Jump to content
Sign in to follow this  
Mormor.

Her er jeg!

Recommended Posts

Fortsetter under...

Perelandra
4 minutter siden, Mormor. skrev:

Hei til dere!:)  Hilsen Morfar også! :fnise:

Takk for det! :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

@Mormor., kan ikke du fortelle litt om hvordan det var under krigen?

Anonymkode: 051a6...b5a

Share this post


Link to post
Share on other sites
Mormor.
6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

@Mormor., kan ikke du fortelle litt om hvordan det var under krigen?

Anonymkode: 051a6...b5a

Det ble voldsomt mye strikking under krigen. Og fyring av bål i peisen! Man strikket jumpere til alle sammen og sendte dem avgårde. Det var mange ting som ikke fantes, ikke Wikipedia, ikke den der sjappa nedi gata, det var mange idioter overalt, men noen fortjente å få jumpere. For "Norge under andre verdenskrig omhandler perioden som strekker seg fra starten på andre verdenskrig i september 1939 og frem til frigjøringen i Europa i mai 1945. Etter at stormaktene i Europa erklærte hverandre krig i 1939 erklærte Norge seg som nøytralt ved krigsutbruddet, slik som under første verdenskrig. Tiden før invasjonen av Norge var preget av en rekke krenkelser av norsk nøytralitet fra begge sidene i krigen, flest fra de allierte, blant annet krenkelser av luftrommet, minelegging av norsk farvann og bording av skip i norsk farvann. 9. april 1940 ble Norge og Danmark invadert av Tyskland; etter to måneders kamper med noe støtte av britiske, franske og polske styrker kapitulerte de norske styrkene.

Det okkuperte landet ble delvis styrt av Vidkun Quislings regjering under tysk kontroll og med omfattende tysk militær tilstedeværelse. Det norske fastlandet var ikke involvert i regulære krigshandlinger etter at norske styrker kapitulerte i juni 1940. Det var ett viktig unntak: Det østligste Finnmark var sterkt berørt av kampene ved Murmanskfronten fra 1941, og all bebyggelse i Finnmark og Nord-Troms ble brent og befolkningen tvangsevakuert da tyskerne høsten 1944 trakk seg tilbake etter nederlaget på Murmanskfronten. Deretter ble Øst-Finnmark frigjort av sovjetiske styrker i oktober 1944. Ved Tysklands kapitulasjon la de tyske styrkene i Norge ned våpnene uten kamp 8. mai 1945. Svalbard og Jan Mayen ble ikke okkupert.

Det er registrert over 10 000 norske dødsoffer, herunder 738 jøder som ble drept i holocaust.[1] Vel 15 000 sovjetiske krigsfanger og over 2000 jugoslaviske døde i tysk fangenskap i Norge. 11 500 tyske soldater er gravlagt i Norge. De materielle skadene var særlig store i Finnmark og Nord-Troms, samt steder som ble involvert i kamphandlinger etter invasjonen (blant annet Elverum, Molde, Kristiansund og Steinkjer). Etter krigen ble det gjennomført et stort rettsoppgjør med Quisling-regimet, andre kollaboratører og NS-medlemmer samt med enkelte tyske tjenestemenn. 17 000 ble fengslet, 25 norske og 12 tyske borgere ble henrettet.[2] Flere tusen «tyskertøser» ble anhold og internert uten dom.[3] Det er fortsatt strid om grunnlaget for og rettferdigheten i oppgjøret.

