Gå til innhold

Min siste reise


Gjest baremei

Anbefalte innlegg

Gjest undulater
På 28.5.2017 den 16.20, baremei skrev:

Da har det gått noen dager siden mitt forrige innlegg. Det har vært noen tøffe dager for oss, spesielt Mannen. Vi var i konfirmasjon igår. Sønnen skulle være med til søsteren min, slik at vi fikk litt tid alene. På tur hjem spiller vi musikk som vanlig, det er min spilleliste som står på. Jeg tenker ikke så mye over hvilke sanger som blir spilt, for vi sitter og prater om andre ting. Så kommer sangen "God morgen, min kjære", den som Hanne Sørvaag sang i "Hver gang vi møtes". Jeg tror det ble sunget 2 linjer i sangen før Mannen begynner å gråte. Han klarer ikke stoppe heller. Han gråter så mye at han nesten ikke får puste, og til slutt må stoppe bilen på en bussholdeplass. Vi blir sittende inne i busskuret å gråte begge to. Jeg er en person som vanligvis vet hva jeg skal si og gjøre i slike situasjoner, men nå er jeg plutselig helt tom for ord. Jeg kan jo ikke si noe som skal trøste uansett. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler meg hjelpesløs rett og slett. Han sier til slutt at det kommer til å være meg oppe i himmelen blant englene, mens han må være igjen her uten meg. Det knuser hjertet mitt helt, jeg vil jo ikke forlate ham.

Etter denne episoden føler jeg han unngår meg veldig... Det er nesten som at det gjør vondt å se på meg. Det merker jeg hos flere også, at de heller unngår meg enn å måtte takle smerten med det å ta innover seg at jeg skal dø. Det at mannen min reagerer sånn gjør ekstra vondt, fordi jeg føler at det eneste vi har igjen er tid til å være sammen. Når han unngår meg får vi ikke brukt denne tiden sammen. Jeg har prøvd å prate med ham om det, men han sier bare at det gjør for vondt. Det føles som om han ødelegges fra innsiden sier ham. Jeg kan jo bare tenke meg hvordan det føles, det er jo ikke jeg som skal sitte igjen etter å ha mistet noen. Om det var jeg som skulle mistet ham hadde jeg nok ikke klart å leve videre tror jeg. Allikevel vet jeg at man MÅ fortsette å leve. Vi har jo en sønn sammen som kommer til å trenge ham når jeg er borte. 

Kanskje er jeg litt for kald oppi det hele. Jeg har alltid vært en person som ordner opp i ting, jeg tenker ikke så mye på hva om og hvis, jeg har alltid levd her og nå. Man takler ting når de dukker opp, man går ikke å bekymrer seg for hva som kan skje. Sånn er jeg litt i denne situasjonen også. Jeg har godtatt det at jeg skal dø, og da forventer jeg at alle andre har gjort det samme, selv om jeg vet at det ikke er sånn det fungerer. Det jeg egentlig prøver å si, er at jeg ikke vet hvordan jeg skal takle akkurat dette. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle alle følelser som florerer rundt meg. Hadde det vært opp til meg så hadde alle ventet med å sørge til jeg var borte, og bare brukt den tiden vi har nå til å være sammen. Det er bare dumt jeg ikke kan styre følelsene til andre. *Ironi*

Dette innlegget ble kanskje litt rotete, jeg følte bare for å få skrevet ned noen av mine egne tanker. Tanken på å forlate guttene mine gjør så vondt akkurat nå, spesielt når Mannen har det så tøft. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne gjøre noe med det, men det kan jeg jo ikke. Jeg velger ikke å dø. Jeg har ikke noe valg. Da må det bare bli sånn, selv om det gjør vondt.

Hei igjen Baremei, jeg følger med deg :) Du skal vite at postene dine betyr noe, og jeg tror de betyr noe for mange. De får oss til å reflektere over livet og døden, hvordan familiemedlemmer reagerer i en sånn situasjon som du og familien din befinner dere i, og hvordan man kan håndtere dette. Ikke minst er innleggene dine en inspirasjon, og er betryggende på en måte (ikke missforstå). Jeg vil bare du skal vite at du gjør en forskjell, og at postene dine er viktige. 

