Bipolar og barnehage

[AnonymBruker]

Ville ikke sagt noe, med en gang du gjør det så vil alt i forhold til barna handle om deg. Det samme når de begynner på skolen fordi det vil blir skrevet ned og snedt med barna i mappa deres. Bipolar er og arvelig...

Anonymkode: cfc6d...068

[AnonymBruker]

Hvis du ikke absolutt må, så ikke si noe. Barna dine skal bli vurdert nøytralt, og ut i fra hvordan de er, ikke at de har en bipolar mor. Informerer du barnehagen er det fort at de begynner å lete etter feil. Jeg er også bipolar (2), og har klokelig holdt kjeft. Jeg har oftere depressive perioder enn hypomane (maniske er det type 1 - bipolare som har ), men de er mye kortere og mildere enn de var før. Jeg fikk diagnosen som 17-åring, og det tok mange år med terapi og utprøving av medisiner før jeg ble stabil nok til å takle det barn fører med seg. Jeg har ikke lenger oppfølging av VOP, men "klarer meg" nå med fastlege og korrekt medisinering. Samtidig vet jeg at jeg er prioritert hvis jeg føler jeg trenger mer oppfølging. Alt dette gjør meg trygg på at jeg, med god støtte fra mannen min, greier å følge opp barna på en god måte - uten at barnehagen trenger å vite noe.
Er du redd for at barna skal bli påvirket av dine stemningssvingninger; ta det opp med fastlege, og få en evnt henvisning til BUP. Der kan de snakke med en utenforstående, enten med eller uten deg tilstede, som kan "pirke" litt i deres tanker og følelser. Er det noe de skjuler for deg, kan det ofte komme frem i slike samtaler Og med veiledning av psykiater eller hva dere nå ender med på BUP kan du og mannen din finne ut hvordan dere som familie bør snakke sammen og håndtere ting sammen. I tilleg skal det en del til før de sender bekymringsmeldinger.

Med tanke på det du skriver om at du får oppfølging men foreløbig ikke har noen effekt av medisingering...  Jeg vil oppfordre deg til å be om enda hyppigere og tettere oppfølging, så lenge du ikke har funnet noen medisiner som funker enda. Det kan hjelpe deg å takle hverdagen og stemningssvingingene litt bedre. Behandler kan gi deg gode verktøy for å gjenkjenne triggere, forebygge episoder, og takle episoder bedre, i tillegg til at du har en proffesjonell å snakke ut med, å få utløp for tankespinn og bekymringer. Husk også at for noen hjelper ikke medisiner overhodet, og da er det enda viktigere at du har slike verktøy.

Anonymkode: cd240...84c

[Arkana]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

"Akkurat nå". Har man først fått diagnosen bipolar, så blir man ikke friskmeldt fra den.

Anonymkode: 3d8bc...08a

Man kan ha lange perioder (flere år) uten symptomer. Psykisk sykdom er ikke uforenlig med et godt og normalt liv.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ville ikke sagt noe, med en gang du gjør det så vil alt i forhold til barna handle om deg. Det samme når de begynner på skolen fordi det vil blir skrevet ned og snedt med barna i mappa deres. Bipolar er og arvelig...

Anonymkode: cfc6d...068

Kan være arvelig

Anonymkode: cd240...84c

[Carrot]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

"Akkurat nå". Har man først fått diagnosen bipolar, så blir man ikke friskmeldt fra den.

Anonymkode: 3d8bc...08a

Har ikke skrevet noe om frisk heller jeg Syns kanskje du er negativt fokusert i svaret ditt, noe om er unødvendig.

Jeg skrev at akkurat nå jobber de for å sikre at barna ivaretas i samarbeid med barnehagen. Barnehagen har ikke krav på noe informasjon i forhold til foreldre sin helse men ved å ta det opp med dem er det en positiv utstrakt hånd fra foreldrene til et godt samarbeid.

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men når man finner en behandling og medisiner som fungerer kan man bli akkurat som en "normal" person.

Anonymkode: 04242...a23

Godt skrevet!

[Arkana]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Bipolar er og arvelig...