Ifølge utenriksminister Halvdan Koht prøvde de allierte fra desember 1939 med alle midler å true Norge til å gå med dem i krigen.[4] Han uttalte at «eg trur for min part at England og Frankrike gjerne vil driva Noreg ut or nøytraliteten sin og inn i krigen».[5][6] Koht var opptatt av at stormaktene ikke skulle få noe grunnlag for aksjoner mot det nøytrale Norge.[7] En viktig bakgrunn for Norges uavhengige linje var troen på at den britiske marinen ville beskytte Norge mot angrep fra andre stormakter, slik som under første verdenskrig.[8] Før invasjonen var Norge den fjerde største sjøfartsnasjonen i verden. Storbritannia var en øynasjon fullstendig avhengig av forsyninger for å kunne føre krig mot Tyskland, og dette gjorde Norge til et strategisk okkupasjonsmål i forbindelse med slaget om Atlanterhavet for å blokkere britiske forsyninger og å ta over norske handelsskip. Før invasjonen inngikk Norge en handelsavtale som stilte mesteparten av landets tonnasje til disposisjon for vestmaktene.[9]

Utover våren 1940 økte presset på Norge, og ifølge Halvdan Koht var regjeringens medlemmer enige om at man måtte sørge for å havne på britenes side, dersom krig var uunngåelig. I valget mellom de stor maktblokkene i Europa foretrakk norske myndigheter den fransk-britiske.[8] På den annen side sa Koht at han følte at britene hadde satt seg som mål å drive Norge ut i krigen. En av hovedgrunnene til Norges viktighet var at Narvik var utskipningshavn for strategisk viktig jernmalm til både Tyskland og Storbritannia. Over 40 % av Tysklands forbruk av jernmalm kom fra de nord-svenske gruvene.[8] Hitlers interesse for Skandinavia var til å begynne med primært defensive – å beskytte malmtilførselen i tilfelle langvarig krig med Frankrike og Storbritannia.[10]

Krigsutbruddet i 1939

Etter at stormaktene i Europa erklærte hverandre krig i 1939 erklærte Norge seg som nøytralt ved krigsutbruddet, slik som under første verdenskrig. Tiden før invasjonen av Norge var preget av en rekke krenkelser av norsk nøytralitet fra begge sidene i krigen, men flest fra de allierte, herunder luftromkrenkelser, minelegging av norsk farvann og bording av skip i norsk farvann. Landet opprettet nøytralitetsvakt og forsterket vaktholdet langs kysten, men hadde etter mange års nedrustning et svakt og gammeldags forsvar. Den norske regjeringen følte at Norge var utsatt for et sterkt fiendtlig press fra begge sidene i krigen, og prøvde i denne vanskelige situasjonen å holde Norge nøytralt, ifølge daværende utenriksminister Halvdan Koht. Allerede høsten 1939 gikk marineminister Winston Churchill inn for å minelegge den norske kysten for å tvinge tyske skip som brukte den norske leden ut i internasjonalt farvann der britisk marine kunne angripe. Den norske skipsleden utgjorde et hull i den britiske blokaden av Tyskland, det gjaldt både frakt av jernmalm via Narvik og krigsskip som kunne snike seg ut i Atlanterhavet via norske farvann. Den tyske marine kunne også tenke seg støttepunkt i Norge for ikke å bli låst fast i Østersjøen, og ikke minst for å kunne skjule ubåter og andre krigsskip i de norske fjordene.[7][11]

Vinterkrigen

Etter Sovjetunionens angrep på Finland vurderte de allierte (Storbritannia og Frankrike) ulike planer for å støtte Finland, trolig var dette også eller i hovedsak et påskudd for operasjoner i Skandinavia. Etter at Storbritannia gikk mot Frankrikes forslag om landgang i Petsamo, gikk de over til en plan som også omfattet kontroll over jernmalmen ved landgang i Narvik og etterfølgende okkupasjon av malmfeltene nord i Sverige. Slik ville de allierte kunne sikre kontroll over all jernmalmen, samt sende styrker videre til Finland. Planen omfattet også okkupasjon av Bergen, Trondheim og Stavanger (Operasjon Stratford), med mulig overføring av allierte styrker til Sør-Sverige via Trondheim i tilfelle tysk invasjon av Sverige (Operasjon Plymouth). Stavanger skulle holdes primært for å kontrollere eller ødelegge Sola flyplass som er nærmest Scapa Flow, mens Bergen skulle brukes som base.[10] Til operasjonen i Narvik (Operasjon Avonmouth) tenkte man seg to brigader av britiske, franske og polske styrker. De allierte satte opp et ekspedisjonskorps som skulle være klart i mars 1940. Korpset skulle offisielt hjelpe Finland, men korpset var også tenkt å sikret Narvik som alliert base på norskekysten. Norge og Sverige ville ikke tillate ekspedisjonen gjennom sine land og britene ventet stilltiende aksept eller bare symbolsk motstand ved alliert landgang i Narvik. 12. mars var styrken klar for avreise mot Narvik, natten etter kapitulerte Finland, Storbritannia avlyste ekspedisjonen til Narvik og overførte mesteparten av korpset til Frankrike.[11] Den franske militærattacheen i Norge reiste i mars nordover og undersøkte Ofotbanen og kaianleggene i Narvik. Tyske myndigheter var klar over disse undersøkelsene, og fremskyndet sine planer om angrep.[7]