Jeg forstår behovet ditt for ikke å håpe, men du kan ikke nekte familien din håp :) Det er så uendelig viktig for de som er glad i deg. De tar ikke avstand fra deg, ihvertfall ikke i tankene, men ord blir ofte knappe og fattige under slike omstendigheter. Jeg tror de kjemper en indre kamp, mellom fortvilelse og håp, mellom å løpe av redsel og å mønstre mot. Slike tanker krever tid alene, og de koster krefter. Følelsen av å være hjelpeløs når noen man elsker så inderlig høyt har det vondt, er kanskje det verste et menneske kan oppleve. Og ey, du lever enda :) Ikke dø før du faktisk dør, og du har ganske sikkert mange flotte stunder å se fram til enda. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest baremei
19 timer siden, Halldir skrev:

Hei igjen Baremei, jeg følger med deg :) Du skal vite at postene dine betyr noe, og jeg tror de betyr noe for mange. De får oss til å reflektere over livet og døden, hvordan familiemedlemmer reagerer i en sånn situasjon som du og familien din befinner dere i, og hvordan man kan håndtere dette. Ikke minst er innleggene dine en inspirasjon, og er betryggende på en måte (ikke missforstå). Jeg vil bare du skal vite at du gjør en forskjell, og at postene dine er viktige. 

Jeg forstår behovet ditt for ikke å håpe, men du kan ikke nekte familien din håp :) Det er så uendelig viktig for de som er glad i deg. De tar ikke avstand fra deg, ihvertfall ikke i tankene, men ord blir ofte knappe og fattige under slike omstendigheter. Jeg tror de kjemper en indre kamp, mellom fortvilelse og håp, mellom å løpe av redsel og å mønstre mot. Slike tanker krever tid alene, og de koster krefter. Følelsen av å være hjelpeløs når noen man elsker så inderlig høyt har det vondt, er kanskje det verste et menneske kan oppleve. Og ey, du lever enda :) Ikke dø før du faktisk dør, og du har ganske sikkert mange flotte stunder å se fram til enda. 

Hei igjen!:hjerte: Det er godt å høre. Jeg føler nok at jeg skriver mest for min egen del, men det er jo en stor fordel om det hjelper noen, eller bare får noen til å tenke. Man har bare et liv, og må leve det mens man kan. Det er det jeg prøver å gjøre nå. Jeg håper på mer åpenhet rundt døden, da det er noe jeg synes vi virkelig bør snakke om. Hvorfor skal døden være så fremmed og skummel? Det er jo det eneste som er sikkert, at alle skal dø.

Akkurat det med håp er vanskelig. Jeg selv vet at det ikke er noe håp for at jeg skal bli frisk. Det var akkurat det jeg trengte, at håpet skulle forsvinne, slik at jeg virkelig kan leve de siste månedene mine. Jeg har tenkt å leve helt til jeg dør. Siden hverdagen alltid har vært min favoritt, har jeg ikke tenkt å dra ut på store reiser eller gjøre noe sånt. Jeg vil bare bruke den siste tiden med de jeg bryr meg om. Jeg lever hver dag, og jeg ser magien i små øyelblikk som jeg ikke så før. Jeg føler jeg har åpnet øynene mer, jeg ser magien i regn, skitne møbler, hundespor over alt, det å diskutere hva man skal ha til middag, den lille kampen hver kveld for å få lagt lillemann... Magi finnes over alt, jeg ser den bare tydeligere nå.

Det jeg ikke helt skjønner, er hvorfor folk rundt meg skal håpe. Hva skal de håpe på? At jeg blir frisk? Det kommer jeg ikke til å bli. Da er det bedre å innse akkurat dette, og på den måten kunne leve de siste månedene sammen. Det er jo det som er så fint med dette budskapet om at jeg skal dø. Man får tid til å ta farvel. Å ta farvel blir vanskelig om man ikke klarer å innse at man skal dø. Det er nok veldig lett for meg å si akkurat dette, da jeg aldri har tenkt på døden som noe skummelt eller fremmed. Jeg har jobbet i helsevesenet siden jeg var 17, opplevd mye død. For meg har det alltid vært like naturlig som livet, men alle er jo ikke sånn. Jeg skulle bare ønske vi kunne droppe alt som heter håp, og le til vi gråter, eller gråte til vi ler, for så å etter hvert kunne si farvel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære flotte TS! 

