Gå til innhold

Min siste reise


Gjest baremei

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Så har jeg også oppdaget denne dagboken baremei.

Den 18.mai satt du og skrev første innlegg i Min siste reise. Det var den dagen jeg var så irritert over at noen bulket bilen min utenfor butikken, og oppvaskmaskina streika dagen etter. I dag har jeg vært drittlei oppussing og at vi ikke har ferieplaner til varmere strøk. og jeg og 13-åringen har nettopp hatt en liten krangel over at hun ikke vil vaske håret sitt selv om hun har badet i elva i dag. Så ynkelig jeg føler meg nå, så utakknemlig, jeg som har alt jeg kan ønske meg. Som har livet.

Jeg blir full av ærefrykt for måten du uttrykker deg på og kjenner på kroppen hva du går gjennom for du er så flink til å beskrive det som skjer. Føler på at det kunne vært meg. Men jeg tror ikke, jeg vet jeg ikke hadde vært så vanvittig sterk som du er. For et nydelig menneske du er! :hjerte: 

Du spurte etter hva man kan si i en videohilsen? Jeg tror i hvert fall at i tillegg til videoene du har laget allerede ville jeg klippet sammen en film om alt og ingen ting, når du orker det. Småting som har gjort deg til den du er og som hjelper sønnen din å danne seg et inntrykk av deg når han blir eldre. Og unger lurer på mye rart: Hva er yndlingsfargen din, yndlingsisen, hva gjør deg redd og hva gjør deg glad, har du høydeskrekk? Kan du rulle tunga? Zoom inn på øynene dine så øyenfargen din vises, snakk om minner fra du var liten, hva likte du best å gjøre om sommeren, hvordan møtte du pappa? Hvordan var ungdomstiden din, hvem var bestevennene dine og hva likte dere å gjøre. Har du noen gang blitt mobbet eller kranglet med venner? The good and the bad og alt imellom. Jeg tror det er fint å se deg fortelle småting som barn gjerne spør om under veis i oppveksten. Men jeg får så uendelig vondt av at du må tenke på at du ikke skal være der. :klem:

  

 

  • Liker 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest baremei
2 timer siden, palamina skrev:

Så har jeg også oppdaget denne dagboken baremei.

Den 18.mai satt du og skrev første innlegg i Min siste reise. Det var den dagen jeg var så irritert over at noen bulket bilen min utenfor butikken, og oppvaskmaskina streika dagen etter. I dag har jeg vært drittlei oppussing og at vi ikke har ferieplaner til varmere strøk. og jeg og 13-åringen har nettopp hatt en liten krangel over at hun ikke vil vaske håret sitt selv om hun har badet i elva i dag. Så ynkelig jeg føler meg nå, så utakknemlig, jeg som har alt jeg kan ønske meg. Som har livet.

Jeg blir full av ærefrykt for måten du uttrykker deg på og kjenner på kroppen hva du går gjennom for du er så flink til å beskrive det som skjer. Føler på at det kunne vært meg. Men jeg tror ikke, jeg vet jeg ikke hadde vært så vanvittig sterk som du er. For et nydelig menneske du er! :hjerte: 

Du spurte etter hva man kan si i en videohilsen? Jeg tror i hvert fall at i tillegg til videoene du har laget allerede ville jeg klippet sammen en film om alt og ingen ting, når du orker det. Småting som har gjort deg til den du er og som hjelper sønnen din å danne seg et inntrykk av deg når han blir eldre. Og unger lurer på mye rart: Hva er yndlingsfargen din, yndlingsisen, hva gjør deg redd og hva gjør deg glad, har du høydeskrekk? Kan du rulle tunga? Zoom inn på øynene dine så øyenfargen din vises, snakk om minner fra du var liten, hva likte du best å gjøre om sommeren, hvordan møtte du pappa? Hvordan var ungdomstiden din, hvem var bestevennene dine og hva likte dere å gjøre. Har du noen gang blitt mobbet eller kranglet med venner? The good and the bad og alt imellom. Jeg tror det er fint å se deg fortelle småting som barn gjerne spør om under veis i oppveksten. Men jeg får så uendelig vondt av at du må tenke på at du ikke skal være der. :klem:

