hvordan svare folk/venner som skryter av seg selv?

[AnonymBruker]

Det verste jeg vet er "upassende" selvskryt, og dessverre har jeg et par venner som skryter av alt mulig som andre ofte ikke en gang tenker over. Å gjøre det en gang iblant når man har gjort noe bra/fått gode resultater/feedback er selvfølgelig greit, men når det tydelig er for å heve seg selv og skjer ofte - da blir det litt irriterende og kleint, gitt. 

Hvordan svarer man slik at de evt. slutter med det? Når vedkommende har tendens til å være sensitiv på selvkritikk? Vil ikke droppe noen av dem som venner, orker bare ikke å høre på det!

Anonymkode: fa26f...738

[Hermine Grang]

Sier ingenting selv om jeg som alle andre tenker mitt om de som skryter av seg selv hele tiden. 

[AnonymBruker]

De har tydeligvis lav selvtillit, ikke noe å misunne dem for

Anonymkode: 1aa04...4bb

[QQbaby]

Skryt over evne tilbake, da ser de hvor irriterende det er

[AnonymBruker]

Åå samboeren min holder på sånn. Hver gang han treffer noen så må han snakke om sin suksess. Flaut..

Anonymkode: b1c9a...912

[AnonymBruker]

Jeg synes egentlig folk bør være flinkere til å skryte av seg selv og andre, jeg  ofte er det slik at de som "skryter" gjør det nettopp fordi de er usikre og har behov for bekreftelse, og om de får det gir skrytet seg gjerne også.

Anonymkode: 0a867...70d

[AnonymBruker]

Jeg sier ikke noe, men jeg tenker mitt. Jeg går hvertfall ikke inn for å løfte egoet deres ytterligere. 

Personlig er jeg ikke så glad i slike mennesker og prøver å holde meg unna det, men noen ganger er det ganske vanskelig. Da lytter jeg, svarer kort og bytter samtaletema. Bemerk at dette kun gjelder tilfeller som nevnes i hovedinnlegget. Jeg kan fint glede meg over andres resultater/opplevelser på generell basis, men dette er gjennomgående skryting over helt hverdagslige situasjoner. "Haken hans datt ned i gulvet da han så meg" for eksempel, eller maktesløs skryting av barns "suksesser". 

Anonymkode: 4dd76...26e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes egentlig folk bør være flinkere til å skryte av seg selv og andre, jeg  ofte er det slik at de som "skryter" gjør det nettopp fordi de er usikre og har behov for bekreftelse, og om de får det gir skrytet seg gjerne også.

Anonymkode: 0a867...70d

Haha, nei. 

Anonymkode: 4dd76...26e

[DragonDays]

Tja, jeg er går faktisk inn for å skryte mer av meg selv, kanskje jeg er en sånn som personene du nevner.😂 Da ville jeg isåfall satt stor pris på å få beskjed om det, så jeg ikke plager de rundt meg. I mine øyne er den mest direkte veien også den minst ubehagelige, så lenge det er sagt i en uformell tone og med en smule humor. Om man pakker det inn eller hinter (over en lengre periode), kan det fort bli flaut for begge.

Hva med å si noe sånt som "jeg er veldig glad på dine vegne- det er alltid hyggelig når sånt skjer. Men det er kanskje en idé å roe ned selvskrytet litt?😉" 

Og forresten, grunnen til at jeg prøver å skryte av meg selv, er rett og slett for å bli flinkere til å sette pris på positive ting som skjer. Forteller jeg noen om den gode karakteren, blir det mer "virkelig" enn om jeg er den eneste som vet om den. Da går den i glemmeboken fort. Det er noe i det med å bli sett av andre, og det å kunne dele både positive og negative ting med gode venner. Men å finne riktig balanse kan være vanskelig. Dessuten kan ting oppfattes annerledes enn det var ment. Om jeg forteller at jeg synes jeg begynner å bli flinkere til å trene, kan det hende jeg forventer å høre "Flott! Så bra. Jogge sammen en dag?" mens personen jeg snakker med tror jeg vil ha feiring, ville gledeshyl over min "suksess", at noen baker kake og at jeg skal utbrodere hvordan jeg gikk frem, alt om framgangen, hvilke teknikker jeg brukte, kanskje holde en liten takketale, osv😂 