250px-Tr%C3%B8nderbataljonen_at_Skafferh
 
Soldater fra infanteriregimentet 12 på vakt ved Skafferhullet, grensen til Sovjetunionen, 1940.

De allierte planene for okkupasjon av Narvik og de svenske malmfeltene kunne gjøre Skandinavia til en stor krigsskueplass. I dette tilfellet skulle 50.000 franske og 100.000 britiske soldater, samt 40 marinejagere og 10 flydivisjoner, gjøres klare.[10]

Norge var offisielt nøytralt i krigen mellom Sovjetunionen og Finland, men styrket Finnmark militært så mye som mulig i tilfelle sovjetisk innmarsj i Norge.[9] Alta bataljon med 800 mann ble overført til Sør-Varanger på nøytralitetsvakt, også Varanger bataljon ble innkalt. I Pasvikdalen var kampene på finsk side synlig fra Norge.[12] Den nye overvåkningstjenesten i Øst-Finnmark ble ledet av politimannen Jonas Lie, der arbeidet også etterretningsoffiseren Karl Marthinsen. Norge ville heller ikke gi militærhjelp til Finland. Finske styrker som krysset grensen inn i Norge ble avvæpnet og internert. Selv om det ikke var en direkte sammenheng mellom Vinterkrigen og stillstandskrigen mellom Tyskland og Storbritannia, førte Vinterkrigen til økt oppmerksomhet om Norden.[11]

Trond Spurkeland mener at britene ikke ville nøye seg med å okkupere Narvik for å stanse utførsel av malm fra Sverige til Tyskland. Malmfeltene måtte okkuperes eller gruvene ødelegges, og Luleå med havnene måtte okkuperes. Ifølge Spurkeland førte ikke slutten på Vinterkrigen til at britene ga opp ideen om å involvere Norge og Sverige i krigen. Planer for angrep mot Luleå havn, operasjon «Paul», ble trappet opp etter våpenhvilen. Det ble 8. mars gitt tillatelse til sabotasje mot lastekranene i Oxelösund. Spurkeland mener at britene ville gjennomføre Plan R4 og okkupere Norge uansett og ikke bare for å komme Tyskland i forkjøpet. Spurkelands konklusjoner er i strid med blant annet Magne Skodvin og Olav Riste.[13][14]

Norsk nøytralitet under press

I oktober 1939 ble det amerikanske SS «City of Flint» tatt som prise av den tyske marine og ført til norsk havn, hvor de tyske soldatene ble internert og skipet returnert til den amerikanske besetningen. I slutten av november 1939 passerte «Westerwald» norsk farvann og Bergen krigshavn, uten å la seg inspisere av nøytralitetsvakten.[7] I desember 1939 ble tre skip i britisk tjeneste torpederte av tyske ubåter i norsk farvann, de allierte fremholdt at Tyskland utnyttet nøytralt område til krigføring uten at Norge gjorde noe.[11] I løpet av januar 1940 forliste minst 18 norske skip og over 200 mannskap omkom i Nordsjøen og Atlanterhavet, blant annet lasteskipet D/S «Bisp», flere ble torpedert av tyske ubåter.[15] En av de alvorligste hendelsene var Altmark-saken 16. februar, der den britiske jageren HMS «Cossack» bordet det tyske skipet «Altmark» i Jøssingfjorden for å befri britiske krigsfanger, til tross for norske protester. Dette ble brukt fra tysk side som argument for at Norge ikke var i stand til å ivareta sin nøytralitet. I virkeligheten hadde Tyskland begynt å planlegge invasjonen allerede i desember året før. Tyskland fryktet for at de allierte skulle ta kontroll over Norge og benytte landet som base for angrep mot Tysklands indre, samtidig som malmeksporten fra Sverige til Tyskland ville bli blokkert.