Takk for at du vil dele dette med oss! Jeg mistet min morfar i endetarmskreft med spredning til lunge og lever i fjor høst.. Det er fortsatt rart å være hos mormor uten å ha moroklumpen i lenestolen i stua.. 

Det at mannen din kanskje trekker seg unna tror jeg er fordi han synes det hele er vanskelig å takle. Det å se at en av de fineste personene i livet blir dårligere og tanken på at en ikke skal oppleve alle oppturer og nedturer livet har å tilby sammen er kanskje noe av det tøffeste man kan gå igjennom som pårørende. Det kan også hende at han fortsatt er i en slags fornektelsesfase hvor han nekter å innse at det kanskje ikke er så alt for lenge igjen til han mister en av de viktigste personene i sitt liv. Jeg håper han har mulighet til å få noen samtaler med en sykepleier med fordypning i kreft eller noe, slik at han kan lufte tanker og følelser rundt det hele. 

Jeg ønsker deg alt godt og håper den siste tiden din bringer deg uendelig mange fine øyeblikk og lykke! 

Igjen, tusen takk for at du deler denne tiden med oss! :hjerte:

Sender deg en varm, god klem. :hug:

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klarte ikke lese ferdig det første innlegget ditt før tårene begynte å trille 😢 Vil bare sende deg mange gode tanker, vet ikke hva jeg skal si. Syns det er så fryktelig trist... Vil følge deg videre. Syns du er utrolig sterk! Håper du får mange gode dager til med mann og barn og resten av familien din ❤🌹 Klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest baremei
20 minutter siden, GulSitron skrev:

Kjære flotte TS! 

Takk for at du vil dele dette med oss! Jeg mistet min morfar i endetarmskreft med spredning til lunge og lever i fjor høst.. Det er fortsatt rart å være hos mormor uten å ha moroklumpen i lenestolen i stua.. 

Det at mannen din kanskje trekker seg unna tror jeg er fordi han synes det hele er vanskelig å takle. Det å se at en av de fineste personene i livet blir dårligere og tanken på at en ikke skal oppleve alle oppturer og nedturer livet har å tilby sammen er kanskje noe av det tøffeste man kan gå igjennom som pårørende. Det kan også hende at han fortsatt er i en slags fornektelsesfase hvor han nekter å innse at det kanskje ikke er så alt for lenge igjen til han mister en av de viktigste personene i sitt liv. Jeg håper han har mulighet til å få noen samtaler med en sykepleier med fordypning i kreft eller noe, slik at han kan lufte tanker og følelser rundt det hele. 

Jeg ønsker deg alt godt og håper den siste tiden din bringer deg uendelig mange fine øyeblikk og lykke! 

Igjen, tusen takk for at du deler denne tiden med oss! :hjerte:

Sender deg en varm, god klem. :hug:

Hei, og takk for fine ord:hjerte: Ja, det er jo vanskelig, hadde vel kanskje vært litt rart om ikke.. Han har tilbud om å snakke med profesjonelle når han måtte ønske, det har vi alle. Jeg tror han trenger litt tid til å la det synke ordentlig inn. Det sier han egentlig selv og. Han sier selv at det akkurat har gått opp for ham, og at han ikke klarer å fokusere på noe annet akkurat nå. Han trenger vel litt tid til å få sortert tankene litt. 

Jeg er veldig innstilt på å få til en så fin tid som mulig nå den siste tiden. Jeg må bare la Mannen komme over det værste sjokket, så blir det nok litt bedre en stund, selv om det kommer til å være tunge stunder. 