  

 

Tusen takk for et veldig fint innlegg gode du:hjerte: Det er akkurat dette jeg vil, at folk skal få opp øynene og se at man har bare et liv. Man må sette pris på alt. Jeg hadde også en liten krangel med Mini da han skulle legge seg, men jeg merker at jeg faktisk setter pris på sånne ting. Jeg liker det hverdagslige. Livet og hverdagen er alt man har, derfor må man nyte det. Hvem vet når det ender?

Jeg er nok ikke så sterk som dere her inne tror, jeg har mine stunder der jeg er både trist, sint, deppa, forbanna og oppgitt over situasjonen, og helst alle disse følelsene på en gang. Det jeg gjør da er at jeg prater med kreftsykepleieren min og får det skikkelig ut, fordi jeg vil være sterk for familien min. Vi kan så klart gråte sammen, men jeg kan ikke være sint for at dette skjer foran de. Det fortjener de ikke. Det er viktig å la seg selv være svak også, men samtidig tenker jeg at det er ikke jeg som er viktigst. Det er ikke jeg som skal leve videre.

Tusen takk for tips til videoene! Det er veldig mange lure småting som man kanskje ikke kommer på selv. Det vil jeg gjerne ha flere av, så om noen har tips til spørsmål om hva barn kan lure på om foreldrene sine, samme om det er store eller små spørsmål, så mottas det med en veldig stor takk! Klemmer til dere alle:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Magnifiq

Fy flate! 

Du har så mange fine tanker rundt døden syns jeg. Har jobbet som sykepleier i mange år, og føler som deg at det er en del av naturen, og det kan være noe veldig fint. 

Jeg syns virker som om du virkelig har folk rundt deg, som du setter stor pris på å bruke den siste tiden sammen med, og som ikke minst vil bruke tid med deg. Det er så viktig å klare å få folk til å innse at noen ganger er det faktisk ikke håp, men at man heller kan bruke tiden til å ha det fint sammen, skape gode minner, og til å di skikkelig farvel. 

Hvordan går det med mannen din nå? 

Den lille gutten din kommer nok til å sette så stor pris på filmene fra deg. Forstår at det er vanskelig å lage disse filmene, og ikke minst vanskelig å prate om alle disse øyeblikkene du ikke skal få være med på. Da er det en fin ting at selv om du selv ikke får være til stede, så vil sønnen din føle at du er det ❤ 

Ønsker deg en riktig god natt 

M

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest baremei
1 time siden, Magnifiq skrev:

Fy flate! 

Du har så mange fine tanker rundt døden syns jeg. Har jobbet som sykepleier i mange år, og føler som deg at det er en del av naturen, og det kan være noe veldig fint. 

Jeg syns virker som om du virkelig har folk rundt deg, som du setter stor pris på å bruke den siste tiden sammen med, og som ikke minst vil bruke tid med deg. Det er så viktig å klare å få folk til å innse at noen ganger er det faktisk ikke håp, men at man heller kan bruke tiden til å ha det fint sammen, skape gode minner, og til å di skikkelig farvel. 

Hvordan går det med mannen din nå? 

Den lille gutten din kommer nok til å sette så stor pris på filmene fra deg. Forstår at det er vanskelig å lage disse filmene, og ikke minst vanskelig å prate om alle disse øyeblikkene du ikke skal få være med på. Da er det en fin ting at selv om du selv ikke får være til stede, så vil sønnen din føle at du er det ❤ 

Ønsker deg en riktig god natt 

M

Tusen takk! For meg er dette med familie veldig viktig, det har det alltid vært. Familie for meg er mer enn bare Mannen og Mini. Mamma og pappa, søsken og tantebarn og enda noen til er familie for meg. Jeg var veldig opptatt av å si det helt ærlig at jeg skal dø. Jeg brukte de ordene når jeg fortalte de det, for at jeg ville ikke at de skulle håpe. Vi var forbi håp. Håp kunne bare ødelegge den siste tiden vår. For å få gode minner må man slutte å håpe og innse hvordan det faktisk blir. Det tror jeg vi i Helsevesenet er klare over.