Quisling og Hagelin

Vidkun Quisling møtte først admiral Raeder og deretter Hitler i desember 1939 og la frem ideen om et NS-kupp som skulle etterfølges av tysk militær støtte. De tyske lederne tok lite hensyn til Quisling og hans ide i sin planlegging.[9] Quisling ble også holdt utenfor de tyske planene for angrep på Norge. I Tyskland tonet Quisling ned det sovjetiske trusselbildet og la i stedet vekt på faren ved den pro-britiske norske regjeringen. Raeder brukte noen av Quislings argumenter for en invasjon og okkupasjon av Norge overfor Hitler.[10]

Den tyske admiralen Raeder mottok 26. mars en rapport fra Viljam Hagelin som hevdet at norske myndigheter og militære ventet en britisk aksjon mot Norge om kort tid, og at britene hadde planer om å komme en tysk aksjon i forkjøpet. Quisling og Hagelin ble holdt uvitende om de tyske planene for Norge.[7]

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Mormor.

Er dere fortsatt våkne eller? Fått med dere alt?:popcorn:........................................Fra slutten av januar fikk Wilhelm Keitel ansvaret for forberedelsene til en aksjon mot Norge, og det ble nå sendt flere spioner til Norge i tillegg til personell på ambassaden. Bertold Benecke var leder for tysk spionasje i Norge under dekke av å være handelsattaché, han ble erklært persona non grata 1. april 1940. Etterretningens toppsjef, Wilhelm Canaris, var selv på et kort opphold i Norge i mars. Opplysninger ble i stor utstrekning hentet fra åpne kilder, for eksempel kart over havneanlegg og informasjon om Forsvarets kapasitet.[7] Fra 19. februar, tre dager etter Altmark, bestemte Hitler at planleggingen av Weserübung skulle intensiveres. Nikolaus von Falkenhorst fikk 21. februar overraskende oppdraget med å forberede invasjonen av Norge. Samme ettermiddag skisserte Falkenhorst ved hjelp av en Baedeker reisehåndbok (han hadde «ingen anelse» om Norge) utkast til plan. Til forskjell fra tidligere planer (utarbeidet av Krancke) ville Falkenhorst okkupere Jylland og Fyn samtidig med landgangen i Norge, Falkenhorst mente kontroll over flyplassene på Jylland var nødvendig for at Luftwaffe skulle operere over Sør-Norge umiddelbart etter landgangen. Hitler aksepterte planen og bestemte at hele Danmark skulle okkuperes invasjonsdagen. Ifølge Tamelander og Zetterling var okkupasjonen av Danmark et ledd i invasjonen av Norge.[10] I midten av februar arbeidet både Tyskland og de allierte med planer for militære aksjoner i og okkupasjon av hele eller deler av Norge. I slutten av mars kom det flere advarsler om et forestående tysk angrep. Arne Scheel ved legasjonen i Berlin sendte fra 29. mars til 7. april flere meldinger om tyske forberedelser til angrep.[16]

I slutten av mars forberedte de allierte en landgang av noe mindre omfang enn det som var planlagt i forbindelse med Vinterkrigen. Det britiske krigskabinettet bestemte 5. april at operasjon Wilfred skulle skje 8. april.[10] Landgangen skulle skje så snart tyske styrker var på norsk jord, planene gjaldt Narvik, Trondheim, Bergen og Stavanger. Britiske soldater gikk om borde på sine skip som lettet anker 7. april med kurs nordøst fra Skottland.[11] 8. april la britiske skip miner i Vestfjorden rett nord for Bodø, mineleggingen på Hustadvika var en skinnmanøver mens den varslede minelegging ved Stad ikke ble gjennomført. Tyskerne var da imidlertid på vei til Norge og angrep først.

