Min siste reise

[Gjest baremei]

Hei dere! 

Jeg har hatt en ganske dårlig uke, det er nå jeg virkelig begynner å kjenne på kroppen at jeg skal dø. Det er infeksjon på infeksjon for tiden. Det føles litt meningsløst å få behandling for en infeksjon når man uansett skal dø, men disse siste ukene mine er viktige både for meg og familien.Hva om vi trodde vi hadde lengre tid enn vi egentlig har?

Sånn egentlig så orker jeg ikke tenke så mye på det nå, jeg er skikkelig sliten. Jeg ligger stort sett i sengen og føler egentlig at jeg bare kunne takka for meg akkurat nå, da hadde jeg nok slippet mye vondt. Så husker jeg at den siste reisen min ikke bare er for meg, men de rundt meg også. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, jeg ville nok bare oppdatere alle dere fine folka der ute. Jeg håper dere alle har en fin helg! Ta vare på hverandre, og nyt hvert øyeblikk dere har! Man vet aldri når det er over.

[Gjest Trolletrine]

Nei, nei. Dette var ikke bra. Vet du, jeg tenker på deg så mye for tiden at det sikkert ikke er helt normalt Men du og din situasjon har virkelig rørt noe i meg, og jeg skulle så inderlig ønske at det ikke er din tur nå. Du skulle jo bli gammel, og klage over giktknær og grå stær.

 Livet er virkelig bare et knips, og for noen av oss enda kortere enn det. Du skal ihvertfall vite det baremei, at guttene dine helt sikkert har fått et av livets fineste gaver. De fikk deg inn i livene sine, og der kommer du alltid til å være, uansett. Du kommer også til å være i livene til resten av familien din, og venner og bekjente av deg. Ikke sånn som nå, og ikke som du ønsker, men du kommer til å være der. For mennesker man elsker, har man alltid inni seg, uavhengig om de er der fysisk eller ikke. Og jeg er helt, helt sikker på at du er et sånt menneske som mange er glad i. 

Livet har en stor bakside, og det er at livet også kan være dritt. Det er helt forferdelig at du og dine opplever det dere gjør nå. En småbarnsfamilie som skulle planlagt ferien sin og ikke mammas begravelse. Helt jævlig, er det.

Jeg har ingenting klokt eller trøstende å komme med, men vit at du nok er i manges tanker for tiden, og at vi ønsker det beste som mulig for deg og guttene dine 

[ArneA]

Hei

Håper du tar vare på denne tråden. Sånn at dine kjære også kan få den innsikten og tankene du har i denne tiden. Du skriver både nøkternt og åpent. Det er verdifullt for din familie.

[Gjest baremei]

43 minutter siden, ArneA skrev:

Hei

Håper du tar vare på denne tråden. Sånn at dine kjære også kan få den innsikten og tankene du har i denne tiden. Du skriver både nøkternt og åpent. Det er verdifullt for din familie.

Hei! Jeg er litt usikker på om min familie kommer til å få se denne tråden, da grunnen til at jeg skriver så åpent som jeg gjør er at jeg kan være anonym. Ikke at det står noe som de kan ille opp i denne tråden. Jeg slites litt mellom det å kunne dele min siste reise med alle som vil høre på og det å være anonym. Jeg vurderte lenge å opprette en blogg med fullt navn og alt, men det tror jeg hadde blitt for mye å forholde seg til. Samtidig vil jeg skåne mine kjære. Så jeg må nesten lese gjennom hele tråden igjen og bestemme meg for om jeg vil at de skal kunne lese den.

Jeg har ei venninne som vet om denne tråden, og jeg har alt skrevet et innlegg til den dagen jeg er borte, slik at hun kan publisere det her

[Gjest NotNaomi]

2 timer siden, baremei skrev:

Hei dere! 

Jeg har hatt en ganske dårlig uke, det er nå jeg virkelig begynner å kjenne på kroppen at jeg skal dø. Det er infeksjon på infeksjon for tiden. Det føles litt meningsløst å få behandling for en infeksjon når man uansett skal dø, men disse siste ukene mine er viktige både for meg og familien.Hva om vi trodde vi hadde lengre tid enn vi egentlig har?

