Jeg sørget i 1 år, og 3 måneder etter at han forlot meg

[AnonymBruker]

Jeg sørget så lenge.. Kan hate meg selv for det. Jeg sørget i 1 år og 3 måneder over at min eks kjæreste forlot meg. Fortsatt er det vondt, men nå har jeg kommet på det trinnet at jeg på en måte har "facet" realiteten. 

I ganske lang tid så klarte jeg ikke å ville tro hva han sa til meg. Han sa at han hadde mistet følelsene for meg. Og at han kun ville være fuckfriend. Jeg ble hans fuckfriend. Og håpet på mer. Dum og blind som jeg var. Jeg ble tilslutt dumpet som fuckfriend. Han kuttet tvert over kontakten. Blokkerte meg på alt. 

Jeg forstår hvorfor han blokkerte meg. Han var nok redd for at jeg skulle være i veien eller en plage for hans videre liv. Jeg satt tilbake med forferdelig tung sorg. Han viste ingen forståelse for det, men det var jo ikke hans oppgave å gjøre det. 

Jeg var ikke flink. Jeg slet veldig. Hadde det grusomt sårt og vondt inni meg. Jeg gikk faktisk rundt i over 1 år og håpet på at han en dag tok kontakt igjen fordi jeg hadde det så jævlig vondt. Jeg ville ikke forstå at hans følelser var borte. Jeg begynte å bortforklare det, med å tenke på all forvirring som jeg opplevde i forholdet rundt hans liv. Jeg lagde min egen konklusjon om at han dumpet meg fordi at han ikke ønsket det. Han har egentlig følelser osv. Men nå etter 1 år og 3 måneder så skammer jeg meg helt sykt, over at endelig har det gått opp for meg at han ikke har følelser for meg. Og at det er ingenting mer å spekulere i som årsak. 

Jeg har ikke kontaktnett, annet enn familie og ellers er jeg sosial på jobb når jeg er på jobb. Har alltid vært veldig sjenert, og tilbakeholden type. Har aldri vært en person som går ut på byen. Kanskje det er derfor jeg taklet det så tungt? 

Jeg er klar over at eksen min har nye damer som han flørter med etter meg. Jeg føler at jeg skammer meg over at jeg har dummet meg ut å vist han at jeg tok bruddet så tungt. Det var ikke verdt å ta noe tungt. 

I går var jeg på en date for første gang på lenge. Jeg kom meg endelig ut.. Tvang meg selv til å forsøke å fortsette livet mitt. Jeg følte ikke at daten var min type tiltrekningsmessig, men han var veldig hyggelig. Livet går fremover. Jeg jobber, og jeg kjenner at jeg er mye gladere enn jeg har vært på lenge. Men så kommer de såre tankene inni meg. 

Har jeg dummet meg ut med å sørge over en eks som ikke var verdt å sørge over? Tenk i 1 år og 3 måneder? Hva mener dere? 

Hilsen en som har innsett tapet og tror at hun er endelig på vei ut av sorgen. 

Anonymkode: 67ddf...ce7

[AnonymBruker]

Du har da ikke dummet deg ut! Du har hatt følelser.. stå for dem!  

Anonymkode: 0af93...b3a

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen. Bare at jeg har sørget i snart 2 år. Funnet ut av at jeg har abandonment issues. Skammer meg også fryktelig over at jeg har savnet, grått, bortforklart og tatt kontakt med en som ikke vil ha kontakt med meg, men nå skjønner jeg hvorfor.

Anonymkode: 00276...488

[AnonymBruker]

Fortid er vanskelig å gjøre noe med og etterpå klokskapen kommer fort når situasjonen er kommet litt på avstand. Den er ikke så behagelig, men samtidig høres det ut som du har bearbeidet mye og er på god vei oppover:) Du høres også tøff og smart ut som tar et oppgjør med deg selv for hvilket ansvar du har for egen lykke:)

Anonymkode: e3fdc...e66

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har da ikke dummet deg ut! Du har hatt følelser.. stå for dem!  

Anonymkode: 0af93...b3a

Enig i den. 