Invasjon og kamphandlinger

Utdypende artikkel: Angrepet på Norge i 1940. Tyske styrker invaderte Danmark og Norge i en samlet operasjon med bruk av alle våpengrener over et stort geografisk område. Angrepet var historiens første integrerte luft, sjø- og landangrep under én kommando, general Nikolaus von Falkenhorst. En rekke viktige havnebyer nord til Narvik ble erobret i løpet av 9. april mens kampene fortsatte på land og sentrale personer ble evakuert fra Oslo. Norske styrker fikk bistand fra britiske, franske og polske styrker, og Narvik og Trondheim ble forsøkt gjenerobret. Kampene i Norge var de første større trefningene mellom britiske og tyske styrker etter utbruddet av krigen. Kampene i Sør-Norge varte til omkring 4. mai, mens kampen om Narvik pågikk i to måneder. Kongefamilien og regjeringen forlot landet få dager før norske styrker i Nord-Norge kapitulerte 10. juni.

Danmark overga seg etter få timer, med unntak av Færøyene som ble besatt av britiske styrker 12. april 1940, og Island som ble besatt av britisk styrker 10. mai 1940.

Tysk invasjon

250px-German_soldiers_in_Oslo_9_April_19
 
Tyske soldater marsjerer nedover Karl Johans gate i Oslo 9. april 1940. Slottet i bakgrunnen, Universitetet til høyre.

Den 3. april hadde tyske krigsskip lagt ut fra havn i Operation Weserübung, invasjonen av Danmark og Norge. Angrepet skjedde som et overraskelsesangrep uten forutgående krigserklæring fra natten mellom 8. og 9. april mot Moss, Oslo, Horten, Arendal, Kristiansand, Egersund, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik samt mot alle kystbefestninger og flyplassene Fornebu og Sola.[17] Etter at det tyske angrepet hadde startet, møtte den tyske sendemann Curt Bräuer opp hos utenriksminister Halvdan Koht og forlangte betingelsesløs kapitulasjon, noe som ble avvist fra norsk side.

Etter midnatt natt til 9. april møttes regjeringen i Victoria Terrasse. Regjeringen vedtok mobilisering og å be Storbritannia om hjelp, Koht kontaktet den britiske ambassadøren, Cecil Dormer.[10]

Sent om kvelden 8. april falt den første nordmann, kaptein Leif Welding-Olsen, på bevoktningsfartøyet «Pol III» i ytre Oslofjord. De tyske skipene fortsatte innover fjorden, men ble stoppet da Oscarsborg festning og kanonstillingene på Drøbaksiden, under ledelse av oberst Birger Eriksen, senket flaggskipet «Blücher» i Drøbaksundet og senket eller skadet andre skip i den tyske armadaen. Blücher fraktet de styrkene som skulle sikre kontroll over det politiske apparatet i Norge, og senkningen forsinket tyskernes fremmarsj slik at kongen, regjeringen og Stortinget fikk mulighet til å rømme fra Oslo, først til Hamar, senere samme dag til Elverum der Stortinget utformet Elverumsfullmakten. I de andre byene som ble angrepet, møtte tyskerne bare svak eller ingen motstand, og felttoget i Norge var i full gang.