Igjen, takk for fine ord! Setter veldig stor pris på alle som skriver til meg, både her og på PM. Klemmer til dere alle:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest baremei
8 minutter siden, Line77 skrev:

Klarte ikke lese ferdig det første innlegget ditt før tårene begynte å trille 😢 Vil bare sende deg mange gode tanker, vet ikke hva jeg skal si. Syns det er så fryktelig trist... Vil følge deg videre. Syns du er utrolig sterk! Håper du får mange gode dager til med mann og barn og resten av familien din ❤🌹 Klem

Kjære deg, du trenger ikke gråte for meg:klem: Det værste som kan skje er ikke å dø, vet du. Det skal vi alle. Jeg vil bare leve så lenge jeg kan. Det er det viktigste. God klem til deg:hjerte:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Livet...usj, føler med dere. Nå som det er som det er, håper jeg din siste tid her blir som du ønsker. Fylt med liv. ❤️

Varm klem til deg. ❤️

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så trist å lese :hug: 

Jeg vil følge med dagboken din ❤

Endret av wintergirl
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest NotNaomi

Dette er sterkt å lese. Vondt ja,men samtidig godt å se at en kan skrive om døden som en naturlig ting. Det er viktig at vi ikke unngår temaet! Selvfølgelig er det utrolig vanskelig å se at du er nødt til å forlate sønn,mann og familie. Vi som er friske forstår nok ikke fullt ut,men vi forstår jo at det må være det verste. Samtidig så er det sånt som kan skje,og vi må tåle å ta det inn over oss! Du skriver om magien i øyeblikk,og det gjorde også stort inntrykk på meg. Alt vi kan ta for gitt. Så er det egentlig magi i det. 

Du skriver så fint og klokt om tanker,følelser og det som skjer. Jeg skjønner så godt det du skriver om at det ikke er håp. Det handler om å innse og akseptere. Det er så viktig! Takk for at du deler! Ønsker deg mange gode stunder fremover. Følger med på hva du vil skrive videre :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest baremei
4 minutter siden, NotNaomi skrev:

Dette er sterkt å lese. Vondt ja,men samtidig godt å se at en kan skrive om døden som en naturlig ting. Det er viktig at vi ikke unngår temaet! Selvfølgelig er det utrolig vanskelig å se at du er nødt til å forlate sønn,mann og familie. Vi som er friske forstår nok ikke fullt ut,men vi forstår jo at det må være det verste. Samtidig så er det sånt som kan skje,og vi må tåle å ta det inn over oss! Du skriver om magien i øyeblikk,og det gjorde også stort inntrykk på meg. Alt vi kan ta for gitt. Så er det egentlig magi i det. 

Du skriver så fint og klokt om tanker,følelser og det som skjer. Jeg skjønner så godt det du skriver om at det ikke er håp. Det handler om å innse og akseptere. Det er så viktig! Takk for at du deler! Ønsker deg mange gode stunder fremover. Følger med på hva du vil skrive videre :-)

Det er akkurat dette jeg vil få fram, at døden er helt naturlig, faktisk like naturlig som livet. Setter veldig stor pris på at du ser det på den måten. Magien i hvert et øyeblikk er veldig viktig, og blir mer og mer tydelig jo mer jeg aksepterer at jeg faktisk skal dø. Jeg har alltid vært ganske ryddig av meg, får nesten fnatt om det er fullt av hundespor og skitt på gulvet egentlig. Nå klarer jeg ikke se annet enn den koselige turen vi hadde i skogen tidligere. Det regnet, det var gjørme over alt, men allikevel en veldig fin tur. Det handler om å akseptere situasjonen, for så å kunne bruke den siste tiden sammen som best vi får til. Håp om at et mirakel skal skje blir bare i veien slik jeg ser det. 