 

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg veldig igjen. Bare at jeg har sørget i snart 2 år. Funnet ut av at jeg har abandonment issues. Skammer meg også fryktelig over at jeg har savnet, grått, bortforklart og tatt kontakt med en som ikke vil ha kontakt med meg, men nå skjønner jeg hvorfor.

Anonymkode: 00276...488

Ja, jeg har sørget i 3-4 år over en person før. Det er inviduellt. Noen sørger lenge. Noen sørger kun en kort stund. Jeg tror at jo sterkere kjærligheten var til den personen, jo lengre sørger man. Men det gjelder å ta tak og forsøke å leve normalt.  Og bare la sorgen få være der. Kanskje den en vakker dag forsvinner. 

Anonymkode: f202a...996

[AnonymBruker]

I år har jeg sørget i åtte år etter at jeg forlot hun jeg var sammen med. Jeg hater fortsatt meg selv for at jeg kunne være så teit å gå fra henne. Ikke finner jeg noen andre heller, så da blir jeg bare gående å sture og tenke på henne. At jeg må våkne hver morgen føles som straff for at jeg kunne være så dum å gå fra ei som elsket meg så høyt.

Anonymkode: adfa7...5a5

[Gjest haze]

Har selv sørget over eksen i snart to år, så kjenner meg mye igjen i det du sier 

Jeg merker at når jeg fokuserer på studiet så tenker jeg mindre på han. Det virker som at jeg må holde meg opptatt. Men hvis han plutselig dukker opp i sosiale medier av en eller annen grunn kan jeg bli helt fra meg.

vet at det er vanskelig men råder deg til å ikke ta kontakt med han. Jeg har ikke blokkert min eks. Men jeg er heller ikke den første til å ta kontakt. Husk at det er hans tap, ikke ditt. Slik jeg ser det var du nok en veldig god kjæreste for han. 

Det er godt å høre at du har fått det bedre nå. Du er definitivt over den verste kneika. En dag vil han se hva han mistet.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg også igjen. Det har gått 10 måneder siden eksen forlot meg, og jeg er helt ødelagt. Sorgen henger over meg, og jeg har mange tunge og mørke dager. I det siste har det til og med føltes tyngre enn det var i begynnelsen, noe som bekymrer meg. Vil så inderlig gjerne komme meg videre, og ikke bry meg mer, men jeg elsker ham. Jeg har prøvd å date, men jeg klarer det ikke. Har venninner som sier det vil hjelpe, men jeg får det bare ikke til. Vil ikke at noen annen mann skal ta på meg, kysse meg eller noe som helst. Helt skrudd. 

Han og jeg jobber sammen. Og enda verre - den nye dama hans jobber der også. Jeg må derfor ikke bare se han, men også den han har erstattet meg med. Hun som han mente var så mye bedre enn meg er jeg nødt til å forholde meg til hver dag.

Det føles ut som om jeg visner litt mer for hver dag som går. Orker snart ikke mer. Tenker hver morgen at jeg bare vil sovne igjen og ikke våkne før det har gått over. Det blir jo aldri bedre. Helt knust. 

Før så tenkte jeg folk var så dramatiske ved kjærlighetssorg. Det er da mange fisk i vannet og alt det der. Men det skal jeg aldri tenke igjen. For noe så jævlig har jeg aldri vært borti. Den jeg elsker vil ikke ha meg. Og det er så vanvittig vondt.

Anonymkode: 66215...de5

[Charlene87]

Wow , jeg har hatt kjærligshetssorg i to uker, men tror ikke jeg kommer til å sørge så lenge? Jeg tenker at hvis han ikke vil ha meg så kan han bare dra til H*******. Det er viktig å komme seg ut og møte nye mennesker og se positivt på det. 

Hvorfor skulle jeg være lei meg? 

Han mistet en som elsket ham over alt på jord, og jeg mistet en som ikke elsker meg. 