Anonymkode: cfc6d...068

De aller fleste med en bipolar foreldre vil ikke få bipolar lidelse selv. Veldig mange sykdommer har en viss grad av arvelighet. Det betyr ikke at alle som har foreldre med sykdommen får den.

[AnonymBruker]

Hvis barna ikke har utfordringer i barnehagen, barnehagepersonalet forteller at det ser ut som de har det bra der så må du ikke finne på å begynne å fortelle dem om at du er bipolar. Du sier at du er ikke alene om omsorgen og at du får god faglig oppfølging av lege og helsesøster. Så lenge du fungerer bra og barna fungerer bra så er det ingen behov for barnehagen å vite om din diagnose. Selvom mor er deprimert så betyr det ikke at barna merker det godt, eller lyder under det. 

Informerer du barnehagen eller som noen andre foreslår her barnevernet så er det som å be om at et forstørrelsesglass blir satt over dere, hver minste ting kan bli tolket i verste mening av barnehagen. At "ole2" har dårlig dag i barnehagen kan tolkes som at han har det dårlig hjemme, når det kan være så enkelt som at han holder på å bli syk eller sov litt urolig natta før. Mener at du ikke trenger ekstra belastning av å bli følgt med argusøyne, dette kan heller gi deg mer stress en nødvendig. 

Blande barnevernet inn skrev noen her, seriøst !!! Hva i innlegget fra HI utløser en "kontakt barnevernet" reaksjon ?
Virker som mor har allrede gjort tiltak med tanke på sin sykdom, lege og helsesøster er involvert og far er tilstede. 

Så lenge barna har det bra så holder du kjeft HI Hvis barna ikke har det bra, om dere ikke gir de nødvendig omsorg eller om de sliter med atferdsproblemer i barnehagen så kan du heller vurdere å ta en prat med barnehagen om det. Men de har faktiskt ingenting med om DU sliter med noe. 

Trust me, dette er et godt råd. 

Anonymkode: db781...b5d

[Arkana]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Blande barnevernet inn skrev noen her, seriøst !!! Hva i innlegget fra HI utløser en "kontakt barnevernet" reaksjon ?
Virker som mor har allrede gjort tiltak med tanke på sin sykdom, lege og helsesøster er involvert og far er tilstede. 

Anonymkode: db781...b5d

Du burde avstå fra å skrive denne typen innlegg, som om Barnevernet er en stor stygg ulv man helst ikke skal ha noe med å gjøre. Hvis man strever i forhold til foreldrerollen er Barnevernet nettopp rette stedet å be om hjelp. 

[Gjest GoldenLioness]

Her vil jeg bare si: Du har allerede vist at du er en kvinne som fremfor alt ønsker at barna dine skal ha det godt og at du ønsker å være åpen om sykdommen din slik at barna fremfor alt blir ivaretatt. 

Jeg vil absolutt anbefale deg å være åpen om det i barnehagen. Jeg fikk selv ME ut av det blå da jeg ble gravid og det forverret seg da jeg begynte å jobbe og etter at barnet hadde startet i barnehagen. De ansatte merket jo at det var noe som skjedde med hun som alltid kom klikkende i høye hæler med perfekt sminke, stylet hår og trendy kledd med høyt energinivå etter å ha startet dagen med en joggetur før sola sto opp. Plutselig kom jeg med knute i håret, lite sminke og i joggedrakt og så drenert ut. 

Jeg valgte å være åpen om det og det har de bare vært positive til. Tenker det hadde vært lettere for dem å lure på hva som har skjedd etc når ting holdes hemmelig. Bipolar er jo kjent for å ha opp og ned turer. Og så lenge de er noenlunde kontrollerte og ikke utgjør fare for barnas velferd så er det greit for de ansatte å få innsikt i hvorfor humøret ditt kan svinge litt. Da vil de skjønne at det ikke er noe å bekymre seg om. Spesielt når både du og mannen har pratet om dem med det og viser at dere er oppegående og ressurssterke foreldre  

Jeg har stor tro på åpen dialog med de som er rundt barna deres hele dagen. De ser mye som ikke du ser alle de timene og om det skulle være noe der som bør tas tak i for barnas skyld så er det jo det det viktigste oppi alt. 

