Hva tenker dere om en forelder som flytter langt unna barnet pga jobb eller ny partner?

[AnonymBruker]

Ideelt sett skulle man bo i samme gate ved brudd, og ha barnet 50/50 osv osv. Realistisk sett så går dette veldig ofte ikke, men foreldrene bor vel vanligvis innenfor samværsavstand. 

Hva tenker dere om en forelder som flytter til andre siden av landet pga ny jobb eller ny partner? Et deg greit å være seg selv, først og fremst, hvis den andre forelderen et en utmerket forelder? Prioritere sitt eget liv, karriere og evnt ny familie? Eller burde man først og fremst prioritere å bo i nærheten av barnet, på bekostning av alt dette? 

Anonymkode: d82c9...5d8

[Gjest Blondie65]

Man prioriterer å bo i nærheten av barnet. Det er ikke alltid dette går, f.eks i dagens arbeidsmarked. Da må man kanskje prioritere arbeid i en annen kommune/fylke/landsel i en periode. Dette dømmer jeg ingen for og jeg går ut fra at dette er et vanskelig valg.

Jeg har ingenting til overs for foreldre som glemmer at de har barn når de får ny partner og flytter langt unna barnet. Dette har jeg ingen som helst respekt for.

[AnonymBruker]

Min far måtte flytte på andre siden av jordkloden for å gi meg og mine søsken en bedre fremtid. Det var enten det eller å velge kriminelle veien, da den vanlige lønna ikke strakk til. 

Jeg dømmer heller ingen som må flytte fra barnet sitt, men de som glemmer barna sine til fordel for en ny partner/familie. De kan brenne en viss plass. 

Anonymkode: d300a...677

[AnonymBruker]

Jeg legger meg ikke direkte opp i andres familieliv, og ofte kjenner ikke utenforstående hele bildet, hva som var bakgrunnen for valg som ble tatt, osv. Det finnes mennesker som overlater barna til den andre forelderen av grunner som psykisk sykdom og manglende mulighet til å gi barnet den omsorgen det fortjener, det må være et beintøft og modig valg jeg har all respekt for.

Men hvis jeg visste at situasjonen var slik du beskriver - at en fullt kapabel forelder hadde flyttet fra barnet sitt frivillig, for å satse på ny kjæreste eller karriere, så hadde jeg mistet mye av respekten for vedkommende. Uansett om det er mor eller far, bare så det er sagt. Å sette barn til verden er et livsvalg og en enorm forpliktelse. Jeg ville stilt spørsmål ved personens ansvarsfølelse, empati og forståelse for barns psykologi og utvikling. Om personen var litt "enkel" eller avstumpet og ikke forsto rekkevidden av hva et sånt valg betyr for barnet og for relasjonen mellom forelder og barn.

Det høres kanskje hardt ut, men man tar jo utgangspunkt i sine egne følelser som forelder når man svarer på et slikt spørsmål. Har selv en fem år gammel gutt og ikke ti ville hester hadde fått meg til å forlate ham, aldri. Ikke bare pga kjærlighet, men også enorm pliktfølelse. Klarer ikke forestille meg hvordan man klarer å nyte en ny forelskelse eller jobbmulighet om det betyr at man har forlatt barna sine på permanent basis, savnet ville gnagd meg i stykker og jeg ville aldri klart å være 100% til stede i mitt nye forhold eller nye jobb. 

Men folk gjør jo slikt stadig vekk, så man føler det nok ulikt der..

Anonymkode: 9d8d3...db2

[AnonymBruker]

Jobbmarkedet snevres inn, så å prioritere jobb kan rett og sltt bli livsnødvendig. Nytter ike være til stede som forelder om du sulter ihjel. Å flytte bort med partner kan jo være fordi ny partner har større problem med å finne ny jobb nytt sted.

Jeg kan forstå begge deler, selv om det ikke er optimalt. Vi lever dessverre ikke i en drømmeverden der alt ordner seg av seg selv. Noen ganger må man velge det minst onde

Anonymkode: 0c1cf...b6b

[AnonymBruker]

Å forvente at man skal bo i samme område og ha delt omsorg blir for naivt. Det funker for noen men ikke for alle. Folk burde kanskje jobbe med forholdet i stedet for å gå fra hverandre med en gang man møter motstand. Og hvis man blir nødt til å flytte pga økonomi så skal man måtte leve alene resten av livet da? 

Anonymkode: e870a...d8e

[AnonymBruker]

Ville aldri ofret barnet pga kjæreste en annen plass i landet. Rykke opp barn fra vante omgivelser,far,slet og venner. Nei.

En kjæreste man ikke har bodd med før, ikke tatt sjansen. 