Håper folk får et litt annet syn på døden etter å ha lest denne dagboken. Det er egentlig alt jeg vil med den, i tillegg til terapi for meg selv så klart. Tusen takk for fine ord, jeg setter veldig pris på sånne tilbakemeldinger:hjerte:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 5/23/2017 den 21.23, baremei skrev:

Da ble det en sykehustur igjen. Kan ikke si jeg har savnet denne plassen. Den friske vårluften har gitt meg lungebetennelse. Cellegiften skulle ta knekken på kreften, men tok i stedet immunforsvaret mitt. Det er lenge siden jeg har følt at et sykehusopphold har vært så bortkastet som dette. Å få behandling når man uansett skal dø føles litt meningsløst. Allikevel er det ikke noe alternativ å dø nå. Jeg vil enda oppleve et par gode måneder med Mannen og Sønnen. Jeg har nå skjønt at ting kan skje fortere enn man tror, en lungebetennelse kan jo i værste fall knekke meg. Jeg er jo sykepleier, så jeg har jo egentlig alltid visst det, men jeg har innstilt hodet mitt sånn på 4 måneder. Noe annet er egentlig ikke noe alternativ. Det kom som et lite sjokk at jeg nå plutselig skulle bli så dårlig, jeg tror det gikk opp litt ekstra for oss alle at jeg faktisk er så sjuk.

Så var det poenget med denne posten, da. Som dere kanskje har skjønt så har jeg veldig mye på hjertet om alt mulig, og postene kan derfor bli litt lange og kjedelige:fnise: Det får dere nesten bare leve med:P Jeg har nå tenkt å begynne med videohilsener til sønnen min. Jeg har i all hovedsak tenkt å lage noen til de store dagene, som konfirmasjon, 18årsdag, et eventuelt bryllup, til når han får barn, også vil jeg gjerne at han skal få et før konfirmasjonen, men jeg er veldig usikker på når det skal være. Noen som har et tips? Vet ikke helt når barn generelt er gamle nok til å forstå akkurat dette med at moren er død. Tenkte på rundt 6 år, men vet ikke om det er for tidlig. Hva tror dere? Tenkte å ha en video til 10årsdagen. 

Jeg lurer også litt på om noen har et par tips til hva jeg bør ha med i disse videoene. Jeg har tenkt å fortelle ham om meg selv, men hva er interessant å vite? Alle innspill mottas med takk:hjerte: Jeg har også tenkt å lage en tale til konfirmasjonen, slik at jeg kan være en del av den. 

Nå skal jeg hvile litt igjen. Setter veldig stor pris på alle fine ord her inne! Det varmer hjertet mitt noe helt urolig.

Det er så sterkt å lese det du skriver (du skriver veldig godt), det er umulig å ikke leve seg inn i det. Det var trøst å høre at du har stor familie med godt samhold, det vil også ha mye å se for sønnen din i fremtiden. 

Jeg tenker at hilsener til sønnen din godt kam starte når han er seks. Men det er ut fra mitt eget barn og en tenkt situasjon, ikke opplevd situasjon.. Kanskje i forbindelse med at han skal begynne på skolen? Feks si at du er stolt av ham og at det blir en overgang og spennende, men at han kommer til å lære så masse så flink som han er. Ønske ham lykke til med stor dag? Kanskje du kan kjøpe penalet allerede nå og pakke inn som han kan få? Evt andre ting gjennom årene?

Også til bursdager - tenker at det ikke trenger å være lange snutter hver gang heller. Fortelle historier fra du var barn feks?! 

Kanskje du og din mann kan gjøre dette til et felles prosjekt; det siste, men meningsfullt og nært - og morsomt?! 

Dette kun noen løse tanker mens tårene renner her.. 

 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest baremei
1 time siden, Limbo 2014 skrev:

Det er så sterkt å lese det du skriver (du skriver veldig godt), det er umulig å ikke leve seg inn i det. Det var trøst å høre at du har stor familie med godt samhold, det vil også ha mye å se for sønnen din i fremtiden. 

Jeg tenker at hilsener til sønnen din godt kam starte når han er seks. Men det er ut fra mitt eget barn og en tenkt situasjon, ikke opplevd situasjon.. Kanskje i forbindelse med at han skal begynne på skolen? Feks si at du er stolt av ham og at det blir en overgang og spennende, men at han kommer til å lære så masse så flink som han er. Ønske ham lykke til med stor dag? Kanskje du kan kjøpe penalet allerede nå og pakke inn som han kan få? Evt andre ting gjennom årene?

Også til bursdager - tenker at det ikke trenger å være lange snutter hver gang heller. Fortelle historier fra du var barn feks?! 

Kanskje du og din mann kan gjøre dette til et felles prosjekt; det siste, men meningsfullt og nært - og morsomt?! 