Jeg vet at det er mye skambelagt rundt psykisk sykdom, men det er faktisk ikke noe å skamme seg over. Og iallefall ikke når man faktisk er et godt menneske som setter barna foran seg selv.

Det er dessverre de som ikke er i stand til det som rett og slett er for syke og da er det godt at du selv er så klar over de farene som kan oppstå at du selv vil bevisstgjøre dem rundt deg og barna dine på situasjonen. 

 

 

[Gjest GoldenLioness]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis barna ikke har utfordringer i barnehagen, barnehagepersonalet forteller at det ser ut som de har det bra der så må du ikke finne på å begynne å fortelle dem om at du er bipolar. Du sier at du er ikke alene om omsorgen og at du får god faglig oppfølging av lege og helsesøster. Så lenge du fungerer bra og barna fungerer bra så er det ingen behov for barnehagen å vite om din diagnose. Selvom mor er deprimert så betyr det ikke at barna merker det godt, eller lyder under det. 

Informerer du barnehagen eller som noen andre foreslår her barnevernet så er det som å be om at et forstørrelsesglass blir satt over dere, hver minste ting kan bli tolket i verste mening av barnehagen. At "ole2" har dårlig dag i barnehagen kan tolkes som at han har det dårlig hjemme, når det kan være så enkelt som at han holder på å bli syk eller sov litt urolig natta før. Mener at du ikke trenger ekstra belastning av å bli følgt med argusøyne, dette kan heller gi deg mer stress en nødvendig. 

Blande barnevernet inn skrev noen her, seriøst !!! Hva i innlegget fra HI utløser en "kontakt barnevernet" reaksjon ?
Virker som mor har allrede gjort tiltak med tanke på sin sykdom, lege og helsesøster er involvert og far er tilstede. 

Så lenge barna har det bra så holder du kjeft HI Hvis barna ikke har det bra, om dere ikke gir de nødvendig omsorg eller om de sliter med atferdsproblemer i barnehagen så kan du heller vurdere å ta en prat med barnehagen om det. Men de har faktiskt ingenting med om DU sliter med noe. 

Trust me, dette er et godt råd. 

Anonymkode: db781...b5d 

Verste rådet noensinne.

Barnevernet er ikke interessert i at Ts er bipolar. 

Som med alle andre saker der barn tas fra foreldre så har det med foreldrenes omsorgsevne å gjøre. Man er ikke automatisk ute  av stand til å ta vare på barn fordi man har psykiske utfordringer så lenge en selv er bevisst på det, forebygger med medisiner og leger åpen om det. 

Det er mye mer grums som skal til og ofte er det ikke de med psykiske utfordringer som er det verste foreldrene. Det er ofte de "perfekte". 

Pluss de vanlige da; alkoholikere, pedofile, rusmisbrukere, mishandlere etc etc. 

[Blackbird]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Barna oppleves som veldig trygge og glade. Jeg er bare redd for at de får en oppvekst lik min egen, tror jeg. Med en psykisk ustabil mor som fremdeles ikke skjønner hvor vondt det var for oss barna i barndommen... Jeg skulle ønske noen oppfattet hvor ille det sto til hos oss da jeg var liten. 

Anonymkode: 92be0...26b

Her er den stooore forskjellen! Du er klar over din diagnose, og streber, slik jeg leser det, sterkt etter å finne en balanse i sykdommen. Du ønsker det beste for barna dine og har en stabil og forståelsesfull mann som støtter deg og dere.

Jeg er pedagogisk leder. Hvis en forelder fortalte meg dette, ville jeg nok trolig holde denne informasjonen for meg selv (med mindre det var noe andre må vite). -Hatt det i bakhodet som "bakgrunnsinfo". Mange familier forteller om sider ved seg selv som ikke fungerer optimalt, men de kan likevel være flotte foreldre som absolutt er bra nok, og har velfungerende barn som trives!