Om jeg var arbledig, og slet med økonomien,har jeg måttet flytte on heg fikk jobb. Ikke langt unna som andre siden av landet.  Eks fra nord til sør. Dette pga far og familie.

Anonymkode: e15e1...1ba

[Gjest making.a.mess]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ideelt sett skulle man bo i samme gate ved brudd, og ha barnet 50/50 osv osv. Realistisk sett så går dette veldig ofte ikke, men foreldrene bor vel vanligvis innenfor samværsavstand. 

Hva tenker dere om en forelder som flytter til andre siden av landet pga ny jobb eller ny partner? Et deg greit å være seg selv, først og fremst, hvis den andre forelderen et en utmerket forelder? Prioritere sitt eget liv, karriere og evnt ny familie? Eller burde man først og fremst prioritere å bo i nærheten av barnet, på bekostning av alt dette? 

Anonymkode: d82c9...5d8

Det er ikke alltid så lett. Noen har flyttet til andre kanten av landet for å bo med bf. Så blir det slutt og vedkommende har ingen familie der og kanskje ikke mye bekjente heller.

Andre ganger kan stedet ha for høye boligpriser eller for dårlig jobbmarked. Skjønner at det blir vanskelige valg. 

Å velge ny partner fremfor å bo i nærheten av barnet.. Den er vanskelig men jeg ville valgt å bo ved barnet. Dog ikke i gangavstand. Litt avstand til exn må en jo ha..  

[Forundret..]

Om en må flytte fra barnet for å kunne forsørge barnet så synes jeg det er akseptabelt men om man flytter pga ny partner så er det som å velge bort ens eget barn. 

Min far flytta pga ny partner og det føltes ikke ut som han elsket meg.

[AnonymBruker]

Når jeg fødte mitt eldste barn hadde barnefaren gått fra meg og han hadde funnet seg ny samboer. Jeg og barnet bodde på hjemstedet mitt mens far bodde på sitt hjemsted noen timer unna, så samværet ble sporadisk selv om vi begge reiste til hverandres hjemsteder for å få det til. Når barnet var 1 år gammelt flyttet vi til fars hjemsted, jeg ville gjøre mitt for at barnet og far skulle kunne ha en best mulig relasjon og se hverandre så mye som mulig. Samværet ble trappet jevnt opp, og ting gikk utrolig bra. Dessverre tok det bare halvannet år før far bestemte seg for å flytte til en annen kant av landet, der samboeren hans kom fra. Jeg ble utrolig skuffet og synes det var et egoistisk valg fra hans side. Nå går jenta vår siste året i barnehage, og fra de flyttet og til nå så har de sett hverandre en gang i måneden. Når hun begynner på skole til høsten blir samværet redusert til å bare gjelde skoleferier...  

I vårt tilfelle var fars hjemsted en av Noregs største byer. Både han og samboeren hadde fast jobb, han hadde all familie i nærheten og de hadde en stor vennekrets. Foreldrene hans hadde kjøpt leilighet som de disponerte for en minimal sum. Grunnen til at de flyttet var at samboeren ønsket å bo nærmere sin familie... Jeg er av den oppfatning at om du velger å få bli sammen med en som har barn fra før, så må du godta at det barnet kommer før deg. Med andre ord synes jeg ikke det er ok å prioritere bort barnet sitt, med mindre man har en livsstil som går ut over omsorgsevnene. 

Anonymkode: 6fbb3...0c8

[Gjest Aragorn II Elessar]

Ofrer det ikke en tanke.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ideelt sett skulle man bo i samme gate ved brudd, og ha barnet 50/50 osv osv. Realistisk sett så går dette veldig ofte ikke, men foreldrene bor vel vanligvis innenfor samværsavstand. 

Hva tenker dere om en forelder som flytter til andre siden av landet pga ny jobb eller ny partner? Et deg greit å være seg selv, først og fremst, hvis den andre forelderen et en utmerket forelder? Prioritere sitt eget liv, karriere og evnt ny familie? Eller burde man først og fremst prioritere å bo i nærheten av barnet, på bekostning av alt dette? 

Anonymkode: d82c9...5d8

For foreldre som har avtalt 50/50 og delt bosted  så er det en forutsetning - og innlysende - at man selvsagt bor i samme nabolag eller i det minste samme skolekrets, og at man bor så nær frem til barnet selv ønsker å flytte for seg selv/studere.

Alt annet som du nevner, er nok for de egoistiske voksne som ikke tar sitt ansvar som fortsatt foreldre.

Anonymkode: 2a03c...257

[Rotemor]

Man kan ikke sammenligne å flytte fra barn pga jobb eller partner. Det er to vidt forskjellige valg.

Av og til må man flytte på seg for en periode pga jobb for å kunne forsørge seg selv og barna.

Man må aldri flytte langt pga partner.