Dette kun noen løse tanker mens tårene renner her.. 

 

Tusen takk for det!:hjerte: Jeg er veldig glad for at jeg har familien min, jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten de. Samtidig blir det jo flere å reise fra, men det er nok prisen man må betale for å være glad i noen.

Har allerede begynt å planlegge den jeg skal lage til han blir 6 og skal begynne på skolen. Han har bursdag rett før skolen begynner, så det passer egentlig veldig bra. Jeg merker at det å snakke til ham til etter at jeg er borte er mye tøffere enn jeg hadde trodd det skulle bli. Tanken på at han mest sannsynlig ikke kommer til å huske så mye av meg gjør helt ufattelig vondt. Han kommer ikke til å huske kosestunder, turer vi har vært på eller bare hvor mye jeg elsket ham. Jeg føler for å kompensere for at jeg må reise fra ham med disse videoene, selv om jeg vet jeg ikke klarer det. Jeg føler jeg svikter ham, selv om jeg vet jeg ikke har noe valg. Det gir sikkert ikke noen mening for alle dere som leser dette, men det er sånn det føles akkurat nå. Han kommer jo ikke til å skjønne hvorfor jeg plutselig er borte. 

Nå skrev jeg meg litt bort igjen, det skjer ganske ofte:fnise: Jeg har tenkt å ha med litt om hvordan jeg husker min første skoledag og å komme med tips og råd til ham om hvordan han kan håndtere denne dagen. Dette kommer ikke til å være en lang video, jeg vil heller ikke at det skal være en trist video. Jeg vil få fram gleden med denne dagen, og ikke vekke noen vonde følelser. I tillegg vil jeg skrive et brev til Mannen, men har ikke helt bestemt meg for hva jeg skal skrive enda. Noen som har tips? Det eneste jeg har tenkt på er å skrive ned noen tips om hvordan han også kan håndtere denne skolestarten og nye rutiner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

35 minutter siden, baremei skrev:

Tusen takk for det!:hjerte: Jeg er veldig glad for at jeg har familien min, jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten de. Samtidig blir det jo flere å reise fra, men det er nok prisen man må betale for å være glad i noen.

Har allerede begynt å planlegge den jeg skal lage til han blir 6 og skal begynne på skolen. Han har bursdag rett før skolen begynner, så det passer egentlig veldig bra. Jeg merker at det å snakke til ham til etter at jeg er borte er mye tøffere enn jeg hadde trodd det skulle bli. Tanken på at han mest sannsynlig ikke kommer til å huske så mye av meg gjør helt ufattelig vondt. Han kommer ikke til å huske kosestunder, turer vi har vært på eller bare hvor mye jeg elsket ham. Jeg føler for å kompensere for at jeg må reise fra ham med disse videoene, selv om jeg vet jeg ikke klarer det. Jeg føler jeg svikter ham, selv om jeg vet jeg ikke har noe valg. Det gir sikkert ikke noen mening for alle dere som leser dette, men det er sånn det føles akkurat nå. Han kommer jo ikke til å skjønne hvorfor jeg plutselig er borte. 

Nå skrev jeg meg litt bort igjen, det skjer ganske ofte:fnise: Jeg har tenkt å ha med litt om hvordan jeg husker min første skoledag og å komme med tips og råd til ham om hvordan han kan håndtere denne dagen. Dette kommer ikke til å være en lang video, jeg vil heller ikke at det skal være en trist video. Jeg vil få fram gleden med denne dagen, og ikke vekke noen vonde følelser. I tillegg vil jeg skrive et brev til Mannen, men har ikke helt bestemt meg for hva jeg skal skrive enda. Noen som har tips? Det eneste jeg har tenkt på er å skrive ned noen tips om hvordan han også kan håndtere denne skolestarten og nye rutiner.