Altså hans tap egentlig 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg også igjen. Det har gått 10 måneder siden eksen forlot meg, og jeg er helt ødelagt. Sorgen henger over meg, og jeg har mange tunge og mørke dager. I det siste har det til og med føltes tyngre enn det var i begynnelsen, noe som bekymrer meg. Vil så inderlig gjerne komme meg videre, og ikke bry meg mer, men jeg elsker ham. Jeg har prøvd å date, men jeg klarer det ikke. Har venninner som sier det vil hjelpe, men jeg får det bare ikke til. Vil ikke at noen annen mann skal ta på meg, kysse meg eller noe som helst. Helt skrudd. 

Han og jeg jobber sammen. Og enda verre - den nye dama hans jobber der også. Jeg må derfor ikke bare se han, men også den han har erstattet meg med. Hun som han mente var så mye bedre enn meg er jeg nødt til å forholde meg til hver dag.

Det føles ut som om jeg visner litt mer for hver dag som går. Orker snart ikke mer. Tenker hver morgen at jeg bare vil sovne igjen og ikke våkne før det har gått over. Det blir jo aldri bedre. Helt knust. 

Før så tenkte jeg folk var så dramatiske ved kjærlighetssorg. Det er da mange fisk i vannet og alt det der. Men det skal jeg aldri tenke igjen. For noe så jævlig har jeg aldri vært borti. Den jeg elsker vil ikke ha meg. Og det er så vanvittig vondt.

Anonymkode: 66215...de5

Synes det høres ut som du skal bytte jobb. Dette med å se han med sin nye kjæreste hver dag kan ikke være noe godt for deg. Det du skrev om at "hun som han mente var så mye bedre enn deg" , sitter nok mest i hodet ditt ts. Bytt jobb og blokker han ifra alt!

P:: Har dere noe kontakt på jobben nå?

Anonymkode: 8b981...ee7

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Synes det høres ut som du skal bytte jobb. Dette med å se han med sin nye kjæreste hver dag kan ikke være noe godt for deg. Det du skrev om at "hun som han mente var så mye bedre enn deg" , sitter nok mest i hodet ditt ts. Bytt jobb og blokker han ifra alt!

P:: Har dere noe kontakt på jobben nå?

Anonymkode: 8b981...ee7

Takk for det! Søker jobber jevnt og trutt, men det er en del konkurranse i min bransje, så det lar dessverre vente på seg. Håper å få ny jobb før sommerferien. Det er målet! Han og jeg jobber i samme team, og slik blir det også neste år. Det betyr at vi jobber veldig tett og har mye med hverandre å gjøre. På jobb er han veldig hyggelig mot meg, og svermer stadig rundt meg for å prate. Jeg har bedt ham om å la meg være i fred, men det er mange situasjoner på jobb hvor vi må tilbringe tid sammen, og det vil være påfallende og lite produktivt hvis vi plutselig ikke snakket sammen. Jeg synes det hadde vært ubehagelig å skulle gå på jobb hver dag og være uvenner. Derfor holder jeg meg for meg selv så mye jeg kan. Lager ikke noe oppstyr. Bare håper jeg kommer meg vekk derfra snart! 

Anonymkode: 66215...de5

[AnonymBruker]

Huff ts.. Føler med deg. Hvordan går det med deg nå?

Tenkte jeg skulle skrive her i denne tråden, i stedet for en ny kjærlighetssorg-tråd et annet sted. Håper du ikke føler at jeg kupper tråden din hvis jeg kommer med mitt her også? 

Jeg fikk nettopp et slags følelsesbrudd over det hele. Saken er: Jeg har unngått alle steder som minner meg om han så lenge nå (ikke alle steder vi har vært, men de stedene som virkelig,virkelig bare minner meg om han), og i går følte jeg at jeg ville kjenne på følelsene som kunne oppstå på innsiden av å dra dit og stå ansikt til ansikt med minnene og følelsene. 