Felttoget i Norge

250px-German_Gebirgsj%C3%A4ger_in_Denmar
 
Soldater fra det 7. kompani av bergjegerbataljonen «Sorko» i København morgene den 2. mai 1940. Elitesoldatene gjør seg klare for å dra til Kjøbenhavn lufthavn for å reise over til Norge.[18]
Foto: Rudi Margreiter/Arkiv i Nordland
250px-Gebirgsj%C3%A4ger_have_rested_at_K
 
Bergjegere ledet ann i fronten av det tyske felttoget. Her har de gjort en rast sannsynligvis ved Kvam i Nord-Trøndelag den 4. mai 1940. De norske soldatene uten på siden av veien har nettopp kapitulert, de tilhørte 2. bataljon av Infanteri regiment 13.
Foto: Karl Marth/Arkiv i Nordland
250px-Bundesarchiv_Bild_101I-092-0257-18
 
Tysk soldat i 1941 ved skilt i Kirkenes
Foto: Deutsches Bundesarchiv

General Kristian Laake mente det var nytteløst å yte motstand og ble 11. april byttet ut med oberst Ruge. Den britisk og franske regjering hadde 9. april gjort det klart at de ville sende hjelp og Ruge mente at det derfor var grunnlag for å yte motstand. Ruges plan var å hindre tyske styrker å få landforbindelse mellom Oslo og Trondheim via Gudbrandsdalen og Østerdalen, samt mellom østlandet og vestlandet via Hallingdal og Valdres. Med alliert hjelp ville Ruge gjenerobre Trondheim.[9]

På Østlandet foregikk kamphandlinger blant annet på Midtskogen 10. april, i Østfold 10.–14. april, på Ringerike 11.–16. april, ved Strandløkka 14.–17. april, i Lunner 14.–17. april, langs Randsfjorden, i Ådalen og Valdres 14. april–2. mai, på Dombås 14.–19. april, i Gråbeinhølet og Mørkedalen 18. april, ved Bagnsbergatn gård 19.–21. april, ved Lundehøgda 20.–21. april, ved Islandsmoen 23.–26. april, i Hallingdal 24.–28. april, ved Breidablikk, ved Hovinheia i Telemark 25. april–2. mai, ved Os 2. mai og i Vinjesvingen 3.–5. mai.

Britiske og franske styrker ble ilandsatt i Namsos 14. april, og britiske styrker ble ilandsatt på Åndalsnes 17. april. De lyktes ikke i å holde tyskerne tilbake, og de trakk seg tilbake igjen 3. mai. De siste områdene på Østlandet under norsk kontroll var Vinje og Tinn i Telemark og Trysil i Hedmark. I Trøndelag var de siste områdene med norsk motstand ved Røros, Hegra festning (Stjørdal) og Snåsa. Alle disse stedene var fortsatt under norsk kontroll den 6. mai.

Flere norske byer, Namsos, Steinkjer, Elverum, Molde, Kristiansund, Bodø og Narvik, ble totalskadd som følge av kamphandlinger eller tysk bombing. Faktisk var Elverum den første byen i verden til å bli utslettet gjennom luftangrep (grunnet trebebyggelsen).[trenger referanse] En svenske journalist omtalte bombingen av Namsos som «världens effektivast sönderbombade stad».[19]

10. april senket fem britiske jagere to tyske jagere og seks forsyningsskip i Narvik. Britiske, franske og polske styrker ble satt i land i Harstad fra 16. april. Det lyktes de norske og allirte styrkene å gjenerobre Narvik 28. mai som den første byen som ble gjenerobret etter at Hitler-Tyskland først hadde tatt den.

Evakuering av hovedstaden og flukt nordover[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Flukten fra Oslo 9. april 1940