Kjære deg. Jeg er helt sikker på at du vil klare å skrive et nydelig brev til mannen din, du som skriver så utrolig bra! Jeg kjenner meg faktisk veldig godt igjen i det du skriver om at du føler du svikter sønnen din, selv om du jo vet at det er ingenting du kan noe for. Jeg har selv hatt kreft og er alenemor, tenker ofte at nå må jeg ikke bli syk igjen, for da svikter jeg han som har bare meg. Det er vondt. Jeg beundrer deg dypt og bøyer meg i støvet for hvordan du har akseptert situasjonen din. Tror det er lettere å få gode dager når man bare aksepterer og ikke lenger håper som du skriver, håp er fint og trygt, men håpet kan nok også bli vanskelig av og til når man må forholde seg til det sannsynlige mtp situasjonen. Jeg ønsker deg av hele mitt hjerte at du får en fantastisk tid igjen med dine kjære. Stor klem fra meg:hug:

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Måtte lage meg en bruker for å sende deg en melding. 

Du virker ufattelig sterk midt oppi alt det som skjer! Og jeg blir imponert over hvor trygg du virker i møtet med døden. Har ikke mange kloke ord, men et filmtips og litt musikk. Jeg er selv over snittet hjemmekjær med døden (også kreft i familien), og ser verdien av hva døden kan bringe frem i oss alle. Om vi bare kan ta det med oss videre.

Mitt filmtips er japanske "Departures" (Okuribito) av Yōjirō Takita. Musikken er albumet "Graceful Passages". 

All styrke til deg og dine. 

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest NotNaomi
2 timer siden, baremei skrev:

Tusen takk for det!:hjerte: Jeg er veldig glad for at jeg har familien min, jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten de. Samtidig blir det jo flere å reise fra, men det er nok prisen man må betale for å være glad i noen.

Har allerede begynt å planlegge den jeg skal lage til han blir 6 og skal begynne på skolen. Han har bursdag rett før skolen begynner, så det passer egentlig veldig bra. Jeg merker at det å snakke til ham til etter at jeg er borte er mye tøffere enn jeg hadde trodd det skulle bli. Tanken på at han mest sannsynlig ikke kommer til å huske så mye av meg gjør helt ufattelig vondt. Han kommer ikke til å huske kosestunder, turer vi har vært på eller bare hvor mye jeg elsket ham. Jeg føler for å kompensere for at jeg må reise fra ham med disse videoene, selv om jeg vet jeg ikke klarer det. Jeg føler jeg svikter ham, selv om jeg vet jeg ikke har noe valg. Det gir sikkert ikke noen mening for alle dere som leser dette, men det er sånn det føles akkurat nå. Han kommer jo ikke til å skjønne hvorfor jeg plutselig er borte. 

Nå skrev jeg meg litt bort igjen, det skjer ganske ofte:fnise: Jeg har tenkt å ha med litt om hvordan jeg husker min første skoledag og å komme med tips og råd til ham om hvordan han kan håndtere denne dagen. Dette kommer ikke til å være en lang video, jeg vil heller ikke at det skal være en trist video. Jeg vil få fram gleden med denne dagen, og ikke vekke noen vonde følelser. I tillegg vil jeg skrive et brev til Mannen, men har ikke helt bestemt meg for hva jeg skal skrive enda. Noen som har tips? Det eneste jeg har tenkt på er å skrive ned noen tips om hvordan han også kan håndtere denne skolestarten og nye rutiner.

Når sønnen din får videoer,så vil du være levende for ham. Fortell om kosestunder og hva han likte at dere gjorde sammen. Du kan nok føle at du svikter,men jeg er ganske så sikker på at sønnen din aldri vil oppleve det sånn. Barn har mye større fantasi enn oss voksne,og om pappaen snakker om deg,så vil du være levende for sønnen din. Har ikke noe tips om hva du skal skrive til mannen din,men tror du bare skal skrive det du tenk og føler. Du skriver bra,men forstår at tankene dine kan bli vanskelige og kanskje kaotiske nå og da. Og det er jo veldig forståelig! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest baremei
3 timer siden, Sh999 skrev:

