og rart at "alle" andre fikk det unntatt meg, så man kan tydeligvis arve det.

Anonymkode: 0d93a...d3d

[Gjest Catalina Culès]

Nei.