Sånn egentlig så orker jeg ikke tenke så mye på det nå, jeg er skikkelig sliten. Jeg ligger stort sett i sengen og føler egentlig at jeg bare kunne takka for meg akkurat nå, da hadde jeg nok slippet mye vondt. Så husker jeg at den siste reisen min ikke bare er for meg, men de rundt meg også. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, jeg ville nok bare oppdatere alle dere fine folka der ute. Jeg håper dere alle har en fin helg! Ta vare på hverandre, og nyt hvert øyeblikk dere har! Man vet aldri når det er over.

Du får mange gode tanker og kjærlighet her fra kommentarer. Godt det hjelper litt i tiden du er i. 

<3

[Minlillesky]

 Sender deg masse virtuelle klemmer.

[elvital]

Utrolig sterk lesing. Måtte kjempe for å holde tårene tilbake. Du virker som en skikkelig fin og reflektert dame! Ord blir fattige, vil bare gi deg en klem! Veldig fint med brev og videohilsner til både sønn, mann og andre i familien <3

[Salka]

Nei, nei, dette var fryktelig trist å lese.  Tårene renner for deg nå. Jeg tenker så mye på deg, du har gjort så stort inntrykk på meg. Håper virkelig du kommer deg igjen.

Mange klemmer til deg 

[Gjest baremei]

Det er så koselig å komme inn her å se alle som skriver til meg Jeg håper og veldig på at jeg blir litt bedre en stund, for den siste tiden er så verdifull. Jeg vil ikke at de rundt meg skal sitte igjen å føle at de ikke får sagt ordentlig farvel, det river skikkelig i hele kroppen når jeg tenker på det. Tusen takk alle dere som skriver til meg! Det rører meg virkelig. Jeg skulle ønske jeg kunne klemt dere alle

[Aldrisur]

1 minutt siden, baremei skrev:

Det er så koselig å komme inn her å se alle som skriver til meg Jeg håper og veldig på at jeg blir litt bedre en stund, for den siste tiden er så verdifull. Jeg vil ikke at de rundt meg skal sitte igjen å føle at de ikke får sagt ordentlig farvel, det river skikkelig i hele kroppen når jeg tenker på det. Tusen takk alle dere som skriver til meg! Det rører meg virkelig. Jeg skulle ønske jeg kunne klemt dere alle

Men det kan du. Her er en gruppeklem-smiley fra meg. Den kan du kopiere og bruke når du vil, Fine Baremei. 

[Gjest supernova_87]

Tusen takk for at du deler dette. Det har definitivt fått meg til å tenke. 

Det er umulig å lese det du skriver uten å bli rørt langt inn i hjerterota. Jeg synes det er vakkert måten du uttrykker kjærligheten. Selv om det er usigelig trist å lese det du skriver, så synes jeg det flommer over av en kjærlighet. Kjærlighet til mannen og sønnen din, og til familien din. Og en kjærlighet for livet, fjellet og musikken. Og det hele bare gir perspektiv. Veldig perspektiv. 

Jeg tenkte på det med disse videoene og brevene til mann og barn, utrolig fint det du gjør. Jeg kom til å tenke på det at du holder sinnet og frustrasjonen for deg selv, jeg skjønner godt at du ikke vil at tiden sammen med dem skal brukes på det, men kunne det være noe å ha i en video til mannen, eller til sønnen når han blir voksen. At de vet at du ikke kun var forsonet med det som skulle skje, og ikke kun var den sterke mammaen og kona. Jeg tror jeg hadde satt pris på å vite, selv om det hadde vært utrolig vanskelig, at den som forlot meg også var fylt med et sinne og en sorg over at den måtte forlate alt. Det er kanskje åpenbart at man føler det, men jeg vet ikke, bare en tanke. Kan jo bli for sterk kost også, og at man vil holde fast på oppmuntringer og de gode øyeblikkene. Men jeg tror det hadde vært godt for meg i en slik situasjon som etterlatt å vite at jeg ikke var en eneste som var sint. Og kanskje det kunne være bra for deg også å virkelig få sagt alt du trengte i et farvel også, før du blir så dårlig at du ikke klarer å få sagt det du kanskje vil. Så kan du jo heller slette den også eller bare ha gjort det for din egen del. Bare tanker. Håper det ikke er støtende eller for dumt. 