Kjære deg. Jeg er helt sikker på at du vil klare å skrive et nydelig brev til mannen din, du som skriver så utrolig bra! Jeg kjenner meg faktisk veldig godt igjen i det du skriver om at du føler du svikter sønnen din, selv om du jo vet at det er ingenting du kan noe for. Jeg har selv hatt kreft og er alenemor, tenker ofte at nå må jeg ikke bli syk igjen, for da svikter jeg han som har bare meg. Det er vondt. Jeg beundrer deg dypt og bøyer meg i støvet for hvordan du har akseptert situasjonen din. Tror det er lettere å få gode dager når man bare aksepterer og ikke lenger håper som du skriver, håp er fint og trygt, men håpet kan nok også bli vanskelig av og til når man må forholde seg til det sannsynlige mtp situasjonen. Jeg ønsker deg av hele mitt hjerte at du får en fantastisk tid igjen med dine kjære. Stor klem fra meg:hug:

Huff, så trasig å høre. Kreft er noe dritt. Man må nesten bare ha det bra sammen og leve livet så lenge man har det, og eventuelt ta kamper når de kommer. Det gir jo egentlig ikke noen mening å tenke at man svikter noen med noe man ikke styrer over selv, men man kan ikke styre hvordan man føler dessverre. Håper virkelig at du holder deg frisk, og at du og sønnen din får et veldig fint liv sammen.:klem::hjerte:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Gjest baremei
2 timer siden, vildfågel skrev:

Måtte lage meg en bruker for å sende deg en melding. 

Du virker ufattelig sterk midt oppi alt det som skjer! Og jeg blir imponert over hvor trygg du virker i møtet med døden. Har ikke mange kloke ord, men et filmtips og litt musikk. Jeg er selv over snittet hjemmekjær med døden (også kreft i familien), og ser verdien av hva døden kan bringe frem i oss alle. Om vi bare kan ta det med oss videre.

Mitt filmtips er japanske "Departures" (Okuribito) av Yōjirō Takita. Musikken er albumet "Graceful Passages". 

All styrke til deg og dine. 

Tusen takk! Jeg skal prøve å få sett filmen, alle sånne tips mottas med takk:hjerte:

Helt enig med deg, døden kan bringe med seg veldig mye fint. Spesielt i forhold mellom mennesker. Man ser magien i de små øyeblikkene helt på nytt. Klem til deg:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest baremei
1 time siden, NotNaomi skrev:

Når sønnen din får videoer,så vil du være levende for ham. Fortell om kosestunder og hva han likte at dere gjorde sammen. Du kan nok føle at du svikter,men jeg er ganske så sikker på at sønnen din aldri vil oppleve det sånn. Barn har mye større fantasi enn oss voksne,og om pappaen snakker om deg,så vil du være levende for sønnen din. Har ikke noe tips om hva du skal skrive til mannen din,men tror du bare skal skrive det du tenk og føler. Du skriver bra,men forstår at tankene dine kan bli vanskelige og kanskje kaotiske nå og da. Og det er jo veldig forståelig! 

Det er nok ikke så mye det at jeg tror sønnen min vil føle at jeg svikter ham. Når jeg sitter og planlegger disse videoene, så føles det som om jeg snakker om fremtiden min, men så innser jeg at jeg ikke skal være med i alle disse periodene i livet hans. Det gjør så uendelig vondt. Jeg har prøvd og laget den første videoen nå i kveld, men det er rett og slett for tungt. Det slo meg ganske hardt at jeg aldri skal oppleve at den lille gutten min vokser seg større og blir en selvstendig, voksen mann. Nettopp derfor føler jeg at jeg svikter ham. Jeg skulle vært der og støttet ham gjennom alt, både gode og vonde ting. Man trenger mammaen sin her i livet. Jeg hadde aldri klart meg uten min. Kommer min sønn til å klare seg like bra som alle andre uten meg? Det gjør så vondt å tenke på at det at jeg skal dø kan få konsekvenser for en som ikke kommer til å huske meg ordentlig en gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har få ord, så ufattelig trist. 

Du har en veldig fin tankegang, det er sterkt å lese

 

 :hug:

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest baremei
9 minutter siden, fregnefjeset skrev:

Har få ord, så ufattelig trist. 

Du har en veldig fin tankegang, det er sterkt å lese

 

 :hug:

Tusen takk:hjerte:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
×
×
  • Opprett ny...