Regjering, kongen, stortingets medlemmer og noen tjenestemenn i sentraladministrasjonen samt utenlandske diplomater ble om morgenen 9. april evakuert nordover ut av Oslo. Flukten gikk gjennom det fortsatt frie indre delene av Østlandet via Åndalsnes og Molde til Tromsø, noen flyktet fra Østlandet til Sverige. Underveis ble det holdt stortingsmøter og statsråd der det ble gjort vedtak om den videre styringen av Norge. Evakueringstoget forlot Oslo noen timer før byen ble besatt av tyske styrker og det passerte Lillestrøm midt under bombingen av Kjeller flyplass. Reisen gikk til Elverum der Stortinget holdt sitt siste møte på fem år. Elverumsfullmakten ga regjeringen myndighet til å gjøre alle vedtak mens krigen pågikk.[7] En liten tysk styrke ble sendt mot Elverum for å ta konge og regjering til fange, men ble stanset av en liten norsk styrke ved Midtskogen. I Nybergsund var kongen og regjeringen nær ved å bli truffet under et tysk flyangrep.[20][21] Fra Nybergsund flyktet de i ulike retninger før de fleste omkring 14. april befant seg i Nord-Gudbrandsdalen innestengt mellom tyske fallskjermsoldater ved Dombås og fremrykkende tyske styrker sørfra. Fallskjermsoldatene overga seg 19. april, og kongen og regjeringen reiste videre til Molde (23. april) der oppholdt de seg til 29. april da de under kraftig bombeangrep ble evakuert til Tromsø av britisk marine.[11] Den norske gullbeholdningen ble også fraktet ut via Gudbrandsdalen og Molde.

Troms var ikke berørt av kampene lenger sør og var frem til kapitulasjonen fortsatt fritt område. Kongen og til dels ministrene våget ikke oppholde seg samlet i Tromsø, i stedet skjulte de seg i Målselvdalen, Lyngen, Balsfjord og Storsteinnes. Regjeringen hadde kontrollen over radiosendere i Tromsø, Bodø og Vadsø, senderen i Bodø gikk senere tapt under bombingen.[7] I tiden i Troms overveide kongen og regjeringen både å bli værende i landet og å evakuere sammen med britene. Regjeringen, kongen og kronprinsen reiste 7. juni med britiske marinefartøy til Storbritannia. General Carl Fleischer reiste sammen med regjeringen, mens general Ruge ble værende og var krigsfange resten av krigen.[11]

Norsk kapitulasjon[rediger | rediger kilde]

Tidlig morgenen 9. april møtte Koht den tyske sendemannen Curt Bräuer i Oslo, tilbudet om å overgi seg uten kamp ble avslått av regjeringen. Bräuer møtte kongen og Koht på Elverum 10. april og Regjeringen vedtok etter kong Haakons sterke anbefaling på nytt å avvise det tyske ultimatum herunder kravet om å utnevne en regjering ledet av Vidkun Quisling. Etter at de allierte ga opp Norge i slutten av mai, vurderte den norske regjeringen et svensk forslag om en våpenstillstand basert på en demarkasjonslinje nord for Bodø. Tyskland skulle i så fall få kontroll over det erobrede Norge sør for linjen mens den norske regjeringen skulle uten alliert tilstedeværelse styre Nord-Norge nord for linjen. Koht var 3. juni i Luleå og utformet på oppdrag fra regjeringen sammen med den svenske utenriksminister Günther et forslag til avtale om demarkasjonslinje. Det kom ingen tysk respons på forslaget og planen ble ikke reelt forhandlet med tyske representanter, men general Ruge ønsket i kapitulasjonsforhandlingene at tyske styrker ikke skulle besette Finnmark som fortsatt skulle være under norsk administrasjon ved hjelp av grensevaktene som fortsatt var operative.[11]

250px-English_soldiers_in_a_truck_somewh
 
Engelsks soldater i Nordland før de ble overmannet. Bildet fra et kamera som ble konfiskert av østerrikske soldater fra bergjegerbataljonen «Sorko». Bak på bildet står skrevet: Englischer beutefilm 1940 mai, Tommys auf auto sitzen in Mo oder Hemnes oder Mosjöen? Rognan?[18]
Foto: Arkiv i Nordland

De fleste norske styrkene i Sør-Norge inkludert Trøndelag ga opp 3–4. mai, mens norske og allierte styrker hadde framgang i kampene om Narvik. Den norske regjeringen ble informert 31. mai om at de allierte på grunn av krigen på kontinentet ville trekke seg ut av Norge. Regjeringen vedtok i statsråd 7. juni at kongen, kronprinsen og regjeringen foreløpig skulle flytte sitt sete til Storbritannia for å fortsette kampen utenfra. De reiste fra Tromsø til London med den britiske krysseren «Devonshire» 7. juni. Kongen og kronprinsen var ombord i «Devonshire» sammen de fleste statsråder med unntak av Koht ombord i «Fridtjof Nansen», Frihagen og Mowinckel i Stockholm, Arne Sunde i London, og Anders Fjelstad i Paris. «Devonshire» ankom Clyde 10. juni 1940. Kronprinsesse Märtha, prins Harald og hans søstre var tidligere evakuert fra Elverum til Sverige.[22]