Hvis du har et stemningsleie som svinger veldig, så er dette noe vi raskt legger merke til. Da er det bedre å si noe (kanskje mer generelt enn i detalj, men det må du vurdere selv hva du ønsker og hvilken kontakt du har med pedleder), heller det enn å forklare i ettertid når det er kommet en reell bekymring fra personalet. Ta med mannen, men ikke psykologen. Det er overhodet ikke nødvendig! ☺

Noen råd kan jeg kanskje gi, selv om du allerede virker veldig bevisst på dette.  

Prøv å puste inn og ut, og nullstille deg fra stress og indre uro når du skal hente ungene. Prøv å være her og nå og høre hvordan de har hatt det i bhg.

Prøv å ikke overkompensere ovenfor barna når du er "oppe", fordi du feks var overdrevent streng når du var stressa. Si til barna at "idag er jeg stressa fordi bussen var så sein, så nå hørtes jeg litt sint ut, men jeg er ikke sint, bare stressa fordi jeg dikk dårlig tid" osv. Det er lett for at unger tenker at det er de som gjør en stressa eller sint  (som du nevnte er det oftest andre grunner), men om du forklarer på en enkel måte så kan en fjerne noe av skyldfølelsen. 

Jeg syns du høres ut som en reflektert og flott mamma! Du har en flink mann og det har mye å si for barnas utvikling at man har en stabil partner når en sliter psykisk. Dette går nok bra. God klem 🌸

[Arkana]

7 timer siden, GoldenLioness skrev:

Verste rådet noensinne.

Barnevernet er ikke interessert i at Ts er bipolar. 

Som med alle andre saker der barn tas fra foreldre så har det med foreldrenes omsorgsevne å gjøre. Man er ikke automatisk ute  av stand til å ta vare på barn fordi man har psykiske utfordringer så lenge en selv er bevisst på det, forebygger med medisiner og leger åpen om det. 

Det er mye mer grums som skal til og ofte er det ikke de med psykiske utfordringer som er det verste foreldrene. Det er ofte de "perfekte". 

Pluss de vanlige da; alkoholikere, pedofile, rusmisbrukere, mishandlere etc etc. 

Nei, dette er det verste rådet noensinne. Barnevernet tar ikke barn fra foreldrene, de støtter foreldre som strever med foreldrerollen. Og jeg har ikke sagt at TS gjør det, jeg har gitt et råd om at det er hjelp å få hos Barnevernet hvis de gjør det. Jeg synes man skal la være å komme med den typen feilinformasjon du kommer med her. Barnevernet gjør veldig veldig mye mer enn å ta barn fra foreldrene og det er veldig mange som sliter med psykisk sykdom som får hjelp fra Barnevernet helt uten at omsorgsovertakelse er et tema overhodet.

[AnonymBruker]

TS her. Takk for mange fine svar. Det varmer meg å lese så støttende ord

Jeg føler ikke vi har behov for å ta kontakt med Barnevernet, men det er selvfølgelig noe jeg har hatt i bakhodet hele veien, i forhold til hjelp/veiledning og avlastning, og jeg vil fremdeles ha det i bakhodet. 

Mannen og jeg pratet sammen i går kveld. Vi konkluderte med å tenke litt mer over saken før vi tar en avgjørelse, men vi ble så og si enige om å avvente å si noe. Akkurat nå står jeg mellom medisinbytte (trapper ned for å bytte type), så det er litt tøft akkurat nå - men så skal jeg på nye medisiner, som forhåpentligvis vil hjelpe. Skulle jeg av ulike grunner ikke fungere på de nye medisinene, så blir det nok en pause i medisinering da kroppen min er sliten av det (legens råd), og jeg vil med stor sannsynlighet da fortelle barnehagen/pedleder om situasjonen om jeg får en dårlig periode.

Høres det ok ut?