Igjen, tusen takk for at du deler. Du skriver utrolig godt, og fanger en virkelighet som setter meg litt på plass. Gir meg et perspektiv jeg trenger. Sender varme tanker til deg og minifamilien og storfamilien.  

[Gjest baremei]

24 minutter siden, Rainstorm skrev:

Tusen takk for at du deler dette. Det har definitivt fått meg til å tenke. 

Det er umulig å lese det du skriver uten å bli rørt langt inn i hjerterota. Jeg synes det er vakkert måten du uttrykker kjærligheten. Selv om det er usigelig trist å lese det du skriver, så synes jeg det flommer over av en kjærlighet. Kjærlighet til mannen og sønnen din, og til familien din. Og en kjærlighet for livet, fjellet og musikken. Og det hele bare gir perspektiv. Veldig perspektiv. 

Jeg tenkte på det med disse videoene og brevene til mann og barn, utrolig fint det du gjør. Jeg kom til å tenke på det at du holder sinnet og frustrasjonen for deg selv, jeg skjønner godt at du ikke vil at tiden sammen med dem skal brukes på det, men kunne det være noe å ha i en video til mannen, eller til sønnen når han blir voksen. At de vet at du ikke kun var forsonet med det som skulle skje, og ikke kun var den sterke mammaen og kona. Jeg tror jeg hadde satt pris på å vite, selv om det hadde vært utrolig vanskelig, at den som forlot meg også var fylt med et sinne og en sorg over at den måtte forlate alt. Det er kanskje åpenbart at man føler det, men jeg vet ikke, bare en tanke. Kan jo bli for sterk kost også, og at man vil holde fast på oppmuntringer og de gode øyeblikkene. Men jeg tror det hadde vært godt for meg i en slik situasjon som etterlatt å vite at jeg ikke var en eneste som var sint. Og kanskje det kunne være bra for deg også å virkelig få sagt alt du trengte i et farvel også, før du blir så dårlig at du ikke klarer å få sagt det du kanskje vil. Så kan du jo heller slette den også eller bare ha gjort det for din egen del. Bare tanker. Håper det ikke er støtende eller for dumt. 

Igjen, tusen takk for at du deler. Du skriver utrolig godt, og fanger en virkelighet som setter meg litt på plass. Gir meg et perspektiv jeg trenger. Sender varme tanker til deg og minifamilien og storfamilien.  

Hei! Tusen takk for fine ord! 

I et av brevene jeg har skrevet til Mannen står det litt om mine følelser rundt det å forlate dem. Han er veldig klar over at jeg ikke bare har vært forsonet med at det blir så jeg skal dø, men at jeg har vært sint, irritert, forbannet, lei meg... Kom ikke på flere dekkende følelser Jeg er så klart kjempetrist for at jeg må forlate de, vi gråter mye sammen alle sammen, men jeg er veldig innforstått med at sånn blir det. Dermed kommer ikke følelsene mine like sterkt fram, fordi jeg vet at det blir sånn. Det er kanskje litt vanskelig å forstå. Jeg har snakket en del med Mannen om dette også, for han spurte meg her en dag hvorfor jeg ikke er mer sint og frustrert. Jeg har litt temperament skjønner dere Da prøvde jeg å forklare ham akkurat dette, jeg er mest lei meg fordi jeg ikke får dele fremtiden med de, men at jeg ikke lenger ser noen grunn til å være sint. Det ødelegger bare den siste tiden vår sammen. Det skjønte han jo, men han lurte på om jeg syntes det var dumt at han var sint og irritert innimellom. Det synes jeg jo så klart ikke, da alle følelser er velkomne, men samtidig kunne jeg tenkt meg at han også kom litt over dette, og heller bare nyter den siste tiden vi har sammen. Det er nok kanskje litt mye å be om, jeg vil jo ikke at han skal gå å late som heller. Vi får bare se hvordan ukene fremover blir tror jeg. Er det noe jeg har innsett den siste uka, så er det at det ikke er noen vits i å planlegge. Alt snur veldig fort. Derfor lever jeg bare.