Folk som ikke har et så nært forhold til døden blir gjerne veldig satt ut når vi snakker om det. Når jeg først ble sjuk så ville jeg veldig gjerne snakke med for eksempel søsteren min om hva jeg ville skulle skje om jeg døde. Det jeg for det meste fikk til svar, var at det snakker vi ikke om, for det kommer ikke til å skje. Heldig vis har jeg en mor som har vært hjelpepleier og som også har samme forholdet til døden som meg. Hun er enestående sånn, hun hører på det jeg føler for å si, samme hvor morbid eller dumt det kan høres ut. Åpenhet rundt dette temaet er for meg veldig viktig. Hvorfor skal man ikke snakke om sine ønsker? Man bør vel kunne snakke med sine nærmeste om man ønsker å begraves eller kremeres for eksempel. Alle skal jo dø, det er det eneste som er sikkert her i livet. Hvorfor skal det da være så tabu å snakke om? Nå sporer jeg litt av poenget igjen tror jeg:fnise: Jeg skriver stort sett det som faller ned i hodet på meg.

Mannen min har fortsatt noen veldig tøffe dager, men han prøver å være tøff for min del tror jeg. Jeg har prøvd å si at han ikke trenger det, jeg klarer meg. Det eneste jeg trenger er å vite at han kommer til å klare seg. Jeg føler veldig på det at han kommer til å gå helt i bakken når jeg faktisk dør om han ikke begynner å få ut følelsene sine nå. Jeg prøver å hinte til at han kanskje skal prøve å snakke med noen, men han har ikke veldig lyst til det. Det hender seg jeg våkner om natten av at han ligger og ser på meg med tårer i øynene. Det føles litt som om vi er på hver vår kant, og at han er veldig unnvikende når jeg spør ham om hvordan det går, og om vi skal finne på noe bare oss to. Det er nesten som at han er redd for å være alene med meg. Jeg venter egentlig bare på at det skal komme et sammenbrudd. Jeg håper egentlig på det, selv om det kanskje er slemt å si. Jeg trenger at han viser følelser.

Nå skal jeg legge meg ved siden av guttene mine og prøve å sove litt. God natt alle:hjerte:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Fjelldronning

Hei Ts. Hadde så lyst til å legge igjen noen ord til deg. Du virker ut som en utrolig fin person. Det er både fint, og trist å lese om sykdommen din. Men jeg er glad for at du tilbringer tiden din med familie og venner, som du er så glad i. Har selv mistet moren min til kreft, og det er forferdelig trist. Savner henne hver eneste dag❤️ Tusen takk for innlegget ditt, og alle de fine ordene du skriver. Jeg ønsker deg alt godt resten av ditt liv. Klem fra meg 😃

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest mimoe

Leste litt i denne tråden igår og må si at tårene rant. Jeg føler så med deg. Det å vite at du skal reise fra alle de som betyr noe, at du ikke kan være der for sønnen din når han vokser opp...

Det er det som skremmer meg mest med døden, ikke det å dø, men det å ikke kunne være der for de jeg elsker. Ikke kunne støtte, trøste og oppmuntre. Ikke kunne dele små og store gleder. Vise hvor stolt jeg er...

Jeg mista mamman min tidlig til kreften, og noen år senere gikk det samme vei med pappa.

Jeg har lært meg å leve uten mamma, men det er hardt. Hun var den viktigste personen i livet mitt, og plutselig var hun borte. 

Jeg kjenner ofte på dårlig samvittighet over at jeg ikke husker henne. Når jeg ser på bilder, så vet jeg hvem hun er, men jeg klarer ikke se henne for meg inni hode mitt. Jeg klarer ikke høre stemmen hennes eller huske ting vi gjorde sammen, og det er sårt.