Siden tråden handler om dette- hvordan mener dere man finner en god balanse? Jeg synes selv det er veldig hyggelig å høre om positive ting som har skjedd med andre/som de har oppnådd, men er enig at det fort bikker over. Dessuten tror jeg det er lett å tolke andres manglende engasjement, som andre ting enn at de er lei. Man vil jo helst ikke tenke at det er hos en selv feilen ligger.

[AnonymBruker]

Åh hjelp mannen min har gått over stokk og stein med skrytet sitt. Han er flink men frenhever seg selv helt uhemmet. Han kan prate om sitt og eget i en stor samling mens feks den egentlige formidleren i kurset må vente på tur. Alt med han er stort og flott og fantastisk. Tror jommen meg han navnte gud når han introduserte seg. Jeg blir så flau og han aner ikke hvor ille det er. Han er en langsur person så jeg vet ikke hvordan jeg skal si det!

Anonymkode: b1c9a...912

[AnonymBruker]

Har/hadde en venninne som holdt på sånn. Vi jobbet også sammen, og det var så utrolig slitsomt. Ikke bare skulle hun skryte (ufortjent) av seg selv, men hun skulle også trekke ned meg hver gang hun fikk sjansen. Ting som jeg hadde gjort tok hun alltid deler av æren for (type "dette har vi gjort sammen"), mens når det er ting vi faktisk har gjort sammen, så var det bare hennes arbeid og hennes ære. Etterhvert ble nesten alt hun sa direkte løgn. Hun gjorde dette gjerne når vi hadde samtale med andre, men faktisk også når det var en samtale oss to imellom - selv om hun må ha visst at jeg vet at hun lyver, fordi jeg trossalt var der, og jeg vet selv hva jeg har gjort og hva hun har gjort. Ekstremt merkelig, men hun må jo ha overbevist seg selv om at hun er en gudeskikkelse eller noe.

Jeg ble så forbanna en gang at jeg sa ifra direkte. Det var egentlig litt uprofesjonelt av meg fordi hun snakket meg ned og skrøt av seg selv (med løgner) foran en nyansatt på jobben som vi skulle lære opp. Men jeg tåler ikke å bli jugd om på den måten og bare sitte og ta imot det. Jeg kjente at det kokte i ansiktet, ble nesten litt sånn tegneserie-forbanna. Men hun bare kverulerte og sa at jeg husket feil. Jeg tror faktisk ikke det nytter å si ifra til dem, det gjorde det ihvertfall ikke med henne. Hun var så utrolig selvopptatt. Har ganske lite kontakt med henne nå, mest overfladisk. 

Vet ikke om den personen du har med å gjøre er like ekstrem, med selvskryt som bikker over til løgn og overdrivelser og nedsnakking - da er det faktisk ikke noe å gjøre tror jeg. Et alternativ er å si ifra, men da er sjansen veldig stor for at de bare blir sur på deg fordi de syns du er "frekk" og ikke tar det til seg. Et annet alternativ er jo, som noen over sier, vise hvor irriterende det er ved å svare med samme mynt. Men jeg tror helt ærlig ikke de er klar over at de gjør det. De kommer bare til å tenke at du er irriterende og prøver å hevde deg over dem, men innser ikke at det er akkurat slik de selv holder på.

Jeg ville kanskje prøvd å ignorere det så mye som mulig (altså ikke gi dem oppmerksomhet) eller prøve å skifte samtaleemne så fort det er naturlig. Det funker nok ikke langsiktig slik at de slutter, men det er ihvertfall noe du kan gjøre for å stoppe dem når situasjonen oppstår.