24 minutter siden, Aldrisur skrev:

Men det kan du. Her er en gruppeklem-smiley fra meg. Den kan du kopiere og bruke når du vil, Fine Baremei. 

Skal love deg at den skal taes i bruk

Endret 25. juni 2017 av baremei

[Monstrum]

Som jeg håper du får disse siste ukene som du så sterkt ønsker, og at du ikke blir mye fortere dårligere enn det dere trodde. Denne siste tiden med familien tror jeg blir viktig. Jeg har også jobbet i helsevesenet, og det å oppleve døden på nært hold ble en vanlig del av jobbhverdagen, men likevel er jeg livredd for å  dø selv. Jeg tror det er kontrollfriken i meg
Det gjør godt å lese at du har forsonet deg såpass med det, nettopp slik at du kan fokusere på å nye den siste tiden mest mulig. Men jeg er også glad (?) for å lese at du er menneskelig, at du både kan gråte og være fortvilet. Det tror jeg du trenger, og det er veldig, veldig lov.
Ønsker deg alt godt - og bruk gruppeklem-smileyen mye

[Ruccula]

Jeg ønsker bare å si at jeg tenker på deg og familien din og ønsker dere alt godt den siste tiden sammen. 

Du har gjort et stort inntrykk på meg "baremeg" med dine kloke ord og refleksjoner. 

Store klemmer fra meg 

[Ferny]

Hei baremei! Jeg leste at du ville høre litt fra pårørende, så tenkte jeg ville skrive noen ord. Litt ambivalent til å skrive her, siden det ikke er mulig å huke av som anonym i dagboken, men noen tanker.

Min pappa fikk uhelbredelig kreft da jeg var elleve, så jeg har vært med på både oppturer og nedturer knyttet til det. Oppturer fordi pappa levde mye lengre enn vi først fryktet (og legene kunne love), oppturer hver gang legene kom med gode tilbakemeldinger, men mange nedturer fordi hver runde med kontroller og behandling var en påkjenning. Frykten for at kreften hadde spredt seg, beskjedene om at det var tid for ny runde med behandling, og den store sorgen over at behandlingen til slutt ikke fungerte lengre. Selv i de gode periodene hang kreften over oss som et spøkelse vi visste ville innhente oss.

Jeg klarer ikke å lese det du skriver uten å kjenne det langt inn i hjertet mitt. At du har et barn på tre år... tårene presser på for dette barnet. Og for deg, som ikke vil få se barnet ditt vokse opp. Men husk på den flotte mannen din da, som kommer til å ta godt vare på barnet deres. Det tror jeg er viktig. De kommer til å klare seg.