Jeg føler at jeg har kommet langt i prosessen, for jeg har alltid sett for meg at jeg skal dra dit når jeg er klar.. Og at det skal bety noe at jeg drar dit. At jeg tar et steg videre i livet mitt, selv om jeg har vært klar over at det vil bli tungt. -Så jeg har laget en slags betydning for meg å dra dit, i tillegg til alt det andre følelsesmessige. Inntil nå har jeg unngått tanken på å dra dit fullstendig, antagelig fordi jeg har visst at jeg aldri i livet kom til å klare å ta noen steg videre og si hade på stedet vårt. Vet ikke om jeg har fått det til nå, men jeg fikk hvert fall noe over meg som førte meg dit.....

Og nå har jeg gråta tre ganger siden i går.. føles helt for jæ***. Har gitt slipp på håpet, oss, alt sammen. Jeg la noe igjen på plassen vår... 

Så ja, jeg skjønner at det er tungt å miste håpet. Man vil liksom ikke innse at det ikke er håp - men samtidig tror jeg ikke kroppen eller hjertet har vært klar til å ta i mot smerten, før det skjer. 

Lurer på hvordan du har det nå... God klem! 

 

Anonymkode: 2ec43...4b1

[AnonymBruker]

Rekker opp hånda. I dag er det to år siden min flyttet. Jeg har sørget i to år. Gått ned 5 kg, begynt å trene litt, ikke sett på en annen mann siden. Han hadde meg på gress at og frem. Jeg var dum og naiv, trodde visst på mirakler. Han bare lekte med meg. Denne uken fikk jeg endelig bekreftet min magefølelelse. Han player jo flere. Sexsnapper med andre osv. Det frister å sende meldinger til de han også har på gress, men det er vel patetisk? I går hylgråt jeg hele dagen pga dette. Jeg er blitt så lurt og holdt for narr. Hvordan kan folk oppføre seg slikt mot andre??? Har høy puls og får jo lidelser pga dette her. Vet ikke hvordan komme meg videre nå. 

Anonymkode: 66f2d...52f

[helledussen]

På 4/16/2017 den 2.25, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg veldig igjen. Bare at jeg har sørget i snart 2 år. Funnet ut av at jeg har abandonment issues. Skammer meg også fryktelig over at jeg har savnet, grått, bortforklart og tatt kontakt med en som ikke vil ha kontakt med meg, men nå skjønner jeg hvorfor.

Anonymkode: 00276...488

Ikke skam deg over de følelsene du har. Det å bli forlatt er noe av det vi mennesker frykter mest. Det ligger dypt i oss og vi gjør ofte alt for å unngå det. Du er ikke alene om dette. God klem 💜

[Virrevirrevapp]

Det er vondt å bli forlatt, kan føles ydmykende og virke uforståelig. 

Jeg har et stort behov for å forstå ting, men følte jeg fikk det bedre da jeg tok inn over meg at det bare var VONDT å bli dumpa, og at det var uforståelig fordi jeg fortsatt hadde gode følelser. Skammer meg? Kanskje litt, men mindre og mindre. Litt annerledes fordi vi var gift, ikke så rart å sørge når det faktisk er skilsmisse, men på den annen side føler jeg meg mer lurt også, på en måte.

Uansett; en må bruke det en trenger for å gå videre. For meg var det godt å få isolere meg (litt motsatt mitt vanlige liv). For andre kan det være viktig å delta på livet. 

Jeg tror nok det er rart å oppleve at andres følelser forsvinner nærmet ut av det blå, hvis en er vant til at ens egne er veldig stabile. Det er ikke alle som har det sånn (jeg har måttet drepe hver forelskelse, ingen av dem har forsvunnet "av seg selv"). Jeg tror min egen forvirring til dels ligger der - at jeg opplever at det jeg føler bare "er" der og blir ganske upåvirka av det som skjer. Og jeg tenker at jeg gjerne har det best med noen som er likere meg på det området. Hvis jeg tok tilbake eksen, hadde jeg nok alltid lurt på når følelsene kunne komme til å forsvinne igjen. Så jeg ser mer og mer for meg at jeg skal dele livet mitt med noen helt andre. 

På 15.4.2017 den 18.19, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke kontaktnett, annet enn familie og ellers er jeg sosial på jobb når jeg er på jobb. Har alltid vært veldig sjenert, og tilbakeholden type. Har aldri vært en person som går ut på byen. Kanskje det er derfor jeg taklet det så tungt?  