Kapitulasjonsavtalen mellom de tyske og norske overkommandoene ble undertegnet 10. juni 1940 i Trondheim. Etter kapitulasjonen rykket tyske styrker nordover til områder som ikke var erobret i felttoget. Den norske grensevakten i Øst-Finnmark besto til 18. juni da Hitler ga ordre om at vaktholdet skulle overtas av SS.[11]

Kong Haakon avviste kravet om å abdisere i en tale 8. juli.

Svalbard og Jan Mayen

Svalbard ble ikke okkupert av Tyskland, og frem til sommeren 1941 var det normal drift ved gruvene.

Norsk personell på Svalbard ble evakuert i august 1941 og lagrene med kull ble satt i brann. Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 ønsket Stalin alliert kontroll over Svalbard og Bjørnøya for å sikre ferdsel mellom alliert i vest og det nordvestlige Russland.[23] Operasjon Fritham våren 1942 skulle sikre kullgruvene mot tysk overtakelse samt sette opp en meteorologisk stasjon. Forsterkninger kom til Svalbard sommeren 1942 med Operasjon Gearbox.[24] I september 1943 ble den lille garnisonen på 172 mann angrepet av tyske krigsskip, utstyr og bygninger ble ødelagt - flere nordmenn falt.[25] Ved Operation Haudegen etablerte Tyskland i 1944 en meteorologisk stasjon på Svalbard, mannskapet på stasjonen overga seg (som de siste tyske styrker) til en norsk selfanger 4. september 1945.[26]

Mannskapet på Jan Mayen ble evakuert og stasjonen brent høsten 1940, men driften ble gjenopptatt i 1941 med en norsk vaktstyrke fra Brigaden i Skottland. USA etablerte med norsk tillatelse en lyttestasjon i 1943. Øyen var den eneste del av Norge fullt ut under eksilregjeringens kontroll.

..........................................Det er så interessant å snakke om dette, blir aldri ferdig, men beklager så mye -så sent det ble!........:veslejenta: 

Edited by Mormor.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker

Interessant mormor :tekola:Nå koser jeg meg!

Anonymkode: d7319...97c

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
På 30.4.2017 den 23.33, Mormor. skrev:

:kghjerte:

Hei Mormor :hallo: Hvordan går det med deg? :klemmer:

Anonymkode: b6bc8...926

Share this post


Link to post
Share on other sites
Mormor.
23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei Mormor :hallo: Hvordan går det med deg? :klemmer:

Anonymkode: b6bc8...926

:hallo::klemmer: 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
1 minutt siden, Mormor. skrev:

:hallo::klemmer: 

 

Hei :klemmer:

Anonymkode: b6bc8...926

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg var bare her tilfeldigvis nå @Mormor. Fint å se deg :) Jeg skal hoppe i seng. Vi snakkes senere. Ha en fin kveld og god natt :hjerte:

Anonymkode: b6bc8...926

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

0 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97:98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110:111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134 13 136 137 138 139 140:141 142 143 144 145 146 147 148 149 150. 

  :nordvesta:

Anonymkode: 05daa...34d

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker

 Og jeg er MEG! Min meg....    

 :mynona:      

Anonymkode: bef4a...636

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Hei @Mormor. :vinke: Hvordan går det? :klemmer:

Anonymkode: b6bc8...926

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

1000 :nisse: 

1001 1002

1003 1004 1005

1006 1007 1008 1009 

1010 1011 1012 1013 1014 

1015 1016 1017 1018

1019 1020 1021 

1022       

Anonymkode: bef4a...636

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.

Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...