Jeg snakket mye med pappa før han døde, og han delte tankene dine om at det var vondt å skulle forlate oss, og gå glipp av alt vi kunne ha opplevd sammen i fremtiden. Jeg satt der og tenkte at det kanskje var enda verre for oss, som måtte leve videre uten han. Jeg tror ikke på et liv etter døden, og for meg ville pappa bare reise bort, uten å merke noe mer, mens vi skulle sitte igjen i tomrommet etter at han dro. Jeg var mye sint på pappa da han ble syk, fordi han skulle reise fra oss. Det var jo ikke akkurat rasjonelt, og jeg var jo egentlig bare lei meg. Men da sykdommen virkelig begynte å ta tak, så slapp dette sinnet. Det ble bare vondt. Det var vondt å se den sterke pappaen min bli svakere og svakere, tynnere og tynnere... vondt å se at han sluttet å spise, vondt å se at han kastet opp, vondt å vite at han hadde vondt. Samtidig skulle det veldig lite til for at dagen fikk et lyspunkt likevel. Jeg tror det er sånn når livet er kjipt... små ting man ellers ikke tenker over, de blir plutselig veldig store. Som at vi ler av noe sammen, eller gråter sammen for den saks skyld... at pappa ikke har vondt den dagen, at han hadde lyst på litt vaffel...  å holde hånden hans, eller bare det å prate om noe helt hverdagslig med pappa, det blir noe fint. Så ikke tro at det beste er at du bare dør før ting blir enda verre, før du blir enda svakere, før du blir enda dårligere... for de rundt deg kan det oppleves fint å bare se deg puste rolig når du sover. Skjønner du? Det er vondt å se den du er glad i ha det vondt, og innimellom tenker man kanskje at det ikke kan bli verre. Men døden er verre. På et tidspunkt tenkte jeg at det vondeste kanskje ville være "akkurat der og da", når pappa var så dårlig, fordi det var så vondt å se at han var så dårlig. Men døden er så endelig, og da får man ikke lengre disse fine øyeblikkene der pappa smiler litt, eller ser fredelig ut når han sover. Da er det aldri noe pappa mer. Det er faktisk verre. De rundt deg vil ha deg der, uansett hvor svak du blir. Det beste er ikke om du bare takker for deg, som du skriver. Det er du som gir dagene fremover lyspunkter, bare ved at du fortsatt er der, og har en hånd man kan holde i. Jeg unnet pappa å reise bort da han dro, han hadde vært sterk så lenge, og han fortjente hvile. Det var godt å vite at han ikke kom til å ha mer vondt, men det var ingen dager eller øyeblikk som var verre enn da han døde likevel. Så tenk på det når dagene er ekstra vonde... bare det at du fremdeles er der gir de rundt deg noe godt. Kanskje alt blir litt enklere å holde ut med det i bakhodet?

Og det med at mannen ikke helt har klart å forsone seg med situasjonen. Kanskje kommer han ikke dit disse ukene, men det er jo egentlig bare et uttrykk for at han mister så mye når han mister deg. Og for han er ikke dette bare "den siste tiden", sånn som det er for deg. Han må leve videre uten deg. Kanskje han føler litt på det som jeg følte på... livet etterpå, uten den man er glad i. Det er ikke noe man gleder seg til akkurat. Tanken på tiden etterpå kan være overveldende nok den, og skape et hav av følelser og usikkerhet. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å være den som skal dø, jeg kan bare si at det er fryktelig vondt å forestille seg et liv uten den man mister.

Nei, for en grusom situasjon. Det finnes jo egentlig ikke ord for det engang. Jeg håper du bruker dagene du fremdeles har overskudd til å få sagt det du trenger å si til de rundt deg, men jeg mistenker at du allerede har gjort det kanskje. Det gjorde i hvert fall ting litt enklere for meg. Jeg hadde ingenting usagt med pappa den dagen han ble for svak til å snakke mer. Alt det viktige - han visste, og jeg visste. Det var egentlig ikke noe mer å si.

Jeg sender deg og dine mange varme tanker. Livet altså... det er brutalt noen ganger.

[Knitalong]

Bare innom med en 

Selv om jeg ikke er så aktiv og skriver her, så tenker jeg masse på deg baremei, og jeg er innom her å leser både det du og andre skriver, og selv om situasjonen er som den er så er det flott å lese alt som skrives her, og baremei, du er så reflektert, åpen og dyktig til å skrive. Folk er så gode med hverandre, så takk til både ts og alle dere andre. Jeg tillater meg også å bruke gruppeklemmen.  

[Gjest Trolletrine]

Stikker bare innom med en .

[Gjest baremei]

Takk for fine ord

@Ferny, jeg tror akkurat dette med tiden før døden varierer litt fra person til person. Da jeg mistet noen nære som hadde det veldig vondt og som ikke greide å spise, følte jeg en lettelse når det var over. Jeg var lettet over at denne personen ikke lenger hadde smerter, også var det en lettelse å slippe og sitte der å lure på hvor mye tid vi har igjen sammen. Den siste tiden blir som en boble man lever i, og når den døende personen dør så sprekker denne boblen. Noen føler nok som du, at man savner den siste tiden med den man er glad i, det smilet eller de øynene. Andre husker nok alt det vonde best, slik jeg gjør, og blir da lettet når personen man er glad i endelig slipper å ha vondt mer. Så klart savner man fortsatt smilet eller de øynene, men for min del blir sorg lettere å leve med når man vet at den man er glad i slipper alt av sorg og smerter. Det jeg egentlig vil fram til, er at sorg er like forskjellig som det vi mennesker er. Jeg savner min bestemor veldig, men jeg vet at hun ikke har det vondt lenger, og da er det greit. 