Anonymkode: 92be0...26b

[Arkana]

Det virker som du får fin oppfølging og har en støttende mann. Jeg skal ikke ha noen formening om de avgjørelsene som er tatt, det er du, familien din og legen din som kjenner deg best og da er de riktige for deg. Om dere ikke vil si noe til barnehagen akkurat nå er helt opp til dere. Det er jo heldigvis en avgjørelse som ikke er skrevet i stein, så det er aldri for sent å ombestemme seg om dere skulle føle behov for det. Jeg håper du får god effekt av de nye medisinene. Det vil bli bedre.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Arkana skrev:

Det virker som du får fin oppfølging og har en støttende mann. Jeg skal ikke ha noen formening om de avgjørelsene som er tatt, det er du, familien din og legen din som kjenner deg best og da er de riktige for deg. Om dere ikke vil si noe til barnehagen akkurat nå er helt opp til dere. Det er jo heldigvis en avgjørelse som ikke er skrevet i stein, så det er aldri for sent å ombestemme seg om dere skulle føle behov for det. Jeg håper du får god effekt av de nye medisinene. Det vil bli bedre.

Anonymkode: 92be0...26b

[Gjest GoldenLioness]

1 time siden, Arkana skrev:

Nei, dette er det verste rådet noensinne. Barnevernet tar ikke barn fra foreldrene, de støtter foreldre som strever med foreldrerollen. Og jeg har ikke sagt at TS gjør det, jeg har gitt et råd om at det er hjelp å få hos Barnevernet hvis de gjør det. Jeg synes man skal la være å komme med den typen feilinformasjon du kommer med her. Barnevernet gjør veldig veldig mye mer enn å ta barn fra foreldrene og det er veldig mange som sliter med psykisk sykdom som får hjelp fra Barnevernet helt uten at omsorgsovertakelse er et tema overhodet.

Nå må du gå tilbake og lese hva jeg faktisk svarte på.

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan være arvelig

Anonymkode: cd240...84c

Ingen psykisk lidelse som er mer arvelig enn bipolar. Syk mor og frisk far har 1 til 7 sjanse for å få et barn med bipolar. Jo flere syke i familien jo større sjanse for å få et barn med bipolar lidelse.

Anonymkode: cfc6d...068

[Arkana]

1 time siden, GoldenLioness skrev:

Nå må du gå tilbake og lese hva jeg faktisk svarte på.

Jeg ser hva du svarte på, men du skriver at Barnevernet ikke er interessert i at TS er bipolar og det er feil.  Nei, man er ikke automatisk ute av stand til å ta vare på barn selv om man er psykisk syk, men for noen kan sykdommen gjøre at man har nedsatt omsorgsevne og da kan man få hjelp av Barnevernet. Det betyr ikke at alle med psykisk sykdom trenger å involvere dem, langt derifra, men det er greit å vite at muligheten er der hvis man har behov for mer hjelp enn det man får.

Endret 8. mars 2017 av Arkana

[Gjest GoldenLioness]

26 minutter siden, Arkana skrev:

Jeg ser hva du svarte på, men du skriver at Barnevernet ikke er interessert i at TS er bipolar og det er feil.  Nei, man er ikke automatisk ute av stand til å ta vare på barn selv om man er psykisk syk, men for noen kan sykdommen gjøre at man har nedsatt omsorgsevne og da kan man få hjelp av Barnevernet. Det betyr ikke at alle med psykisk sykdom trenger å involvere dem, langt derifra, men det er greit å vite at muligheten er der hvis man har behov for mer hjelp enn det man får.

Og igjen så leser du ikke det jeg svarer på. Bv er interessert i omsorgsevnen. Bipolar i seg selv er ikke noe de bryr seg om så lenge hun er i stand til å ta vare på barna. 

De trenger ikke å involveres så lenge Ts følges opp av lege, psykolog og går på riktige medisiner. Såfremt hun fungerer med det så er det ikke noe grunn tik å involvere bv. Hadde hun derimot ikke fungert så godt eller hadde kjent at hun trengte avlasting hadde saken vært annerledes.

[Arkana]

Akkurat nå, GoldenLioness skrev:

Og igjen så leser du ikke det jeg svarer på. Bv er interessert i omsorgsevnen. Bipolar i seg selv er ikke noe de bryr seg om så lenge hun er i stand til å ta vare på barna. 

De trenger ikke å involveres så lenge Ts følges opp av lege, psykolog og går på riktige medisiner. Såfremt hun fungerer med det så er det ikke noe grunn tik å involvere bv. Hadde hun derimot ikke fungert så godt eller hadde kjent at hun trengte avlasting hadde saken vært annerledes.

Ok.