Anonymkode: 578b3...168

[AnonymBruker]

Ta det med et smil.

Anonymkode: 40b0a...ce0

[AnonymBruker]

Ei venninne skrøt så mye av sønnen sin at jeg fikk vondt i hodet i mange timer etterpå. 

Anonymkode: 06d14...3e3

[AnonymBruker]

Tror ikke det er så mye å gjøre desverre. 

Jeg har flere i livet mitt som av en eller annen grunn MÅ "tømme seg" hver gang vi treffes. Kjører på med hvor flott og bra alt er, hva de har kjøpt eller hvor de har reist. Man klarer ikke henge med til slutt, det kommer et tidspunkt der man ikke kan si "aha, åja, jaa, oi, så flott" lenger uten at det høres falskt ut. Det hender de åpner seg litt om hvordan ting faktisk er etter et par glass vin, og det er som regel ikke så flott bak fasaden. Da prøver jeg å tenke på det når neste skryterunde begynner  

Det får meg forøvrig til å tenke på typen min som er HELT motsatt. Her skal det ALDRI skrytes. Så det høres ut som vi aldri gjør noe som helst, aldri reiser og aldri gjør noe bra/spennende. Selv om vi akkurat har vært 2 uker Sri Lanka så skal vi heller la venneparet vårt som var weekendtur til Trondheim skryte av det i to timer. Spør de tilbake omsider, så blir det bare en "emm jaa, vi var en tur til Sri Lanka...det var fint det...jaja, ellers da??" 

Anonymkode: 2f514...34d

[AnonymBruker]

Jeg har et vennepar som drar på mange flotte utenlandsreiser, og de pleier alltid å fortelle masse fra disse i etterkant. Jeg har aldri tenkt på det som skryt. Synes ikke det er rart at de har lyst til å dele det med venner og familie, og jeg synes da det er gøy å høre hva de har opplevd på tur. (De nevner aldri pris, med mindre jeg spør).

Og så har vi naboene mine. De har spinket og spart i mange år for å restaurert huset sitt. Det er blitt rålekkert, og faktisk nesten som et smykke i nabolaget. De har kanskje snakket litt for mye om den og den løsningen de har valgt og hvorfor de har brukt de og de materialene selv om det ble dyrt, men jeg har aldri tenkt på at de skryter. Hva hadde det sagt om meg hvis jeg ikke unnet dem dette, jeg vet jo at dette betyr mye for dem.

Mitt inntrykk er at hvis noen har problemer med at andre "skryter" av hva de har/ gjør, så er de ofte misunnelig og misfornøyd med noe i eget liv.....   

Anonymkode: 976cd...14a

[AnonymBruker]

Jeg er ikke så fintfølende ovenfor slike, for jeg har ikke så god tålmodighet generelt, så ovenfor slikt blir det noe slikt; Ja du er fantastisk, mannen din er fantastisk og barna dine er fantastiske. Da har vi oppsummert ditt liv, så da kan kanskje vi vanlige dødelige få snakke litt om alt som ikke er absolutt fantastisk i våre helt ordinære liv. 

Anonymkode: 0d814...fdc

[Gjest O.G.]

Jeg lar dem bare holde på.

[AnonymBruker]

Jeg lurer på det samme selv. Har ei kollega som er veldig flink til å skryte av seg selv. Fint å kunne være stolt av seg selv altså, men det blir litt i overkant. Hun skryter av seg selv både på jobb og i sosiale medier, flere ganger i uka..

»Jeg må få lov å si at jeg syntes selv jeg ser ekstremt flott ut i dag, er veldig fornøyd med det😃» (Postet med selfie på Facebook). 

«Er så stolt over meg selv som klarte å la være å spise dessert når jeg var ute å spiste med en venninne, selv om hun spiste sjokoladekake til dessert👏🏻🙌🏼« (Staus på Facebook hvor hun tagget venninnen som spiste dessert). 