Så jeg har allerede laget brev og små videosnutter til mine barn, og sagt til mannen min hvordan jeg ønsker at jeg skal minnes om det skulle skje meg noe. For en kan aldri vite hvilken vei livet tar. 

Jeg tenker ikke så mye på de store dagene, eller brev de skal få når de blir store. Jeg har spillt inn en bursdagshilsen til hver av barna, hvor jeg avslutter med bursdagssangen. Denne kan spilles hvert år på bursdagen dems, slik at jeg alltid ville vært med på den store dagen.

Jeg har spillt inn en julesnutt hvor jeg forteller hva jeg elsket med jula sammen med barna, små tradisjoner, en julesang som er viktig for meg. Så hver jul når julesokken åpnes på morgenen, så er jeg der med de.

Jeg har laget en snutt til hver og en der jeg synger barnesanger, forteller et eventyr de har vært glad i og om små, rare, gøye og koselige ting meg og hvert barn har gjort sammen. Akkuratt dette savner jeg så selv, og ser for meg at er noe som vil bli satt pris på.

Jeg har skrevet og fortalt hva som har vært viktig for meg i livet og hvilke verdier og egenskaper jeg ønsker at de skal ta med seg videre.

Det er mye en kan gjøre, men for meg har det aldri vært så viktig å vite så mye om hvem mamma var, men skulle ønske jeg kunne husket nattasangen, latteren, det trygge smilet.

Det høres kanskje sykt ut at dette er noe jeg, ung og frisk, har planlagt allerede. Men mammas død kom så brått, 3 uker fra hun fikn diagnosen. Om noe skulle skje med meg, ønsker jeg å gi barna mine muligheten til å kunne se og høre meg de dagene savnet blir for stort...

Jeg vil bare si at jeg beundrer deg som oppi dette klarer å tenke på hva du ønsker å gi videre til sønnen din. 

Flere ord er vanskelig å få frem, annet enn at jeg gråter litt for dere alle. Og selv om jeg ikke kjenner dere, så kommer jeg til å sende dere noen gode tanker i tiden fremover ❤❤❤

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenker på deg, @baremei Det er rart hvordan en person man ikke kjenner kan gjøre så stort inntrykk på en, men du har virkelig gjort stort inntrykk på meg :hjerte:

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Catalina Culès

Håper alt går bra, til tross omstendighetene. :hjerte:

Dagboken din er veldig fin og trist på samme tid :dagens-rose:

:hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest baremei

Tusen takk for mange fine hilsener de siste dagene dere:hjerte: Jeg har blitt dårligere, og orker ikke skrive så mye her inne akkurat nå, ligger for det meste i sengen. Håper å komme sterkere tilbake! God natt alle:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg kjenner deg ikke og alikevel tenker jeg mye på deg.

Jeg leker med fireåringen min og har dine ord i bakhodet.
Fokuserer enda mer på tilstedeværelse. Nytelse. Takknemlighet.
Og så blir jeg uendelig lei meg på dine vegne som må forlate barnet ditt. Ubeskrivelig lei meg for hvor urettferdig og flyktig livet er. Og samtidig hvor naturlig, og brutalt, det er. Vi har ingen garantier, vi kan ikke kreve noen garantier heller. Men vi tar ting for gitt.
Du er, for meg, en stor tankevekker og for det takker jeg deg.

Jeg vet ikke hva annet jeg kan skrive til deg enn :hjerte:

Endret av Tash
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Du skriver så åpent og ærlig
Ordene dine får oss til å tenke, til å føle og til å være mer tilstede
Noen små ting blir plutselig mye viktigere enn før
Mens andre små ting blir helt uviktige

Takk for at du gir av deg selv! :klem:

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Dragoste

Livet er så urettferdig! Håper du nyter denne siste tiden, det fortjener du ❤️ Du skriver så sterkt og ekte, takk for det kjære deg. Tenker på deg og familien din :lillesky2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
×
×
  • Opprett ny...