Anonymkode: 67ddf...ce7

Jeg tror at de fleste av oss trenger venner. Du trenger ikke gå på byen, men kanskje drive med noe utenfor jobben der du kan ha det hyggelig og snakke med andre. Uansett om du er i forhold eller ikke, kan det være kjekt. 

[AnonymBruker]

Sørger ennå, 20 år etter,lang historie da, ikke vits og utbrodere mer.

Kjærleiken kan være vanskelig.

Anonymkode: 2ffef...ff5

[AnonymBruker]

Hei!

Trust å høre om erfaringa di. Men å gå gjennom en sorgprosess viser stor styrke i seg selv. Mange (som min eks) har drukket nesten hver helg etter jeg flyttet ut. Liten avstikker så var samboeren min utro mot meg i ei høytid. Etter mye om og men så kom det fram hva som skjedde mellom hu å han hu var utro med ( en eks før meg). Hu ba på sine kne om at jeg ikke skulle gå fra hu, så dum som jeg var ble jeg igjen for å prøve en gang til siden jeg DA elsker jenta mer enn noe annet. Hu for på besøk til venniner, de drakk og koset seg, festivaler, ut alene iløpet av de 9 mnd etter utroskapen. Ikke ville hu søke hjelp i ettertid heller, taklet ikke at jeg ville prate om det som hadde skjedd, bare lovet meg gull å grønne skoger. Jeg ble rett og slett blind av alt hu sa til meg, alt hu ville vi skulle gjennomføre ilag. Vi fikset huset/bygget på og alt så ut for å gå rette veien.........

På slutten av forholdet forandret hu seg. Jeg gjor alt for at det ikke skulle bli negativitet mellom oss, vasket gulv,kle,ryddet, tok med jenta på 3 år som vi har ilag med ut så eks dama fikk slappe av. 

 

Alt hu lovet meg om han fyren hu var utro med, han eksen som hu aldri skulle tatt kontakt med igjen, aldri ringt når jeg var på jobb, aldri aldri aldri... betydde ingenting lengre. Nå var jeg problemet og eksen var mer spennende. Han er forøvrig en skjørtejeger og dumpet eks dama mi til fordel for noen andre den tid da de var ilag.

Nå sitter jeg her relativt ung, nettopp pusset opp et helt hus med min eks som jeg måtte forlate mest sansynlig til fordel for han tidligere eksen hu er så intressert i nå. Ikke har jeg penger, låner bil, bor hos mine besteforeldre.

 

Men tilbake til deg min venn: I mitt tilfelle vet jeg at hu ikke går til grønnere gress. Du må tenke at hverdagen kommer å slår din tidligere partner rett i trynet en dag han våkner å innser hva han har nå kontra det han hadde. Å si han ikke har følelser er bare verdens letteste vei å gå viss en ikke gidder å ta tak i seg selv. Selfølgelig alt etter livserfaring som vold eller utroskap osv. Da er det forståelig at en ikke har følelser lengre. Jeg er 22 år og egentlig sitter jeg her rundlurt økonomisk og bedratt, men det som hjelper meg i tunge stunder er å tenke at hu drikker for å skyve problemene vekk, jeg tar imot sorgen og går gjennom helvette for jeg vet at til slutt er det jeg som kommer best ut av det. Ikke svar på meldingene, det stikker utrolig mye mer enn han gjer uttrykk for, ikke prøv å fremstå som at alt er bra for at han skal angre seg. Vis du er såret, men f*** heller, du står her after all. 

 

Å ha sex er kun for at han skal ha noe form for kontroll på deg og samtidig føle han har noen å falle tilbake på om det neste forholdet skal skjære seg. 

*Lær av hunden din, spark litt gress over dritten og gå videre :-) *

Anonymkode: 6ae78...553

[AnonymBruker]

På 29.9.2017 den 11.42, AnonymBruker skrev:

*Lær av hunden din, spark litt gress over dritten og gå videre :-) *

Anonymkode: 6ae78...553

Anonymkode: 34de5...8f9