Jeg merker at jeg ikke klarer å tenke på "livet etterpå" for de jeg er glad i lenger. Jeg vet at livet mitt snart skal stoppe helt opp, og derfor er det veldig vanskelig å tenke seg hvordan livet deres blir videre.

Det er litt stille fra meg for tiden, da jeg egentlig ikke vet hva jeg skal skrive. Jeg er nok litt tom for ord. Om det er noe dere lurer på så er det bare å spørre. Jeg har ikke så mye på hjertet.

[tussi84]

Dette var en veldig trist reise å lese om. Tårer i øyekroken her. Det er litt vanskelig for meg å forstå hva du og din familie gjennomgår men takk for at du gir oss et innblikk i det. Jeg synes du har gjort mye bra for sønnen din som han kan se på for å minnes deg. Jeg sender deg og dine en stor klem og dere skal vite at jeg tenker på dere. 

[Ferny]

3 timer siden, baremei skrev:

Takk for fine ord

@Ferny, jeg tror akkurat dette med tiden før døden varierer litt fra person til person. Da jeg mistet noen nære som hadde det veldig vondt og som ikke greide å spise, følte jeg en lettelse når det var over. Jeg var lettet over at denne personen ikke lenger hadde smerter, også var det en lettelse å slippe og sitte der å lure på hvor mye tid vi har igjen sammen. Den siste tiden blir som en boble man lever i, og når den døende personen dør så sprekker denne boblen. Noen føler nok som du, at man savner den siste tiden med den man er glad i, det smilet eller de øynene. Andre husker nok alt det vonde best, slik jeg gjør, og blir da lettet når personen man er glad i endelig slipper å ha vondt mer. Så klart savner man fortsatt smilet eller de øynene, men for min del blir sorg lettere å leve med når man vet at den man er glad i slipper alt av sorg og smerter. Det jeg egentlig vil fram til, er at sorg er like forskjellig som det vi mennesker er. Jeg savner min bestemor veldig, men jeg vet at hun ikke har det vondt lenger, og da er det greit. 

Jeg merker at jeg ikke klarer å tenke på "livet etterpå" for de jeg er glad i lenger. Jeg vet at livet mitt snart skal stoppe helt opp, og derfor er det veldig vanskelig å tenke seg hvordan livet deres blir videre.

Det er litt stille fra meg for tiden, da jeg egentlig ikke vet hva jeg skal skrive. Jeg er nok litt tom for ord. Om det er noe dere lurer på så er det bare å spørre. Jeg har ikke så mye på hjertet.

Sant det, alle opplever tiden før døden på sin måte. For min del har sorgen vært veldig ulik med tanke på hvem jeg har mistet også. Men jeg kjenner meg igjen i det med å leve i et vakuum, og jeg tror ikke det er et bra sted å være altfor lenge heller. Jeg tenkte jo litt at jeg var egoistisk som stadig håpet på mer tid også, når jeg visste at den siste tiden ikke var enkel for pappa. Den var jo ikke enkel for noen av oss. Men sånn var det i hvert fall.

Og jeg skjønner godt at du er tom for ord, og at "livet etterpå" er en fjern tanke. Jeg synes du har vært utrolig sterk som tenker å lage filmer til sønnen din. Jeg synes det er en utrolig fin ting å gjøre, som sikkert vil bety mye for gutten din. Men det må være vondt også.

Håper du og familien din får så gode dager som overhodet mulig helt frem til det siste. Det er kanskje litt rart når fremmede på internett sier det, men jeg tenker på deg, og det er både sterkt og tungt å lese det du skriver her.