«Må si jeg syntes jeg kledde denne kjolen veldig bra, passer kroppen min godt og får frem formene mine, tipper typen blir fornøyd i kveld😁» (postet med bilde på Facebook) 

Er så ekstremt mye mer, mye skryt som er ting vi andre tar som en selvfølge at vi gjør, men hun fisker etter liker-klikk og positiv respons fra hverandre hver gang. 

Jeg aner ikke hva jeg skal si, ofte ender jeg bare opp med å smile til henne, før jeg skifter tema, når hun setter i gang med en av selvskrytene sine på jobb..

 

 

Anonymkode: e4e94...6e7

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg lurer på det samme selv. Har ei kollega som er veldig flink til å skryte av seg selv. Fint å kunne være stolt av seg selv altså, men det blir litt i overkant. Hun skryter av seg selv både på jobb og i sosiale medier, flere ganger i uka..

»Jeg må få lov å si at jeg syntes selv jeg ser ekstremt flott ut i dag, er veldig fornøyd med det😃» (Postet med selfie på Facebook). 

«Er så stolt over meg selv som klarte å la være å spise dessert når jeg var ute å spiste med en venninne, selv om hun spiste sjokoladekake til dessert👏🏻🙌🏼« (Staus på Facebook hvor hun tagget venninnen som spiste dessert). 

«Må si jeg syntes jeg kledde denne kjolen veldig bra, passer kroppen min godt og får frem formene mine, tipper typen blir fornøyd i kveld😁» (postet med bilde på Facebook) 

Er så ekstremt mye mer, mye skryt som er ting vi andre tar som en selvfølge at vi gjør, men hun fisker etter liker-klikk og positiv respons fra hverandre hver gang. 

Jeg aner ikke hva jeg skal si, ofte ender jeg bare opp med å smile til henne, før jeg skifter tema, når hun setter i gang med en av selvskrytene sine på jobb..

 

 

Anonymkode: e4e94...6e7

Haha har også et par slike i omgangskretsen. Lurer alltid på om de har lest sånne selvhjelpsbøker for dårlig selvtillit og misforstått litt.

Anonymkode: f6a52...100

[AnonymBruker]

Det hender at jeg sier, med glimt i øyet, at "siden ingen andre skryter av meg, får jeg gjøre det selv - jeg synes jeg har gjort en god jobb i dag", eller "siden ingen andre sier noe, får jeg si - jeg synes vi har vært veldig flinke som har XXX".

 

Jeg er også en person som gleder meg over ting mange andre ser på som selvfølgeligheter, og når jeg uttrykker glede over dette tror jeg det kan bli sett på som upassende selvskryt.

For meg, som bygget meg opp etter lang tids sykdom, var det stort at jeg klarte å gå 200 meter i løpet av 15 minutter.
Den stoltheten jeg viste da jeg fortalte om den bragden opplevde jeg ble oppfattet som upassende selvskryt, for dette er noe de fleste gjør uten problemer hver eneste dag.

For meg, som alltid har hatt lite å rutte med i hverdagen, er det stort når jeg kan kjøpe en ny bruktbil, og betaler den kontant.  Den stoltheten jeg viste da jeg fortalte om kjøpet opplevde jeg ble oppfattet som upassende selvskryt, for dette var en selvfølgelighet som ikke behøvde noen oppmerksomhet.

Eller da jeg strålende fortalte at jeg har pusset opp kjøkkenet, og besøkende så at oppussingen besto av maling,  og nye fliser i sprutsonen, med gjenbruk av kjøkkenskaper, dører og benkeplater, ble min glede over oppussingen sett på som upassende selvskryt.

Folk kan si hva de vil, men jeg synes ikke det er noe galt i å være fornøyd med det man har oppnådd, selv om andre mener at "det er da ingenting å skryte av".

Anonymkode: b20d7...ea1